Jeg takker representanten Thommessen for spørsmålet. Spørsmålet inneholder imidlertid en påstand som jeg ikke kan si meg enig i. Alle de fem komponentene som Nasjonalmuseet er sammensatt av, omfatter nasjonale funksjoner som skal videreføres og videreutvikles. At den samlede utstillingsprofilen i en historisk sett kort periode ikke har vært i samsvar med alle gruppers forventninger, innebærer ikke at det er rokket ved funksjoner som museet skal ivareta, og som det er pålagt å ivareta.

Svaret på det grunnleggende spørsmålet, nemlig om vi trenger et museum som til enhver tid viser et historisk representativt bilde av norsk kunst, er ja. I den avtalen som i 2003 ble inngått med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og som fastsetter de forpliktelser museet har tatt på seg, heter det at «Nasjonalmuseet skal sørge for forsvarlig drift og forvaltning av Samlingene i samsvar med god museumsstandard og innenfor de budsjettrammer som til enhver tid gjelder». Videre slås det fast at Nasjonalmuseets ansvar for drift og forvaltning bl.a. omfatter videreutvikling av Nasjonalgalleriets og Museet for samtidskunsts faglige og tematiske ansvarsområder.

Det er med andre ord udiskutabelt at Nasjonalmuseet skal arbeide med historisk visuell kunst og dermed også vise et representativt bilde, på samme måte som museet skal ha et aktivt forhold til samtidsuttrykkene.

Hvordan den oppgaven skal løses, står det ingenting om i avtalen, og det skal heller ikke stå. Det er et kunst- og museumsfaglig spørsmål som museet selv skal avgjøre. Vi har det siste året sett at museet har høstet til dels skarp kritikk for den nymonteringen som skjedde i Nasjonalgalleriet vinteren 2005. Museet valgte en ny – og etter en del menneskers mening for radikal­ – visningsmetode. Det har museet selvsagt rett til å gjøre, men må samtidig være forberedt på å gå inn i en saklig dialog både med kritikere og med andre som har legitime interesser for vår største formidlingsinstitusjon på det visuelle kunstområdet. Museet har i debatten signalisert at det i tiden framover skal gjøres endringer i de historiske utstillingene. Vi har grunn til å tro at disse endringene bl.a. vil reflektere siste års faglige diskurs. Departementet skal imidlertid ikke gå inn og instruere museet om hvilke utstillingsprinsipper som skal brukes, eller hvor mange bilder som skal vises av konkrete kunstnere. Departementet har tillit til at styret og ledelsen til enhver tid håndterer slike spørsmål. Og la meg legge til at jeg har lagt merke til at også representanten Thommessen, senest i en kronikk i Aftenposten, understreker det «armlengdes avstand»-prinsippet som skal ligge mellom departementet og de kunstfaglige avgjørelsene som også en slik institusjon som Nasjonalmuseet for kunst skal ha.

I tillegg til avtalen mellom staten og museet har departementet styringsmekanismer gjennom tildeling av budsjettmidler i det årlige tilskottsbrevet. Museet må hvert år rapportere om hvordan institusjonen disponerer de tildelte budsjettmidlene for å oppnå de kulturpolitiske målene. I den forbindelse har departementet årlige kontaktmøter med styret og administrasjonen for museet, på samme måte som man har kontakt med øvrige kulturinstitusjoner.

Totalt sett har departementet hensiktsmessige styringsmekanismer overfor Nasjonalmuseet. Den omtalte driftsavtalen med museet representerer faktisk et mer spesifikt styringsgrunnlag enn det som er vanlig overfor andre viktige kulturinstitusjoner som departementet samhandler med.

Olemic Thommessen (H) stilte følgende spørsmål til statsråden:

«Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst har ført til omlegging av driften ved det tidligere Nasjonalgalleriet som rokker ved nasjonale funksjoner institusjonen så langt har ment å skulle ivareta.

Mener statsråden Norge trenger et museum som til enhver tid viser et historisk representativt bilde av norsk kunst, hvilke styringsverktøy mener statsråden departementet har for å ivareta dette innenfor rammen av dagens organisering, og mener statsråden avtalen mellom staten og Nasjonalmuseet for kunst bør reforhandles?»