Bondevik-regjeringen la i juni 2005 fram St.meld. nr. 41 for 2004–2005 om økonomien i Den norske kirke. Bakgrunnen for meldingen var et ønske om at Stortinget fikk seg presentert en gjennomgang av kirkeøkonomien. Etter regjeringsskiftet i høst så vi ingen grunn til å trekke tilbake eller korrigere denne meldingen. Grunnen til det er at meldingen i første rekke presenterer tall og utviklingstrekk som er hentet fra kirkeregnskapene rundt om i menighetene, og som vi må gå ut fra er korrekte uansett hvem som sitter i regjering. Meldingen gir ellers en beskrivelse av det reform- og fornyelsesarbeidet som foregår i Kirken i dag, og en presentasjon av Opplysningsvesenets fond. Sett under ett mener jeg at meldingen gir et informativt bilde av den kirkeøkonomiske situasjonen, samtidig som den peker på særlige utfordringer.

Jeg mener at komiteinnstillingen til meldingen viser at det i det store og hele er bred enighet i Stortinget om de utfordringene vi står overfor på det kirkeøkonomiske området. Det er jeg glad for. Riktignok drøfter vi i dag kirkeøkonomien innenfor rammen av dagens kirkeordning. Kanskje vil det komme større uenighet til syne når statskirkeordningen og eventuelt helt nye finansieringsformer for Kirken kommer opp til diskusjon. Men også i mellomtiden skal Kirkens liv leves, og da er det et gode for Kirken at det er en så vidt bred enighet blant partiene om hva det er viktig å arbeide for innenfor dagens system.

I innstillingen er det et eget avsnitt om kirkebyggene og kirkenes vedlikeholdssituasjon. Trolig er dette i dag en av de største og viktigste utfordringene på det kirkeøkonomiske feltet. I en interpellasjon senere i dag vil dette temaet være gjenstand for bred debatt. Jeg ser derfor ikke grunn til å gå i detalj på det nå. Likevel ønsker jeg å understreke at de eldste kirkene er blant våre viktigste kulturminner. Kirkene er sterke symbolbærere av lokal identitet og tilhørighet. De er ikke museumsgjenstander, men er fortsatt i bruk som levende menighetskirker. Det er derfor viktig å komme skikkelig i gang med restaurering og vedlikehold.

Kirkebyggene er kommunenes ansvar, og allerede med innføringen av rentekompensasjonsordningene har flere kommuner tatt et tak og kommet i gang med restaurering. Jeg ønsker å komme tilbake til Stortinget med ytterligere tiltak for at flere kommuner skal prioritere dette arbeidet. For flere av kirkene, spesielt de eldste, haster det dersom de fortsatt skal kunne være i bruk.

I komiteinnstillingen er det grundige merknader til trosopplæringsreformen. Flertallet i komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, framholder viktigheten av reformen. Flertallet uttaler at bevilgningstakten til reformen derfor må opprettholdes. Det har jeg merket meg. Trosopplæringsreformen er i dag et viktig satsingsfelt innenfor Den norske kirke. Å styrke trosopplæringen blant Kirkens døpte er viktig i seg selv, fordi dåp og dåpsopplæring hører sammen i den kristne kirke.

I påvente av debatten om de store og vanskelige spørsmål som en eventuell ny kirkeordning reiser, kan ikke reformarbeidet i Den norske kirke stanse. Et viktig tema er lokalkirkens organisasjon, dens strukturelle og materielle rammebetingelser. På samme måte som kommunene utfordres til omstilling og nytenkning, utfordres også Kirken lokalt til å tenke nytt om organisering, om nye samarbeidsformer og om en annen oppgave- og arbeidsdeling. Med like mange kirkelige fellesråd som kommuner og med ca. 1 300 menighetsråd er kirkeforvaltningen og den kirkelige virksomheten mange steder svært sårbar. Jeg leser komiteinnstillingen slik at hele komiteen er enig i at oppmerksomheten fra sentralt hold nå bør rettes mot forsøks- og utviklingstiltak som kan styrke kirkeforvaltningen, særlig i de minste kommunene, da det er der den økonomiske veksten har vært svakest de siste årene. Det vil jeg følge opp, samtidig som jeg vil understreke – i likhet med komiteen – at denne typen endringer må foregå i samarbeid med og etter ønske fra dem som berøres lokalt.

Parallelt med denne typen organisasjonsforbedringer ønsker jeg å se nærmere på hvordan demokratiet kan styrkes i forhold til ulike kirkelige organ. Det er bekymringsfullt at aktiviteten og deltakelsen fra menighetsmedlemmene fortsatt er urovekkende lav.

Den såkalte prostereformen har fått en særskilt omtale i komiteinnstillingen. Denne reformen omfatter ikke bare spesifikke endringer for prostene, men har virkninger for hele prestetjenesten i Kirken. Det er meningsløst å rangere betydningen av denne reformen opp mot andre kirkelige reformer, f.eks. trosopplæringsreformen. Reformer som berører kirkeledelse, bedre prestetjeneste og trosopplæring, hører sammen.

Jeg vil derfor mer enn gjerne gi støtte til dem som mener at den omorganiseringen og den omstillingen av prestetjenesten som nå pågår, er av stor betydning for å utvikle en stadig mer funksjonsdyktig prestetjeneste. I denne reformen skal ingen være tapere. Målet er at prestene skal få en bedre arbeidshverdag, og menighetene en minst like god betjening som før.

Når det gjelder komiteens merknader vedrørende Opplysningsvesenets fond, ser jeg ikke nå grunn til å gi omfattende kommentarer til de spørsmålene som tas opp. Som komiteen er kjent med, vil det i denne måneden bli fremmet en lovproposisjon vedrørende inflasjonssikringen av fondet. Den saken vil komiteen få til behandling om kort tid. Hvordan fondets midler skal kunne brukes til å istandsette kirkebygg, vil bli vurdert av departementet i tiden framover. Stortinget vil selvsagt få saken til behandling.

Interpellasjon fra representanten Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) til kultur- og kirkeministeren:

"Kirkene er en viktig del av Norges kulturminner. Kirkene representerer kulturhistoriske skatter, og er viktige for menigheter og for enkeltmennesker som søker fellesskap og ro. Vi ser i dag et omfattende forfall av kirkene i Norge. Viktige, løpende vedlikeholdsoppgaver er forsømt. Oslo Domkirke stenges etter påske for 3 år for ytre vedlikehold. Slike forfall er et problem for om lag 1 600 byggverk, men det finnes i dag ingen plan for hvordan dette skal forbedres. Riksantikvarens beregninger viser at det i dag bevilges nær 3,5 mrd. kr for lite til istandsetting
av kirker, og vel 100 mill. kr mangler til årlig vedlikehold. Dette gjelder kun de fredede og verneverdige kirkene. Disse forhold er omtalt i St.meld. nr. 16 for 2004-2005 Leve med kulturminner. Også Gjønnes-utvalget berører kirkeforfallet.
Hva vil statsråden gjøre for å istandsette kirkene i Norge og unngå ytterligere forfall?"