"Unger med annen hudfarge som blir jaget i elven, deler ikke Linn Ullmanns glede over møtet med det skremmende. Kunstneren som stenges ute fra kulturinstitusjonene, synes ikke problemet er at vi alle er blitt for like.

Det som gjorde mest inntrykk da jeg bodde i Frankrike, var kunstnere og kulturfolk som stilte seg i spissen i arbeidet mot Le Pen og hans fremvoksende bevegelse. Særlig tok forfattere og skuespillere et ansvar, både gjennom utøvelsen av sin kunst, og gjennom konferanser, demonstrasjoner og aksjoner.

Resultatet var en imponerende mobilisering av intellektuelle ressurser, av fornuft og av følelser for å skape bevissthet og holdninger mot rasisme og fremmedfrykt.

De oppnådde ikke å redusere valgoppslutningen til Front National, men de stanset fremgangen. Det aller viktigste målet var å motarbeide den sympati Le Pen begynte å få også hos dem som ikke stemte på ham. En oppslutning for ytterste høyre på 20 prosent er håndterbart dersom de øvrige 80 prosent av befolkningen har klare holdninger mot fremmedfrykten. Kunstnere og kulturarbeidere gjorde en formidabel innsats i å bevisstgjøre befolkningen og i å skape disse holdningene.

Et velsignet barn

Linn Ullmann har en motsatt tilnærming i sin kommentar i Aftenposten 13. mars. Hun vil bevare oss fra kunst og kunstnere som bidrar til at samfunnet blir et bedre sted for menneskene som lever der. "Kunst kan ikke oppdra oss, jeg tror ikke engang vi blir bedre mennesker av kunst," skriver Ullmann, og slår fast at vi må slutte å insistere på at alt skal gå opp til slutt, at alt skal bli godt og bra og trygt.

Slik skriver bare den som selv har det godt og bra og trygt. Det er en gjenganger på alle samfunnsfelter. Det er lett å snakke om "nødvendig arbeidsløshet" for en topplønnet økonom i fast stilling, det er lett å snakke om "nødvendige kriger" for generalen i hovedkommandoens armerte bunker. Det er til og med mulig å omtale etniske kamper og religiøse konfrontasjoner som "nødvendige og stimulerende konflikter" hvis man selv er trygt plassert i de privilegertes salonger.

Men innvandrere som lever ute i virkelighetens verden, opplever ikke konfliktene som berikende og stimulerende. Innvandrerkvinner som krysser gaten for å unngå å møte norske guttegjenger, synes ikke målet om å ha det trygt og godt er platt og infantilt. Unger med annen hudfarge som blir jaget i elven av norske ungdommer, deler ikke Ullmanns glede over møtet med det skremmende.

Kunstneren som stenges ute av posisjoner i kulturinstitusjonene på grunn av sin hudfarge, synes ikke problemet er at vi alle er blitt for like.

Ingen nåde

Mennesker som opplever diskriminering og utestengning fortjener vår solidaritet, ikke distansert lettvinthet. Tusenvis av mennesker i Norge møter ingen nåde i møtet med det norske samfunnet, men ekskluderes fra arbeidsmarkedet, organisasjonslivet, kulturlivet og mediebildet. Vår jobb må være å låse opp stengte dører og å rive ned barrièrer som hindrer folk i å realisere sine evner, og å sørge for at alle får de samme mulighetene.

Dette handler om likeverd, ikke likhet. Det finnes ikke en setning i min kronikk 9. mars som kan tolkes til at jeg vil at alle skal bli like, slik Ullmann fremstiller det. Jeg vil fortsette å argumentere for mangfoldet, og for støtteordninger som sikrer at ulike minoriteter kan utvikle sine tradisjoner og kunstuttrykk.

Jeg vil fortsette å slåss mot Carl I. Hagens krav om at innvandrere må "bli som oss".

Men jeg kommer til å åpne vinduene og rope ut hvor forbannet jeg er på dem som i ly av målet om mangfoldet tviholder på at minoritetene må holde seg på sine kulturelle matter. Jeg vil rope ut hvor intenst lei jeg er av besserwissere som i kulturmangfoldets navn insisterer på at innvandrere eller barn og barnebarn av innvandrere må holde seg i
sari'en sin, i chiteng'en sin, i boubou'en sin eller i siste instans i burka'en sin.

Det er det samme synet som ligger til grunn når man ikke tør røre ved kvinnediskrimineringen eller homofobien i ulike miljøer, "de må jo få ta vare på sine kulturelle tradisjoner".

Jeg er hos deg

Jeg vil kjempe for at folk kan gjøre sine egne valg, forme sine egne liv. Selvsagt med all den bagasje foreldre, religion, omgivelser og tradisjoner har gitt å bære på. Men samtidig med friheten til å kaste av seg bagasjen og velge sin egen retning. Mitt mål er at også kunstnere skal kunne gjøre slike frie valg uavhengig av hvilke forutbestemte roller jeg eller Linn Ullmann skulle ønske dem inn i.

Det er utmerket om teatrene setter opp Ibsen på nytt vis med "Fruen fra New Delhi" eller "Hedda fra Havana". Men det er minst like viktig at skuespillere i Norge kan få roller uten at hudfargen er et kunstnerisk innslag.

For noen år siden hørte jeg Kadra, den modige jenta som tok oppgjør med holdningene til omskjæring, holde en fantastisk appell:

"Jeg er stolt over å være svart, jeg er stolt over å være norsk. Norsk som noen annen! Å være norsk handler ikke om å gå på ski, det handler ikke om å være hvit. Å være norsk er å være et fritt menneske som viser respekt, og som blir møtt med respekt. Jeg skal gjøre min plikt, til beste for landet. Gi meg da min rett! - til selv å ta mine egne valg. Til selv å finne lykken!"

Jeg vil være hos Kadra når hun og andre kjemper for den retten.

Før vi våkner

Linn Ullmanns reaksjon mot "den sosialdemokratiske tradisjonen om at kunstneren skal bygge nasjonen og oppdra folket", er uutholdelig forutsigbar. Oppgjøret med den "klassiske barnehage- og fritidsklubbtenkningen" er gjort så altfor mange ganger før. Ullmann argumenterer mot et kunstsyn som kanskje eksisterte på 1950-tallet, men knapt nok da. Betydningen av kunstens integritet og uavhengighet er så selvsagt at det finnes knapt en kulturskoleelev som ikke kan legge ut om den.

Snakker vi bare om kunstens betydning i seg selv, avskjærer det oss imidlertid fra at kunsten kan bidra til å utvikle samfunnet vårt på en bredere måte. Kunst og kultur kan gjøre oss våkne og bevisste, bidra til å skape gode oppvekstvilkår, bygge broer mellom mennesker, ta oppgjør med rasisme. Kunst kan bidra til å gjøre mennesker helere gjennom å utfordre og stimulere. Kunst kan forandre samfunnet til det bedre.

Det er hver enkelt kunstners eget valg hva de vil med sin kunst. Heldigvis finnes det nok av kunstnere som vil bidra til et bedre samfunn, ikke bare i Frankrike, men også i Norge. Det finnes også i dag folk som deler Pablo Picassos syn på kunsten:

"Hva tror du en kunstner er? En imbesill som bare har øyne, hvis han er maler eller ører hvis han er musiker.? (. . . ) Hvordan skulle det være mulig ikke å føle noen interesse i andre mennesker, og med kjølig likegyldighet distansere seg fra det livet de lever? Nei, malerier lages ikke for å dekorere leiligheter. De er et våpen!"