By- og boligpolitikk i en storbyregion

Foredrag på byutviklingskonferanse i Drammen teater 24. november 2005.
 
Innledning

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å komme hit. Byutviklingsspørsmål er spennende og krevende å sette seg inn i, og det dekker nesten hele spekteret av statens politikk. Det er få departementer som ikke har en aksje i byutviklingsspørsmål, men jeg skal nå først og fremst konsentrere meg om de oppgavene og ansvarsområdene vi har i Kommunal- og regionaldepartementet.

 

Etter omorganiseringen av departementsstrukturen har vi i Kommunal- og regionaldepartementet færre ansvarsområder enn tidligere. Det betyr at vi kan fokusere all vår energi og innsats på våre tre kjerneområder, kommunalpolitikk, bolig- og bygningspolitikk og regionalpolitikken. Selv i vårt gjennomgående velstående og demokratiske Norge er det mange oppgaver å ta fatt på her.

 

Vi har ikke vært i regjeringsposisjon mer enn noen uker. Og det er naturlig nok mange problemstillinger vi ikke kan gi et presist svar på ennå. Men i Soria Moria erklæringen har vi staket ut den retningen vi ønsker å gå. Den viser ambisjonsnivået vi har for arbeidet i åra framover. Som flertallsregjering kan vi få gjennomslag for politikken vår på en helt avgjørende måte. Det gir oss slagkraft og det medfører naturligvis også et stort ansvar.

 

Nå bruker vi tida til å sette oss skikkelig inn i sakene, for å omsette målene til praktisk politikk. Underveis i arbeidet ønsker vi å ha åpne linjer til kommunene, til aktørene i bygge- og eiendomsbransjen og til befolkningene generelt. Vi tar gjerne imot innspill og gode ideer når vi nå skal utvikle og konkretisere handlinger og tiltak.

 

Regjeringas forslag til statsbudsjett for 2006, det vil si tilleggsproposisjonen, viser hvordan vi vil prioritere i første omgang, selv om det naturligvis var vanskelig å få til særlig store endringer på så kort tid. Jeg skal etter hvert beskrive noen av innsatsområdene i vårt budsjett for 2006.

 

La meg begynne på det overordnede planet med bypolitikken. Regjeringa ønsker vekstkraftige byer som fungerer som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling. Vi vil føre en offensiv politikk for å utvikle byenes fortrinn, kvaliteter og muligheter. Det betyr en sterk satsing på sosial boligpolitikk, kollektivtrafikk, utdanning og kultur.

 

Men vi klarer å ha to tanker i hodet samtidig for vi vil arbeide aktivt for å motvirke ytterligere sentralisering. Vi vil føre en politikk som skal gi utjamning av økonomiske og sosiale forskjeller. Målet vårt er å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet, og å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

 

Til neste år vil Regjeringa legge fram en hovedstadsmelding. Vi er opptatt av styringsutfordringene i Osloregionen, av hovedstaden som en drivkraft for økonomi og kultur i hele Norge, og av de særlige storbyutfordringene vi finner i Oslo. Departementet har et godt samarbeid med Osloregionen om underlaget for en hovedstadsmelding, og Statsråden vil samarbeide med den politiske ledelsen i Oslo, Akershus og resten av regionen om dette politiske utviklingsarbeidet.

 

Vi er opptatt av hvordan Oslo og Osloregionen kan bli en internasjonalt konkurransedyktig region. Samtidig vil vi legge vekt på hvordan staten kan legge til rette for løsningen av oppgaver knyttet til levekår, fattigdom, ulikhet på etnisk grunnlag, og trafikk og miljø. I Oslo og i byer som Drammen har vi de største konsentrasjonene av mennesker med fremmedkulturell bakgrunn. Derfor er samarbeid med disse kommunene om oppgaver knyttet til inkludering og integrering viktige spørsmål i Hovedstadsmeldingen.

 

Hvis vi ser på situasjonen i Norge i dag, foregår det i stor grad en utveksling av personer, kulturelle impulser og ideer mellom by og land. Det er en tydelig trend at mange unge flytter inn til byen, men undersøkelser viser at så mange som 60 % flytter videre før de har fylt 35 år. De fleste av disse flytter når de stifter familie og ønsker seg større plass og bedre bomiljøer. En stor andel flytter ut til nabokommunene, slik at de fremdeles kan være en del av det samme arbeidsmarkedet.

 

Men dette er ikke likt over hele landet. De enkelte storbyregionene i Norge har ganske forskjellige struktur når det gjelder befolkningsvekst og pendling. I Oslo og Stavanger kommer nesten halvparten av arbeidsstyrken fra kommuner utenfor storbygrensene. I Bergen, Trondheim og Kristiansand kommer ca. 25 prosent av arbeidskraften fra områder utenfor kommunen, mens Tromsø og de andre storbyene er mer selvforsynte. Dette sier jo noe om kommunegrensene like mye som om pendleravstand, og det får konsekvenser for kommuneøkonomien.

 

Det blir unektelig et visst konkurranseforhold mellom byene i en region når det gjelder fordeling av befolkning og arbeidsplasser, infrastruktur og kulturinvesteringer. Og langt på veg kan sånn konkurranse være sunt. Det å trekke seg selv opp etter håret kan produsere nye ideer og bidra til innovasjon på mange plan. Vi ser det nå i mange små og store byer som har tatt fatt på oppgaven med den fysiske opprustingen, for å bli attraktive både for dagens og framtidas innbyggere og brukere. Drammen er jo et eksempel på hvor stimulerende og spennende det kan bli når man tar fatt i utfordringen i gamle sentrums- og industriområder.

 

Fra Regjeringas side er vi opptatt av at det utvikles en bærekraftig helhet i lokalmiljøene. Med det mener vi for det første at det skal legges til rette for en miljøvennlig utbygging. Jeg vil si litt mer om det senere. Vi mener også at alle ulike brukergrupper må få god tilgjengelighet og kan få glede av både private og offentlige tilbud. Det vil si at utgangspunktet for planleggingen skal være universell utforming. Husbanken har allerede lagt inn universell utforming som kriterium for sitt grunnlån. Husbanken og Bygningsteknisk Etat samarbeider om et informasjonsprogram rettet mot byggesektoren og kommunene for å øke bevisstheten og kompetansen.

 

Og ikke minst er vi opptatt av at det skal utvikles god byggeskikk. I tillegg til de andre overordnede målene ønsker vi at de positive kvalitetene og særtrekk på det enkelte stedet skal gir føringer for utformingen av bygninger og fellesarealer. Dette kan skape en sterkere følelse av tilhørighet i lokalsamfunnet, og legge grunnlaget for en positiv videreutvikling på mange områder.

 

En stadig større del av reguleringsplanene utarbeides i dag av private utbyggere. I en del kommuner er dette hovedregelen. Avgjørelser om tomtepolitikk, transportløsninger og boligsammensetning betyr mer for energibruken i samfunnet enn det hver av oss som forbrukere kan bidra med av for eksempel ENØKtiltak. For å få til et mer bærekraftig samfunn må vi altså stille store krav til kommunen når det gjelder de overordnede planene.

 

Plan- og bygningsloven er det viktigste planleggingsredskapet for kommunen. Nå er vi nettopp i en situasjon hvor vi har gode muligheter til å utvikle lovgrunnlaget på en hensiktsmessig måte For en tid siden avga Planlovutvalget sin innstilling, og Miljøverndepartementet arbeider videre med de forslagene som der ble fremmet.

 

I Kommunal- og regionaldepartementet har vi nylig fått innstillingen fra Bygningslovutvalget, NOU 2005:12, og har startet opp en tilsvarende prosess. Dette gir oss god anledning til å se planlegging og byggesak samlet. Et av de elementene vi vil se nærmere på, er planverktøy for å sikre at kommunen tar et helhetlig grep ikke bare i kommuneplanen men også på områdenivå.

 

Jeg vil bare si noe kort om utbyggingsavtaler. Temaet er jo ellers stort nok for et eget foredrag. Stortinget vedtok tidligere i år et lovforslag om utbyggingsavtaler. Da fikk vi flertall for at det skal være en begrensning i hvilke tiltak som kan inngå i en utbyggingsavtale. Det gjelder da spesielt sosial infrastruktur som skoler, barnehager og sykehjem. Det er nå sendt ut et forslag til forskrift på høring, med frist 1. desember. Vi regner med å ha bearbeidet forslaget etter høringsrunden slik at disse bestemmelsene, som blir en del av plan- og bygningsloven, kan tre i kraft 1. juli neste år.

 

En sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud over hele landet Skal kommunene klare å gjøre den viktige jobben vi ønsker, må de naturligvis ha gode økonomiske rammebetingelser. I Regjeringas budsjettforslag for 2006 er dette et av de områdene der vi har satset mest. Vi har foreslått en reallønnsvekst i kommunesektorens frie inntekter på 5,7 milliarder. Det er helt opp til kommunene hvordan de vil disponere disse midlene, vi mener det er lokaldemokratiets styrke at det kan ta hensyn til de lokale forholdene der folk bor.

Opprusting av skoleanlegg er et viktig virkemiddel for å oppnå et bedre fysisk læringsmiljø i skolen. Derfor har vi også valgt å øke bevilgningen til rentekompensasjon for opprustning av skoleanlegg, slik at investeringsrammen blir på totalt 13 milliarder kroner, det vil si 3 milliarder mer enn i 2005. Rentekompensasjonen vil da bli på i alt 322 millioner kroner.

Dette økonomiske løftet i kommunene vil være med og styrke skoler og barnehager, helse- og velferdstilbud, lokal kultur og fritidsaktiviteter. Alt dette er elementer som gjør hverdagen bedre for vanlige folk, og som kan bidra til å gjøre både små og store byer attraktive.

 

Så vil jeg si litt om boligpolitikken. Regjeringa ser boligpolitikken som en viktig del av velferdspolitikken, og det er vår jobb å utforme gode rammebetingelser sånn at alle kan bo godt og trygt. Men det er mange aktører på dette området, og det boligpolitiske arbeidet må gjennomføres i tett samarbeid med kommunene. Vi mener at vi setter kommunene bedre i stand til å føre en aktiv og sosial boligpolitikk, blant annet gjennom et løft i kommuneøkonomien.

 

I Norge har vi generelt lykkes godt med å sikre god boligdekning og god boligkvalitet. Her ligger vi i verdenstoppen. Men vi har fortsatt noen problemer. I enkelte områder ser vi at det er dårlig samsvar mellom de boligene som finnes og det behov befolkningen har. Det gjelder både størrelse, standard og pris. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at de tre største storbyregionene har en høyere andel små boliger og en lavere andel store boliger enn det som er vanlig ellers i landet. Dette gjenspeiles også i boligprisene. Kvadratmeterprisen er kanskje lavere jo lengre ut fra sentrum man reiser, men boligene er også større og inngangsbilletten kan bli høy for den som skal etablere seg for først gang.

 

Regjeringen er opptatt av en vedvarende tilførsel av nøkterne, rimelige boliger både i storbyene og i omegnskommunene. Vi vil at det skal bli bedre balanse i boligtilbudet. Oslo har for eksempel varslet i sin kommuneplan at de vil legge til rette for at det bygges flere større boliger. Dette kan bidra til at flere barnefamilier kan bli boende også i byen, noe som er en voksende trend i alle de norske storbyene. Det er også positivt at det bygges flere mindre boliger, også utleieboliger, i de mindre kommunene. Da kan flere unge kan finne sin første bolig i sitt eget nærmiljø, og de behøver ikke nødvendigvis flytte inn til storbyene.

 

Husbanken har en viktig rolle i å bidra til gode og rimelige boliger, spesielt gjennom bruken av grunnlånet, men også som en viktig kompetanseressurs. Generelt ønsker vi å dimensjonere Husbankens virkemidler sånn at de bidrar til å holde boligbyggingen på et tilstrekkelig høyt nivå i pressområdene, blant annet for å hindre unødig prisstigning. Vi må også hindre at det blir for stort samlet press i byggesektoren. I dag bygges det i en høyere takt enn på mange år, så det er ikke behov for å øke tilsagnsrammene til Husbanken nå.

 

Men gode tider kan fort bli dyre tider. Derfor vil vi fortsette det arbeidet som er startet opp gjennom Byggekostnadsprogrammet. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom myndighetene og byggenæringen som ble startet opp i fjor. Her skal vi blant annet rette oppmerksomheten mot mer effektive byggeprosesser og styrket kundefokus. Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med utbyggere for å sikre seriøsitet, høy kvalitet og produktivitet i byggenæringen.

 

Et viktig bidrag til å holde kostnadene nede er effektiv byggesaksbehandling. Der ser vi at ByggSøk, som drives av Statens Bygningstekniske Etat kan være et meget godt hjelpemiddel. Vi leste i avisen tidligere i uka at Skedsmo kommune har erfart at fullelektronisk saksbehandling har gjort store utslag i effektiviteten. Vårt mål for 2006 er at 80 kommuner, og hver fjerde byggesøknad skal utføres i ByggSøk.

 

Noen husholdninger får behov for ekstra hjelp i kortere eller lengre tid for å skaffe seg eller behold gode og trygge boforhold. Disse kan vi hjelpe med bostøtte. Regjeringen har foreslått at boutgiftstaket i bostøtten heves med 10 000 kroner i storbyene. Det er Oslo, Bergen Stavanger, Trondheim, Tromsø, Drammen, Fredrikstad og Kristiansand. Dette vil gi mer i bostøtte til de som bor i de områdene av landet med de høyeste boutgiftene. Det vil si at anslagsvis 8 400 husstander vil motta mer i bostøtte som følge av tiltaket, og de vil motta inntil 8 000 kroner mer i året.

 

Vi har også fastholdt forslaget om å fjerne arealkravet for husstander med grunn- og hjelpestønader, langvarig sosialhjelp og liknende. Bostøtten får med dette et betydelig løft, beregnet til 32 millioner kroner i 2006. Vi ser imidlertid behovet for en grundigere gjennomgang av bostøtteordningen,. Regjeringa vil derfor sette i gang en utredning for å komme med forbedringer og forenklinger av ordningene, særlig i forhold til barnefamilier og aleneboende.

 

Men selv om vi har en rekke generelle virkemidler, så er det fortsatt noen som faller utenfor det ordinære boligmarkedet. Regjeringen vil ha fokus på de som er svakstilte, og bolig er et viktig element i bekjempelsen av fattigdom. Den forrige regjeringen startet her opp et viktig arbeid, og det skal vi videreføre. Men vi har en høyere ambisjon, vi ønsker å avskaffe bostedsløshet. Vi vil forsterke innsatsen i strategien “På vei til egen bolig”, som ble startet opp tidligere i år.

 

Både Oslo og Drammen har vært med i arbeidet for de bostedsløse fra begynnelsen, og kan vise til flere gode eksempler. Omfanget av bostedsløshet i både Drammen og Oslo er halvert. I Oslo innebar dette om lag 1200 færre bostedsløse personer. I Drammen en nedgang på om lag 50 personer. Dette er en meget bra start.

 

Men det er fortsatt mange uløste oppgaver, og det er viktig å forsterke innsatsen. Det er noen tendenser som uroer oss, og som vi må ta fatt i. For eksempel ser det ut til at kommunene omkring storbyene i større grad benytter seg av blant annet hospits, enn andre tilsvarende kommuner litt lenger unna i regionen. Hospitser er noe vi helst vil unngå.

 

Det ser også ut til at kommuner som ligger nær storbyene har færre kommunalt disponerte utleieboliger enn landsgjennomsnittet. Dette understreker behovet for at storbyene og nabokommunene samarbeider om tiltak og løsninger for denne gruppa.

 

En annen utfordring er at omfanget av bostedsløshet har økt i mindre kommuner, de som har mellom 10.000- og 39.000 innbyggere. Regjeringen vil derfor invitere også de mindre kommunene for fullt inn i arbeidet med strategien På vei til egen bolig.

 

Husbanken har som oppgave å koordinerer arbeidet med strategien. Regjeringen har gitt høyeste prioritet til forebygging og bekjempelse av bostedsløshet innenfor det kompetansetilskuddet som Husbanken forvalter, Kommunene kan blant annet søke om tilskudd til pilotprosjekter og utviklingsprosjekter, for eksempel for å hindre utkastelser. Husbanken kan også bidra med å tilrettelegge med kommunenettverk, Vi mener at det er behov for flere spesielt tilpassede botilbud for bostedløse. Husbanken kan tilby boligtilskudd til dette formålet, og bostøtten vil naturligvis også være et viktig virkemiddel.

 

Men vi er klare på at strategien ikke vil lykkes hvis det bare brukes boligvirkemidler som boligtilskudd og bostøtte. Så vi ønsker spesielt å prioritere tiltak som fremmer samarbeid på tvers av forvaltningsnivå som med helseforetakene, kriminalomsorgen og behandlingsapparatet. Sosial- og helsedirektoratet har også tilskudd til oppfølgingstjenester i bolig.

 

I Norge er det vanligste å eie sin egen bolig, enten direkte eller gjennom et borettslag. Men det kan være mange gode grunner til å ønske å leie bolig, og vi er opptatt av at det skal være et tilstrekkelig tilbud av gode og trygge utleieboliger. Det dreier seg tross alt om mer enn hver femte husstand. Regjeringen mener at det et behov for et større spekter av utleieboliger. Men før vi kommer opp med nye, konkrete forslag her må vi må ta oss tid til å utrede skikkelig, slik at en satsing blir mest mulig målretta og effektiv.

 

Vi har denne uka for første gang fått publisert en ny nasjonal statistikk fra Statistisk Sentralbyrå over nivået på husleier i hele Norge. Det har til nå vært alt for dårlig oversikt over prisnivået og andre ting knytta til leietakeres situasjon. Denne statistikken kan gi oss oversikt over utviklinga i leiemarkedet og informasjon om de forholdene som påvirker husleienivået. Ikke overraskende er det særlig hvor boligen ligger og hvor stor den er som påvirker husleia. Det er særlig Oslo og Akershus som skiller seg ut med vesentlig høyere leienivå enn i resten av landet.

 

Regjeringen har også foreslått i budsjettet for 2006 å videreføre Husleietvistutvalget, som den forrige regjeringen hadde foreslått å legge ned. Dette har vært en prøveordning for å motvirke lang saksbehandlingstid og høye kostnader hvis de ordinære domstolene skulle behandle slike saker. Vi mener det fortsatt er behov for et slikt alternativt tvisteløsningsorgan, og vi foreslår å gjøre Husleietvistutvalget til en obligatorisk førsteinstans i stedet for forliksrådet, og å redusere saksbehandlingsgebyret til samme nivå som forliksrådet. Dette vil gi oss mulighetene til å innhente erfaringer med hvordan disse reglene fungerer i praksis.

 

I nesten alle storbyene, og i mange av de mindre finnes det boligområder med spesielle utfordringer. Det kan være gamle, nedslitte, forurensede sentrumsområder, eller nyere boligområder med ensidig befolkningssammensetning og få tilbud til innbyggerne. Regjeringen er opptatt av å ta fatt i de ulike problemstillingene vi finner i disse utsatte områdene, og finne gode virkemidler for å bedre forholdene.

 

Det har i snart ti år vært en stor felles satsing i Oslo Indre øst. Der har staten og kommunen sammen brukt nesten en milliard kroner på en rekke tiltak innefor mange sektorer, for å sikre gode levekår og en sunn utvikling. Regjeringen har foreslått å øke bevilgningen til 40 millioner i 2006, for å sikre at de tiltakene som er iverksatt blir fullført på en skikkelig måte. Her er det mye erfaringer å trekke på som vi kan benytte i andre områder med liknende problemer. I første omgang har vi åpnet for et bidrag til satsingen i Groruddalen. Dette problemkomplekset vil vi ha sterk fokus på i årene framover.

 

Det er mange departementer som har oppgaver, virkemidler og tiltak som påvirker miljøtilstanden i våre små og store byer, og vi er bl.a. opptatt av å få lagt føringer for miljøvennlig planlegging, bygging og drift i bolig- og byggsektoren.

 

Det er allerede lagt et godt grunnlag gjennom Miljøhandlingsplanen for bolig- og byggsektoren for perioden 2005-2008, som den forrige regjeringa lanserte tidligere i år. Her er det samlet og presentert mål og tiltak fra handlingsplanene til sentrale, statlige instanser som på hver sin måte arbeider for å fremme de gode miljøvalg.

 

Planen er bra, og den vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet.

 

Men Regjeringa har et enda høyere ambisjonsnivå. De store miljøutfordringene i bolig- og byggsektoren er knyttet til energibruk, helse- og miljøfarlige stoffer og byggavfall. Aktørene i bygge- anleggs og eiendomsnæringen får stadig mer kunnskap om miljøvennlig bygging og drift av boliger og andre bygg. Men det stilles fortsatt lite krav i kommunene, og det er en lunken holdning i bransjen og blant boligsøkere. Det er åpenbart fortsatt et stort behov for motivasjonstiltak, erfaringsinnhenting og informasjon om.

 

Av konkrete mål Regjeringa har satt opp vil jeg nevne at vi vil legge til rette for mer fleksible energisystemer og få en økt bruk av fjernvarme og vannbåren varme. Vi vil stimulere husholdningene til omlegging til oppvarming basert på fornybar varme og til mer energieffektive alternativer i forhold til utstyr i boliger. Bygningsloven er sentral her, og Husbankens låne- og tilskuddsordninger spiller en vesentlig rolle.

 

Vi er nå godt i gang med å forberede iverksettingen av EUs energidirektiv. Forskrifter som skal det sette nasjonale mål for bruk av energi i nye bygg skal implementeres i norsk lovverk Vi har planlagt at detteskal tre i kraft 1. juli neste år.

 

Vi ser fram til spennende år i regjering, og gleder oss til samarbeidet med både kommunene, næringslivet og befolkningen generelt om bolig- og bygningspolitikken.

 

Takk for oppmerksomheten!