Med hjerte for hele landet

Artikkel sendt Dagbladet 13. juli 2006.
 
Hvis barn skal ha det gøy på landet, må de voksne ha det også, konkluderer Marie Simonsen i Dagbladet 11. juli. Det har hun helt rett i. Det trengs blant annet attraktive boliger og miljø, kulturtilbud, nettverk, velferdstilbud og arbeid. Det trengs en ny bredde i distrikts- og regionalpolitikken.

I løpet av de siste tiårene har vi opplevd en økende sentralisering av befolkningen til større byområder. Samtidig er det mange som kunne tenke seg å bo utenfor de største byene. Hva kan gjøres for å motvirke en sentraliseringstrend med store konsekvenser for lokalsamfunn? Hva gjør regjeringen for å gi folk reell valgfrihet til å bo der de selv ønsker? Hvorfor er en aktiv distrikts- og regionalpolitikk viktig i dagens Norge?

 

For å begynne med det siste først. Jeg og resten av regjeringen mener at en god fordeling av befolkningen mellom by og land i alle deler av landet er viktig av flere grunner. Det er en forutsetning for at folk skal ha reell frihet til å bosette seg der de selv ønsker, det gjør at vi kan ta ressursene i hele landet i bruk, og det gjør at vi reduserer pressproblemene i storbyer og kan utnytte infrastrukturen bedre. Vi er opptatt av å skape en politikk for hele landet. Regjeringen satser på å gjøre både Oslo og Verran til attraktive steder å bo. I stedet for å fokusere på motsetninger mellom by og land, må vi utnytte mangfoldet av kvaliteter som finnes og utvikle en politikk som fanger opp fortrinn både i bygder og byer.

 

Mellom 1996 og 2006 økte folketallet i de største byområdene med 10,5 prosent til over 2,5 millioner innbyggere. Vi har en langt bedre fordeling av befolkningen utover landet i byer, småsteder og bygder enn Sverige og Finland. Men dersom den nåværende tendensen fortsetter, vil vi ubønnhørlig få en svekkelse av både bygder og småbyregioner.

 

Dette beror ikke på at den relative flytteandelen har økt. Den har faktisk holdt seg stabil. Utfordringen er at vi har fått en utjevning av fødselsraten mellom by og land. I dag fødes det flere barn i byene enn i distriktene. Frem til ca. 1990 var det omvendt. Det gjør at vi nå har færre å dele på, og at flyttingen får større utslag.

 

For å møte en tung trend som vil gi store utslag for folketallet utenfor de største byene, og for å gi folk reelle valgmuligheter, hjelper det ikke bare med rammevilkår som renter og valuta. Vår politikk bygger på en forståelse av at samfunnsutviklingen i stor grad tilskrives politiske beslutninger og valg. Vi må føre en bevisst og målrettet politikk innenfor en rekke sektorer. Vi trenger et bredt register av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Vi trenger også en ekstrainnsats overfor de mest sårbare områdene. Disse har vært neglisjert for lenge.

 

På tross av kort tid i regjering, kan vi allerede nå vise til konkret handling. Et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene vi har, den differensierte arbeidsgiveravgiften, gjeninnføres. Hele Nord-Norge og store deler av Sør-Norge kommer med i ordningen. Finnmark får fortsatt fritak for arbeidsgiveravgift. For distriktsområder som ikke kommer med, videreføres tiltaket med statlige kompensasjonsmidler. Slik bedres rammevilkårene for næringsliv og industri betydelig.

 

I tillegg utvider regjeringen det distriktspolitiske virkeområdet med 24 kommuner fra 2007. Med dette øker vi handlingsrommet for å føre en distriktspolitikk som aktivt kan møte de utfordringer som næringslivet i distriktene vil oppleve i årene som kommer.

 

Vi begynner allerede nå å se frukter at av at de samlede inntektene til norske kommuner ble styrket med 5,7 milliarder i statsbudsjettet for 2006. Vi vil fortsette veksten i kommuneøkonomien i 2007. Alle kommuner nyter godt av ekstrainnsatsen. Vi er ikke i mål, men barnehageplassene blir flere, og antallet ansatte innen helse- og omsorg øker.

 

Regjeringen styrker innsatsen for å utvikle en infrastruktur som er likeverdig for hele landet, blant annet gjennom å sikre god tilgang til bredbånd, mobildekning og tv-signal der folk bor. Vi vil redusere avstandsulemper for reiser og transport og knytte arbeidsmarkeder nærmere sammen. Landbruket styrkes som distriktsnæring og i fiskeriene utformes regionale kvoteordninger som styrker den lokale forankringen.

 

Globaliseringen setter primærnæringer og industri under press og skaper behov for omstillinger i næringslivet. Tidligere i år åpnet nærings- og handelsministeren og jeg de seks første Norwegian Centres of Expertise. Innovative næringsmiljø i Horten, Ålesund, Hordaland, Kristiansund, på Kongsberg og i Raufoss får status som deltakere i et langsiktig program. Dette handler blant annet om utvikling av mikroelektronikk og undervannsteknologi. Vi har store forventninger til at sentrene skal spisse innsatsen for å fremme regional innovasjon i hele landet. Innsatsen for kvinnelige bedrifts- og eksportetablerere skal styrkes.

 

I forbindelse med lanseringen av stortingsmeldingen ”Hjarte for heile landet” presenterte jeg regjeringens spesielle satsing på småsamfunn. 100 millioner kroner skal brukes i stortingsperioden på å sette i verk og styrke lokale initiativer i utsatte områder.

 

I mange kommuner bobler det av tiltakslyst som regjeringen vil stimulere ytterligere. ”Flytt hit” heter ett eksempel på vellykket mobilisering. De siste par åra har over 20 nye familier flyttet til Nord-Østerdalen. ”Blilyst-prosjektet” i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal handler om "å ville, våge og å vokse”. Næroset i Hedmark har egen regjering, Skånevik i Hordaland markerer seg som bluesbygda, og kommunesenteret Inndyr i Gildeskål kommune i Nordland har gjennomgått en total forvandling ved hjelp av dugnad. Denne typen lokalt, nyskapende engasjement er avgjørende for å skape lyst til å bo utenfor de største byene. Det er slike initiativ regjeringen aktivt vil støtte opp om og inspirere til.

 

Like fullt som regjeringen engasjerer seg for små, sårbare samfunn, har vi visjoner for byområdene. Norwegian Centers of Expertice treffer mindre byområder med nasjonalt viktige industrier. Til høsten vil jeg dessuten lansere en egen hovedstadsmelding som tar opp Oslos rolle, innovasjon, integrering og sosialt miljø, samt styringsutfordringer.

 

Jeg er helt enig med Marie Simonsen. Dette handler om jobber, barnehager, skoler og annen velferd og mye mer. Derfor trenger vi en politikk med ny bredde. Det gjelder å se politikkområder og utvikling i by og land i sammenheng, og utvikle et mangfold av strategier. Regjeringen kombinerer en strategi for verdiskaping i alle deler av landet med en aktiv politikk for sårbare områder som lenge har vært neglisjert i distrikts- og regionalpolitikken.

 

Målet er at folk i Norge skal ha reell frihet til å bo der de selv ønsker.