Satsingsområder i boligpolitikken

Innledningsforedrag på KBLs boligkonferanse i Kristiansand 3. mai 2006.

Innledning

Mange takk for invitasjonen til å komme hit for å innlede på KBLs boligkonferanse. Det er spesielt hyggelig å komme til en forsamling som samles for å diskutere den konkrete gjennomføringen av boligpolitikken, - dere er jo på mange måter ”våre” folk. Og KBL har fått i stand et interessant program som går rett inn i kjernen av departementets oppgaver.

Jeg vil først si litt om en del overordnede mål og oppgaver for regjeringen og vårt departement. Deretter vil jeg gå inn på prioriterte satsingsområder i boligpolitikken, og ta opp særskilte utfordringer kommunene og staten samlet står overfor. Jeg vil naturlig nok se problemstillingene fra departementets og regjeringens politiske ståsted.

Det er satt av tre kvarter til foredraget. Jeg har lagt opp til at vi kan bruke noe av denne tiden til spørsmål og diskusjon i forlengelsen av det jeg sier. Samlet utgjør dere en samling erfarne fagfolk som kan bidra til at vi kan nå sentrale mål for boligpolitikken. Da er det viktig for meg å lytte til hva dere har å si. Ikke minst om hvilke utfordringer som framstår viktigst, og få råd om den statlige virkemiddelbruken.

Jeg kan dessverre ikke selv være tilstede på hele seminaret, men flere av mine medarbeidere fra Bolig- og bygningsavdelingen i departementet er til stede både i dag og i morgen.

Viktige oppgaver for Kommunal- og regionaldepartementet

Regjeringens politiske utgangspunkt er som kjent nedfelt i Soria Moria - erklæringen. Den er et ambisiøst politisk dokument som direkte og indirekte setter kurs og mål for hva denne regjeringen ønsker å oppnå. Ikke minst legges det stor vekt på å bekjempe fattigdom og å oppnå sosial trygghet. Vårt mål på dette området er faktisk så sterkt at vi ønsker å avskaffe fattigdom og bostedsløshet. Også oppvekst, helse og omsorg skal prioriteres.

Etter omorganiseringen av departementsstrukturen har vi i Kommunal- og regionaldepartementet fått færre ansvarsområder enn tidligere. Politikkområdene knyttet til innvandrings og minoritetsbefolkningen er overført til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Det betyr at vi kan legge vår energi og innsats på våre tre kjerneområder: Kommunalpolitikk, distrikts- og regionalpolitikk og bolig- og bygningspolitikk.

Regjeringen har styrket kommunenes økonomi i statsbudsjett for 2006. Dette var et klart signal om den nye regjeringens økonomiske prioriteringer.

Vi vil styrke lokal velferd og bidra til optimisme i Kommune-Norge. En sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud over hele landet. Skal kommunene klare å gjøre den viktige jobben vi ønsker, må de naturligvis ha gode økonomiske rammebetingelser.

Dette er derfor et av de områdene vi har satset mest på. Vi foreslo og fikk vedtatt en økning i kommunenes frie inntekter på 5,7 milliarder kroner. Det er opp til kommunene hvordan de vil disponere disse midlene. Vi mener det er en styrke at prioriteringer og beslutninger om bruk av midlene tar hensyn til lokalbefolkningens ønsker.

Av større saker på gang kan jeg nevne:

• Stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken, etter planen ferdig juni i år
• Fylkeskommunen, regionalisering, stortingsmelding om nytt forvaltningsnivå til høsten
• Melding om hovedstadsområdet, ”arvet” fra forrige regjering, planlagt lagt frem for Stortinget til høsten.
• I samarbeid med Miljøverndepartementet lager vi en ny plan- og bygningslov. Plandelen ligger foran i løypa, og det regnes nå med en lovproposisjon om denne delen til høsten. Bygningsdelen kommer neste høst.

Boligpolitiske utfordringer

La meg så gå til boligpolitikken.

Regjeringen ser boligpolitikken som en viktig del av regjeringens brede velferds- og inkluderingspolitikk, og det er vår jobb å utforme gode rammebetingelser slik at alle kan bo godt og trygt. Men det er mange aktører på dette området, og det boligpolitiske arbeidet må gjennomføres i tett samarbeid med kommunene. Et hovedmål for oss er å sette kommunene bedre i stand til å føre en aktiv og sosial boligpolitikk.

I Norge har vi generelt lykkes godt med å sikre god boligdekning og god boligkvalitet. Her ligger vi i verdenstoppen. Vi har, til tross for prisstigningen på boliger, en situasjon der ungdom etablerer seg tidlig utenfor foreldrehjemmet. Dette bildet går igjen uansett hvor de vokser opp i det langstrakte landet vårt.

Vi har åpenbart et boligmarked og etableringsmekanismer som fungerer godt.

Men vi har fortsatt uløste problemer og viktige utfordringer foran oss.

Et oversiktlig bilde av boligsituasjonen får vi fra den siste Levekårs­undersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå som ble gjennomført høsten 2004. Boligdelen av denne er nå bearbeidet av NOVA. Et av de viktigste resultater fra undersøkelsen er at vi har en lavinntektsgruppe som sannsynligvis har store problemer med å dekke boutgiftene. Det er særlig blant enslige forsørgere og enslige i alle aldersgrupper vi finner mange husholdninger med lave inntekter og boutgifter over 25% av inntektene.

Avskaffelse av fattigdom og bostedsløshet

Den mest sammensatte og krevende utfordring vi står overfor er sannsynligvis å gi bostedsløse varige boliger og tilknyttede tjenester.

Som jeg sa innledningsvis, har regjeringen ambisiøse mål om å avskaffe fattigdom. En sosial boligpolitikk som forebygger at mennesker kommer i sosialt og økonomisk uføre vil være et viktig bidrag til å nå dette målet. Vårt boligpolitiske hovedmål er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Lykkes vi i dette, legger vi samtidig grunnlaget for et inkluderende samfunn. Et trygt bosted - et hjem – er en svært viktig forutsetning for å fungere i arbeidslivet og på andre viktige arenaer som gir livet mening.

Selv om de fleste bor godt i Norge, gjenstår det fortsatt betydelige utfordringer med å gi gode tilbud til dem som trenger det mest. Ved siste kartlegging i 2003 kartla Byggforsk omfanget av bostedsløshet til 5200 personer. Dette var totalt sett 1000 færre enn i 1997. Vi venter nå spent på resultater fra en ny kartlegging. Denne ventes å foreligge til sommeren.

Det er imidlertid ingen grunn til å vente på nye tall før mer gjøres. Derfor ønsker vi å forsterke innsatsen i strategien ”På vei til egen bolig”.

Vi har satt følgende konkrete resultatmål som skal nås innen utgangen av 2007:

For å motvirke at folk blir bostedsløse:

• Redusere antall begjæringer om utkastelser med 50 prosent, og antall utkastelser med 50 prosent.
• Ingen skal måtte tilbringe tid i midlertidige løsninger ved løslatelse fra fengselsopphold
• Ingen skal måtte tilbringe tid i midlertidige løsninger etter utskrivelse fra institusjon.

For å bidra til god kvalitet ved døgnovernatting:

• Ingen skal tilbys døgnovernatting uten kvalitetsavtale.

For å bidra til at bostedsløse raskt får tilbud om varig bolig:

• Ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder i midlertidig botilbud.

Noen vil kanskje si at vi har kort tid for å nå så ambisiøse mål. Jeg tror prioritering av ressursene mot slike klare og kortsiktige mål kan utløse den ønskede kreativitet og handling.

Kommunen – en hovedaktør

Mange aktører har ansvarsområder, virkemidler og kunnskap som er viktig i arbeidet for å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Kommunen er like fullt hovedaktøren i arbeidet. Kompleksiteten i arbeidet tilsier at det er stort behov for samarbeid på tvers av kommunale etater og tjenestesteder. Og like viktig, - mellom kommunene og ulike statlige virksomheter. Som ledd i strategien er det derfor inngått en samarbeidsavtale mellom KS og regjeringen om forebygging og bekjempelse av bostedsløshet. Fra statens side går vi tungt inn i dette samarbeidet gjennom følgende fire departementer; Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og politidepartementet. Staten har – og tar - et spesielt ansvar i å opptre samordnet slik at resultatmålene kan nås. Og Husbanken har en helt sentral rolle i gjennomføringen.

Trondheim – mønsteravtale

Den sentrale samarbeidsavtalen er fulgt opp med at det er utviklet en mønsteravtale som kan inngås mellom fengsel og kommune om samarbeid for bedre bosetting ved løslatelse. Denne bygger på hvordan Trondheim kommune og Trondheim fengsel har utviklet sitt samarbeid. Vårt departement inviterte de største byene og involverte statlige virksomheter til kollegavurdering av Trondheims erfaringer og nå er alle de store byene i gang med å utarbeide slike samarbeidsavtaler. Som på andre områder er det også her viktig å være tidlig ute. Erfaringene viser at kommunen må inn i fengslet på et tidlig tidspunkt for å avdekke behovet for bistand til bosetting før løslatelse.

Selv om undersøkelser vi har viser at bostedsløshet er et storbyfenomen, er det i mellomstore og mindre kommuner at bostedsløsheten er voksende. Dette må vi ta på alvor. Det kan ofte være mer utfordrende å befinne seg i en vanskelig situasjon i mindre kommuner. Som bostedsløs er du på godt og vondt mer synlig der.

Rana – statens tiltakspris 2005

Rana kommune har tatt dette arbeidet på alvor og har gjort en god innsats for å videreutvikle kommunens tjenester overfor en gruppe rusmiddelmisbrukere med en svært ustabil boligkarriere. Kommunen har vist stor kreativitet og åpenhet gjennom å revurdere sitt tjenestetilbud. Fokuset er flyttet fra kontroll og gruppetiltak, til individrettet bistand. Flere av husstandene har flyttet inn i egen selveid bolig og kommunen har aktivt utnyttet Husbankens finansieringsmuligheter.

Arbeidet resulterte i at de fikk statens tiltakspris i 2005, i sterk konkurranse med et godt småhusprosjekt i Trondheim. Andre kommuner har mye å lære av Rana kommune. Dette gjelder også storbyene.

Meland – ”det nytter-prisen”

Jeg ønsker i denne sammenheng også å trekke fram Meland kommune, som nettopp fikk ”det nytter”-prisen. Dette er et selvbyggerprosjekt for ungdom som er basert på en stor grad av egeninnsats. I dette prosjektet har kommunen tenkt vidt og klokt. De har rekruttert både vanlig lokal ungdom og ungdom fra fengsel og rusinstitusjoner, og selvbyggerne får også tilbud om ulike utdannings- og kompetansegivende kurs.

Oslo – samarbeidsprosjektet ”færre utkastelser”

Antall begjæringer om utkastelser og faktiske utkastelser fra bolig viser en gledelig nedgang. Og det synes klart at nedgangen er størst der tiltakene settes inn. Samarbeidsprosjektet ”Færre utkastelser” i Oslo kartla alle utkastelser og saksgangen ved utkastelser i tre sentrale bydeler, og utviklet metoder for å løse sakene uten at utkastelse ble gjenomført. Prosjektet driver nå en omfattende erfaringsoverføring både til andre bydeler i Oslo og til andre kommuner.

Oppsummerende utfordringer

Fra det tidligere arbeidet med prosjekt bostedsløse og nå fra strategien ”på vei til egen bolig” foreligger det et mangfold av eksempler på kreativt og engasjert lokalt utviklingsarbeid. Jeg håper dere, som jeg, ser det potensialet som ligger i de nye løsninger som nå utvikles. Det er flott at dere også bruker en slik konferanse til å dele erfaringer. Det er nå i hvert fall liten grunn til å reise utenlands for å finne gode eksempler. Se til nabokommuner, over fjellet eller over fjorden. De gode eksemplene ligger kanskje nærmere enn dere tror. Og med samarbeid på tvers av sektorer, etater og forvaltningsnivåer er jeg sikker på at økonomien ikke er den største hindringen. Jeg og mitt departement skal bidra til at både Husbanken og etater under andre departementer støtter dere i arbeidet.

En bred sosial boligpolitikk

Skal vi nå målet om å avskaffe bostedsløshet er vi samtidig helt avhengig av at den brede boligpolitikken fungerer. Husbanken har med sine låne- og støtteordninger vært det viktigste boligpolitiske verktøyet i Norge etter krigen. Dette ønsker vi å videreføre. Regjeringen vil at lånerammene og boligtilskuddene skal stå i forhold til de behovene som bør dekkes.

Husbanken har det siste tiåret også vært gjennom en stor og spennende omstilling mot en moderne velferdsetat, med økt vekt på rådgivning og kompetansebygging innen store deler av det boligpolitiske området. Ikke minst dere i kommunene har vært aktive medspillere i denne prosessen, og departementet vil støtte Husbankens innsats for å videreutvikle denne nye, og utvidede rollen. Et fortsatt høyt nivå på Husbankens kompetansetilskudd inngår som en viktig forutsetning for at dette skal lykkes.

Dere i kommunene er naturlig nok opptatt av at de enkelte virkemidlene staten styrer er innrettet slik at de støtter best mulig opp under den lokale boligpolitikken.

Bostøtten er ett av de viktigste virkemidlene for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Den bidrar til å styrke det økonomiske grunnlaget for å foreta en god boligetablering for lavintektshushold, samtidig som den bidrar til å sikre botrygghet for de som allerede bor. Derfor er bostøtten også er et sentralt virkemiddel i bekjempelsen av fattigdom.

Den forrige regjeringen foretok en del mindre forbedringer i bostøtten. Vi anser imidlertid at det er behov for en mer omfattende gjennomgang av ordningen. Mange med boligproblemer, særlig enslige, kan etter dagens regelverk ikke søke bostøtte. Samtidig ser vi at barnefamilier med lave inntekter og høye boutgifter kan ha behov for en bedre bostøtteordning. Dette er grupper som i følge den nevnte NOVA-undersøkelsen, har store boutgiftsbelastninger.

Vi har derfor nedsatt et prosjekt som skal gå gjennom hele bostøtteordningen med sikte på å komme med forbedringer og forenklinger av ordningen. Arbeidet vil ha særlig fokus på barnefamilier og aleneboende.

Vi vil også se på hvordan bostøtten bedre kan støtte opp under arbeidet med å tilby bostedsløse varige boliger. I tillegg skal tiltak som kan gjøre ordningen mer brukervennlig vurderes. Utredningsarbeidet vil foregå inn i neste år, og vi vil da få grunnlag for å vurdere hvilke endringer som bør foretas.

Jeg vet at flere kommuner allerede har gitt Husbanken og departementet gode innspill til endringer i bostøtten. Blant annet har de fire største byene i et prosjektsamarbeid med mitt eget departement og Husbanken nettopp gitt klare anbefalinger både om regelverksendringer og rutineforbedringer.

Allerede i årets budsjett er det gjort justeringer som har gitt flere barnefamilier og personer som mottar ulike statlige korttidsytelser rett til å søke bostøtte. Vi har også hevet boutgiftstaket med 10 000 kroner i de største byene og på den måten gitt mer støtte til anslagsvis 8 000 bostøttemottakere.

Som de årvåkne av dere har sett, så har vi i årets tildelingsbrev til Husbanken også bedt om ytterligere analyser av både startlånstilbudet og boligtilskudd til tilpasning. Dette gjør vi for å skaffe oss et best mulig faglig grunnlag for å målrette og utnytte virkemidlene på.

Utleieboliger

I Norge er det vanligste å eie sin egen bolig, enten direkte eller gjennom et borettslag. Men det kan være mange gode grunner til å ønske å leie bolig. Regjeringen er derfor opptatt av at det skal være et tilstrekkelig tilbud av gode og trygge utleieboliger. Det dreier seg tross alt om mer enn hver femte husstand.

Vi ønsker oss ikke minst flere profesjonelle, ryddige utleiere som kan tilby gode og rimelige boliger til organisasjoner og myndigheter som etterspør utleieboliger for sosiale formål. Det har de mer av i andre land. Det er derfor gledelig å se utropstegnet bak tittelen på innlegget til NBBLs administrerende direktør i morgen; ”Boligbyggelagene - fremdeles samarbeidspartner for kommunene!”

Den forrige regjeringen reduserte tilskuddene til utleieboliger for sosiale formål, tilskuddene dere i kommunene nyttiggjør til å framskaffe utleieboliger. Midlene ble overført til bostøtten. Vi har i år bedt Husbanken evaluere effekter av denne subsidieomleggingen.

Det er uansett gledelig å se at etterspørselen etter boligtilskudd til utleieboliger fortsatt er stor i kommunene. Jeg våger å tolke dette som et uttrykk for en høy bevissthet og aktivitet i kommunene om betydningen av å ha en tilstrekkelig stor og egnet kommunal utleieboligmasse.

Vårt departement har fått utarbeidet en rapport om vedlikehold av kommunenes bygningsmasse. Rapporten fra Forum for Offentlige Bygg og Eiendommer tar ikke opp boliger spesielt. Jeg tror likevel en av konklusjonene gjenspeiler et viktige generelt forhold når det sies at ”Få bygg får mye. Mange får lite”. Dere i kommunene har en spesiell utfordring i å sørge for at boliger ikke nødvendigvis får mye, men tilstrekkelige, og årlige vedlikeholdsbudsjetter.

Jeg vil i denne sammenhengen minne om at nær halvparten av bostøttemottakerne bor i kommunale boliger og at Husbanken årlig gir mye tilskudd til utleieboliger. Dette gir samlet en høy subsidiering av kommunens utleieboligtilbud.

Barn i kommunale boliger

Nyere rapporter fra NOVA viser at kommunale beboere bor dårligere enn andre. Spesielt bekymringsfylt er levekårssituasjonen og boforholdene for en del barnefamilier i kommunale boliger. NOVA har sammenliknet lavinntektsfamilier i kommunale boliger med andre barnefamilier i lavinntektsgruppen, og med familier flest. De som bodde i kommunale boliger, rapporterte langt oftere enn begge de andre gruppene om trangboddhet, problemer med fukt, trekk, kulde og støy og lav materiell standard. Forskerne fant også at nesten to av tre barnefamilier i kommunal bolig har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

Jeg ser dette som sterke bekymringsmeldinger som ikke minst dere i denne salen bør ta inn over dere. Dersom undersøkelsen gir et korrekt bilde, ser jeg resultatene som et tegn på sviktende inkludering av de som aller mest trenger offentlig bistand til å skaffe seg en god bolig. Det er spesielt alvorlig at barn ikke får trygge og gode boforhold. Jeg ønsker derfor å utfordre kommunene til å anlegge et barneperspektiv i den lokale boligsosiale politikken. Det er ikke store antall vi snakker om, men problemene kan være desto mer alvorlig for de det gjelder. Er for eksempel tildelingsreglene til kommunale boliger tilpasset barns nye samværsformer med foreldre og føres det en bevisst politikk på hvilke boliger barn og deres foreldre tilbys? Og utnyttes Husbankens tilbud om startlån og boligtilskudd godt nok for å etablere familier med barn i egen eid bolig.

Husleietvistutvalget

Regjeringen har i budsjettet for 2006 videreført Husleietvistutvalget, som den forrige regjeringen hadde foreslått å legge ned. Vi mener det fortsatt er behov for et slikt alternativt tvisteløsningsorgan, og vi foreslår å gjøre Husleietvistutvalget til en obligatorisk førsteinstans i stedet for forliksrådet, og å halvere saksbehandlingsgebyret ned til samme nivå som forliksrådet. I første omgang vil utvalgets virksomhet som tidligere, være begrenset til Oslo og Akershus, men det vurderes å utvide ordningen til andre områder.

Husleieloven

Regjeringen har igangsatt et omfattende arbeid for revisjon av deler av husleieloven. Vi er spesielt opptatt av hvordan loven støtter opp under strategien ”på vei til egen bolig”, og har tatt tak i to hovedproblemstillinger. Den første er å vurdere muligheten for at utleier varsler kommunen om leiers husleierestanser på et tidligere tidspunkt enn i dag.

Den andre problemstillingen knytter seg til husleielovens §§ 11-1 og 11-2. Disse bestemmelsene inneholder enkelte unntak fra lovens alminnelige regler ved utleie av boliger til personer med spesielle boligbehov av varig eller midlertidig karakter. Vi ønsker å vurdere om bestemmelsene i tilstrekkelig grad ivaretar de behov som eksisterer hvor utleie av husrom kombineres med tjenester av ulik karakter.

Husleieindeksen

Vi har for første gang fått publisert en ny nasjonal statistikk fra Statistisk Sentralbyrå over nivået på husleier i hele Norge. Det har til nå vært alt for dårlig oversikt over prisnivået og andre ting knyttet til leiemarkedet Vi ønsker å videreføre denne statistikken og tror ikke minst den vil komme kommunene til nytte.

Boligbyggingen

Regjeringen er opptatt av en vedvarende tilførsel av nøkterne, rimelige boliger både i storbyene og i omegnskommunene. Oslo har for eksempel varslet i sin kommuneplan at de vil legge til rette for at det bygges flere større boliger. Dette kan bidra til at flere barnefamilier kan bli boende også i byen, noe som er en voksende trend i alle de norske storbyene. Det er også positivt at det bygges flere mindre boliger, også utleieboliger, i de mindre kommunene. Da kan flere unge finne sin første bolig i sitt eget nærmiljø, og de behøver ikke nødvendigvis flytte inn til storbyene.

For å bidra til å holde byggekostnadene nede viderefører vi den forrige regjerings satsing på Byggekostnadsprogrammet. Programmet styres av byggebransjen selv, er et spleiselag mellom stat og bransje, og skal vare frem til 2009.

Vi viderefører også satsingen på at utbre Byggsøk som hjelpemiddel til å holde byggekostnadene nede. Vårt mål for 2006 er at 80 kommuner skal tilby fullelektronisk saksbehandling.

Boligkvalitet

Vi er imidlertid enda mer opptatt av innholdet i boligbyggingen, og at den gir gode boliger som dekker viktige behov i samfunnet.

I dagens boligmasse er bare 7 prosent av alle boliger både tilgjengelige og egnet som boliger for rullestolbrukere. Universell utforming, dvs. at boliger, bygninger, uteområder og produkter skal kunne brukes av alle uten spesiell tilrettelegging, er nå et sentralt prinsipp i bolig- og bygningspolitikken. Her gjør Husbanken en viktig jobb, bl.a. med ansvar for deler av Handlingsplan for universell utforming. Universell utforming er lagt inn som kriterium i Husbankens grunnlån, og Husbanken samarbeider med Statens bygningstekniske etat om et informasjonsprogram rettet mot byggesektoren og kommunene.

Vi vurderer å innføre ”universell utforming” som begrep i forskriftene til plan- og bygningsloven.

Flere kommuner har vedtatt offensive lokale planer med krav til universell utforming for å styre boligbyggingen i ønsket retning. Jeg ønsker ikke minst å framheve Trondheim og Tromsø. Departementet vil nøye følge hvordan de lokale kravene følges opp og hvilke erfaringer kommunene høster i møtet med utbyggerne. Ikke minst anbefaler jeg kommunene å bruke våre to fagetater, Husbanken og Bygningsteknisk etat, i prosesser og diskusjoner om hvordan universell utforming kan legges til grunn for den lokale planleggingen.

I denne sammenheng ønsker jeg også å trekke fram at regjeringen vil skjerpe kravene til energibruk i boliger og andre bygg og stimulere til økt bruk av fleksible energisystemer. Bygningslovgivningen er sentral her, og forslag til endringer i teknisk forskrift vil bli sendt på høring i løpet av kort tid. Det er også åpenbart et stort behov for motivasjonstiltak, erfaringsinnhenting og informasjon om temaet. Her har vi samlet en jobb å gjøre.

Avslutning

Jeg har gitt et utsyn over viktige satsningsområder i boligpolitikken. Jeg regner med at Husbankdirektøren vil gå nærmere inn på gjennomføring og virkemiddelbruk i tilknytning til deler av det jeg har tatt opp.

Jeg håper jeg har fått fram regjeringens sterke prioritering av å føre en sosial boligpolitikk som bidrar til å avskaffe fattigdom og fremme inkludering. For å lykkes i dette, vil vi arbeide målbevisst for å bedre kommunens rammebetingelser. Vi ønsker å innrette de boligpolitiske virkemidlene slik at de best mulig støtter opp under strategiene vi utarbeider. Dere i kommunene er våre viktigste samarbeidspartnere, og vi kan bare lykkes med å gi alle som trenger det et godt boligtilbud om vi drar lasset i samme retning.

Statsråden legger stor vekt på en dialog med dem som har skoen på og som skal bruke de ordninger, lover og regler som departementet både foreslår og står for gjennomføringen av. Så derfor setter jeg stor pris på at dere legger fram deres syn på saker jeg har vært innom, og så langt det er mulig vil jeg svare på spørsmål.

Takk for oppmerksomheten så langt og lykke til videre med konferansen!