Utvalgte hurtiglenker

    Historisk arkiv

    Historisk arkiv

    Statens hovedstadspolitikk

    Historisk arkiv

    Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

    Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

    Tale/innlegg | Dato: 24.05.2006

    Av: Tidligere statssekretær i KRD Guri Størvold

    Foredrag av Guri Størvold på konferansen "Det flerkulturelle rom" i Oslo, i regi av Norsk Form, 24.05.2006.

    Foredrag på konferansen "Det flerkulturelle rom" i Oslo, i regi av Norsk Form, 24. mai 2006.
     
    Jeg takker for anledningen til å innlede om statens hovedstadspolitikk.
    På denne konferansen har dere reist spørsmålet om byutvikling kan bidra til integrering? Det er et interessant spørsmål – men vi kan kanskje ikke vente og finne noe enkelt svar.

    Jeg vil bruke min tid her i dag til ganske kort å presentere:
    • først regjeringens arbeid med hovedstadsmeldingen
    • så noen momenter om Oslos innvandrere og regjeringens inkluderingspolitikk
    • og til sist si noe om byutvikling og statens bidrag

    Regjeringen vil føre en differensiert regionalpolitikk for å ta hele landet i bruk, og satse på balanse mellom by og land og innad i byene. Folk skal ha en reell frihet til å bosette seg der de ønsker.

    Regjeringen ønsker vekstkraftige byer som fungerer som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling.

    Regjeringen vil føre en offensiv politikk for å utvikle byens fortrinn, kvaliteter og muligheter.

    Hovedstadsmeldingen

    Regjeringen skal legge fram en hovedstadsmelding til høsten. Den vil ta opp flere viktige spørsmål:
    • Styringsutfordringene i Osloregionen
    • Hovedstadsrollen og samspillet med andre regioner?
    • Hvordan vi kan utnytte Oslo gode forutsetninger for å være konkurransedyktig og nyskapende – ikke minst internasjonalt sett?
    • Hvordan vi skal møte de særlige Osloutfordringene - som gjelder levekår, fattigdom, inkludering av innvandrerbefolkningen, trafikk og miljø?

    Som dere hører har hovedstadsmeldingen både direkte og indirekte mye å gjøre med denne konferansens tema.

    Oslo har en viktig rolle for landets økonomiske og kulturelle utvikling. Som ledd i arbeidet med hovedstadsmeldingen har departementet hatt et godt samarbeid med Oslo kommune og samarbeidsalliansen Osloregionen. Vi vil ikke bare snakke om hovedstaden men også med. Den 30. mai kommer statsråd Åslaug Haga hit til bystyresalen for møte rådet for Osloregionen til dialog.
     
    Når vi snakker om styringsutfordringene i Osloregionen gjelder det spørsmålet om oppgavene i regionen kan løses bedre hvis vi ser på tvers av dagens administrative grenser. I dag er det mange aktører både kommuner, fylkeskommuner og statlige sektororganer som har viktige roller å spille i oppgaveløsningen. Målet er å gi befolkningen best mulige tjenester og legge til rette på en funksjonell måte for hverdagslivet til innbyggerne. Da må vi organisere myndighetsoppgavene på skape en mer hensiktsmessig måte og skape bedre forutsetninger for samordning mellom de offentlige aktørene.
     
    Regjeringen skal også legge fram en stortingsmelding om forvaltningsreform til høsten, der spørsmålet blant annet er hvordan vi kan flytte oppgaver fra sentrale organer til et regionalt folkevalgt nivå. Hovedstadsmeldingen skal bygge på forvaltningsreformen.
     
    Alle regioner må bygge sin framtid på egne fortrinn og muligheter. Dette er utgangspunktet for en differensiert regionalpolitikk. Hovedstaden har sine storbyfortrinn, og Osloregionen og hele landet må utnytte dette. Oslo har gode forutsetninger i den moderne kunnskapsøkonomien. Den må vi i Norge satse på – selv om vi er velsignet med store naturressurser. Oslos sterke universitets-, høyskole- og forskningsmiljø er viktig for innovasjon og verdiskaping. Det er startet et viktig arbeid for å utvikle Oslos sterke næringsklynger. I hovedstadsmeldingen vil sette fokus på utviklingen av Oslo som en konkurransedyktig region, og ikke minst være opptatt av den internasjonal sammenhengen og globale konkurransen.
     
    Mangfoldet i storbyen

    Storbyen har rom for et større positivt mangfold enn det er på mindre steder. Derfor er Oslo attraktiv – ikke minst for mange unge mennesker.
     
    Oslo har alltid vært en mangfoldig innflytterby. Mange innflyttere blir i Oslo, og en klar tendens i de seinere år er at perioden unge mennesker blir boende i Oslo lenger. Denne store gruppa unge voksne har bidratt sterkt til at Oslo har fått en ung og urban karakter.
     
    Samtidig er det mange som flytter videre etter noen år – ut i Akershus og resten av Osloregionen, eller heimover nærmere der de vokste opp. Som dere forstår ser jeg svært positivt på at det er mange som velger å flytte ut av storbyregionene – og regjeringens politikk skal bidra til at folk får den valgfriheten.
     
    I løpet av de siste tiårene har innflytterne kommet fra hele verden, og det er nå 120 000 mennesker med innvandrerbakgrunn i Oslo. Statistikken definerer at en innvandrer har to utenlandsk fødte foreldre. 90 000 er selv født i et annet land, mens 30 000 er etterkommere som er født i Norge.
     
    Oslo har dermed i løpet av få tiår fått en ny befolkningssituasjon: Befolkningen vokser kraftig og mange av de nye innbyggerne har bakgrunn fra et annet land.
     
    Mangfoldet blant innvandrerne

    Det er en sentral utfordring hvordan vi skal innrette oss slik at alle nye innbyggere blir inkludert i arbeids-, kultur- og samfunnsliv, og kan få gode boforhold. Oppgaven vår som samfunn, medmennesker, politikere og fagfolk er å skape en moderne og mangfoldig by ved å integrere det beste ved den byen vi har, med de nye impulsene vi får.
     
    Derfor vil en forutsetning for en god hovedstadspolitikk være en god inkluderings- og integreringspolitikk.
     
    Noen fakta først:
    • Mer enn hver femte innbygger i Oslo er innvandrer
    • Hver tjuende innbygger i Oslo har kommet til landet som flyktning
    • Innvandrerne er som gruppe yngre enn resten av befolkningen
    • Flertallet av innvandrerne har blitt norske statsborgere, men samtidig er hver tiende innbygger i Oslo utenlandsk statsborger

    Så la oss huske at innvandrerne er en mangfoldig gruppe:

    • Innvandrerne i Oslo har 191 forskjellige opprinnelsesland
    • Pakistanerne er den største gruppen
    • 11 000 pakistanere er av førstegenerasjons innvandrere og 8500 er etterkommere (andregenerasjon)
    • Andre store grupper har bakgrunn fra Somalia, Sri Lanka, Sverige, og disse er rundt 7000 mennesker hver.
    • På Coca-Colas anlegg i Lørenskog er medarbeiderne fra 45 land - skrev Aftenposten her om dagen.

    Et viktig trekk er at mange innvandrere har kommet forholdsvis nylig:

    • En stor gruppe innvandrere har vært i landet mindre enn fem år – tallet har ligget mellom 15 og 20 000 de senere år
    • En stor gruppe nykommere et altså et stabilt trekk ved situasjonen.
    • Arbeidsinnvandring fra nye EU-land som Polen påvirker også bybildet.

    Inkludering og deltakelse

    Vil vi gjøre Oslos mangfold til et fortrinn, må vi se at innvandrerne er en ressurs for byen. Her kommer også regjeringens inkluderingspolitikk inn. Den har Arbeids- og inkluderingsdepartementet ansvar for å samordne, men blir selvsagt også et viktig tema i Hovedstadsmeldingen.

    Regjeringen har et overordnet mål for utviklingen av det flerkulturelle Norge – at det skal ikke utvikle seg et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn gjennomgående har dårligere levekår og deltakelse enn andre.
     
    For å få til dette, og for å få et inkluderende samfunn med plass til alle, må alle parter bidra, og det må jobbes på mange områder samtidig. Innvandrere som kommer til Norge har en jobb å gjøre; de må lærer seg norsk og tilegne seg kunnskaper om samfunnet slik at de kan delta og bidra. Myndighetene, både staten og kommunene, må legge forholdene til rette og gi innvandrere de verktøy de har behov for for å kunne delta. Myndighetene må også sikre at de offentlige tjenestene og tilbudene, som skole, helsevesen og eldreomsorg, er tilgjengelige og gode for alle som bor her, slik at vi får et samfunn med plass og muligheter for alle uavhengig av deres bakgrunn og livssituasjon.
     
    Regjeringen arbeider for tiden med en handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Planen skal omfatte politikk og tiltak for både integrering og inkludering, og innsatsen mot rasisme og diskriminering vil være et gjennomgående tema i planen. Vi ønsker å spisse planen inn mot fire innsatsområder som er sentrale i arbeidet med integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Disse områdene er:
    • Arbeid
    • Oppvekst
    • Utdanning og språk
    • Likestilling
    • Deltakelse
    Arbeid er nøkkelen til inkludering og deltakelse, og svært viktig for redusere sosiale og økonomiske forskjeller. Ikke-vestlige innvandrere har høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen og kommer dårligere ut enn majoritetsbefolkningen på en rekke levekårsvariabler. Regjeringen vil arbeide for at flere med innvandrerbakgrunn kommer i arbeid.
     
    En særlig utfordring for oss er de unges tilgang og deltakelse på arbeidsmarkedet. Det er ca. 60 000 barn og unge i Norge med foreldre født i utlandet. Om lag 3 000 av disse etterkommerne er nå på vei fra utdanning til arbeidsliv. Å sikre at unge med innvandrerbakgrunn med utdanning, oppvekst og forventninger fra Norge, får jobb og får like gode jobber som annen ungdom, er en av våre viktigste utfordringer. Vi får bare en sjanse til å gi disse ungdommene like muligheter som annen ungdom og det er nå. Greier vi ikke å innfri forventningen om like muligheter på arbeidsmarkedet for denne gruppen, svekker vi fremtidstroen og troen på at egeninnsats nytter for de kommende generasjoner nordmenn med innvandrerbakgrunn.
     
    Inkludering og deltakelse gjelder på mange plan. Et eksempel kan være
    Stig skole, som har tatt rikspolitiske retningslinjer for barn og unge på alvor. De engasjerte 6.klassinger, barnehager og motorsenterungdom til å kartlegge hvor de gjør hva, og hva som ser hyggelig eller skummelt ut. Barna fikk engangskamera og leverte 182 bilder med kommentarer som plan- og bygningsetaten, bydelen, OBOS og flere kan bruke, og to arkitekter er invitert til å lage en plan for området.
     
    Å legge til rette for å lære det norske språket er ellers et kjernepunkt ikke bare overfor barn og unge, men også mange voksne trenger undervisning – fordi norsk er vanskelig og fordi ganske mange har dårlig skolegang.
     
    Erfaringer forteller at mange innvandrere som har bodd flere år i landet forbedrer sine levekår etter som tiden går. Regjeringen vil vi skal gjøre en bedre jobb med å inkludere raskere og bedre i arbeids- og samfunnsliv. Å komme i jobb er avgjørende for svært mange. For den enkelte innvandrer som vil tjene egne penger og bidra i samfunnet, er det å bli inkludert et spørsmål om livskvalitet. For kommune og stat dreier det seg både om innvandrernes levekår, om å spare sosiale utgifter og å skaffe nye hender til å løse viktige oppgaver.
     
    Byutvikling og statens rolle

    Slik plan- og bygningsloven fordeler rollene, har kommunene ansvaret for byutvikling. Stortinget har formulert nasjonale mål og retningslinjer og staten har viktige roller knyttet for eksempel til infrastruktur, men kommunen må selv legge planer og gjennomføre en helhetlig byutvikling.
     
    Men regjeringen vil bidra og støtte opp om nasjonale mål. I Oslo har det for eksempel skjedd gjennom samarbeidet om handlingsprogrammet for Oslo indre øst og samarbeidet som er innledet om Groruddalen.
     
    I flere europeiske storbyer er mange innvandrere konsentrert i forsteder og drabantbyer der det er stor arbeidsledighet, og uroen i Paris oppsto i slike bydeler. Forholdet mellom byutvikling og integrering er på en slik bakgrunn selvsagt et spennende spørsmål. Det er viktig at vi kan skape en god sosial balanse innad i byene og mellom bydelene.
     
    I Oslo øker innvandrernes andel av befolkningen. Men den øker spesielt mye i noen deler av Oslo, blant annet i Groruddalen. Her er gode familieboliger relativt rimelige. Innvandrere griper muligheter som Oslos boligmarked byr dem, og vi kan kanskje se det som et praktisk stykke integrering. Mange innvandrere har flyttet til drabantbyene fra Oslo indre øst fordi de har råd til å skaffe seg en god bolig de eier selv, og det er som kjent lønnsomt i det norske boligmarkedet.
     
    Regjeringen har som et av sine mål at vi ikke skal utvikle nye økonomiske og sosiale ulikhet som følger etniske skillelinjer. Regjeringen vil følge utviklingen på boligmarkedet i hovedstaden med oppmerksomhet, og er opptatt av at ingen byområder skal være steder med konsentrasjon av dårlige levekår og boforhold. Groruddalen er ikke noe slikt sted i dag. Ingen del av Oslo har i dag flertall av innbyggere med innvandrerbakgrunn, og som vi har sett er innvandrerne en sammensatt gruppe, og bydelene er mangfoldige.
     
    Bokonsentrasjonen av innvandrere har kanskje størst betydning for barn og unge, fordi andelen med norsk språkbakgrunn kan bli lav i barnehager og skole. Regjeringen har som mål at alle barn som er født og oppvokst i Norge bør kunne snakke norsk før de starter skolen, og har bevilget 10 millioner kroner til forsøk med gratis kjernetid i barnehage i Groruddalen.
     
    Groruddalen og Oslo indre øst

    Regjeringen vil samarbeide med Oslo kommune om byutvikling i Groruddalen. Det er Oslo kommune som har ansvaret for en helhetlig byutvikling i bydelene i Groruddalen, men fra regjeringens side vil vi bidra fra flere departementer. Det er behov for miljøforbedringer i Groruddalen – blant annet i forhold til trafikk, veisystem og gamle næringstomter. Dette er også en del av byen der utvikling av inntekt, utdanningsnivå og sysselsetting er svakere enn i resten av byen.
     
    Erfaringene fra Oslo indre øst viser at det er mulig å satse bredt og langsiktig og bidra til bedre levekår. Å måle resultater av et slikt handlingsprogram kan ikke gjøres presist, fordi mange mennesker er på flyttefot. Men det er viktig å bidra til at bydelene er attraktive for mange slags mennesker og ikke får et dårlig omdømme. Jeg tror vi både skal gjøre tiltak som forbedrer området og velferdstiltak som kommer den enkelte til gode. Derfor går satsing i Groruddalen på skole, barnehage, bomiljø, kultur, utvikling av nye møteplasser og gamle kulturmiljøer, og på miljøvennlig transport, skjerming mot trafikken og nye grønne og blå drag i landskapet. Vi skal få til et samarbeid mellom mange parter – stat og kommune, lokalbefolkingen, næringsdrivende, frivillige organisasjoner, boligkooperasjonen med flere.
     
    Omgivelsene påvirker oss og mange lokalsamfunn har et stort forbedringspotensial. Regjeringen vil stimulere til god byggeskikk og god kvalitet på uterom og møteplasser, både i Groruddalen og på mindre tettsteder. Møteplasser er viktig for å samle folk, og kan gi alle mulighet til likeverdig samfunnsdeltakelse.
     
    Beboerne må være deltakere i de prosessene vi bidrar til i Groruddalen. Da må organisasjoner og lag spille en rolle, slik de allerede gjør. Min statsråd, kommunal- og regionalminister Åslaug Haga, fikk se det da hun besøkte Haugenstua borettslag. Det er et stort borettslag – en liten norsk by, med 882 leiligheter, 2000 mennesker i 10 blokker, og mange av dem er innvandrere. Her skjer det lokal utvikling på flere plan: De har etablert og driver 35 hageparseller som brukes flittig og er et viktig sosialt samlingspunkt mer enn halve året og særlig er viktig for pakistanere, tyrkere og vietnamesere. De har i seks år drevet ungdomsklubb sammen med bydelen, og de har etablert felles varmesentral med et annet borettslag som skal bruke miljøvennlig teknologi med biovarme.
     
    Her er det på tide at jeg runder av innlegget. Jeg har gitt dere noen smakebiter på det som vil bli behandlet i hovedstadsmeldingen, jeg har belyst storbyens mangfold og Oslos innvandrerbefolkning fra flere synsvinkler og jeg har orientert litt om regjeringens bidrag til arbeid med å utvikle Groruddalen videre. For mer konkrete nyheter må dere nok vente på statsbudsjettet og Hovedstadsmeldingen.
     
    Siden dagens tema er byutvikling og integrering, la meg til slutt få legge vekt på deltakelse:
     
    Skal vi få en byutvikling som legger til rette for integrering, må vi sørge for at innvandrerne kan bli deltakere i prosessene som skaper byutvikling, både fordi de har ressurser samfunnet trenger og fordi de har interesser vi bør ivareta på linje med andres interesser. Da kan vi for eksempel tenke oss at byplanleggere må legge opp til dialog med innvandrerne, og at mennesker med innvandrerbakgrunn må rekrutteres til å jobbe profesjonelt med byutvikling, utdanne seg til det og bli med i politikk og organisasjoner som er engasjert i byens utvikling.
    Til toppen