For en vekstkraftig hovedstad og en god distriktspolitikk!

Stortingsrepresentant Bent Høie (H) utfordrer ”Oslo-eliten” i et debattinnlegg den 17. des. 2008, han ønsker at de skal arbeide mer for utvikling av konkurrerende arbeidsmarkeder andre steder i landet. Rogalendingen etterspør en politikk som kan løfte fram alternative og konkurrerende arbeidsmarkeder til det han omtaler som den selvforsterkende og selvopptatte Oslo-regionen. Jeg takker Høie for et engasjert innlegg som inspirerte meg til å gi et tilsvar.

Regjeringen er opptatt av at folk skal ha reell valgfrihet til bosted. Folk skal ha mulighet til å bo i små lokalsamfunn og bygder dersom de ønsker det, i de små og mellom store byene eller hovedstaden dersom de heller ønsker det. By og land er helt avhengig av hverandre for å ta hele landets ressurser i bruk, og for å forsyne næringsliv og befolkning med et mangfold av private og offentlige tjenester.

Regjeringen har som mål å utvikle flere steder og regioner som er attraktive for bosetting og arbeidsliv. Det er helt avgjørende for å skape reelle flytte- og etableringsalternativer. Dette gjør regjeringen gjennom kommuneøkonomien, samferdselspolitikken samt forvaltningsreformen som inneholder sterke elementer til fordel for utvikling av større arbeidsmarkeder andre steder i landet. Jeg mener imidlertid at det går å ha flere tanker i hodet på en gang.

Ulike norske regjeringer har gjennom årtier arbeidet etter et overordnet mål om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i landet og utløse vekstpotensialet i alle regioner. Dette innebærer å bremse sentraliseringen av folk og virksomheter til Oslo-regionen ved å styrke lokale og regionale arbeidsmarkeder i andre deler av landet. Reduksjon av pendleravstander og sammenveving av små og store arbeidsmarkeder til mer robuste, sammenhengende regioner er utviklingsstrategier denne regjeringen følger aktivt.

Skal vi lykkes er lederne for statlig, regional og lokal politikkutvikling nødt til å se flere politikkområder i sammenheng. Bistand fra bredt anlagte analyser av regionale utfordringer hører med i dette bildet. Sentrale politikkområder i Norge - som samferdsel, landbruk og fiskeri, reiseliv, forsknings- og utdanningspolitikk, arbeidsgiveravgift og kommuneøkonomi bidrar sterkt til å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Regionale hensyn  ivaretas bevisst innenfor disse politikkområdene, ja faktisk på en enestående måte sett i et nordisk og et europeisk perspektiv. For det er nettopp i skjæringspunktet mellom en slik bredt anlagt  regionalpolitikk og en mer rendyrket og spisset distriktspolitikk de overordnede regionalpolitiske målene kan nås.

Regjeringens strategi for Nordområdene er et eksempel. Erkjennelsen av nordområdene for landet som helhet er økende. Gjennom en bred, områderettet innsats skal vi videreutvikle kunnskaps- og kompetansemiljøene i hele Nord-Norge og slik utvikle konkurransedyktige arbeidsplasser.

Et annet eksempel er Forvaltningsreformen, som er et nøkkelelement i muligheten for å gjøre regionale politiske beslutninger ut fra regionale behov. Fra 2010 gis regionale myndigheter større makt til å forme egen utvikling, ikke minst innen samferdsel. Utvikling av arbeidsmarkeder, regionforstørring og investeringer i infrastruktur vil i større grad bero på prioritering i fylkeskommunene og samarbeidet mellom regioner.

Og fra 2010 oppretter regjeringen 5-7 regionale forskningsfond. Det vil bidra til å bygge opp under forskning og innovasjon ut i fra områdenes særegne behov. Dette vil bidra til å gjøre arbeidsmarkedene mer robuste i et langsiktig perspektiv og ikke minst styrke samspillet mellom næringsliv, høyskoler og regionene.

På samme tid ønsker regjeringen å utvikle Oslo til en internasjonalt konkurransedyktig region. En sterk hovedstad vil komme hele landet til gode. I et relativt lite land som vårt er det naturlig at enkelte funksjoner blir mer rendyrket i hovedstaden enn i andre byer. I motsetning til det Høie synes å tiltro ”makt-eliten” i Oslo, mener jeg at det er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. En sterk hovedstadsregion vil ha enkelte fortrinn i konkurransen om bl.a. arbeidskraft og utenlandske investeringer. Samtidig legger regjeringen vekt på at nye statlige virksomheter skal legges utenfor Osloregionen, for å bidra til å gjøre andre arbeidsmarkeder mer varierte. Jeg nytter også anledningen til å peke på at de andre storbyene må rendyrke sine fortrinn gjennom styrking av næringsklynger og samarbeid på tvers av lokale og regionale grenser. Da mener jeg at Rogaland er et godt eksempel til etterfølgelse.

I løpet av våren legger kommunal – og regionalministeren fram en ny stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken der flere av disse spørsmålene vil bli omtalt.

Jeg ser fram til mange gode regionalpolitiske debatter i tiden framover.