Lærer å passe på verdensarven

Dorthe Trondsen t.v. og Emilie Børsheim slapper av foran ærfuglmuseet etter å ha fått omvisning. – Det er fint at det er blitt mer interesse for historien vår, sier Trondsen.

Eli Kristine Korsmo (tekst og foto)

På øya Vega på Helgelandskysten i Nordland lærer elevene å kjenne og forvalte verdensarven. Prosjektet startet i det små allerede for 13 år siden, men har fått ny glød som en del av Kvalitetskommuneprogrammet.
− Historien til øyene er spesiell, men tidligere var ikke Vegværingene så oppmerksomme på at den er det. Gjennom å bevisstgjøre barna fra de er små, kan vi bidra til at de lærer å forvalte arven og kjenner egen historie og lokalsamfunn, sier prosjektleder Elin Støylen.
Rektor Sofie B. Sundsvold mener dette er en viktig del av kvalitetsarbeidet i skolen.
− Barna lærer hvordan de skal oppføre seg i naturen og leve i pakt med den. At områdene er fredet, betyr ikke at de ikke skal brukes. De lærer om sin egen kommune og å være stolt av den. Skolen skal avspeile lokalsamfunnet. Hvis vi ikke lærer elevene hvordan de skal forvalte verdensarven, har vi forsømt vår plikt, sier rektoren.

Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) er positiv til måten Vega viderefører verdensarven til de yngre generasjonene.
− Vi ønsker bosetting over hele landet. Derfor er det viktig at barna lærer å være stolte av stedet de kommer fra slik at de kan få lyst til å flytte tilbake etter endt utdanning.
Å bruke nærmiljøet på denne måten gir større variasjon og dermed bedre kvalitet i undervisningen, sier Kleppa.

I ærfuglens rike

Besøk på E-huset Museum, eller ”ærfuglmuseet” som det blir kalt lokalt, er en del av dette. Der blir elevene kjent med lokalhistorien, den spesielle ærfuglen og om høsting av ederdun til dyner og puter. Salg av ederdun har sammen med fiske og jordbruk vært en av de viktigste næringene på øyene til alle tider, siden den første bosettingen for 10.000 år siden.

Elevene på 6. trinn kan allerede mye om både lokalhistorien og ærfuglen, erfarer omviser Kari Wærum mens hun viser dem rundt i det lille museet. Hun henter fram en papirpose og trekker ut en håndfull ederdun. Elevene strekker fram hendene for å kjenne på den myke duna. Visste dere at av de to tonnene med ederdun som høstes i verden, kommer ett av dem fra Nordland, spør hun.
− Ederdun er spesiell fordi den ikke har stilk, men små mothaker. Det gjør at den er mye mykere enn annen dun, forteller hun.

Dorthe Trondsen (12) synes det er spennende å være på museet, men følger ikke helt med på det Wærum forteller. Hun kan mye fra før og blir gående og kikke litt på egenhånd.
− Vi har hytte på en av øyene. Oldemor og bestemor vokste opp der. Jeg bruker å være sammen med dem og reie opp reir til fuglene. Det er ganske artig at vi får gjøre det på skolen også, sier hun.

Denne våren har vært ekstra spennende for elevene i på 6. trinn. De har nemlig vært på skoletur på Lånan, en av øyene det i dag drives aktivt med høsting av ederdun.
− Da vi var der første gangen redde vi opp reir til fuglene. Det var artig å være der ute. Og så drepte vi en vånd, forteller Jørgen Refvik (12) ivrig. Fuglevokterne er med på skoledagen og formidler sin kunnskap videre til skolebarna.
− Det er noen damer som er der ute og passer på fuglene nå. Den ene har en ærfugl som holder til under terrassen. Den kaller de for verandadamen, fniser Emilie Børsheim (12).
− Ja, og i ett av husene har de malt navnet Mette-Marit over. Så den fuglen som flytter inn blir hetende det, legger Dorthe til.

Starter tidlig

Ærfuglen er nemlig en veldig spesiell fugl. Den er nesten tam og svært sårbar i rugetiden. Derfor lages det til reder til fuglene som passes på av egne fuglevoktere i hekketiden i mai og juni. Når fuglene har fløyet, samles duna inn og renses. Dette arbeidet har vært gjort i tusenvis av år. På Vegaøyan lages det egne hus til ærfuglene. En enmannsbolig kalles E-hus, mens en flermannsbolig kalles E-bane. De seineste årene har produksjonen av dun og egg økt og nye øyer med voktere er kommet til.

Ærfuglmuseet ble bygd opp av forfatteren Inga E. Næss, og sorterer i dag under stiftelsen Helgeland Museum. Næss har også skrevet bøkene «I fugleværet» Fortellingen om Isa og Ea, og «Fotefar mot nord» Med ea som husdyr. De er faktabøker om ærfuglen og obligatorisk lesestoff for elevene i på 5. trinn.
− De handler blant annet om hvordan man skal oppføre seg i nærheten av ærfuglen, forklarer Dorthe. Kunstskolen på Vega ble opprettet i 1991 og ansatte der var med på å utvikle Ærfuglprosjektet. De dokumenterte med bilder laget av elevene. Et år ble det laget modeller av ærfuglen som lå på reir. Kunstskolen var også med på å utvikle et arkitekturprosjekt om byggeskikk på Vega. Det ble til et samarbeidsprosjekt med verdensarvkommunen Neringa i Litauen. Neringa og Vega utveksler erfaringer, siden begge er små kystkommuner. For et par år siden besøkte ungdomsskoleelever fra begge kommuner hverandres land for å lære. I dag er kunstskolen en del av kulturskolen i Brønnøysund som dekker kommunene Brønnøy, Vega og Vevelstad.

Vegaøyene fikk verdensarvstatus i 2004, men er den siste tiden kanskje best kjent fra TV-program som serien Himmelblå på NRK og Jenter på hjul på TV2. Denne sommeren venter Vega en strøm av turister til øyene.
Dorthe mener det er bra at alle får lære om verdensarven gjennom skolen.
− Jeg tror ikke folk på øya var så bevisst på dette før.
− Og nå kommer det masse turister, hva synes du om det?
− Det er spennende at noen har interesse for det. Det er ikke så mange som har hatt det før, svarer hun.

Digitaliserer historien

I dag er det ikke mange Vegværinger igjen. På øyene bor det om lag 1.300 innbyggere. Vega barne- og ungdomsskole teller rundt 160 elever. Grendeskolene ble lagt ned for mange år siden og kreftene er samlet ett sted. Men de gamle grendene er ikke glemt, selv om mange av dem er fraflyttet.

Nå hentes historien fram igjen av skoleelevene. Gjennom prosjektet «Digital historieskriving» har de laget små snutter om Vegaøyan og livet til de som bodde der. Historiene kan høres, ses og leses på nettet på www.ungehender.no. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom skolen og Stiftelsen Verdensarven. 

For å få gjennomført prosjektet ble flere lærere frikjøpt til å gå på kurs i digitalisering. Til å opprette nettstedet fikk kommunen støtte fra fylkeskommunen. Elever på 5.-7. trinn fikk sjansen til å søke om å få være med på prosjektet.
− Mange elever overrasket meg positivt. Det var ikke nødvendigvis de som ropte høyest som fikk være med. De måtte vise at de kunne noe og at de virkelig hadde lyst til å være med for å få delta, sier rektor Sundsvold.
Elevene måtte ut i lokalsamfunnet for å finne gamle fotografier og innhente informasjon både fra arkiver og mennesker med kunnskap om lokalhistorien. Deretter sammenfattet de informasjonen og laget digitale historier med bilder, tekst og tale.
− Dette delprosjektet kom som en følge av at vi ble med i Kvalitetskommuneprogrammet og fikk ny inspirasjon til å utvikle ærfuglprosjektet videre, sier hun.

I prosjektgruppa for kvalitetskommuneprogrammet sitter både administrasjon, ansatte og politikere.
− Politikerne ser vanligvis bare en brøkdel av det som gjøres i en kommune, så det har vært fint å involvere dem mer, sier prosjektleder Støylen.

Dorthe skuer ut på øyene rundt Vega. En frisk bris fra nord feier over land og tar med seg den salte sjølukta. Den unge jenta har en spesiell arv å ta vare på. Men vil hun fortsette å stelle med ærfuglene, samle dun og rense den når hun blir større, slik hennes bestemor og oldemor gjør?
− Hm…nei, såå langt har jeg ikke tenkt enda. Så det vet jeg ikke, svarer 12-åringen og ler.

Om verdensarven *UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. *World Heritage List, eller UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv, ble etablert i 1972. *Vegaøyan er skrevet inn på verdensarvlista som kulturlandskapsområde. UNESCOs begrunnelse for verdensarvstatusen: «Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.»