Kulturministerens tale ved Idrettstinget 6. mai 2011

Kjære dirigenter, delegater og idrettsvenner.

Idrettstinget er det viktigste organet i norsk idrett.

Her har det gjennom historiens løp blitt fattet mange historiske vedtak.
 
Etter krigen ble Arbeidernes Idrettsforbund og Landsforbundet samlet og Norges idrettsforbund (NIF) konstituert.  Det skjedde på Grand hotell hvor festmiddagen skal være i morgen. Folkets Hus hadde nok ikke vært nok nøytral grunn den gangen.

På 60-tallet ble det fattet vedtak om likestilling av kvinner i idretten.

I 1996 ble Norges idrettsforbund og Norges Olympiske Komité slått sammen.

Samme år kom også integreringsvedtaket og begynnelsen på prosessen med integrering av funksjonshemmede i norsk idrett.

Og idrettstinget har gjort viktige vedtak om barneidrett.

Norsk idrett har gått foran når det gjelder å lage egne bestemmelser for barneidrett, der man legger avgjørende vekt på lek og mestring, og toner ned konkurranseelementet for de aller minste.  Det er nok også en av grunnene til at en så stor andel av barn og unge Norge deltar i organisert idrett.

God barneidrett forklarer norsk toppidretts suksess. Det er bredden som tar oss til de store høyder.

Idrettstinget har stor innflytelse over idrettspolitikken.

Det er min påstand at idrettstinget er blant de aller mest innflytelsesrike forsamlinger i Norge. I samme divisjon som LO-kongressen og Arbeiderpartiets landsmøte som også avholdes her i denne sal.

Ingen annen forsamling av frivillige har større innflytelse over hvordan myndighetene bruker penger enn denne forsamlingen.

I tillegg til å legge føringer på myndighetenes pengebruk til idretten, er dere med på å finne svaret på viktigste utfordringer innen idretten og folkehelse.

Hvordan skal vi sikre at fjortenåringen som alltid har likt seg i skisporet, ikke slutter i klubben fordi hun ikke synes det er gøy lenger eller fordi alle vennene også slutter?

Hvordan skal vi sikre bedre folkehelse ved at flere voksne ser mulighetene for fysisk aktivitet?

Hvordan skal vi sikre at et nytt halfpipe-talent med VM-potensiale får tilgang til gode treningsarealer uten at hun alltid må forholde seg til de kommersielle alpinanleggenes rammevilkår?

Hvordan kan vi gi de funksjonshemmede et bedre tilbud lokalt?

Hvordan kan vi inkludere foreldre som er født utenfor Norge, og som har fått norske barn, til å delta i idrettslaget?

Jeg vet at her i denne salen er det mange som har gode forslag til løsninger både på disse utfordringene og mange andre.

På dette Idrettstinget vil det kanskje også komme vedtak som vi vil se tilbake på og huske som milepæler.

Davy Wathne skrev på Twitter for kort tid siden at ”han får en ubehagelig følelse av at kulturministeren er på løvtynn is hver gang hun uttaler seg i idrettssaker”.

La meg si det slik: Dersom Davy Watne og jeg hadde tilbrakt en kveld sammen og diskutert fotball, og han hadde hørt mine analyser og hørt mine vurderinger av norsk toppfotball, og han etterpå hadde sagt at han hadde blitt imponert, så hadde han løyet.

Og jeg vil si det sånn: Mannen min er sjelden nervøs når jeg skal tale i store forsamlinger eller delta på TV, men en gang var han kjempenervøs.

Under Fotball-VM i fjor, ble jeg invitert til VM-studio. Jeg skulle sitte sammen med Jan Åge Fjørtoft og de andre fotballhodene og snakke om fotball på internasjonalt toppnivå.

Og det mannen min fryktet aller mest var at de kommentarene og bemerkningene jeg har hjemme i stua når vi ser på fotball, plutselig skulle kringkastes ut til det norske folk.

Og her snakker vi ikke om en hvilket som helst del av det norske folk. Denne kvelden var det nemlig ikke kamp på Viasat. Så da snakker vi om en meget eksklusiv klubb av tv-seere.

Jeg fortalte om mannen min sine bekymringer til Fjørtoft, og han forsto tegninga. Så hver gang Fjørtoft kom med en analyse av keepertabber, dommeravgjørelser eller en offsidesituasjon, sa han ”dette har jo Anniken og jeg diskutert før sending og sammen har vi kommet fram til at det faktisk var offside.”
Raushet er en sentral verdi i norsk idrett.

Men heldigvis er idrettsglede så mye mer enn treffsikre analyser.
 
Det ved idretten som samler oss, er gleden over å se og utøve den og å la seg begeistre av resultatene. Og det kan du gjøre uavhengig av hvor mye du kan om soneforsvar.

Mens enkelte kommentatorer spådde at folkefestens tid var fordi før Ski-VM, tok hele Norge av under det fantastiske arrangement i Holmenkollen.  Også de som benekter at de ble født med ski på beina.

Det er jo derfor idretten klarer å samle alle slags mennesker i Norge.

Og jeg tror idretten skal være glad for at norske idrettsministre ikke går inn og tar deltaljavgjørelser. Heldigvis er det ikke min oppgave å gjøre som Putin etter OL og la hoder rulle i idrettsmyndighetene på grunn av dårlige resultater i Vancouver-OL. Eller som Sarkozy etter Fotball-VM, som ba idrettsministeren sin snakke direkte med landslagsledelsen da det franske laget nektet å trene.

Og kjære Davy Wathne: Jeg skal love deg at jeg aldri kommer til å ringe Drillo dersom han går tapende ut av en viktig landslagskamp.

For å si det sånn. Hvis Drillo og jeg skulle tilbringe en kveld sammen, tror jeg Drillo hadde fortrukket at vi diskutere politikk og ikke fotballtaktikk.

Og det er nettopp dette, at staten ikke legger seg borti detaljene, som er unikt ved den norske idrettsmodellen.

Per Mangset ved Høgskolen i Telemark skriver:

”I enkelte andre land, for eksempel Frankrike, griper statlige myndigheter langt mer aktivt inn i idrettslivet, både når det gjelder prioritering av offentlige midler og detaljerte rapporteringsrutiner. I Norge tilkjennes derimot idrettsbevegelsen større grad av selvstendighet, ideelt formulert i prinsippet om ”idrettens selvstyre”. Dette gir seg blant annet uttrykk i at NIF har bygd ut et eget internt apparat for å sanksjonere og regulere brudd på organisasjonens ”lover” og regler, blant annet i dopingsaker.”

Staten skal ikke blande seg opp i idrettens indre anliggender. Vår oppgave er å sikre at idretten har gode rammebetingelser. Og selv om samarbeidet om anlegg mellom staten, kommuner og fylkeskommuner er nært, er ansvaret for aktivitet og aktivitetsutvikling tillagt idretten.

Derfor mener jeg at det er prinsipielt riktig at idretten stort sett holdes utenfor statsbudsjettet og får penger over tippenøkkelen.

Hvis Stortinget skulle hatt større formell innflytelse, ville Stortinget også hatt meninger om hvilke anlegg som skulle blitt bygget og i hvilken rekkefølge.

”Det blir ikke ishall på Jessheim nå, fordi der har de nettopp fått ny E6 nordover”. For å si det sånn: Etter gårsdagens kamp er det hvert fall steming for ny ishall på Jessheim!

Idrettsanlegg ville blitt en del av andre politiske prioriteringer uavhengig av idrettens behov og prioriteringer.

Jeg tror det vil flytte det idrettspolitiske tyngdepunktet ut av idretten og over til politikere.
 
Grunnlaget for idrettens selvbestemmelse hviler på tre grunnpilarer:

Idretten er samlet i en felles demokratisk struktur.
Idretten henter legitimiteten sin nedenfra.
Og dere har spillemidlene.

Koblingen mellom spillemidlene og idretten har en lang og suksessrik historie. Den har sikret stabile rammer og vært en styrke for norsk idrett. Det er dessuten viktig for Norsk Tippings legitimitet at pengene går direkte til idrettsformål og ikke føres som inntekter i statskassa.

Derfor delegerer vi makt til idretten. Når vi får søknaden fra Norges Idrettsforbund om fordeling av spillemidler, vet vi at det har vært en grundig prosess i forkant.

Derfor blir det også enkelt for oss å følge de hovedlinjene som Norges Idrettsforbund har lagt opp til.

I en organisasjon med mye makt, er det også maktkamp. Det kan jo også forekomme i de to andre maktbastionene som møtes i denne sal, for å si det sånn.

Derfor er det helt forståelig at det er kamp om posisjoner i idretten.
Det er forståelig at Idrettstinget kan være en arena for intens debatt og posisjonering.
Men grunnlaget for å beholde makta er å samle seg når kampen er avslutta.

Og jeg vil si at det er viktig at det er prestisje knyttet til å være med på å bestemme over organiseringen av norsk idrett og norske idrettsanlegg.

Fordi i norsk idrett hentes ledernes legitimitet nedenfra. Det er derfor staten trygt kan delegere myndighet til idretten.

Fordi dere gjør interne prioriteringer kan vi delegere makt. Gjør ikke idretten det, kan man jo komme på Stortinget og departementet en og en, men da er det til syvende og sist politikere som bestemmer.

Samtidig har staten et oppfølgingsansvar.

Vi gir idretten denne makten under forutsetning av at den ivaretar samfunnsoppdraget sitt.

Vi forventer at NIF kan dokumentere at de når de overordnede målene vi setter for spillemidlene. Utvikling av lokal idrettsaktivitet for barn og ungdom i idrettslagene er det fremste og mest grunnleggende målet med tildeling av spillemidler til NIF.
 
Det er også en forutsetning at de prioriteringene NIF gjør, møter behovene blant medlemmene og medlemsorganisasjonene.

Idrettens innflytelse over egen økonomi, gjør den norske idrettsmodellen unik. Enestående er det også at norsk topp- og breddeidrett er samlet i én og samme organisasjon. Og i alle ledd og på alle nivåer kjennetegnes denne organisasjonen av folk med et stort engasjement som tror på idretten og idrettens verdi.

Og idretten tar virkelig samfunnsansvar.

Det arrangeres fotballskoler for over 50 000 barn, første og siste uka av sommerferien.
 
Når det er sommerferie i Lofoten, været er dårlig og foreldre er på jobb, strømmer barna til Lekneshallen for å spille basket eller hockey.

I åpne haller landet rundt kan barna komme og drive med alt fra bowling og stylter til fotball og volleyball.

Eller som i Sogndal hvor mange unger synes det aller morsomste er å løpe og kaste ball etter skolen. Der samarbeider Sogndal idrettslag og Idrettsenteret med SFO.

Og idretten kan løse viktige utfordringer knytta til folkehelsa.

For fem år siden viste Børre meg det fantastiske tilbudet ”Aktiv på dagtid” i Oslo. Der fikk jeg møte mennesker utenfor arbeidslivet som møter idrettsglede gjennom idretten.  Uføre, folk med rusproblemer, psykisk syke: Mange har fått idretten som sin viktigste sosiale arena. Og det er fortsatt stor tilstrømning til dette tilbudet som har eksistert siden 1997.

Men initiativet må komme fra idretten selv. Engasjementet må bygge på initiativ fra de frivillige, og ikke på pålegg fra myndighetenes side.

Siden jeg på snakket på ledermøte i Tromsø i fjor, hvor jeg sa at jeg ville legge fram en idrettsmelding, den første på 12 år, har jeg hatt mange samråd med folk fra idretten.

Og jeg vil si at det hovedsakelig var tre svar jeg har fått fra idretten enten det har handla om breddeidrett, talentutvikling eller folkehelse.

Og nå må du høre Martin Kolberg, for jeg vet du er i salen. Svarene jeg har fått har vært; Idrettsanlegg, idrettsanlegg og idrettsanlegg.

Idretten har aldri kritisert kulturløftet, og har unnet kulturlivet hver en krone kulturen har fått på statsbudsjettet de siste årene.

Men, kjære venner; Nå er det også idrettens tur!

Derfor har Arbeiderpartiet nå foreslått å endre tippenøkkelen. Gjennom å styrke idrettens andel fra 46 til 64 prosent av Norsk Tippings overskudd, vil vi samarbeide med idretten om en styrking av viktige og utfordrende områder.

Det er det store etterslepet på anleggssiden som i første rekke begrunner endringa i tippenøkkelen. Jeg er glad for at idretten uttrykker så klart at styrking av tilskuddet til anlegg for idrett og fysisk aktivitet er førsteprioritet de kommende årene. 

Å gi tilskudd til bygging av idrettsanlegg er nemlig det viktigste virkemiddelet staten har for å aktivisere barn og ungdom.

Endringen i tippenøkkelen vil også ha positive effekter på folkehelsa. Økte midler gir bedre og flere anlegg. Jo bedre tilgjengelighet på anlegg i nærområdet, jo større sjanse er det for at barn og ungdom bruker fritiden sin på idrett og fysisk aktivitet. Det gir bedre helse!

Endringene vil ikke komme i budsjettet til høsten.

Først må jeg ta opp saken med de to andre regjeringspartiene, så må jeg legge fram idrettsmeldinga for behandling i Stortinget, og endringer må innfases i senere budsjettbehandlinger.

Og det er ikke noe motsetning mellom kultur og idrett.

Frivilligheten er kjernen i all lokal aktivitet. På Voss fikk jeg se eksempler på dette. Bygda som har 14 000 innbyggere, og gjennom fire Olympiske Vinterleker fra 1992 til 2002 hentet hjem flere OL-medaljer enn svenske. Hele Sverige altså.

I 2012 skal de være vertskap for NM på ski og i 2013 for VM i Freestyle.

Store arrangement som dette krever mange frivillige for å få arrangementet i havn.

Etter mange år med store arrangement og festivaler, har Voss sett nytten av å samle kompetansen. Så derfor er Voss cup, Ekstremsportveko, Vossajazz og Osafestivalen samlet i "Festival Voss". De samarbeidet om både små og store idretts- og kulturarrangementer i kommunen.  Det er de samme folkene som stiller opp for idretten og kulturen.

Derfor må vi ikke skape splid lokalt.
Idretten og kulturen må løfte hverandre.
Nasjonalt som på Voss.

Poenget med landsmøtevedtaket til Arbeiderpartiet, er nettopp å styrke den lokale frivillighet - både i idretten og kulturlivet. Derfor vil det lokale frivillige kulturlivet få en økning på 200 mill. kroner med Arbeiderpartiets forslag. Idretten 630 millioner ekstra gitt at tippeoverskuddet er som i dag.

Så Tove, er det etablert to nye ordninger de siste årene dere har kjempa for.

Momskompensasjonsordningen for bygging av idrettsanlegg er et insitament for at idrettslagene skal kunne bygge sine egne anlegg. 51 søkere mottok kompensasjon i første søknadsrunde.

Blant annet har Gimse IL i Sør-Trøndelag mottatt 1,25 mill. kroner for byggingen av Brekkåsen kunstgressbane.

Jeg har nylig besøkt både Oslo Bokseklubb og Heming IL: Oslo bokseklubb har mottatt 974 000 kroner for byggingen av Oslo boksehall, mens Heming IL har mottatt drøyt 120 000 kroner for rehabilitering av Heminghallen.

I den nye momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner mottok idretten 154 mill. kroner i kompensasjon i 2010. Ca 3 600 idrettslag mottok momskompensasjon.

Karmøy Motorcrossklubb mottok drøyt 10 000 kroner,
Alta Idrettsforening mottok nesten 350 000 kroner,
mens Bækkelagets Sportsklubb mottok over 1,1 mill. kroner. 

Når vi velger å finansiere norsk idrett, kultur og frivillighet med overskuddet fra Norsk Tipping, er det viktig at det skjer på en forsvarlig måte.

Norsk Tippings spillmonopol har sin begrunnelse i at spillene de tilbyr, ikke skal skape spilleavhengighet.

Spillavhengighet har skapt store sosiale problemer i Norge. Før automatforbudet var det mange som spilte seg fattige på spill som i utgangspunktet ga penger til gode formål. Unger ble ramma av foreldrenes spillavhengighet, unge mennesker fikk store gjeldsproblemer.

Men tallet på spillavhengige er redusert, og de som er
avhengige i dag, spiller hovedsakelig på utenlandske gamblingselskaper.

Jeg vil takke idretten for hvordan dere har stilt opp i kampen mot spillavhengighet.

Men det norske spillmonopolet er under et kontinuerlig sterkt press fra store internasjonale spillselskaper som ønsker å etablere seg på det norske markedet. Denne kampen vil vi måtte fortsette i tida som kommer. Derfor er det så uvurderlig å ha idretten med på laget. Og jeg føler meg trygg på at vi har dere med oss videre.

Kjære delegater. På dette idrettstinget er dere med på å skape idrettshistorie. Vedtakene som blir fatta her vil prege norsk idrett og det norske samfunnet i årene som kommer.

De vedtakene som fattes her vil være viktig for regjeringen i årene som kommer.

Men hvis dere vil ha analyser av hockeykampen i går, eller sjansene i Bislett Games, ikke ring meg.

Ring heller Kongen.

Han er mye bedre enn samtlige norske idrettsministre gjennom tidene.

Men jeg skal stå på tribunen og juble sammen med dere.
 
Juble for norske idrettsprestasjoner,
Juble for barne- og ungdomsidretten,
Juble for den treningsgleden dere har gitt meg og mange mange andre
Og juble og for det enorme frivillige engasjementet vi ser i norsk idrett.

Lykke til med Idrettstinget 2011!