Fortsatt bruk for egen lov

Konkurransedirektør Christine Meyer går ikke uventet ut mot medieeierskapsloven, og støtter dermed Frps og Høyres vurdering av at konkurranseloven er bedre egnet til å regulere mediemarkedet enn medieeierskapsloven. Det er et syn jeg er uenig i.

Konkurranseloven holder ikke til å sikre mediemangfoldet. Å selge hatter er noe annet enn å sikre mangfold i mediene.

Meyers kritikk inneholder flere feil når det gjelder dagens lov:

- Det er ikke riktig at loven kun regulerer papiravisene. I dag gjelder loven i tillegg både fjernsyn, radio og elektroniske medier, inkludert internett. Selv om det ikke er fastsatt egne eierskapsgrenser for elektroniske medier, legger Medietilsynet vekt på eierskap i slike medier når det vurderer konkrete oppkjøp.

- Det er ikke riktig at konsekvensene for mediemangfoldet blir vurdert «helt isolert bare i ett marked og i forhold til én parameter, eierandel». Loven inneholder egne regler om samtidig eierskap i flere markeder, og i motsetning til det mange synes å tro, har eierskapsgrensene aldri vært absolutte. Det er også et vilkår for inngrep at eierposisjonen etter en konkret vurdering er i strid med lovens formål.

- Det er ikke riktig at loven er «blind for hvor tett annonsemarkeder er vevd sammen med lesermarkedet». Annonsemarkedene er alltid et viktig element i Medietilsynets konkrete vurdering av et erverv eller en avtale.

Kritikken treffer enda dårligere for forslaget til lovendring som vi la fram før sommeren. Vi foreslo der endringer som vil gjøre loven mer medienøytral og mer fleksibel, slik at den løpende kan tilpasses medieutviklingen.

Hovedpoenget og konklusjonen i Meyers kronikk er at det bare er behov for én lov, konkurranseloven. Hun antyder at dersom ekspertgruppen hadde blitt bedt om å vurdere spørsmålet, ville de konkludert med at medieeierskapsloven er klar for skraphaugen.

Jeg vil kommentere dette ved å sitere fra ekspertgruppens rapport:

«Konkurranseloven og medieeierskapsloven har ikke sammenfallende formål. […] En hovedforskjell ligger … i at medieeierskapslovens formål om å sikre ytringsfriheten og de reelle ytringsmuligheter, kan sies å ha et mer langsiktig perspektiv enn konkurranseloven. Medieeierskapsloven skal være en forsikring mot at strukturer som vurderes som uheldige blant annet med hensyn til å sikre ytringsfrihet, kan oppstå i fremtiden og da relativt langt inn i fremtiden.»

A-pressens oppkjøp av Edda Media ble vurdert av både Konkurransetilsynet og Medietilsynet. Dette betyr ikke at medieeierskapsloven er overflødig. Loven verner om demokratiske verdier som vanskelig kan defineres ut fra økonomiske begreper, eller dekkes av konkurranselovens formål om samfunnsøkonomisk effektivitet. Effektiv konkurranse på annonsemarkedet kan ikke i seg selv hindre framtidige medieeiere fra å bruke «sine» mediekanaler til å påvirke opinionen eller den politiske dagsordenen ut fra egne politiske eller økonomiske interesser.

Meyer mener den viktigste garantisten for mangfold er lave etableringsbarrierer. Jeg er absolutt med på at det legger til rette for mangfold. Men det er ikke nok. For mediebrukerne er det ikke muligheten for nyetableringer som er viktigst, men om han eller hun faktisk har tilgang til et mangfoldig tilbud og reelle ytringsmuligheter - her og nå. Dette er en av forskjellene mellom de to lovene.

De mediepolitiske virkemidlene skal underbygge og utfylle hverandre for å fremme målene om ytringsfrihet, mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. Slik bidrar mediestøtten til å opprettholde medier som ellers ikke ville hatt et økonomisk driftsgrunnlag. Redaktørloven sikrer mediene uavhengighet fra eierne. Og eierskapsloven sikrer at de har flere reelt uavhengige eiere på både nasjonalt og regionalt nivå.