Jul i P2

Du hører på Jul i P2, jeg heter Hadia Tajik og er kulturminister.

Håper du har hatt en deilig jul med familie og folk du er glad i. Selv har jeg spist pinnekjøtt med verdens beste kålrabi-stappe, slik bare moren min kan lage den.

Du og jeg har fått en time i lag av NRK P2.
I løpet av denne timen har jeg lyst til å fortelle deg om et teaterstykke som har skapt furore, en kvinne som ikke forstod verdien av kvikklunsj og appelsiner,
og om hvorfor demokrati ikke er et te-selskap.

Det er historier som handler om kunsterisk frihet, kulturens egenverdi og kulturens merverdi.

***

Først må jeg spørre: Har du hørt om English PEN? Det er en forfatterorganisasjon som har sitt motstykke i veldig mange andre land, også i Norsk PEN. De jobber for ytringsfrihet, for fengslede forfattere og skribenter over hele verden. De tar de vanskelige debattene, konfrontasjonene, de er nådeløse på vegne av de demokratiske prinsippene.

Da jeg studerte menneskerettigheter i England, var jeg så heldig å få jobbe som frivillig hos English PEN.

Vinteren 2004 befant jeg meg i et dunkelt, London-lokale, sammen med en rekke britiske forfattere, journalister og intellektuelle. Der satt jeg i et hjørne og følte meg litt malplassert, med en mikrofon og en båndopptaker, på oppdrag fra English PEN. De hadde invitert Salman Rushdie til å innlede til debatt. Salman Rushdie! Jeg hadde jo lest de fleste av bøkene hans, forsvunnet inn i den eventyrlige ”Midnattsbarn”, prøvd å dekode alle de litterære referansene i ”Sataniske vers”, blitt med på reisen til ”Harun og historienes hav”.

Der satt han. Ved siden av meg.

”What is that?” sa han og pekte på mikrofonen min. ”Is that yours?” Ja, dette måtte jeg medgi at det var. ”Who are you writing for?” spurte han. Nei altså, bare for nettsidene til English PEN, du skjønner, sa jeg, jeg jobber der som frivillig. ”Oh”, sa han. Og det var samtalen vår. Det må være rimelig å anta at jeg ikke gjorde like mye inntrykk på ham som han på meg. 

I alle fall har hovedbudskapet hans festet seg og veiledet meg i mange vanskelige situasjoner i ettertid.

Han sa: ”Demokrati er ikke noe te-selskap. Det er ikke et hyggelig arrangement der alle nipper til teen sin og konverserer høflig. Demokrati er grundige diskusjoner, gjerne så busta fyker, og ofte på en måte som er respektløse mot andres ytringer, men aldri, aldri respektløse mot andres person.”

Altså. Der. I det dunkle London-lokalet, den kvelden i 2004 lærte jeg at debatt er ikke farlig. Debatt er bra. Konfrontasjon er bra. Respektér motstanderen, men ikke meningene hans – riv gjerne meningene i fillebiter.

Ytringsfrihet er ikke koselig. Det skal ikke være koselig. Det kan til og med være et hån mot ytringsfriheten om vi bare har hyggelige samtaler. Vi bør bruke hele ytringsrommet. Tørre å støte, tørre å være frekke, freidige. Tørre å utvide horisonten.

Det er min visjon som kulturminister.

Derfor er den første sangen du får høre en sang på samleplata til den norske artisten Deeyah, hun var kjent i Norge under navnet Deepika. Men hun flyttet til London fordi hun møtte hån, spott og trusler i hjemlandet sitt. Nå har hun laget plate med musikk fra artister som har blitt sensurert i sine hjemland.

Plata heter Listen to the banned. En av artistene på plata heter Lapiro de Mabanga, han er fra Kamerun og har laget mange sanger om behovet for sosial reform i landet sitt. Dette er en av dem.

http://www.youtube.com/watch?v=YvTgxjqupQI&list=UUtmjldXjxMH20zn9Mrlak1A&index=14

***

Du hører på Jul i P2, jeg heter Hadia Tajik og snakker om hvor viktig det er at kunsten og kulturen er fri.

Fri til å provosere, til å være på kanten – over kanten – fri til å sette ting i kontekst, eller i en helt ny kontekst.

Fri fra myndighetenes politiske idégrunnlag, snevre moralske normer, religiøse trosretninger og andre særinteresser.

På samme måte som vitenskapen, forskningen, mediene og andre, er kunst og kultur et eget, autonomt felt.

Det er en politisk oppgave å sikre forutsetningene for frihet. Det handler om de store spørsmålene i samfunnet vårt: Om å sikre demokratiet og den frie meningsbrytningen.

Derfor er Kulturdepartementet også ytringsfrihetsdepartementet.

Samtidig er det en politisk oppgave å åpne opp tilgangen til kulturlivet. Uansett om man søker muligheten til å få inntrykk eller skape uttrykk. Skal meningsbrytningen være så bred og mangfoldig som mulig, må vi la flere øyne, ører og historier slippe til.

Skal demokratiet være så sterkt som mulig, må flest mulig kunne delta.

Skal Salman Rushdie sine visdomsord om at demokratiet ikke er noe teselskap være en realitet, da må kulturlivet være fritt, åpent og tilgjengelig.

Det betyr også at det er en verdi i seg selv om kulturinstitusjoner er sosialt inkluderende. Altså at de hele tiden arbeider for å nå bredere ut, få et større publikum.

Men det betyr ikke at kunsten i seg selv skal være sosialt inkluderende.

Tvert i mot. Kunsten kan godt være spissformulert, støtende eller skape aggresjon. Gjennom kunst kan man også avdekke splittelser som allerede finnes i samfunnet vårt, men som ikke ville kommet til syne om det ikke var for kunstens helt spesielle evne til å være plattform for kommunikasjon, kritikk, utfordring og bevegelse.

Ta oppsettingen av teaterstykket ”Bezti” (ærekrenkelse) på Birmingham's Repertory Theatre i England i 2004. (http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/west_midlands/4107437.stm)

Hundrevis av personer som tilhører religionen sikhismen, stormet teateret i Birmingham fordi de følte at dette teaterstykket krenket religionen deres. Fem politimenn ble skadd.

Stykket handlet blant annet om et overgrep som ble begått i et sikh-tempel. ”Det er greit å ha et slikt stykke, så lenge overgrepet ikke foregår i et tempel, men for eksempel på et bydelshus”, sa de religiøse lederne fra sikh-miljøet. De fikk til og med støtte fra den romersk-katolske erkebiskopen i Birmingham, som syntes at et teaterstykke om overgrep i tempel burde sikhene få slippe å oppleve. Den kvinnelige og erfarne dramatikeren, Gurpreet Kaur Bhatti, ble nødt til å søke dekning. Stykket ble tatt av plakaten.(http://www.guardian.co.uk/stage/2005/jan/13/theatre.religion) Teateret begrunnet det med sikkerheten til de involverte.

Dette skjedde for bare åtte år siden. I et europeisk land.

På én måte er det nesten ikke til å begripe – samtidig er det bare ett av mange eksempler der ute, på at kunsten ikke alltid er fri, men fanget. Noen ganger heter fengselet ”hensyn til andre”, andre ganger heter det ”hensyn til sikkerheten”. Like fullt legger det begrensninger på kunsten og kunstneren.

Ett år senere skrev Gurpreet Kaur Bhatti et innlegg i avisen ”The Independent” der hun uttrykte overraskelse over de sterke reaksjonene, skuffelse over at stykket ble tatt av plakaten, men også fornyet styrke til å formidle viktige og vanskelige budskap. Målet hennes hadde ikke vært å provosere noen, men å beskrive en virkelighet som finnes.

Samfunnet sviktet kunsten, ytringsfriheten og Gurpreet Kaur Bhatti da stykket ble kansellert.

Men kunsten sviktet ikke samfunnet.

Stykket har en verdi i seg selv, og det har også avsløringene det førte med seg. For selv om oppsetningen ble tatt av plakaten avslørte det indirekte forhold som ulmer under overflaten av samfunnet: Religiøs sårhet, fornektelsen av overgrep og maktmisbruk i religionens navn, og minoriteter som føler seg tilsidesatt og kanskje derfor også lettere krenket.

Ting vi ofte glemmer at finnes, maktstrukturer som vi ikke alltid oppdager, men som kunsten klarer å avsløre, fordi den beveger, den treffer folk, med en helt annen kraft enn leserinnlegg eller politiske taler er i stand til å gjøre.

Kanskje er det sånn den norske rapperne i Karpe Diem av og til tenker, når de rapper og synger om alt fra Bin Laden til Fremskrittspartiet. De er blant mine personlige favorittartister. Her synger de om å skåle med blod.

[Karpe Diem: ”skåler med blod”:]

***

Det første store fellesprosjektet til den rødgrønne regjeringen var Kulturløftet i 2005. Etter 5 milliarder kroner, snart to kulturløft, mer musikk, teater, festivaler kan vi si at:
Endelig har kulturlivet fått økonomiske muskler.
Nå er kultur i politikkens elitedivisjon.

Målene med kulturpolitikken kan grovt sett deles i to dimensjoner, to formål.
Det ene er arbeidet for kunsten og kulturen selv.
For at kunst og kultur skal ha gode rammevilkår og frihet.
At det skal gå an å leve av å skape kunst og kultur.
At vi har sterke institusjoner på kulturfeltet.

Den andre dimensjonen er arbeidet for publikum.
Det er en kulturpolitisk viktig oppgave å sørge for at så mange som mulig har tilgang til kunst og kultur.

Dette store samfunnsoppdraget – å kombinere det ypperste av kvalitet, med tilgjengelighet for folk – er en utfordrende oppgave. Den eneste måten å kunne innfri på er å også sikre at kunsten er fri: At kunstnerne selv definerer innholdet i kunsten.

Så er spørsmålet – hvordan får man til det? Hvordan kombinerer man det ypperste av kvalitet med arbeidet for å nå bredt ut?

En institusjon som kombinerer dette veldig bra er Den norske opera og ballett.

I vinter har de fått satt opp direkteoverføringer fra sin oppsetning av ”Nøtteknekkeren” til 40 ulike kinoer over hele landet.

Det er en helt nydelig, fargerik forestilling av en klassisk og eventyrlig historie. Jeg så den for noen uker siden – og jeg anbefaler deg den på det varmeste!

Den ideen fikk de fra The Metropolitan Opera i New York som begynte med formidling til kinoer i USA og Storbritannia i 2006. Flere kinoer i Norge – i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo – har inngått avtaler om å vise frem forestillingene til The Metropolitan Opera.

Den Norske Opera & Ballett har også tidligere vist forestillinger som ”La Boheme”. Det gjorde de i februar i år, og i desember hadde Nationaltheateret sin første digitale overføring til kinoene med teaterstykket om ”Kardemomme by”.

Kvalitet og bredde.

Men det er selvsagt ikke alltid like enkelt. Noen ganger kommer den kunstneriske friheten under press. Hva er da en viktig forutsetning for å sikre den kunstneriske friheten?

Jeg vil si at sterk offentlig finansiering er en viktig forutsetning.

Kulturløftet, doblingen av kulturbudsjettet og de 5 nye milliardene siden 2005 handler om at vi ikke vil at kunstnerne skal stå med lua i hånda foran den private kapitalen.

Sterk offentlig finansiering gir frihet. For handlingsrom og muligheter handler også om penger.

Bredde handler også om penger. Skal mangfold og meningsbrytning være reell, må man være villig til å bruke penger på det.

Hvis ikke står man bare igjen med kultur som har et åpenbart kommersielt potensial.

Mens de som har et smalt publikum, eller som trenger tid for å utvikle kunstnerskapet sitt eller nå ut til en bredere offentlighet - de blir stående igjen uten ressurser til å skape eller til å nå ut.

Vi trenger sterk offentlig finansiering av kulturen – fordi det er det eneste som gir trygghet for at bredden i ytringsrommet blir brukt. Og at kulturen når ut til folk.

Det er dette aktiv kulturpolitikk handler om.

Alternativet er at markedskreftene får bestemme. At de får definere hvilke premisser kulturlivet skal få utvikle seg på.

På reise i New York tidligere i høst møtte jeg en ung kunstner. Hun hadde fått seg et atelier i et kunstnerkollektiv, med norsk støtte i ryggsekken. Hun sa: ”En del av de tingene jeg lager hadde jeg aldri turt å lage hvis jeg var avhengig av salg for å få ting til å gå rundt. Men når jeg har laget ting jeg tror ikke har et salgspotensial, noe jeg har trodd at jeg kommer til å ha stående på kjøkkenet mitt, så har jeg opplevd at det er akkurat dét verket som går for høyest pris. Jeg blir like overrasket hver gang”.

Kommersielt potensial er vanskelig å definere. Hvis den offentlige støtten er svak risikerer vi å gå glipp av kunst, fordi kunstnere ikke tør å lage det, fordi de ikke tror noen vil ha det.

Men vi kan ikke bare gi rom for kunst alle vil ha, vi må gi rom for kunst vi ikke visste at vi ville ha – og som vi noen ganger vil rømme fra, fordi den viser oss ting som smerter oss.

Sangskifte: Razika. Vondt i hjertet

***

Aktiv kulturpolitikk, ja. Og vi har akkurat snakket om hvor viktig det er med sterk offentlig finansiering av kultur for å få bredde i kulturuttrykkene.  

Derfor vil jeg legge til: Jeg ønsker også den private kapitalen velkommen. Den må gjerne være et supplement til det offentlige. Det finnes private investorer, filantroper og mesener som har et personlig engasjement for kunst og kultur og som har lyst til å bidra. Velkommen – bli gjerne med! Det de gjør kan være kjærkomment for mange kunstnere.

Noen gir gjennom private stiftelser. Gjennom de siste tre årene har 9 milliarder kroner fra ulike private stiftelser kommet både utdanning og kulturliv til gode.

I et samfunn med stadig mer privat rikdom er dette en flott måte for flere å gi noe tilbake på.

Og det er mange gode eksempler.

For eksempel Kavlistiftelsen – de eier Kavlifabrikken, og den gir sitt overskudd til et fond som gir penger til humanitær bistand, vitenskap og kultur.

Den blå steinen i enden av Torgallmenningen i Bergen er en Kavli-stein og oppussingen av Akvariet i Bergen er betalt av Kavlifondet, som også støtter Festspillene i Bergen, Vinterfestspill i Røros, Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest og Risør kammermusikkfest.

I A-magasinet for noen uker siden var ansatte hos Kavlifabrikken intervjuet. De ansatte er kjempestolte av fondet og at overskuddet fra deres arbeid går til gode formål. Spørsmål om fondet får toppscore i en medarbeiderundersøkelse!

Ei som heter Vivie og som begynte i Kavli for ett og et halvt år siden, sier i reportasjen at: ”Jeg valgte denne jobben fordi overskuddet går til veldedige formål.”

Men det er lett å se seg blind på pengesummene.

Privat initiativ handler ikke bare om penger, det handler om engasjement, det handler om felles ansvar og det handler om sosialt medeierskap i samfunnet vi lever i.

Det er utelukkende positivt.

Slik jeg ser det, er de offentlige midlene bærebjelken for bredde i kulturlivet. De gir rom for det smale, det provoserende og det støtende. De private midlene kan være et supplement til dette, men aldri til erstatning for det.

Private midler bør ikke binde de offentlige midlene. Det hender at det dukker opp forslag om sponsorstyring. Men det vil kunne ha samme effekt som hvis finansieringen av kulturlivet var primært kommersielt drevet frem: De som allerede lykkes og blir sett, får bare enda mer midler. I Bibelen heter det Matteus-effekten etter matteus-evangeliet 22:29: ”Hver og en som har, han skal få, og det i overflod, mens han som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.”

Odd Børretzen: Temang, Temang

***

Du hører på jul i P2, jeg er kulturminister Hadia Tajik, og jeg snakker om kunst og kultur.

Ofte snakker man om kultur som avkobling: ”Åh, så deilig å gå på teater eller lese en bok og tenke på noe heelt annet”. Og det kan det jo også være. Men kultur er ikke først og fremst avkobling. Det er tilkobling. Tilkobling til samfunnet, historien, følelsene – til en helt annen virkelighet.

Plutselig ser vi hvem vi er, hvor vi er, hvor vi skal – med et helt annet blikk.

Kunst kan være speil. Som vi forstår oss selv bedre med.

Og det kan være vinduer. Som gjør at vi forstår andre bedre.

Det kan være et teleskop. Som gir oss nærbilder av noe vi har avstand til.

Eller et kaleidoskop. Som gir oss nye inntrykk av gamle gjenstander.

Til tross for denne rikdommen av perspektiver er det vedvarende og stabile skiller i kulturbruk i Norge. De fleste kulturbruksundersøkelser viser at det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og kulturbruk. Bruken av de fleste kulturaktiviteter øker i takt med inntektsnivået.  

Det er med andre ord sosiale forskjeller blant de som bruker kultur.

Det betyr ikke at kulturen kan fjerne sosiale forskjeller. Det er ikke en kulturpolitisk oppgave, men en oppgave for arbeidslivspolitikken eller sosialpolitikken å fjerne de økonomiske og sosiale forskjellene mellom folk.

Men det kulturen kan gjøre er å åpne hoder og hjerter. Det kan fjerne mentale barrierer. Det kan gi de som betrakter kulturen eller deltar i utøvelsen av den, nye verktøy.

I september var jeg på Kampen skole i Oslo. De hadde fått besøk av den kulturelle skolesekken. Forestillingen barna fikk se var om et tema de fleste barn har et nært forhold til, men et format de vanligvis ikke har et så nært forhold til. Temaet var romvesener. Formen var opera. Under forestillingen skulle barna bidra ved å blåse hardt og være vestavinden eller østavinden. Du kunne se alle de små kroppene trekke pusten dypt inn, og så blåse den hardt ut så de krummet ryggen. De var der. De var med. Helt med.

Den kulturelle skolesekken består av nesten 60 000 oppsetninger og konserter i året. Profesjonelle artister og kunstnere holder forestillinger av høy kvalitet for 3,3 millioner barn hvert år.

Den typiske operabruker er over 60 år gammel.

Det er en virkelighet som er for de fleste barna på Kampen skole, er ganske langt unna. Men med den kulturelle skolesekken, ble også denne arenaen åpen for dem.

For meg er ikke inkludering eller mentale barrierer noe abstrakt.

Mine foreldre er fra Pakistan.

Selv er jeg født i Norge. I Bjørheimsbygd. Et lite sted som ligger utenfor Tau, som ligger utenfor Jørpeland, som ligger utenfor Stavanger.

Jeg tror at vi alle er summen av våre erfaringer: De folkene vi har møtt, bøkene vi har lest, situasjonene vi har måttet håndtere – og kanskje også de drømmene vi strekker oss etter.

Som barn har jeg både sunget norske salmer i en av Misjonssambandets barnehager på Tau i Rogaland, og pugget arabiske Koran-vers under stekende sol på ferie i Pakistan.

I oppveksten tilbrakte jeg både tid hos jenteforeningen til Sanitetskvinnene på Bedehuset i Bjørheimsbygd og på norskpakistanske fester i Stavanger.

Lyden av barndommen er alt fra Bollywoods fargerike musikaler, til Bjørn Eidsvågs gitarspill og varme stemme. Det har skjedd at han har stått på scenen og stemt gitaren sin i forkant av et Arbeiderpartiarrangement – da jeg har tittet inn i rommet. Da har Eidsvåg kauket: ”È Bjørheimsbygd i rommet!?” Og jeg har bare rødmet, fordi min barndoms stemme fra radioen snakker til meg om bygda mi.

Ofte sier man om innvandrere at de må lære seg norsk.

Det man glemmer å si er at de også bør lære seg det norske.

Hva er dét?

Det er de små, sosiale kodene.

De som gjør at alle nordmenn vet at det er kvikk lunsj og appelsiner man tar med seg på tur i skogen, og ikke after eight og epler. Det er også dét som gjør at alle intuitivt vet hvem Per, Pål og Espen er, eller hvorfor det kan være lurt å ha med seg en sekk hvis man skal ete om kapp med et troll.

Tilgang til kulturlivet gjør at man knekker disse sosiale kodene mye lettere. Man plukker dem opp på folkebiblioteket, fra en revyscene eller fra å lytte til P2 og diskutere med en venn.

En venninne av moren min, jeg skal ikke si hvem, men hun har pakistansk bakgrunn hun også. Og hun har en sønn som var 27 og ferdigutdanna for noen år siden. Han hadde veldig gode karakterer. Men han fikk ikke jobb. Og denne venninna til mamma, hun sa at hun ikke skjønte hvorfor han ikke fikk jobb for han hadde jo så gode karakterer. Hun sa: ”Han har aldri hatt en deltidsjobb eller deltatt i noen fritidsaktiviteter – han har bare fokusert leksene sine”. Da tenkte jeg, aunty jii – som er urdu for tante – det er ikke så rart at han ikke får jobb.

Fordi: Noen avgjørende ferdigheter får man ved å delta. Ved å være fotballtrener for småguttlaget eller være med i det lokale korpset. Det er slik man knekker sosiale og kulturelle koder. Ikke ved å bare sitte bøyd over bøkene.

Det er én grunn til at må vi åpne opp. Slippe til. Gjøre tersklene for deltakelse lave.

Åh, så instrumentelt, sier noen, når jeg forteller dette. Men for meg er det vakkert at kultur, i tillegg til å ha en klar egenverdi, også kan ha en slik merverdi. Det gjør kulturen bare enda mer verdifull.

Valkyrien Allstars er et norsk band som setter sammen gammelt og nytt, moderne og tradisjonelt, til noe nytt og bedre. De tar pulsen på vår tid, samtidig som musikken deres er forankret i den norske kulturelle arven. Hvor mange lag av kulturelle referanser finner du her?

Valkyrien Allstars: Å gjev du batt meg.

***

Du hører på jul i P2. Jeg heter Hadia Tajik, og er kulturminister.

Visste du at kirken er en av de mest aktive konsertarrangørene i landet vårt?

I fjor var det over 1,5 millioner deltakere på over 11.600 konserter og andre kulturarrangementer i kirkene. Det tilsvarer faktisk det samlede frammøtet på Rikskonsertene samme år.

Kulturaktivitetene består blant annet av annet av kor, konserter og andre samlinger.

På én måte kan man si at gudstjenestene også er kulturhendelser: hver gang er det minst én profesjonell musiker tilstede – organisten.

Den svenske presten og professoren i religionspsykologi, Owe Wikstrøm, har sagt om orgelets rolle at ”Orgelets preludium er ofte det som hjelper en til å omdefinere seg fra den ytre verdens masende krav, og inn i noe annet og mer innadvendt. Her kan vi beskytte oss mot alt det forvirrende der ute, fullt av impulser i alle retninger. Kirkerommet blir en måte å omslutte seg selv på. Vi innstiller oss på at noe uforklarlig skal åpnes inne i våre egne, indre rom.”

På den måten kan musikk bli brukt til å omstille seg, til å gjøre seg klar, sette en stemning og en ramme for den kirkelige opplevelsen.

Musikk er i det hele tatt en viktig del av det kirken gjør. Riktignok er gospelkirker, med et sprudlende gospelkor ikke fullt så vanlig i Norge som i for eksempel USA, men salmer og sanger som tilhører den norske kulturelle arven lever i høyeste grad videre når de synges i norske kirker over hele landet.

Andre vanlige kulturelle aktiviteter er opplesning av dikt og musikalske innslag i for eksempel bryllup og konfirmasjon.

Den frie kunsten og kirka, eller den frie kunsten og religion, har ikke alltid gått like godt i hop. Jeg startet med å fortelle om teateroppsetningen Behzti i Birmingham, som ble tatt av plakaten på grunn av fornærmede sikher.

Jeg kunne like gjerne diskutert den mer kjente historien om karikaturtegningene av Profeten Muhammed i Jyllands-Posten, og opptøyene i flere muslimske land som følge av det. Eller Monty Python-filmen Life of Brian, om profeten Brian i Judea, en film som ble stoppet av Statens Filmkontroll i Norge i 1980 fordi man vurderte filmen som blasfemisk.

Hvis religion blir fritatt for den kritikken som kan ligge i fri kunstnerisk utfoldelse, er det er overtramp både mot kunsten og mot troende selv.

Det ligger i kunstens natur at den kan handle om alle sider ved mennesket og verden, også det åndelige eller religiøse.

Men det er også et overtramp mot troende: Å frita religioner for kritikk, humor og satire bidrar både til å umyndiggjøre troende som ute av stand til å tåle dette. Men enda viktigere: De som opplever at troen deres blir brukt mot dem, har da ingen allierte. Ingen som kan sette troens virke under lupen. Ingen som kan utfordre bakkemannskapet som sier at de agerer på vegne av sin Gud. Ingen som kan bidra til utvikling og forbedring ved å formidle perspektiver på tro gjennom kunst.

Jeg er selv muslim. Det er min oppfatning at en Gud som ikke tåler en trøkk, er ingen Gud.

Neste, og siste sang står den norske rapduoen Mad Con for. Flere av dere kjenner dem kanskje best for sangen ”Glow” som fikk hele Norge til å danse under den europeiske Grand Prix-finalen i Oslo i 2010. Men sangen dere får høre nå er en av de første sangene deres. Til en blanding av indiske rytmer og amerikansk rap, sier de to norske guttene: ”God forgive me”.

[Mad Con: God forgive me]

***