Tale ved åpning av Bergen Internasjonale Filmfestival

Holdt 17. oktober 2012, Konsertpaleet, Bergen.
(Det talte ord gjelder).

Deres eksellense,
kjære filmvenner

400 meter over bakken, midt på en stålwire spent mellom bygningene som en gang var The twin towers, står en franskmann og gynger i vinden.
Han har ingen sikkerhetsline og er kun bundet til livet med sitt eget mot.
Det er for sent å snu, for risikabelt å se seg tilbake.
Til måpende blikk fra folk på bakken langt der nede, fullfører Phillipe Petit sitt livs vågestykke.
Han går taktfast over avgrunnen til bygningen på den andre siden.

34 år senere ser bergenspublikumet Phillipe Petit og James Marsh sin unike fortelling, Man on Wire på det store lerretet her i Konsertpaleet.
Etter dette fikk filmen kinodistribusjon, den ble vist på NRK en rekke ganger og ble godt kjent i hele landet.

På samme måte fikk en historie med litt mindre dimensjoner et overraskende stort publikum i fjor.
I et helt år har Øyvind Sandbergs dokumentar Folk ved fjorden, gått på kino her i Bergen.
Visningen under BIFF førte til at denne hjertevarme fortellingen om lokal kystkultur og lokalt landbruk fikk Amanda for beste dokumentar i år.

Filmen er vår tids medium.
Den har makt til mye.
Først og fremst til å fortelle oss gode historier.
Men også til å framstille historien.

Filmen kan fortelle oss hva det vil si å være menneske.
Og den kan fortelle oss verdifulle ting om samfunnet vi lever i.

Fordi filmen har så mye makt, er det også avgjørende at den ses med forskjellige øyne.
Og at vi har sterke miljøer med ulike syn som kan vise oss filmens mange sider.

Bergen internasjonale filmfestival er et slikt miljø.
Festivalen ser filmen som mer enn en kunstart og en uttrykksform.
Dere anerkjenner også filmens evne til å dokumentere, til å vise virkeligheten og til å påvirke.

BIFF har et godt og vaktsomt øye for dokumentarfilmen.
Dette blikket preger festivalen.
Dere følger samfunnspulsen og tar opp store spørsmål.

I år gjelder det tema som Wikileaks, europeisk storpolitikk og romfolkets situasjon.
Men dere ser også de små historiene:
– filmene som ikke roper like høyt og som kanskje ikke ville fått kinodistribusjon uten dere.

Med dette engasjementet for samfunnet og for filmen har dere skapt en viktig arena for både norske og utenlandske dokumentarister.

Men BIFF er også mer enn dokumentarene.
Målt i antall titler er dere landets mest omfangsrike filmfestival.
Også blant fiksjonsfilmene får publikum mulighet til å se både store førpremierer og filmer uten fullt så spisse albuer.
Denne variasjonen er også BIFFs styrke.

Dere gjør det mulig for mange filmer å bli sett av forskjellige øyne.
Her får folk mulighet til å se filmer de ikke kan se på kino ellers.
BIFF tar også et viktig ansvar ved å henvende dere til barn og unge gjennom skolene.

Dere har et godt feste i en by med et bredt og solid mediemiljø.
I en by hvor innbyggerne har god nese for kultur.
Da er det ikke rart at bergenserne er stolte av festivalen sin.

Nå gleder jeg meg veldig til å se årets åpningsfilm, som er den norsk-tyske samproduksjonen To liv.

Es freut uns, dass der deutsche Botschaftler heute mit uns zusammen ist.
Dieser Film ist ein gutes Beispiel darauf, was erledigt werden kann, wenn zwei starke Kulturnationen sich treffen.

[Det er gledelig at den tyske ambassadøren er sammen med oss her i dag.
Denne filmen er et godt eksempel på hva som er mulig å få til når to sterke kulturnasjoner møtes.]

Bergen internasjonale filmfestival ville ikke vært en realitet uten et høyt faglig nivå og en målrettet ledelse.
Jeg har hørt rykter om at i dagene før åpninga kan festivalsjef Tor Fosse observeres i Bergens gater med en telefon mot hvert øre mens han snakker i dem begge.
Det samme engasjementet preger staben hans og de mange frivillige som står på for å skape en av Norges viktigste filmfestivaler.

Og med de ordene erklærer jeg Bergen internasjonale filmfestival totusenogtolv for åpnet.

Lykke til med årets festival!