Tale ved Kulturrådets årskonferanse

Holdt 14. november 2012, Folketeateret, Oslo.
(Det talte ord gjelder).

Kunsten skal være fri.
Hvis den ikke er fri, er det ikke kunst.
Hvis kunsten ikke er fri, så kan den ikke utfordre, bevege eller endre.

Kunstens og kulturens frihet handler om grunnlovens paragraf 100.
Om demokrati og individets frie meningsdannelse.
Om de helt grunnleggende verdiene i samfunnet vårt.

Kunst som utfordrer, kan utvide ytringsrommet vårt.
Og det er en politisk oppgave både å anerkjenne kunstens frihet og sikre at dette ytringsrommet er reelt.

Men hvor går grensen for hva politikere skal blande seg i?
For å svare på dét, må vi først diskutere forskjellen mellom politikk og kunstnerisk skjønn.

De kulturpolitiske målene kan grovt sett deles i to dimensjoner, to formål.
Det ene er arbeidet for kunsten og kulturen selv.
For at kulturen skal ha gode rammevilkår og frihet.
At det skal gå an å leve av å skape kunst og kultur.
At vi har sterke institusjoner på kulturfeltet.

Den andre dimensjonen er arbeidet for publikum.
Det er en kulturpolitisk viktig oppgave å sørge for at så mange som mulig har tilgang til kunst og kultur.
At alle har muligheten til å få inntrykk og lage uttrykk.

Spørsmålet er hva som gir frihet.
At det foreligger en sterk offentlig finansiering – eller at det ikke gjør det?
Dette er en klassisk skillelinje mellom oss og høyresiden.

Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen mener at kunst og kultur er avgjørende for mennesket og for et sunt demokrati.
Derfor  skal vi bruke penger på det.
Store penger.
Fem milliarder mer siden 2005.
En dobling fra da vi tok over og til nå.

Vi vil ikke at kunstnerne skal stå med lua i hånda foran den private kapitalen.
Sterk offentlig finansiering gir frihet.
For handlingsrom og muligheter handler også om penger.

Bredde handler også om penger.
Skal mangfold og meningsbrytning være reell, må man være villig til å bruke penger på det.
Hvis ikke står man bare igjen med kultur som har et åpenbart kommersielt potensial.
Mens de som har et smalt publikum, eller som trenger tid for å utvikle kunstnerskapet sitt eller nå ut til en bredere offentlighet – de blir stående igjen uten ressurser til å bli skapt eller til å nå ut.

Vi trenger sterk offentlig finansiering av kulturen – fordi det er det eneste som gir trygghet for at bredden i ytringsrommet opprettholdes og blir brukt. Og at den når ut til folk.
Det er dette aktiv kulturpolitikk handler om.

Dette er ikke kritikk av den private kapitalen.
Jeg ønsker den private kapitalen velkommen.
De må gjerne være et supplement til det offentlige.
Det er private investorer, filantroper, mesener som har et personlig engasjement for kunst og kultur, og som gjerne vil bidra.
Det må det være rom for.

Det kritikkverdige er ikke deres deltakelse.
For den er kjærkommen for mange kunstnere.
Det kritikkverdige er politikere som vil kutte så betydelig i bevilgningene til kunst og kultur at kunstnerne, og kulturarbeiderne blir stående med lua i hånda.
Det er kritikk av politisk ideologi. 

For ikke lenge siden behandlet stortinget inkluderingsmeldingen, som regjeringen la fram i desember i fjor.
Med denne meldingen sa regjeringen at den ønsket å arbeide videre med det viktige prinsippet om at alle skal ha tilgang til kunst og kultur og høy kvalitet.
Og at kultur har en sentral funksjon i inkludering av minoriteter og grupper som av ulike årsaker faller utenfor.

Regjeringen har den samme forhåpningen og forventningen til mangfold og inkludering i kulturlivet, som ellers i samfunnet.
I tilskuddsbrevene til institusjonene, har vi derfor skrevet at vi legger til grunn at de selv utvikler måter å arbeide på for å ivareta hensynet til inkludering og mangfold i alle deler av virksomheten sin.

Dette handler ikke om at vi ønsker å styre institusjonenes kunstneriske produksjon.
Dette handler om at vi ser på institusjonen som helhet.
At inkluderingstanken bør være noe som preger en helhetlig tankegang.

Noen aktører har uttrykt skepsis til disse forventningene.
Noen mener vi blander oss i ting vi ikke har noe med.
Det samme gjelder opposisjonen.
De vil at mangfoldsorganisasjonene skal løse utfordringene med inkludering.
Og at norske kulturinstitusjoner ikke har et ansvar i denne sammenhengen.

Hvordan ville det blitt tatt imot om vi ba Frelsesarmeen løse fattigdomsproblemene alene?
Eller ba Bellona og Greenpeace ta seg av miljøpolitikken på egenhånd?
Å overlate inkludering bare til mangfoldsorganisasjonene, ville vært et signal om at inkludering ikke er et felles ansvar.

Det finnes også andre tilfeller hvor kulturdepartementet har fått kritikk for å være styrende.
Kulturdepartementet har for eksempel i flere omganger tatt til orde for og arbeidet med å bedre kjønnsbalansen på filmområdet
Det var flere i bransjen som mente at vi gikk for langt i å blande oss.
Det er jeg uenig i.

Avgjørelsene som blir tatt av Norsk filminstitutt om hvem skal få midler til å lage film, skal departementet holde seg langt unna.
Men det vi kan og bør gjøre, er å legge til rette for at det blir mulig å skape et mangfold av historier.
Da må alle ha like muligheter til å konkurrere om disse midlene.

Flere institusjoner reagerte da min forgjenger inviterte dem til å være med og planlegge grunnlovsjubileet i 2014.
Dette var noe som ble gjort tilskuddsbrevene til en rekke sentrale, norske kulturinstitusjoner.
Flere mente at her prøvde man å styre institusjonenes arbeid.
Det er jeg ikke enig i.

For to hundre år siden betød kulturen svært mye for utviklingen av nasjonsfølelsen og et selvstendig Norge.
Institusjonene vi har invitert til å bidra til grunnlovsjubileet, spesielt de nasjonale, har særlige funksjoner og oppdrag generelt sett.
De forvalter viktige oppgaver på vegne av fellesskapet.
Derfor var det naturlig å invitere institusjonene med på en stor, nasjonal feiring, der også kulturlivet og institusjonene har en selvsagt plass.

Vi la også ekstra midler på bordet.
Som skulle gå direkte til institusjonene, og ikke til et administrerende selskap som ville bruke store summer på administrasjon.
I tillegg la vi heller ingen føringer for hvordan institusjonene skulle delta.
Det er helt og holdent opp til institusjonene selv.
Å blande seg i hvordan - det ville være å true kunstens frihet.

I kulturlivet skal det være et skille mellom kunstnerisk skjønn og politikk.
Men i kulturlivet og i kulturpolitikken foregår skjønnsutøvelse samtidig på flere nivåer.
Disse nivåene er det nødvendig å holde fra hverandre hvis en diskusjon om dagens tema skal være fornuftlig.

Det finnes i vår sammenheng fire nivåer av skjønn:
Det generelle, politiske skjønnet, det fagpolitiske skjønnet, det kunstfaglige skjønnet og det kunstneriske skjønnet.

For det første er det altså snakk om et generelt politisk skjønn.
De avgjørelsene man som politiker tar på bakgrunn av nødvendig informasjon om et spørsmål.
Eller de planene man presenterer for framtiden etter å ha gått gjennom et felt eller et sakskompleks.

I denne sammenhengen finnes også et fagpolitisk skjønn.
I vårt tilfelle, et kulturpolitisk skjønn.

For det andre finnes et kunst- og kulturfaglig skjønn.
Her kan skillene mellom politikk og fag oppleves som ulne.
Når departementet bestemmer seg for å utforme en forskriftsbestemmelse om dans, er ikke det en kulturfaglig beslutning.
Beslutningen er politisk.
Men den er selvsagt gjort på bakgrunn av kulturfaglige argumenter og utredninger, som fagfolk har gjort for oss.
På samme måte benytter Kulturrådet seg av kunst- og kulturfaglig skjønn når de fordeler penger fra kulturfondet.

Og sist, men ikke minst, finnes et kunstnerisk skjønn.
Det berører kunstneres eller institusjoners rett til fri ytring.
Til innholdsproduksjon, til programmering, til utøvelse.
Med andre ord består kunstnerisk skjønn i det daglige kunstneriske arbeidet.

Disse nivåene av skjønn krever hver sin spesifikke kompetanse.
På nivåer som har ulike roller i forhold til hverandre.
På bakgrunn av disse definisjonene av skjønn, er det viktig å klargjøre skillet mellom en overordnet, aktiv kulturpolitikk og direkte politisk styring.

Kulturdepartementet skal undersøke, finne utfordringer, definere mål og gjøre store prioriteringer.
Vi skal legge til rette for at kunst og kultur av høy kvalitet kan bli skapt, at dette kan bli dokumentert, bevart og formidlet til alle.
Vi skal legge gode rammebetingelser for kulturinstitusjonene og for den enkelte kunstner.

Men kunsten skal kunstnerne skape selv.
Vi skal bare sikre mulighetene.
Slik sikrer vi kunstnernes og kunstens frihet.

Et eksempel kan være satsningen på dansefeltet.
Både regjeringen og feltet selv ønsket å utvide tilbudet over hele landet.
Å styrke dansekunstens posisjon og betingelser.
Derfor økte vi bevilgningene.
Derfor jobber vi med en dansestrategi i samarbeid med feltet.
Og vi har laget en forskriftsbestemmelse om dans.

Men kulturdepartementet har ikke og skal ikke definere på hvilken måte denne satsningen skal settes ut i livet, rent kunstnerisk.
Det er kunstnernes og institusjonenes oppgave - og rett.

Som jeg sa innledningsvis: Vi har puttet pengene der ordene våre er.
Vår regjering har doblet kulturbudsjettet.
Vi må sikre at pengene regjeringen og stortinget forvalter på vegne av fellesskapet, blir brukt på en hensiktsmessig og sikker måte.

Derfor har følger det noen forpliktelser med offentlig finansiering.
Det er normalt at dem som mottar offentlige tilskudd, rapporterer tilbake på en eller annen måte om hvordan pengene blir brukt.

Dessuten handler de overordnede rammene og samfunnshensynene også om å løse oppgaver og innfri mål på vegne av Norge.

For eksempel har vi et mål om å styrke dansefeltet.
Slik er det også med arkivsektoren.
Vi mener det nå er behov for å se statlige, kommunale og private arkiver i sammenheng.
Det er ikke tidligere lagt frem en melding til Stortinget som behandler et samlet arkivfelt som griper over statlig, kommunal og privat sektor.
De særskilte utfordringene arkivsektoren står ovenfor, krever politisk baserte strategier.
Utfordringer, veivalg og innsatsfaktorer i arbeidet med samfunnets arkiver bør inngå i en politisk vurdering.
Det er derfor behov for et politisk dokument som har et helhetlig blikk på arkivsektoren og gir politiske mål for et helhetlig arbeid.
Derfor la vi fram en melding om arkivsektoren sist fredag.

Og for å komme tilbake til inkluderingsaspektet som jeg snakket om innledningsvis:
Det er ikke noe annerledes i å ha mål om inkludering og mangfold, som det er å ha mål og planer for andre aspekter av kulturlivet, slik som å styrke dansefeltet eller se hele arkivsektoren under ett.

Med andre ord:
En aktiv kulturpolitikk setter mål og har forventninger på vegne av demokratiet.
Derfor må en politiker som bruker veldig mye av fellesskapets penger på kultur, også bruke dem på måter som sikrer at kulturlivet kommer alle til gode.

Hvis det offentlige trekker seg tilbake, overlates ikke kulturen til kulturlivet. Den overlates til markedet.
Da ville det vært markedet som var den styrende faktoren for kulturen, og ikke i like stor grad kulturlivet selv.

Det er mye kulturpolitikk ikke handler om.
Politikere skal holde seg langt unna innhold og kunstnerisk skjønn.
Vi bestemmer ikke hvilke bøker som skal nulles i innkjøpsordninga, selv om FrP har bedt oss om det flere ganger.
Vi bestemmer ikke hvilke dialekter barne-tv-figurene på NRK skal snakke.
Selv om samme parti mener dét.

Vi sier ikke hvilke filmer NFI skal gi tilskudd til.
Men vi ønsker at gruppen av filmskapere som konkurrerer om pengene, skal være så bredt sammensatt som mulig.
Derfor har vi satt ned mangfoldsgruppe på filmområdet som skal diskutere utfordringene og komme med forslag til hvordan de kan løses.

På samme måte som vitenskapen, forskningen, mediene og andre, er kulturen et eget, autonomt felt.
Når jeg sier at kulturen må være fri – så innebærer det at utøvelsen, innholdet, skjønnet, i den, må være uavhengig av myndighetenes politiske idégrunnlag, snevre moralske normer, religiøse trosretninger og andre særinteresser.

Det institusjonelle rammeverket må være formet slik at det skaper de rette betingelsene for en slik frihet.

Det var derfor kulturrådet ble etablert.
Da vi opprettet kulturrådet i 1965, var det for å ivareta prinsippet om armlengdes avstand og sørge for at det ble skapt muligheter rom for kunstnerisk arbeid upåvirket av politiske myndigheter og andre interesser.

Rådskollegiet arbeider på armlengdes avstand fra politiske myndigheter og andre interesser.
Det er Kulturrådets oppgave å utøve det kunstneriske skjønnet på vegne av fellesskapet.
Vi har et kulturråd av hensyn til kunstens frihet.
Og fordi kulturaktører skal få penger basert på kunstneriske kriterier.
Ikke etter hvor gode de er til å stikke seg fram eller bygge nettverk.

Rammebevilgninger til nasjonale institusjoner og langsiktige prioritering blir fastsatt av stortinget.
Men tildelinger til enkeltaktører på det frie feltet ikke skal settes i spill mot andre budsjettfelt.
Derfor har vi et kulturråd.

Og vi har et kulturråd av hensyn til publikum.
De skal være sikre på at politikere ikke opptrer smaksdommere og bestemmer hva de skal se på scener og i kulturhus landet rundt.

Og vi har et kulturråd av hensyn til og respekt for kulturlivets egen kompetanse.
Det er avgjørende viktig at kulturlivet har en indre styring og en sterk uavhengighet.
Kulturrådet som uavhengig fagetat sikrer likeverdig behandling.

Slik sprer vi makt.
Slik skaper vi armlengdes avstand.
Slik setter vi kunsten fri.

Nå nærmer vi oss sluttspurten i et viktig lovarbeid.
Vi vil tydeliggjøre Kulturrådets faglige selvstendighet i lovs form.
Jeg ser fram til å få arbeidet med denne loven i havn.

Men vi skal også videre.
Neste år er kulturløftet gjennomført.
Hva blir de neste målene og stegene i norsk kulturpolitikk?
Hvor skal vi og hvorfor?
Vi venter alle spent på Enger-utvalgets rapport som kommer på nyåret.
Den danner grunnlaget for planene fram til 2022.

For å utarbeide de kulturpolitiske planene og målene for de neste sju årene, er det både nødvendig og ønskelig at hele kulturlivet bidrar.
Jeg vil ha alle med.
Fra januar av vil jeg reise rundt i alle 19 fylker, og høre hva dere synes.
Hva deres vurderinger og innspill er.
Jeg vil høre: Hva ville du gjort hvis du var kulturminister?
Hvordan vil du sette kunsten fri?
Din førstehånds kunnskap er avgjørende i det videre arbeidet.

Hjertelig takk til kulturrådet som reiser en av kulturpolitikkens aller viktigste debatter.
Og et av verdens viktigste tema:
Friheten til å ytre seg som man vil.