Kronikk: Hvorfor satse på frivilligheten?

Trykt i Vårt Land 5. juni 2013.

Å ha få venner har samme helserisiko som å være alkoholiker eller å røyke 15 sigaretter om dagen. Det viser en stor undersøkelse publisert i det anerkjente, internasjonale tidsskriftet PLOS. Vi kan ikke vedta kommunale venner eller vedta at folk skal føle seg inkludert. Men vi kan gjøre det lett å delta.

Det offentlige tilbudet er bærebjelken i velferds-Norge. Men velferd ikke bare offentlige goder. Velferd er også nærhet mellom mennesker. Frivilligheten skal ikke være en erstatning, og ikke bare et supplement. Frivilligheten har en helt egen verdi fordi den bringer mennesker nærmere hverandre samtidig som den løser store samfunnsoppgaver.

Norge er i verdenstoppen for frivillig innsats. Likevel opplever vi nedgang i antall som deltar, nedgang i antall som gjør en omfattende innsats og stor sosial skjevhet med hensyn til hvem som deltar.

Det bør bekymre oss. For vi trenger frivilligheten som en sterk kraft i samfunnet vårt. Vi trenger at frivilligheten fyller rommet mellom offentlig og privat sektor. Vi trenger den som fellesskapsbygger. Vi trenger at frivilligheten fortsetter å se nye behov og å sette i gang nye tilbud. Vi har behov for frivilligheten som samfunnsvokter og som stemme for de som trenger å bli hørt.

Den frivillige innsatsen er viktig til hverdags. Få ting inkluderer så godt som å heie sammen på sidelinja av fotballbanen eller å sjaue til korpsets loppemarked. Og frivillig innsats er viktig når det virkelig trengs. Som i lokale leteaksjoner der profesjonelle og frivillige jobber tett sammen.

Frivillige organisasjoner er selvstendige aktører i det sivile samfunn. Samtidig har vi tradisjon for et nært samspill mellom frivilligheten og det offentlige på områder hvor vi har felles interesser. Nære eksempler er stortingsmeldingene om morgendagens omsorg, folkehelsemeldingen, integreringsmeldingen og regjeringens strategi for innovasjon i kommunesektoren.

Vi er et land med fem millioner innbyggere, men våre organisasjoner teller ti millioner medlemskap. Halvparten av den voksne befolkningen gjør en betydelig frivillig innsats. Det er imponerende. Den sterke veksten i medlemstall hos ungdomsorganisasjonene, med en økning på over 50 000 medlemmer siden 2005, er lovende. Og undersøkelser viser at folk i Norge har sterk tillit til hverandre og til våre institusjoner.

Men vi ser som sagt likevel en nedgang i deltagelsen. Og vi er nødt til å gjøre en innsats for å ta vare på vår sterke dugnadstradisjon. Derfor skal regjeringens fortsette å støtte opp under utviklingen av et levende sivilsamfunn i et nært samspill med organisasjonene. Formelen for arbeidet er enkel: Fellesskap pluss forskning pluss forenkling er lik mer frivillighet.

Frivilligheten er et fellesgode. Vi har sørget for nær en milliard kroner mer til frivillig sektor. Det er et historisk løft. Ved siden av dette kommer penger via spillemidlene og andre departementer.

Vi har opprettet et eget forskningsprogram på frivillighet. Kunnskap er viktig for å lage gode strategier for frivillighet i en tid med store samfunnsendringer. Og vi jobber systematisk med å samkjøre skjemaer, frister og systemer, slik at de frivillige skal kunne bruke tiden sin på aktivitet.

Frivillighetens egenverdi og egenart skal respekteres. Staten skal legge til rette for frivilligheten. Regjeringen ønsker nå å lage en prinsipperklæring for dette samspillet. Vi ønsker oss frivilligheten som en aktiv partner. Men samarbeid med det offentlige skal ikke utfordre frivillighetens uavhengighet. Erklæringen skal være et bidrag til en mer helhetlig frivillighetspolitikk.

Å applaudere frivilligheten i taler og kronikker er enkelt. Men som kulturminister er jeg enda mer opptatt av hvordan vi kan legge til rette for enda mer frivillighet.  Vi trenger frivilligheten for å løse samfunnsoppgaver og vi trenger engasjementet fra mennesker som bryr seg for å ha det samfunnet vi ønsker å ha.