Tale under Festspillene i Bergen

Holdt 22. mai 2013, Torgallmenningen, Bergen, sammen med Vigdis Finnbogadottir.
(Det talte ord gjelder).

11. juni 1913 kunne kvinnesaksforkjemperen Gina Krog endelig gjøre det hun og så mange andre hadde drømt om hele sitt liv: Å legge stemmeseddelen sin i urnen. Og at dét skulle være like naturlig som at mennene i stemmekøen gjorde det.

Norge og Island brøt ny grunn i denne perioden. Det skjedde ikke bare på grunn av enkeltpersoners innsats. Det var derimot resultatet av mange små og store skritt over lang tid.

Det krevde at mange eksempel måtte statueres. At flere hevet stemmen og krevde sin rettmessige plass i samfunnet og retten til et fullverdig liv.

Camilla Collett var en av dem som gjorde det. Og hun gjorde det gjennom diktningen. Hun kalte sin første roman for ”sitt livs lengst tilbakeholdte skrik”.

I dag trenger ikke norske kvinner skrike for å bli hørt. Men det betyr ikke at samfunnet vårt ikke har uløste utfordringer. Det betyr ikke at vi ikke lenger har behov for å bryte mer ny grunn.

Her kan kunsten og kulturen spille en avgjørende rolle. Kunsten kan opplyse oss og den kan utvide ytringsrommet vårt.
Slik Camilla Collet gjorde med blant annet Amtmandens døtre.
Slik Aasta Hansteen gjorde da hun ble den første kvinnen i Norge til å utdanne seg til profesjonell billedkunstner.
Og slik Amalie Skram gjorde med blant annet sine ekteskapsromaner.

Slik kvinner som Sara Azmeh Rasmussen, Deeyah og Margreth Olin gjør i dag. Med sin kunst og sine ytringer, bærer de arven videre fra Collett, Hansteen og Skram.

Kunsten kan avdekke splittelser i samfunnet, bringe dem fram i lyset og tvinge fram endring og forståelse. Kunsten kan skape møter og samtaler mellom folk, som ellers aldri ville funnet hverandre. Derfor har kunsten en uvurderlig betydning for demokratiet.

Det er vanskelig å forestille seg noe man aldri har sett før.
Og det er vanskelig å skape noe man ikke vet om i det hele tatt er mulig å skape.
Og kanskje nettopp derfor ligger trangen til å utforske verden, dypt i menneskets natur.

Vigdis, jeg tror du kan skrive under på hvilken betydning denne utforskertrangen har hatt å si for nasjonen du var president for.
Først fant mennesker Island ved en tilfeldighet, mens de egentlig hadde kurs mot et annet sted. Og senere, hørte andre folk rykter om sneens land, og så bestemte seg for å seile over det store havet for å finne det og for å bosette seg der.

Våre nasjoner er blitt til på grunn av utforskertrang og på grunn av møter mellom folk med forskjellige bakgrunner og erfaringer.
Vi er de nasjonene vi er i dag fordi folk hadde mot til å tilbakelegge store distanser – og da snakker jeg ikke bare om fysiske meter – men avstanden mellom å tørre å tenke en stor tanke, og så å gjøre tanken til virkelighet.

Om to knappe uker feirer vi at det er hundre år siden allmenn stemmerett ble et faktum i Norge.
Om to år feirer Island det samme jubileet.
Det gjør vi fordi folk turte å avdekke svakheter ved samfunnene de levde i.

Vi trenger folk som tør avdekke svakheter ved samfunnet vi har i dag.
De neste to ukene er Bergen full av muligheter til å oppleve kunst som bryter ny grunn.
Vi håper så mange som mulig går ut i byen og griper så mange av disse mulighetene som de kan.