Tale ved åpningen av Molde internasjonale jazzfestival

Kjære Molde, kjære venner av jazzen

Det sies at alt kommer an på øyet som ser og øret som hører.
Jeg tror de aller fleste, når de ser eller hører på Moldejazzen, tenker følgende:
Moldejazzen er et av de pulserende midtpunktene i norsk jazzliv.

Den er blant Norges største jazzfestivaler, og den viser fram de beste av norsk og utenlandsk jazz.
I Molde får vi høre både nye talenter og eldre ringrever, og festivalen har et sikkert øye for kvalitet.

Moldejazzen er en åpen og intens festival.
Og de samme adjektivene kan vi bruke på landskapet den ligger i.
Dessuten har hele byen og regionen et sterkt eierskap til festivalen.

Men det er ikke bare det hjemlige jazzpublikumet, kulturpolitikerne og turistene som ser Moldejazzen.
Det gjør et stort publikum over hele landet.
Det gjør de store, internasjonale stjernene.
Og det gjør ikke minst verdens store aviser.

Når sommerens reisetips skal opplyses i The Guardian, er Atlanterhavsveien, romsdalsfjellene og Moldejazzen nevnt side om side med øyhopping i Thailand og Macchu picchu i Peru.

Når New York Times anbefaler hvilke festivaler en jazzinteressert globetrotter bør få med seg, har Molde sin selvskrevne plass på lista.
Og da skriver New York Times:
”Molde er en liten og intim lavbudsjettsfestival. Den største scenen har for eksempel 1700 plasser. Moldejazzen programmeres av ildsjeler som arbeider som enten skolelærere, bankfunksjonærer eller fiskere. Og byen tilbyr utsikt til fjorden og snøkledde fjell.”

Som sagt kommer alt an på øyet som ser. Og siden alt er så stort i USA, er det jo lett å bli nærsynt.
Men så skriver New York times videre at artistene og musikken er det internasjonal klasse over, og de er både skandinaver, europeere og amerikanere.

Poenget mitt er: det skal godt gjøres å overse Molde.
Til tross for at festivalen og byen ligger langt inne i en fjord gjemt bak snøkledde fjell.

I godt over et halvt århundre har Molde – både her hjemme og internasjonalt – vært en jazzscene av betydning og en musikkformidler med et stort og bankende hjerte.
Jeg tror nivået på norsk jazz, og derfor også nivået på det norske jazzpublikumet, har noe med den saken å gjøre.

Jazzklubben i den østerrikske byen Leipzig har viet en hel festival til norsk jazz i sommer.
Det gjør de fordi de ser Norge som det nåværende episentret i europeisk jazz.
Fordi norsk jazz holder dette nivået, er det også en takknemlig oppgave å arrangere jazzfestival her.
Men det krever selvsagt også stødige arrangører og et sterkt, lokalt engasjement.

For å skape en god festival, er blikkretningen avgjørende.
Og jeg vil påstå at Molde ser den rette veien.

Moldejazzen ser oppover.
Dere sikter høyt og har en naturlig tiltrekningskraft både på internasjonale stjerner og publikumstilfang. Det henger høyt å spille i Molde.
Derfor holder dere også høyt nivå.

Moldejazzen ser framover.
Noen kaller festivalen gammel, men den er likevel ung til sinns.
Dere gir plass og låner øre til unge talenter og nye perspektiver på jazzen.
Dermed bidrar dere til at sjangeren fornyer og utvikler seg.

Ikke minst ser Molde utover.
Dere sørger for at mange av artistene som kommer hit, når et bredere publikum med musikken sin enn de ellers ville fått.
Dere sørger for at folk får enda en god grunn til å reise til Molde om sommeren.
Og dere sørger for å få hele lokalsamfunnet med på festivalen, både som publikum og som de mange frivillige, som dere neppe ville klart å lage festival uten.

Jeg ønsker dere alle en strålende uke med gode jazzopplevelser.
Herved erklærer jeg Molde internasjonale jazzfestival 2013 for åpnet.