Tale ved forskningskonferanse om frivillighet

Holdt 30. mai 2013, Røde Kors, Hausmannsgata, Oslo.
(Det talte ord gjelder).

Kjære alle sammen.

I dag vil jeg starte med konklusjonen:
Norge er fortsatt verdensmestere i frivillighet. Vi bruker like mye tid på frivillig arbeid nå som for ti-femten år siden. Andelen av befolkningen som gjør er fortsatt den høyeste i den vestlige verden.
Og selv om færre gjør omfattende frivillig arbeid i dag enn for fem og tolv år siden, gjør befolkningsveksten at den samlede frivillige innsatsen er stabil.

Men måten folk engasjerer seg på, har endret seg radikalt.

Ola fra Oslo er 75 år gammel og har vært medlem og frivillig i Norsk Folkehjelp i nesten hele sitt liv. Han ble medlem fordi faren hans også var det.

På 50- og 60-tallet var Jens med og arrangerte feriekolonier for oslobarn. Seinere var han med på sanitetsarbeidet på Norway Cup og han har også vært med på å etablere et lokalt asylmottak. Ofte kunne Jens bruke så mye som ti-femten timer i uka på arbeidet i Folkehjelpa.

Og siden han er en sprek pensjonist, er Jens fortsatt aktiv. Han er ofte med ut på leteaksjoner når folk går seg bort på ski i fjellet om vinteren.

Line er 35 år gammel og bor også i Oslo. Hun har også arbeidet frivillig i mange år. Hun er med på å arrangere gatefest for barna i bydelen sin, hun er bøssebærer under tv-aksjonen og hun har samlet inn klær for Fretex og Røde kors.

Hun gir også penger til Leger uten grenser hver måned og skriver under på nettkampanjene til Amnesty. Men hun er ikke medlem i noen av disse organisasjonene. Og hun vil sannsynligvis heller aldri melde seg inn i en. Hun vil heller velge type arbeid fra gang til gang.

Ola og Line er to ganske forskjellige eksempler på hvordan frivillig arbeid kan foregå i Norge i dag. Før var alle frivillige mer lik Jens. Nå er variasjonen i hva vi engasjerer oss i og hvordan vi gjør det, mye, mye større.

Den samlede tiden befolkningen bruker på frivillig arbeid, er fordelt på helt andre måter enn før. Vi får nye motiver for å engasjere oss. Deltagelsen er blitt mer individualisert. Vi arbeider fortsatt frivillig for å fremme overordnede verdier. Men vi er samtidig blitt mer opptatt av hva vi selv får ut av det frivillige arbeidet.
Dessuten øker nye deltakelsesformer i omfang: vi er frivillige uten medlemskap og vi kan til og med arbeide frivillig på nett.

Frivillighetens rammebetingelser har endret seg. Derfor må vi også tilpasse politikken til en ny virkelighet.

Norge har en lang tradisjon for frivillighet. Vi har mange grunner til å kalle oss verdensmestere i frivillig arbeid.

Frivillig sektor har en enorm betydning for det norske samfunnet. Det skal den fortsette å ha i framtida. Derfor er hovedmålet med den statlige frivillighetspolitikken, at rammebetingelsene for frivilligheten skal være så gode som mulig.

Det skal være lett å arbeide frivillig og det skal være enkelt og billig å drive en frivillig organisasjon. Da trenger vi en effektiv og treffsikker frivillighetspolitikk.

Det betyr at hvis tendensene i frivillig deltagelse endrer seg, så må vi skjønne hvordan og hvorfor.
Når frivillig sektor møter nye forutsetninger for arbeidet sitt, må vi skaffe oss bred og oppdatert kunnskap om det.

Politikken kan ikke være treffsikker hvis vi ikke vet hva eller hvem vi skal treffe.
For å kunne utvikle seg, har også de frivillige organisasjonene behov for oppdatert kunnskap om sine medlemmer og premissene for arbeidet sitt.

Derfor er det avgjørende at frivillighetspolitikken er kunnskapsbasert.
For å forstå frivillighetens vesen og betydning fullt ut, trenger vi også en bred offentlig debatt.
Derfor er formidlingen av kunnskapen minst like viktig som kunnskapen selv.

Mediene, befolkningen og de frivillige selv, god innsikt i hvilken betydning og effekt frivilligheten har i Norge. Formidlingen av kunnskapen må derfor være bred, tilpasset og gjennomtenkt.
Denne konferansen er ment som et bidrag til dét.

Allerede i Soria Moria-erklæringen tok regjeringen til orde for en ny og helhetlig frivillighetspolitikk. Vi konkretiserte planene i en stortingsmelding og fulgte senere opp med det virtuelle senteret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Dette forskningsprogrammet er også et viktig ledd i oppfølgingen av grundt-utvalgets rapport, som vi fikk i fjor vår.
Utvalget leverte en god og grundig rapport. Den pekte blant annet på at samhandlingen mellom det offentlige og det frivillige er derfor av stor betydning også for utviklingen på kulturfeltet. Og at det derfor kreves et godt kunnskapsgrunnlag for det offentliges politikkutforming på området.

Videre sa utvalget at forskningsinnsatsen som er etablert med det virtuelle senteret må videreføres.
Det er vi helt enige i.

Denne regjeringens frivillighetspolitikk tar utgangspunkt i en enkel, men virkningsfull formel: Nemlig at forenkling, fellesskap og forskning gir mer frivillighet.
Og vi samarbeider med frivilligheten selv om forenkling.
Vi har styrket og samlet forskningsinnsatsen på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Vi har gitt frivilligheten et økonomisk løft.

Frivillig arbeid er en av samfunnets grunnpilarer.
For det første fordi innsatsen som hundretusenvis av nordmenn legger ned hver dag, har enorm betydning for det norske samfunnet. Mange mennesker ville ikke blitt sett og hjulpet, hadde det ikke vært for frivillige.

For det andre er det frivillige arbeidet en helt uunnværlig arena for deltagelse i demokratiet vårt. Frivilligheten bygger fellesskap og tilhørighet. Frivillig arbeid gir oss muligheten til å bidra, til å løfte i flokk og til å føle at vi yter der vi hører til.
Frivillig deltagelse er med andre ord en av forutsetningene for et levende demokrati.

Derfor skal vi forbli blant verdensmesterne i frivillighet.

Lykke til med dagens konferanse.