Tale ved Idrettsrådskonferansen 2013

Holdt 30. august, Kristiansand.
(Det talte ord gjelder).

13 år gammel satte Andreas Thorkildsen sin første aldersrekord i spyd for Kristiansand idrettsforening.
I dag er han olympisk rekordholder.

Lenge før Marit Bjørgen startet sin fantastiske langrennskarriere, var hun å finne både i skisporet og på fotball- og håndballbanene i hjembygda Rognes.
Hun representerer fortsatt Rognes IL.

Ståle Solbakken som er tilbake som hovedtrener i FC København, startet sin fotballkarriere i Grue IL i 1984.
Han trekker stadig fram hvor stolt han er av å ha startet karrieren i klubben.

Vi har mange store idrettsutøvere i Norge innenfor mange grener.
Felles for dem alle er at de har startet et sted.
De har møtt idretten for første gang i et idrettslag som har gitt dem muligheter.
Muligheter til å utfolde seg sammen med venner.
Muligheter til å oppleve mestring og idrettsglede.
Og ikke minst muligheten til å finne talentet sitt.

Uten sterke, lokale idrettslag, hadde vi ikke hatt en like solid toppidrett i Norge.
Men vi hadde heller ikke hatt et bredt og godt tilbud til både ballkyndige seniorer og idrettsglade barn og unge.

Det finnes et spennende damevolleyballag som heter Optimistene.
De er veldig spesielle, og det er de av to grunner:
Medlemmene er mellom 66 og 98 år.
Og de har spilt sammen hver dag i 40 år!

Det ble nylig laget en dokumentarfilm om dem, som ble vist i Haugesund.
Filmen viser hvor viktig nettverk er for å holde kropp og sjel ved like.
Siden de har holdt på en stund, trengte de nye utfordringer.
Så de steller i stand en kamp mot et herrelag med svenske pensjonister i Sollentuna, som kaller seg Kruttgubbarna.

Men utgangspunktet for iveren, gleden og mestringen er den lokale volleyballhallen.

Sterke idrettslag er en forutsetning et høyt aktivitetsnivå lokalt.
Men idrettslagene blir aldri bedre enn anleggene de har tilgang til.
Gode idrettsanlegg over hele landet er et avgjørende grunnlag for norsk idrett.

Ta Granåsen-anlegget i Trondheim for eksempel.
Det er en fantastisk arena.
Ikke bare fordi den gjør det mulig for Trondheim å arrangere internasjonale mesterskap i vinteridrett.
Anlegget styrker også vinteridrettsmiljøet i regionen ved at for eksempel Trondheim skiklubb kan holde kurs der for alle aldre, eller ved at det kan bli brukt til fritidsaktiviteter for barn hele året.
Det var gøy å se dette anlegget med egne øyne tidligere i sommer.

Hver høst er det Norway Cup på Ekebergsletta. Norway cup og Ekeberg har fasilitetene og organisasjonsstyrken som skal til for å huse en av verdens største fotballturneringer.
Jeg har blitt veldig stolt av det hver gang jeg har vært der.

Et tredje eksempell er Golfparken i Sveio. Der trener seksåringer og nybegynnere side om side med elever på toppidrettsgymnaset og golfklubbens seniormedlemmer.
Dette er et flott kommunalt eid anlegg som har stor betydning i arbeidet for folkehelse og forebyggende aktivitet.

Kort fortalt: Vi har mange flotte anlegg her i landet. Og mange dyktige folk.
Men noen steder er anleggssituasjonen presset. Dette gjelder særlig i de store byene.
Det kan være køer for å spille fotball. Og det er ventelister for å være med i turngruppa.

Slik skal det ikke være.
Vi skal derimot senke tersklene for deltakelse og øke mulighetene for fysisk aktivitet.

I idrettsmeldinga er vi klare på at det viktigste staten kan gjøre for å få flere i aktivitet, er å satse på anlegg, særlig for folk der de bor.
Anlegg som kan være med og skape de miljøene som betyr mest.

Jeg har sett at det står i programmet at jeg skal snakke om ”lokalidrettens rolle i statens idrettspolitikk”.
Men jeg vil heller utfordre den tittelen litt.
Jeg synes vi bør endre på rekkefølgen i ordene.
Når NIF deler ut millioner i spillemidler til utstyr, er det ikke for å leve opp til den statlige idrettspolitikken.

Når vi deler ut tilskudd til lokalt idrettsarbeid, er det ikke av hensyn til den statlige idrettspolitikken.

Og når det bygges nye flerbrukshaller eller kunstgressbaner, er det ikke fordi staten skal komme og spille i disse hallene eller banene.

Vi gjør det fordi norsk lokalidrett betyr noe for folk. For deltagelsen i lokalsamfunnet, for nærmiljøene og for enkeltmenneskers livskvalitet.
Miljøene som norsk lokalidrett skaper er viktig for alle – enten man trekker på seg fotballtrøya for første gang, eller har kommet så langt at man ønsker å satse på idretten.
De betyr noe for de som står på sidelinja og heier. De som selger vafler eller organiserer kjøring.

Dette er miljøer hvor noen spør etter deg hvis du ikke møter opp, hvor noen ser framgangen og utfordringene dine.
Det er miljøer som både forplikter og forventer. Som inkluderer og utfordrer.

Lokal idrett er ikke med andre ord ikke et instrument for å oppnå statlige mål.
For egentlig er det omvendt.
Det er den statlige idrettspolitikken som er et verktøy for lokalidretten.

Og det er jo her selve essensen i den norske idrettsmodellen ligger, i måten vi organiserer idretten på. Som en ryggrad i det hele står kraften i det lokale, i frivilligheten og i den demokratiske oppbyggingen.

Dere som sitter i norske idrettsråd ser disse verdiene på nært hold hele tiden.
Og dere er selv med på å utøve disse verdiene til praksis. Som ressursorgan for idrettslagene og som rådgivere for kommunene.
Det er jeg veldig glad for. For arbeidet deres er viktig for svært mange mennesker.

Norsk idrett består av mer enn to millioner medlemskap fordelt på 12 500 lokale idrettslag.
Det er vår aller største folkebevegelse.
Derfor handler norsk idrettspolitikk ikke om å toppe laget men om å ha det topp med laget.
Om å skape gode, varierte tilbud, om å utfordre innenfor lagfellesskapet slik at flest mulig vil være med lengst mulig.

Og det skal den statlige idrettspolitikken legge best mulige forutsetninger for.

Der er Norsk Tipping viktig.
Fra 2000 til 2013 har norsk idrett mottatt over 17 milliarder kroner i spillemidler.
Dette er midler til bygging og rehabilitering av anlegg.
Det er tilskudd til NIF og tilskudd til lokale lag og foreninger.
Det er tilskudd til inkludering, idrettsforskning og antidopingarbeid.

Og fundamentet i finansieringen av norsk idrett og i pengespillpolitikken, er enerettsmodellen.
Vi mener at den beste måten å sikre kontroll med pengespill, er at de største spillene foregår i regi av Norsk Tipping.
Slik kan vi føre en helhetlig kontroll med pengespillmarkedet.
Og slik begrenser vi skadelig spillatferd.

Pengespill skal skje innen trygge rammer og i henhold til god offentlig kontroll.
For dette handler om folk.
Denne kontrollen gir oss mulighet til å sette inn raske endringer dersom vi oppdager farlig, uønsket eller skadelig spilleatferd.

Og vår modell virker. Siden 2007 har spillproblemer relatert til lovlige norske pengespill gått ned.
Likevel ser vi at vår spillmodell er under press. Utvikling i spillmarkedene rundt oss har gjort at flere private aktører ønsker å utfordre spillmonopolet. Det er utenlandske aktører som vil inn i markedet og det finnes norske aktører som husker gamle dager og vil tilbake dit.
Og det finnes politiske partier som synes det er en god idé.
Men det er en farlig vei.

Vi trenger ikke lure på hvilke konsekvenser det kan få hvis man utvanner enerettsmodellen.
I Norge i dag er det slik at hvis du spiller for 100 kroner hos Norsk Tipping, så går cirka 30 kroner til de gode formålene.
Mens i Danmark har de gått bort fra spillemonopolet og åpnet for flere spillselskaper.
Nå får den danske statskassen mellom 80 øre og 3 kroner for hver hundrede krone som blir spilt. Forskjellen er formidabel.

Vinneren i den danske modellen er private spillselskaper, taperne er den lokale idretten, kulturen og frivilligheten – og ikke minst sårbare spillere.

De som argumenterer for å gjøre som Danmark, sier at rundt 5 milliarder kroner forsvinner ut av landet til ulovlige utenlandske spill hvert år. Og at pengene vil komme tilbake, bare vi gjør dette lovlig.
Det tror jeg ikke på.

Det viktigste for oss er å redusere spilleproblemer. Da må en ansvarlig aktør som Norsk Tipping ha kontroll.
Og det er viktig for oss at mest mulig av pengene som kommer fra spill, går til gode formål, som idrett, kultur og frivillighet.

Målet er at spill skal være spenning og glede, ikke noe som får folk uti uføre.
Da er trygge rammer rundt spillene avgjørende.
Det skal være så attraktivt å spille trygt og lovlig og så vanskelig å spille ulovlig, at det ikke vil friste å omgå lover og regler.

Da mener vi det beste virkemiddelet er å verne om dagens spillemodell.
Rokker vi ved den, rokker vi også ved fundamentet for den lokale idretten.
Dette er et standpunkt også norsk idrett har holdt høyt.
Slik Idrettsstyret gjorde denne uka da de vedtok at det skal svi å inngå samarbeidsavtaler med utenlandske spillselskaper.
Framover vil det være slik at utøvere, trenere eller ledere som gjør dette, vil miste retten til å motta tjenester, ressurser eller tilskudd fra NIF. Og dessuten mister de muligheten til å bli tatt ut til OL.

Her står vi sammen. Å verne om spillmodellen er å verne om norsk idrett.
Og til syvende og sist handler alt dette om at flere spillemidler skal komme den norske idrettsmodellen og den lokale aktiviteten til gode.

Derfor foreslo idretten at fordelingen av overskuddet til idrett øktes til 64 prosent.
Vi vedtok det.
Dere har også foreslått noe annet: en innfasing på 56 prosent i 2014.
Jeg har en hemmelighet: Det blir slik.

Det handler om at den lokale aktiviteten kan blomstre enda mer enn den gjør i dag.
Slik at flere kan finne talentene sine.
Slik at flere kan utfolde seg fysisk og finne gode fellesskap.

A propos gode fellesskap, vil jeg igjen nevne de flotte damene i volleyballaget Optimistene.
Se dem for dere!
De er strålende eksempler på god lokalidrett.
De viser hva idrett for alle kan være.
De er et godt eksempel på hva den statlige idrettspolitikken skal være et verktøy for.

Riktignok sluttet én av damene på laget fordi hun hatet å tape.
Men dét er frafall i et omfang vi får tåle.

Tusen takk for oppmerksomheten.
Og lykke til videre med det viktige arbeidet dere gjør rundt omkring i norske idrettsråd.