Tale ved Kulturrådets innflyttingsfest i Mølleparken

Holdt 25. september 2013, Mølleparken, Oslo.
(Det talte ord gjelder).

Gode Norsk kulturråd og venner av kulturen.

Det blir sagt at ”Først former vi våre bygninger. Deretter former de oss”.
Anne Aasheims beskrivelse av dette huset og disse rommene, har derfor mye å si hvordan hverdagen blir for Kulturrådet fremover.

Men jeg tror også at uansett hvor dere holder til, så vil det viktigste for dere alltid være kunsten og kulturen i seg selv.

Dere har vært gjennom en formidabel prosess.
Ikke bare en flytteprosess de siste månedene, men siden 1964 da det hele startet.

Før jobbet rådet nesten bare med litteratur.
Nå har alle områder av kulturlivet egne fagutvalg.

I sitt første år var kulturfondet på 10 millioner.
Nå har Norsk kulturråd ansvar for over 1 milliard kroner.

Det betyr at dere har fått flere oppgaver, mer kraft og at flere avgjørelser blir basert på kunstnerisk skjønn. På den måten er det kunstneriske skjønnet sin posisjon i kulturpolitikken blitt styrket.

Selvfølgelig skaper dét debatt.  Og deres rolle i Norsk kulturliv er omdiskutert.
Det har dere merket. Fordi dere forvalter et stort ansvar.
Da er debatt på sin plass.

I tillegg er kultur er ikke et område der man kan sett to streker under svaret.
Det finnes selvsagt godt faglig skjønn, men det finnes ikke uttømmende objektive kriterier.

Og i det spenningsfeltet, i den faglige diskusjonen, i det rommet – skaper og utvider man hva kultur er og hva kultur kan være.

Det er kulturrådets viktigste rolle. Også i årene som kommer. Helt uavhengig av regjering og kulturminister.

Idéen om denne uavhengigheten, og fagligheten, er ikke spesielt ny.
Noen år før Kulturrådet ble opprettet i 1964, bestilte den daværende kulturministeren, Helge Sivertsen, et notat fra byråsjef Ingeborg Lyche. Sivertsen var en viktig strateg for Arbeiderpartiet i etterkrigstiden.

Han ville ha en kulturlov. Dette advarte byråsjefen sterkt mot. Så hun sendte opp igjen et notat til sin statsråd der hun skrev at dette var hun mot for det kunne åpne for ”politisk kontroll eller innflytelse i kunstutfoldelsen for den enkelte kunstner”.

Nå hører det med til historien at vi endelig har fått en kulturlov, og at den bygger på de prinsipper som Ingeborg Lyche også var opptatt av. Vi har også fått en lov om norsk kulturråd, som jeg tror og håper hun ville vært stolt av.

Men poenget med denne historien er at statsråd Sivertsen startet i stedet arbeidet med en stortingsproposisjon om Norsk Kulturfond. Det resulterte i stiftelsen av Norsk kulturråd. Og det var selvsagt byråsjef Ingeborg Lyche som da ble første direktør.

Snart femti år etter at Kulturrådet ble stiftet, arbeider dere fortsatt ut fra det samme idégrunnlaget:
- Å stimulere skapende åndsliv,
- Å verne om norsk kulturarv
- Og å bidra til at flest mulig skal få del i kulturgodene.

Og ikke minst å gjøre dette på uavhengig grunnlag.

Jeg sa i stad at dere startet med å ha ansvaret for 10 millioner i 1964.
Nå er selve fondet 600 millioner kroner stort.
Men andelen av kulturbudsjettet dere forvalter, har også endret seg dramatisk.

I 1964 var det 25 prosent av de statlige kulturmidlene.
I 2013 er det 8,4 prosent.

8,4.

Det handler om at vi nå bruker formidabelt mer penger på kultur generelt.
Bare de siste 8 årene har summen vokst fra 5 til 10 milliarder kroner. Det krever en forvaltning som er kunnskapsbasert, som kan det komplekse kulturfeltet der tradisjonelle skillelinjer mellom sjangre blir bygget ned, der kunstens rom blir stadig større og grensene for hva som defineres som kvalitet blir utfordret hver eneste dag.

Derfor trenger kunsten alle dere.
Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å takke hver og en av dere, for det enorme arbeidet som legges ned, av administrasjonen, av rådet, av alle fagutvalgenes medlemmer.
Og takk for det arbeidet dere gjør med å være et av departementets viktigste rådgivende organer.

Den jobben dere gjør bidrar til å styrke det noe av det bærende ved vårt samfunn:
Demokrati, ytringsmangfold, kunstens frihet og egenverdi.

Med andre ord: Kulturrådet gjør det kulturelle demokratiet tydeligere og bedre.
At dere da får mer egnede lokaler er da både en fortjent og fremtidsretta handling.

Jeg registrer at det området dere forlater er et område med høy tetthet av banker og finansinstitusjoner og at det dere kommer til er et kunstner- og arbeiderklassestrøk.
Dét skal jeg ikke lese for mye inn i.
For jobben deres er fortsatt den samme.

Med disse ordene gratulerer jeg dere hjertelig med nytt hus, og ønsker dere masse lykke til i ny hverdag.