Tale ved utdeling av Bendiksenprisen 2013

Holdt 30. mai 2013, Alfreds Hage, Vestbanen, Oslo.
(Det talte ord gjelder).

Kjære alle sammen.

Det er deilig å være kulturminister. Spesielt når jeg får dele ut priser som dette.
Og spesielt når prisene går til en bransje det er plent umulig å ikke bli kry av.

Jeg vil gi dere tre tilfeldig valgte eksempler som jeg mener viser stoda i norsk musikk for tida:

I januar i år signerte Kvelertak kontrakt med det nederlandske selskapet Roadrunner Records. Selskapets direktør Dave Rath hadde følgende å si om hvorfor han signa bandet:
«En gang omtrent hvert tiende år får hardrocken og metallen et velfortjent spark bak. Denne gangen kommer sparket fra Kvelertak».

Tidligere denne måneden debuterte Kaizer's orchestra i USA. Etter å ha turnert hjemme og ute i over tretten år, synger de fortsatt på norsk. Men New York-publikumet var likevel hysterisk begeistret. Etter konserten, skrev New York Times:
«Det er sannsynligvis bandets lydbilde og teatralske appell som gjør språkbarrieren så irrelevant».

Og i slutten av juni vier Jazzklubben i Leipzig en hel helgefestival til det de kaller”episenteret i europeisk jazz”, nemlig Norge.

Jeg er ikke særlig bekymra for norsk musikks internasjonale appell. Det er nesten så utenlandske ambassaderegisserte kampanjer for å promotere norsk musikk begynner å bli overflødige. Norske musikeres talent og kvalitet selger seg selv.

Det betyr selvsagt ikke at vi myndigheter ikke skal fortsette å hjelpe dere på vei.
Jeg sier bare at dere gjør jobben rimelig enkel for oss.

Og dere må ikke glemme at denne utviklingen har funnet sted over noen tiår hvor omsetningen av innspilt musikk har blitt halvert.

Hva forteller dette oss?
Jeg mener det forteller oss at talent betyr mye.
At kvalitet betyr enda mer.
Og at det at norske musikere har troen på seg selv, er helt og fullstendig avgjørende.

Jeg skjønner hvis dere er engstelige for om platene deres vil selge nok til at dere kan leve av det. Men den norske musikkbransjen har gjort en tung innsats for å tilby gode arvtagere etter det fysiske formatet. Og innsatsen begynner virkelig å bære frukter. Etter mange års nedtur, øker omsetningen på nytt. Platebransjen tjener nå mer på nedlasting og streaming av musikk enn på cd-salg.

Det betyr at bransjens digitale satsing i Norge har funket.
Det betyr blant annet at kampen mot piratkopiering har gitt resultater.
Og det betyr kanskje at inntektsstrømmene i norsk musikk begynner å stabilisere seg.

Men fortsatt er det utfordringer. Derfor satte vi i februar i år ned et utvalg som fikk i oppgave å se på hvilke utfordringer den norske musikkbransjen står overfor i den digitale brytningstiden. Utvalget har vært ledet av forsker Daniel Nordgård, og rapporten deres er like om hjørnet. De vil være grunnlag for nye diskusjoner om gode virkemidler for norsk musikk.

Men denne kvelden er ikke for å snakke om politikk. Så nå skal jeg slutte med det. Vi skal feire dere, og i skal gjøre det i Arne Bendiksens ånd.

Arne Bendiksen turte å gi mennesker en sjanse innenfor en bransje hvor mange andre sitter på gjerdet og venter på å bli overbevist.

Bendiksens største funn var Wenche Myhre. Like før 13-årsdagen sin i 1960 vant hun en talentkonkurranse, og Bendiksen, som var kveldens konferansier, tilbød platekontrakt. Etter gjennombrudd i Norge ble hun som første norske artist også lansert i utlandet.

Bendiksens andre store stjerne var Kirsti Sparboe fra Tromsø. I 1964 hørte han henne framføre de siste åtte taktene av låta ”Moon River” i et radiosendt presseshow i hjembyen. Det var nyttårsaften og alle hadde masker foran ansiktet. Derfor turde hun. Arne Bendiksen ringte sporenstreks hjem til Sparboe-familien, og over telefon fikk han i stand en flere år lang kontrakt. Bestselgeren ble ”Hjem langt mot nord” (1966). Ved ett tilfelle tok norske rederier kontakt med NRK Utenlandssendingen og ba dem om ikke å spille den mer, for den ga sjøfolk hjemlengsel og fikk de til å mønstre av.

Det er mange som klarer å være sin egen Arne Bendiksen. Likevel trenger vi fortsatt folk som ham. I form av enkeltpersoner, selskap og bransjeorganisasjoner som Gramart. Vi trenger en bransje ser talent, åpner for nye retninger og som unner hverandre framgang.

Blant de til Bendiksenprisen i år, finner vi også ferske talenter.
Som Frida Amundsen, som sto for låta som ble mest spilt på norske radioer i 2011 i en alder av 21 år.
Som Monica Heldal, som bare er ett år eldre enn Frida, men som likevel lager musikk fra en annen tid og har fått en sentral plass på den norske musikkscenen.
Som LidoLido: publikumsfavoritter, hitmestere og spellemannsmottakere.
Og som Violet Road, som sto for årets sommerhit i 2011, og som har vunnet publikum medsin stemningsfulle, entusiastiske poplåter.
Og sist men ikke minst, den mer garvede blant årets nominerte: Arve Henriksen, en av landets fremste innen samtidsjazzen.

Nå skal jeg ikke drøye det mer, men heller lese juryens begrunnelse. GramArts styre har gitt følgende begrunnelse for tildelingen av årets Bendiksenpris:

Årets vinner er en tøff og talentfull artist med en særegen stil.  Artisten er ung, men har allerede utviklet et lydbilde som har modne kvaliteter, uten at dette har gått på bekostning av musikkens røffe kanter.

Årets vinner er en av Norges fremadstormende utøvere og artister, med sterk stemme og glitrende instrumentering.  Med få utgivelser i bagasjen, har artisten likevel en konserterfaring og et scenetekke som er misunnelsesverdig og imponerende.  Artisten har også den musikalske og profesjonelle forankring som er påkrevd for oppmerksomhet utover Norges grenser.

I et krysningspunkt mellom rock, pop, folk og blues har årets vinner vist evnen til å kombinere ærbødighet for fortiden med fandenivoldsk nyskaping.  Årets vinner er en knivskarp gitarist som tjener som forbilde for kommende utøvere, slik vinneren selv lot seg inspirere av Nick Drake, Jimmy Page, Bert Jansch, Chet Atkins og – ikke minst – Rory Gallagher.

Årets Bendiksenpris går til Monica Heldal.