Proposisjonen om Reindriftsavtalen 2013-2014 – Oppfølging av fastsatt øvre reintall

I proposisjonen gis det en grundig gjennomgang av sentrale utfordringer i reindriften. Særlig vies oppfølgingen av reindriftsloven av 2007 og en tilpassing av reintallet til beitegrunnlaget betydelig oppmerksomhet. Det gis en redegjørelse for hensikten med reintallstilpasningen og konsekvensene av denne. Videre forklares prosessen som følger av bestemmelsene om reintallstilpasning i reindriftsloven av 2007.

Arbeidet med reintallstilpasningen har vært utfordrende. Utfordringene har økt i styrke jo nærmere man har kommet tidspunktet der Reindriftsstyret skulle fatte vedtak om frister for forholdsmessige reduksjon. Nedenfor redegjøres det for enkelte av de problemstillinger som er reist.

Reintallstilpasningen og forholdet til folkeretten
Norge er internasjonalt forpliktet til å sikre grunnlaget for den samiske reindriften. Folkerettens regler innebærer et ansvar for å ivareta en bærekraftig ressursbruk, dvs. at Norge har et ansvar for at beitearealene forvaltes og brukes på en bærekraftig måte. Dette særskilte ansvaret for beitearealene er en forutsetning for å oppfylle den folkerettslige plikten myndighetene har til å sikre at den samiske reindriftskulturen kan videreføres i fremtiden. Formålet med reintallstilpasningen er nettopp å sikre beitegrunnlaget for fremtidige generasjoner reindriftsutøvere, og dermed overlevelsen av den samiske reindriftskulturen.

Reintallstilpasningen som gjennomføres etter reindriftsloven innebærer ikke en nektelse av reindriftssamenes rett til å utøve sin reindriftskultur, og innebærer heller ikke at myndighetene nekter noen enkeltutøvere å utøve reindrift. Reindriftsloven som ble vedtatt av Stortinget i 2007 foreskriver hvordan prosessen med reintallstilpasningen skal foregå. Myndighetene har i sitt arbeid med reintallstilpasningen fulgt loven, og prosessen er lagt opp i henhold til lovens bestemmelser.

Reintallstilpasningen er ikke i strid med folkeretten; tvert i mot skal den bidra til å sikre beitegrunnlaget for fremtidige reindriftsutøvere.

Vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon
Reindriftsstyret har fattet vedtak om frist for forholdmessig reduksjon i tråd med bestemmelsen i reindriftsloven (§ 60 tredje ledd). Eventuelle brudd på disse fristene vil kunne sanksjoneres etter sanksjonsbestemmelsene i loven. Dette forutsettes i første omgang være i form av økonomiske sanksjoner, som tvangsmulkt mv. Departementet understreker at det ikke er fattet vedtak om tvangsslakting av rein, slik som noen har uttalt i ulike sammenhenger.

Reintallsvedtakenes lovlighet
Reindriftsmyndighetene har fulgt prosessen med reintallstilpasning i tråd med bestemmelsene i reindriftsloven. Hovedregelen er at reintallet fastsettes ut fra sommersiidaens beiteareal, ikke vinterbeitene, jf. § 60 første ledd. I fastsettelsen er det imidlertid, slik loven krever, tatt hensyn til de øvrige årstidsbeitene, herunder vinterbeitene gjennom anvendelsen av kriteriene for økologisk bærekraftig reindrift.

En fastsetting av reintallet for vinterbeitene i Vest-Finnmark ville medført at prosessen med reintallstilpasningen ville tatt lengre tid. Dette har sammenheng med rettighetssituasjonen på vinterbeitene. Riksrevisjonen har i sin forvaltningsrevisjon av bærekraftig reindrift i Finnmark påpekt betydningen av at reintallet fastsettes med bakgrunn i alle årstidsbeitene. Med bakgrunn i tidsaspektet og behovet for en rask reduksjon av reintallet, har Riksrevisjonen sluttet seg til departementets prosess, men påpeker samtidig at neste generasjons bruksregler i større grad må ta hensyn til alle årstidsbeitene.

Reindriftens medvirkning og involvering i reintallstilpasningen
Reindriften har gjennom prosessen vært involvert, slik loven foreskriver, både i fastsettelse av reintall og utarbeidelse av reduksjonsplaner. Det er reindriften som etter loven har ansvaret for at reintallet er i samsvar med det som er fastsatt i bruksreglene. Dersom det faktiske reintallet overstiger antallet fastsatt i bruksreglene, må antall rein reduseres til det overensstemmer med reintallet i bruksreglene.

Loven legger primært opp til økt intern styring ved at sommersiidaen skal utarbeide en reduksjonsplan hvor de selv kan bestemme hvordan reduksjonen ned til det fastsatte reintallet skal skje i sin siida. De kan altså fordele reduksjonen slik de mener er hensiktsmessig, og ta hensyn til de utøverne de vil skjerme, for eksempel unge som er nyetablerte, mindre siidaandeler, familier osv. Reindriften utarbeidet ikke slike reduksjonsplaner innen gitt frist. I en slik situasjon er loven klar på sekundærløsningen for hvordan dette skal følges opp videre ved at det skal foretas en forholdsmessig reduksjon.

Prosentvis reduksjon
En forholdsmessig reduksjon innebærer en prosentvis reduksjon. Størrelsen hver siidaandel må ta av reduksjonen, bestemmes derfor av hvor mange rein de i utgangspunktet har. Ved en slik prosentvis reduksjon må siidaandelene som har de største flokkene redusere med flere rein enn de med minst flokker.

Reindriftsstyret har vedtatt frister for en forholdsmessig reduksjon av reintallet. I de siidaer som må redusere sitt reintall, har hver siidaandel fått fastsatt en frist for reduksjon av sin flokk. De som må redusere mest i forhold til dagens reintall, har fått en frist på tre år til å gjennomføre reduksjonen. I år begynner de med å ta 5 prosent av sin reduksjon, neste år 45 prosent og siste året 50 prosent.

Forholdsmessig reduksjon og tidligere reintallsvedtak
Det har blitt hevdet at reineiere som har fulgt tidligere reintallsvedtak straffes, og at reineiere som har økt reintallet tjener på vedtak om forholdsmessig reduksjon. Det har ikke vært fastsatt et øvre reintall for enkeltutøvere etter forrige reindriftslov, kun for sommerbeitedistrikt. De sommersiidaer som nå skal redusere reintallet, samsvarer i all hovedsak med de sommerbeitedistriktene som hadde for høyt reintall etter tidligere vedtak.

Videre har mange andeler tilpasset seg en tidligere øvre grense for å motta tilskudd over reindriftavtalen på 600 dyr. Reindriftsavtalens virkemidler skulle også virke inntektsutjevnende, og partene anså det ikke hensiktsmessig å la de med mer enn 600 rein motta tilskudd over reindriftsavtalen. Det må her understrekes at denne øvre grensen for tilskudd ikke var fastsatt etter bestemmelsen om øvre reintall, eller på annen måte hjemlet i reindriftsloven. Det har fra ulikt hold blitt fremstilt som om de som hadde mer rein enn 600 ikke har vært lojale mot reindriftsmyndighetene, mens de med 600 og færre rein har opptrådt lojalt (og som nå straffes). Departementet påpeker at dette er en feil fremstilling av faktiske forhold.

En undersøkelse viser at siden 2005 er det først og fremst reineiere som er i fast jobb, og som har rein under en annens siidaandel som har økt reintallet. Det viser seg at dersom disse i gjennomsnitt reduserer sine flokker ned til 10 dyr hver, vil de stå for 82 prosent av nødvendig reduksjon i Øst-Finnmark og 74 prosent i Vest-Finnmark, jf. rapport fra partssammensatt arbeidsgruppe som har utredet konsekvenser og tiltak for reintallsreduksjon, avlevert november 2012.

Fremtidige inntekter ved et lavere reintall
I de distriktene som skal redusere reintallet er produksjonen i dag svært lav på grunn av lave vekter, liten kalvetilgang og høye tap. Dagens situasjon med lav produksjon og lave inntekter gjør at mange reindriftsfamilier med dagens reintall er avhengige av inntekter utenfor næringen. Forskning viser at denne lave produksjonen i stor grad skyldes de høye reintetthetene, og at potensialet for å øke produksjon med et lavere reintall er stort. En reintallstilpasning i tråd med Reindriftsstyrets fastsatte reintall, vil raskt bidra til en økt produksjon og bedre inntekt for alle reindriftsutøvere, også for de små.