Potetens historie

Poteten, inkaenes viktigste kulturplante, ble tatt i bruk av spanjoler på 1500-tallet. I Europa tok det deretter to hundre år før poteten ble verdsatt som matressurs og potetdyrking kom i gang i større målestokk.

I Norge kom gjennombruddet for poteten som råvare i tiårene rundt 1800, tidligst langs kysten på sør- og vestlandet, og med sterk vekst i korndistriktene på Østlandet og i Trøndelag etter 1813 og senest i Nord-Norge. Folkevekst la press på matproduksjonen, og sild og poteter ble den nye hverdagskost. 

Fra Andes til Europa

Forløperne til potetene vi setter på middagsbordet ble først tatt i bruk av folket i Andesfjellene i dagens Peru og Bolivia for om lag 8 000 år siden. De valgte ut spiselige ville potetarter og utviklet dyrkingsmåter og lagringsteknikker for det som over mange tusen år ble til kulturplanten Solanum tuberosum som våre matpoteter tilhører.  De eldste arkeologiske sporene etter potetdyrking er ca 4 500 år gamle og finnes i Peru. Store kultursamfunn vokste fram i Sør-Amerika med basis i potetjordbruket i Andesfjellene. Et ukjent antall potetsorter tilpasset ulike høydesoner og klimatiske forhold og bruksområder ble utviklet gjennom århundrer. Potetens viktige plass i folks hverdagsliv og for samfunnet ble reflektert i religion og kunst og videreført i språket. Inka-kulturen, den siste av disse store samfunnene, æret potetguder i store seremonier og skulpturelle framstillinger.

• Mer om potetsorter hos Norsk Institutt for skog og landskap

Spanske conquistadorer på jakt etter inkaenes gull, fant også inkaenes poteter og brakte knoller med til Spania i første halvdel av 1500-tallet. Spanjoler lærte i tillegg å bruke poteten som mat og fant ut at den egnet seg som sjømannskost. Det var C-vitaminene i poteten som sikret mot skjørbuk på lange seilaser. I andre deler av Europa ble denne nye veksten utprøvd som en mulig mirakelkur for alt fra mageonde til lungesott - og møtt med desto større skepsis da dette viste seg ikke å være tilfelle.

Det tok tid før poteten fikk gjennomslag som en matvekst i Europa, først i Irland på 1600-tallet. Her trivdes den godt i det milde og våte kystklimaet og bidro til å sikre matforsyningen i et land som var herjet av vedvarende krig. De irske småbøndene erfarte at de fikk større og mer sikker avkastning med potet på åkrene framfor korn. Poteten fikk raskt innpass og ble fattigfolks dagligkost og etter hvert eneste matkilde. På det europeiske kontinentet økte interessen for potetdyrking blant jordbruksreformatorer og myndigheter under Opplysningstiden på 1700-tallet. Det ble satt i gang opplysningskampanjer og delt ut settepoteter til skeptiske bønder i mange land, men det var først da potetsorter fra Chile som var bedre tilpasset lange lyse dager i den nord-europeiske vekstsesongen, kom i omløp, at potetdyrkingen slo igjennom i større omfang.

Spredning av potet i Norge

I den første trykte hagebruksboka i Norge, Horticultura, utgitt i København i 1694 gir  Trondheimsmannen Christian Gartner en beskrivelse av poteten som var kjent i botaniske kretser, men det er først omkring 1740-årene at vi får belegg på at poteter er blitt dyrket i Norge i Vinger i Solør, med settepoteter innført av svenske handelsmenn. Herfra ble poteten spredt vestover i Hedmark og Oppland. Andre steder i landet startet potetdyrking med poteter hentet fra Danmark. Interessen var stor blant foregangsmenn i jordbruket, ofte militære og embetsmenn, mange av dem prester som satte poteter i hagen på prestegården og spredte praktisk kunnskap etter som de flyttet fra et prestekall til det neste. I 1757 ble det dyrket poteter på Tromøy ved Arendal og i Kragerø og herfra ble settepoteter spredd i Telemark og til Valdres. På Vestlandet tok presten Hans Atche i Lærdal med sine poteter da han flyttet til Kinsarvik i Hardanger i 1758 og det var fra Atche at presten Peder Harboe Hertzberg i Finnås fikk settepoteter. Hertzberg skrev boka Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge som kom i flere opplag fram til 1774.

 

Potetdyrking spredte seg i Sør-Norge i de neste tiårene, i løpet av 1770-årene kom den i gang i Trøndelag og deler av Nordland, og mot århundreskiftet også i Troms og Finnmark. Bønder flest stilte seg avventende til den nye veksten som måtte hentes inn fra utlandet og ble dyrket med svært arbeidskrevende metoder av entusiastiske storfolk utenfor bondesamfunnet. Men de stilte seg ikke helt avvisende. Mellom 1770 og 1790 kunne de patriotiske landhusholdningsselskapene som arbeidet for jordbruksreformer i forkjellige landsdeler og som stilte opp premier for reformtiltak, notere premiering av bønder som avlet poteter. I 1780 meldte selskapet i Romsdalen at det ”hadde bragt Potates-Avlen i Gang” i dette fogderiet. 

Det var i et belte fra Agder og opp langs vestlandet potetdyrkingen først slo i gjennom blant bønder. Her ble den en viktig matkilde alt før 1800. I dette området var åkerarealene små, og jorda ble bearbeidet grundig og gjødslet godt, en dyrkingsmåte som passet poteten. Dette var et område hvor bønder og sjøfolk også var tett kontakt med havnene rundt Nordsjøen og fikk inn nye tanker og ideer fra utlandet.

Sild og poteter - den nye nasjonalretten

1809 sto poteten for 6 prosent av matenergien i norsk jordbruk, i 1835 hadde den økt til 26 prosent. I 1809 var potetproduksjonen konsentrert langs kysten fra Telemark til Vestlandet, i 1835 var den fordelt over hele landet, og tyngepunktet lå nå på Østlandet og Trøndelag.

Folkevekst og fattigdom satte harde rammer til jordbruk og matproduksjon for den nye nasjonen i 1814 Det måtte produseres mer mat og dette kunne bare skje ved å dyrke opp ny jord og ta i bruk marginale arealer - der fattigfolk bodde. Mange erfarte under nødsårene 1807-14 at poteten kunne gi mat når kornet sviktet i et uår og bidra til større sikkerhet. Etter 1814 ble potetdyrking vanlig over hele landet og et stadig viktigere supplement til kornproduksjonen. Poteten tålte bedre regn og kulde og kunne dyrkes lenger mot nord og høyere til fjells enn korn. Den kunne høstes tidlig og spises før kornet ble modent, og den kunne lagres for vinteren. Med den måtte lagres frostfritt, i jordkjellere eller i murte kjellere som folk begynte å bygge. Husmenn erfarte at poteten var tilpasningsdyktig og ga større avkasting enn korn på skrinn jord som ble arbeidet godt, og bidro til å brødfø familien.   

Poteter ble tørket og malt, bakt med i flatbrødet og lurt inn i grøten, men fikk en helt selvstendig og dominerende plass i matfatet sammen med et annen nyhet etter 1814 - salt sild. Fra sørvest-landet ble salt sild i tønner solgt over hele Sør-Norge og ble i kombinasjon med kokte poteter billig og næringsrik dagligkost for folk flest, men spesielt for fattigfolk. Satt sammen med korn og melkeprodukter ga dette mer allsidig kosthold og bedret ernæringen i befolkningen sett under ett.

For storbønder på Østlandet og i Trøndelag var fallet i kornprisene mer avgjørende for å ta opp potetdyrking i stort omfang enn matsikkerhet. Poteten ble råstoff i spritproduksjon og salgsprodukt da brennevinsproduksjonen ble frigitt fra 1816. Med lovreguleringer i 1830-årene som favoriserte større produsenter, ble brennevinsproduksjonen konsentrert til de store gårdene på breibygdene på begge sider av Mjøsa og i Trøndelag. Etter hvert gikk bøndene sammen i andelsbrennerier som var forløpere til landbrukssamvirket.

Den sterke veksten i potetproduksjonen i de første tiårene etter 1814 avtok i 1840-årene, ikke bare fordi brennevinsbrenning ble regulert, men også fordi potetene ble rammet av tørråte, en sykdom som gikk utover matpotetproduksjonen. Soppsykdommen hadde vært kjent lenge i Europa, men fikk dramatiske følger da den ble spredd til Irland hvor matforsyningen til en lutfattig befolkning var totalt basert på potetproduksjon. Sommeren 1845 var kald og våt og ga optimal spreding av tørråten med katastrofale følger. Potetavlingen råtnet og ble totalskadet, med hungersnød som resultat og massedød av sult i årene som fulgte. I Norge var 1846 det første store tørråteåret og det var bare Nord-Norge og høyereliggende fjellbygder som gikk fri. Herfra ble settepoteter distribuert i lavlandet, men sykdommen førte til reduserte avlinger i tiårene som fulgte. Potetproduksjonen fortsatte å øke, fordi større arealer ble tatt i bruk, men det var først i 1870-årene med innføringen av nye sorter med bedre tørråteresistens at potetavlingene tok seg opp.

En krumtapp i moderniseringen av jordbruket

Poteten var en viktig faktor i omleggingen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og inn i de første tiårene på 1900-tallet med større vekt på engdyrking. Poteten inngikk i vekstskiftet mellom åker og eng og potetarealene økte over hele landet. I det nye jordbruket som var basert på allsidig drift med både husdyr og planteproduksjon, var matpoteter et viktig salgsprodukt til en voksende bybefolkning, men potetene gikk også mer og mer til husdyrfôr. Omkring 1930 ble 1/3 av produksjonen brukt til mat, 1/3 til fôr, og 1/3 til settepoteter og industri. Den høye andelen av poteter som gikk til fôr holdt seg så lenge det var hester og kyr, sauer, høns og gris på nesten alle gårder, og produsert korn, poteter, rotvekster og eng på de dyrkede arealene.

 

Dette varte utover 1950-tallet, til kraftfôr erstattet poteten i spesialiserte husdyrproduksjon i fjellstrøkene og på Vestlandet og ensidig planteproduksjon ble vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Allsidig drift var på sterk retur i 1960-årene, fôrpotetene ble borte og potetdyrkingen stabiliserte seg omkring 1980. Da hadde det også foregått en geografisk forskyvning og konsentrasjon til distrikter som har gode vilkår for de tre viktigste produksjonsretninger for poteter som er tidligpoteter, poteter til vinterlagring og poteter til grovindustrien.

• Mer om potetens historie hos Opplysningskontoret for frukt og grønt

Litteratur:

• Almås, Reidar: Norges landbrukshistorie IV, 1920-2000.
  Frå bondesamfunn til bioindustri. Oslo 2002
• Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk; Mellom brødre 1780-1830,
  Aschehougs Norges historie, bind 7. Oslo 1996
• Gjerdåker, Brynjulv: Norges landbrukshistorie II, 1814-1920.
  Kontinuitet og modernitet. Oslo 2002
• Lunden, Kåre: Norges landbrukshistorie III, 1350-1814.
  Frå svartedauden til 17. mai. Oslo 2002
• Strand, Erling: Resultater fra jord og plantekulturforskningen i Den grønne evolusjon.
  Jord og plantekulturforskning i hundre år. Oslo 1989
• Tveite, Stein: Jord og Gjerning. Trekk av norsk landbruk i 150 år. (1959)