Landbruks- og matministerens svar på spørsmål nr.15 til Stortingets spørretime 10.01.07

Spørsmål fra representanten Torbjørn Hansen

Delingsforbudet i jordloven er et kraftig inngrep i eiendomsretten. Grunneiere som over generasjoner har bygget opp eiendommen får reduserte muligheter til å realisere de reelle verdiene på bruket. I brev 6. desember i fjor utdyper statsråden hvordan delingsforbudet skal praktiseres. Der fremgår det bl.a. at delingsforbudet skal tolkes strengere når det gjelder oppføring og fradeling av kårboliger.

Hvordan vil en strengere praktisering påvirke verdiene, omstillingsevnen og investeringsviljen i jordbruket?

President,

Jeg er opptatt av at landbrukseiendommene representerer ressurser som kan utnyttes i næringssammenheng og som bosted, og jeg mener at lovgivning og praksis bør legge opp til en langsiktig forvaltning i tråd med dette. Eiendommen kan da ikke ses isolert som en kapitalgjenstand på grunneierens hånd, slik representanten Hansen synes å legge til grunn når han snakker om eierens ”mulighet til å realisere de reelle verdiene på bruket”.

Når eiendommens verdi ligger i utnyttelsesmulighetene i næringsøyemed, anser jeg delingsforbudet i jordloven som en viktig forutsetning for å holde ressursene på gården samlet. I alminnelighet er en samlet utnytting av eiendommens ressurser avgjørende for å sikre verdiskaping, levende bygder og robuste lokalsamfunn. Selvfølgelig kan det i noen tilfeller også skapes verdier ved fradeling. Slik loven er utformet i dag, kan det etter søknad og etter en konkret vurdering foretatt av kommunen gis dispensasjon fra delingsforbudet. Dette er en løsning som sikrer at ressursene kan deles fra dersom det er samfunnshensyn som tilsier det. Gjeldende ordning er i samsvar med den løsningen Stortinget la til grunn da spørsmålet om opphevelse av delingsforbudet ble behandlet i fjor sommer og som også ble berørt i debatten i Stortinget i forbindelse med endringer i jordloven i november i fjor.

Landbruket har gjennomgått en betydelig endring de siste årene, og det er bl.a. helt nødvendig å se nøye på kostnadssiden ved det å eie og drive gården. Betydelige kostnader knytter seg til å bygge og holde ved like bolighus og annen bygningsmasse. Samtidig innebærer endringer innen landbruket og innen samfunnet ellers at behovet for kårbolig ikke er like stort i dag som for eksempel for 20 år siden. Samlet innebærer dette at samtykke til å oppføre ny kårbolig bare bør gis dersom det ikke er tvil om at kårboligen er nødvendig av hensyn til driften av gården i forbindelse med generasjonsskifte. Hvis en først har kommet til at kårboligen er nødvendig av hensyn til driften, bør det som en konsekvens av dette ikke gis tillatelse til å dele huset fra for å oppnå en kortsiktig gevinst i form av salg av bolig- eller fritidseiendom.

Jeg er klar over at salg av kårboligen som selvstendig bolighus eller som fritidshus i mange tilfelle vil kunne gi eieren en realisasjonsverdi som er høyere enn verdien huset har som del av landbrukseiendommen. Dette er etter mitt syn ikke avgjørende for vurderingen av hvordan delingspraksis bør legges opp. En kårbolig som er nødvendig for driften kan ikke ses som et alminnelig bolig- eller fritidshus, eller som en kapitalverdi som kan brukes for å realisere nye prosjekter. Kårboligens verdi ligger i det bidraget den gir til jevn drift i forbindelse med generasjonsskiftene. Dersom kommunen har foretatt en riktig vurdering av behovet for kårbolig da boligen ble oppført taler dette for at det ikke gis tillatelse til å fradele boligen med mindre behovet over tid har endret seg vesentlig.

Representanten Hansen viser til et brev fra 6. desember i fjor. Jeg er usikker på hvilket brev dette kan dreie seg om. Mitt syn går imidlertid fram av mitt brev til kommunene, fylkeslandbruksstyrene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning datert 21. desember 2006. Det samme er klart forutsatt i forarbeidene til delingsforbudet, og det er lagt til grunn for langvarig og fast praksis. Denne praksis sikrer verdiene for næringsutøvelsen. Omstillinger og investeringer er knyttet til privatøkonomiske avveininger, men bør som hovedregel ikke baseres på fradeling av ressurser som er nødvendige for driften av gården.