Landbruks- og matministerens svar i Stortinget på interpellasjon 12. mai 2009

Spørsmål

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF): I Soria Moria-erklæringen lovet Regjeringen å halvere nedbyggingen av jordbruksjord innen 2010. Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at utviklingen går i motsatt retning. Avisa Nationen gjengir onsdag 18. mars tall fra SSB som viser at norske kommuner i 2008 gav klarsignal til å omdisponere over 16 500 mål dyrket og dyrkbar jord til andre formål. Det nedbygde arealet tilsvarer ifølge Nationen mer enn 2 200 fotballbaner eller langt over 100 vanlige gårdsbruk. Lovnaden om halvering av nedbyggingen er så langt fulgt opp med en oppgang i arealet på omdisponert matjord på 17 pst. på to år. I en verden med stor befolkningsvekst, stort arealpress og økende behov for mat er det viktigere enn noen gang å sikre jordbruksjord for kommende generasjoner. Hva vil statsråden gjøre for å følge opp lovnaden om å halvere nedbyggingen av jordbruksjord innen 2010?

President!

Først vil jeg takke for interpellasjonen! Jeg er glad for at det blir satt fokus på så viktige tema som jordvern og matsikkerhet også fra Stortingets talerstol. Etter min mening er det å sikre nok mat til en raskt økende befolkning i en stadig varmere verden, den viktigste problemstillingen som verdens befolkning står overfor. Det er derfor av helt avgjørende betydning at denne problemstillingen også blir tatt opp i denne sal. Og det er derfor regjeringen og jeg har vært og er så opptatt av disse spørsmålene. Det å vinne flest mulig hjerter for jordvernet, ser jeg nemlig på som en av mine viktigste oppgaver som landbruks- og matminister. Derfor er denne interpellasjonsdebatten viktig.

Jordvern handler ikke bare om matsikkerheten for oss i Norge i dag. I en verden med nesten 1 milliard mennesker som sulter, handler det også om matsikkerheten for hele verdens befolkning. Og med prognoser om at den globale matproduksjonen må fordobles innen 2050, for å mette en befolkning på hele 9 milliarder mennesker, handler det ikke minst om matsikkerheten for våre etterkommere.

Vi har rett og slett svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Bare 3 % av arealet er dyrka mark, og kun 1,3 % er egnet til matkornproduksjon. Dette utgjør bare 2,2 dekar pr innbygger, mot 2,7 dekar pr verdensborger. Nedbyggingen av matjord er dessuten et irreversibelt inngrep i en ressurs som naturen har brukt tusenvis av år på å bygge opp cm for cm. For blir slik jord nedbygd, kan den ikke tas i bruk igjen til matproduksjon.

Interpellasjonen bygger på et foreløpig og et litt for stort tall for den reelle omdisponeringen av dyrka og dyrkbar mark i 2008. Et riktigere tall for dette er ca 14 800 dekar, og ikke 16 500 dekar som interpellanten oppgir. 14 800 dekar blir nemlig tallet når en trekker fra arealene som er omdisponert til skogplanting, og arealene som er regulert til landbruk.

Hvis en legger dette tallet til grunn, er det faktisk en liten nedgang i omdisponeringen det siste året. Sammenligner vi med gjennomsnittstallet for årene 2002-2004, er det faktisk en nedgang på hele 6 800 dekar, dvs ca 31 %. Ut fra disse tallene ser det derfor heldigvis ikke så mørkt ut, som de tallene representanten Holten Hjemdal viser til.

Hvis vi skiller ut den dyrkbare marka og bare ser på dyrka mark, ser det enda lysere ut. Da er nedgangen i omdisponering på hele 6 000 dekar og  45 % sammenlignet med årene 2002-2004. Sammenlignet med hele 10-årsperioden 1993-2004, er nedgangen litt mindre og på ca 38 %.

Jeg ønsker derimot ikke her å gå inn i en teknisk diskusjon om hva som er de mest korrekte tallene, men det har vært en betydelig nedgang i omdisponeringen siden vår regjering overtok, og vi har gjort en betydelig innsats for å få til dette.

La meg imidlertid få understreke at jeg er den første til å innrømme at nivået på denne omdisponeringen fortsatt er for høyt, og at det fortsatt er viktig å gjøre hva en kan for å redusere den så mye som mulig.

Regjeringen arbeider ut fra en målsetting om å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Denne målsettingen ble faktisk første gang formulert under Bondevik-II-regjeringen ved behandlingen av budsjettproposisjonen for 2004. Senere er den gjentatt i budsjettproposisjonene fram til nå, og ikke minst i St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Det skulle således være bred oppslutning om målsettingen.

Denne regjeringen har tydelig signalisert et sterkere jordvern. Senest denne uka vedtok Miljøverndepartementet å ta til følge to innsigelser, i tråd med mitt departements anbefaling. Det betyr at Miljøverndepartementet hittil har fulgt mitt departements anbefaling i 20 av 21  jordvernsaker i denne regjeringsperioden. 

Jeg mener således at denne regjeringen har tatt et viktig og ganske langt skritt i riktig retning. Faktisk kan vi ha mulighet for å nå regjeringens målsetting i 2010. Det er imidlertid sannsynligvis avhengig av at den får fortsette.

Det betydde også mye at daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy sendte det såkalte ”jordvernbrevet” til kommunene i 2006 sammen med daværende landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen. Dette brevet mener jeg har hatt stor betydning for å få fram jordvernets betydning, regjeringens halveringsmålsetting og ikke minst kommunenes viktig rolle i dette arbeidet.

For det må understrekes at kommunene er tildelt et stort ansvar i arbeidet med jordvern, både ved å avgjøre enkeltsøknader, og ikke minst ved å planlegge etter plan- og bygningsloven. Og jeg mener at det er slik det skal være. Først og fremst fordi kommunene er nærmest til å vurdere disse sakene i egen kommune.

Dette forutsetter imidlertid at kommunene er seg sitt ansvar bevisst ved å følge de statlige føringene om et strengt jordvern. Som tidligere ordfører, vet jeg hvor vanskelig dette er, og hvor stort press det er for å bygge ut områder for å skape nye arbeidsplasser.

Kommunene må ta dette ansvaret på alvor og ta større jordvernhensyn, enten alene eller gjennom interkommunalt samarbeid. Som nok et tiltak for å få til det, fikk Statens landbruksforvaltning rett til å fremme innsigelse mot kommunale arealplaner i 2006. Resultatet er at Statens landbruksforvaltning har stoppet omdisponeringen av litt over 4 000 dekar dyrka jord. Det er antakelig et areal som grovt regnet kan gi mat til ca 5 000 nordmenns årlige forbruk. Disse tallene skulle vise at også dette tiltaket har virket.

Men jeg kan ikke og vil ikke bare skylde på kommunene. Staten har selvsagt også selv et stort ansvar, ikke minst innen samferdselssektoren. Jeg er derfor glad for at regjeringen nå har styrket fokuset på dette i ny Nasjonal transportplan. For første gang blir det presisert der at det skal tas hensyn til jordvernet i alle faser av utbyggingene.

Å innføre en vernehjemmel i jordloven, er et annet svært viktig tiltak som jeg arbeider med. Dette tiltaket skal føre til at staten varig kan verne jordbruksarealer mot omdisponering. Jeg mener det er et paradoks at vi verner strandsonen og lager egne markalover for å sikre friluftsliv og verner skog for å sikre biologisk mangfold, -- men at vi ikke har den samme muligheten til å verne områder for å sikre arealer for matproduksjon. 

Det siste tiltaket mot omdisponering som jeg har tenkt å nevne, ble nylig lagt fram for Stortinget i Ot.prp. nr. 44. Dette tiltaket består i å innføre en lovhjemmel som gjør at fylkesmannen kan pålegge enkeltkommuner å oversende sine vedtak om omdisponering etter jordloven fortløpende. Hensikten med en slik hjemmel er at fylkesmannen lettere kan følge med på og påklage enkeltvedtak i utvalgte kommuner.

Til slutt vil jeg si litt om betydningen av et sterkt jordvern for å løse klimaproblemene. For matkrisen og klimakrisen henger nemlig tett sammen. Matsikkerhet er etter min mening en absolutt forutsetning for å lykkes med klimapolitikken, fordi vi løser ikke klimaproblemet uten at folk er mette.

Vi legger for øvrig snart fram en klimamelding for landbrukssektoren. Gjennom arbeidet med den har vi også blitt mer bevisste på den store betydningen av jordvern for å kunne produsere mat med minst mulig klimautslipp.