Landbruks- og matministerens svar i Stortinget på interpellasjon nr. 86 fra Torgeir Trældal (Frp)

• Les hele debatten hos Stortinget

Spørsmål

"I næringsvirksomhet er det viktig for utviklingen at den selvstendige næringsdrivende selv har frihet til å bestemme. Landbruksnæringen er i Norge pålagt en rekke begrensninger både når det gjelder næringsfrihet og disposisjonsrett over egen eiendom. Regjeringen har nylig gjennomført flere innstramminger i regelverk som griper sterkt inn i eiendomsretten og flytter makt fra den enkelte matprodusent til offentlig forvaltning. Et eksempel på disse innstrammingene er driveplikten, der denne nå er en varig plikt for alle som eier eiendom med jordbruksareal. Det er også innført regler med hensyn til bortleie av jord som innebærer at det må inngås avtale av minst 10 års varighet og der utleier ikke er gitt adgang til å si opp avtalen. Regelverket innebærer betydelig merarbeid for kommunene og svekker eiendomsretten betydelig.

Vil statsråden ta et initiativ for å myke opp i det byråkratiske regelverket for landbrukseiendommer?"

President,

Først vil jeg takke representanten Trældal for interpellasjonen, som gir oss en anledning til å diskutere noen viktige premisser for landbruksnæringen i Norge.

Med virkning fra 1. juli 2009 ble det innført en ny drivepliktbestemmelse i jordloven som fastslår at alt jordbruksareal må drives. Den tidligere vanhevdsbestemmelsen i jordloven ble opphevet samtidig, sammen med den lovbestemte driveplikten etter konsesjonsloven og odelsloven. Vanhevdsbestemmelsen innebar at kommunene kunne gripe inn dersom dyrka jord ble vanhevdet, mens den lovbestemte driveplikten var begrenset til 5 år og gjaldt kun ved erverv av eiendom fra nær slekt. Bestemmelser som pålegger eiere av landbrukseiendom å drive jorda har altså eksistert lenge, og er ikke et nytt virkemiddel. Det nye er at driveplikten er styrket ved at kommunen kan gripe inn på et tidligere tidspunkt, og at plikten favner bredere ved at den tar opp i seg alt jordbruksareal.

Driveplikten etter den nye drivepliktbestemmelsen kan oppfylles ved at eieren driver jorda selv eller ved at jorda leies ut. Dersom jorda leies ut må det inngås en leiekontrakt på 10 år for å gi jordleier et mer langsiktig og stabilt ressursgrunnlag å basere investeringene sine på. Jordleier vil få et større incitament til å foreta investeringer, som for eksempel grøfting og oppgradering av jordveien, for å ivareta jordbruksarealet på en best mulig måte. Dette vil igjen bidra til en mer effektiv produksjon av mat. I tillegg må det fremheves at jord som holdes i hevd har en større verdi for eier enn jord som ikke holdes i hevd. Dette er entydig positivt, slik jeg ser det.

Bortleier har ikke adgang til å si opp jordleieavtalen i tidsperioden på 10 år. En annen regel ville undergravd hovedhensikten med bestemmelsen, nemlig forutberegneligheten for jordleieren. Samtidig er fritaksmuligheten ment å skulle fange opp de tilfellene der det ikke er mulig for grunneier å oppfylle driveplikten verken ved å drive selv eller ved bortleie i tillegg til de tilfellene der det av ulike årsaker må lempes på vilkårene for bortleie. Fritaksmuligheten er reell.

Jeg mener at de grepene vi her har tatt er helt nødvendige for å kunne opprettholde jordbruksproduksjonen i Norge, og på den måten være med på å ta ansvar globalt i forhold til de problemene verden står overfor knyttet til klima og matvaresikkerhet.

Kommunenes oppgaver vil øke noe i forhold til i dag i og med at kommunene skal vurdere og kontrollere om vilkårene for bortleie er oppfylt, men det er ikke snakk om noe system med forhåndsgodkjenning av leiekontrakter. De kontrakter som inngås skal sendes inn til kommunene som på den måten har mulighet til å gå gjennom disse for å fange opp de tilfellene der kontraktene ikke oppfyller lovens regler. Som jeg også tidligere har uttalt i forbindelse med et spørretimespørsmål, er departementet godt i gang med å gå gjennom veiledningsmaterialet for kommunene for å sikre en effektiv og målrettet forvaltning.

Jeg er opptatt av den private eiendomsretten og disposisjonsretten over denne, men samtidig er jeg opptatt av at jorda skal holdes i hevd. Det å eie en landbrukseiendom fører også med seg et ansvar overfor fellesskapet når det gjelder matvareproduksjon, og det å opprettholde jordas produksjonsegenskaper for fremtiden. Matvareprodusenter har en rekke overføringsordninger gjennom jordbruksavtalesystemet, og da må det også kunne stilles krav om at jorda skal holdes i hevd. Etter mitt syn er valgfrihet, for å bruke det begrepet, et verdifullt utgangspunkt, men noen samfunnshensyn er viktigere. Matvaresikkerhet og fremtidens matvaresituasjon er nødvendige og avgjørende hensyn å ta når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes.

Samtidig vil jeg understreke at jeg er opptatt av at lovverket skal være tilpasset dagens utfordringer. Representant Trældal oppfatter landbrukslovgivningen som et byråkratisk regelverk for landbrukseiendommer som svekker den private eiendomsretten. Jeg  mener landbrukslovgivningen bedre kan betegnes som et godt verktøy for å sikre matvareproduksjon og matvaresikkerhet gjennom et nøye avveid samspill mellom ønsket om den private eiendomsretts disposisjonsfrihet og samfunnets behov for trygg mat og tilstrekkelig med mat.

Jeg har også i tidligere interpellasjons- og spørretime-debatter vært innom de endringene vi har gjennomført i eiendomslovgivningen, men finner grunn til på nytt å påpeke at samtidig med de endringene som ble gjort knyttet til driveplikten, ble det gjennomført en rekke endringer i konsesjonsloven og odelsloven. Færre eiendommer ble omfattet av konsesjonsplikt, boplikt og odelsrett. Reglene om boplikt ble dessuten forenklet slik at de er blitt lettere tilgjengelige og et mer målrettet virkemiddel for kommunene i arbeidet med å sikre bosetting på gårdsbruk. Jeg har også nylig sendt ut et nytt rundskriv om priskontroll etter konsesjonsloven der det er bestemt at priskontroll skal unnlates dersom kjøpesummen for bebygd landbrukseiendom er under 1 500 000 kr. Den nedre grensen for når det skal gjennomføres priskontroll, er dermed økt til det dobbelte. Det innebærer at mindre eiendommer, hvor boligfunksjonen er mer framtredende enn næringsaspektet, kan bli prissatt nærmere markedsverdi. Alle disse endringene jeg nå har nevnt har hovedsakelig gitt en oppmykning i regelverket, ikke en innstramming.

Når det gjelder den nye driveplikten, er vi i gang med en revisjon av rundskrivet om driveplikt basert på den tiden som nå har gått siden bestemmelsen trådte i kraft og de tilbakemeldinger vi har fått knyttet til praktisering av bestemmelsen. Vekstskifte kan her nevnes som et eksempel på et område der vi har blitt etterspurt om nærmere retningslinjer som kan lette kommunenes behandling av disse sakene. Vi jobber med å finne en løsning som ivaretar de målsettinger som ligger bak driveplikten, men samtidig tar hensyn til behovet for fleksibilitet i forhold til 10 års regelen som foreligger for de som er avhengig av vekstskifte.

Slik jeg ser det er driveplikten en nødvendighet sett i forhold til de utfordringene verden står overfor. Driveplikten kan heller ikke anses å være unødvendig innskrenkende i forhold til den private eiendomsretten.  Landbruksarealer er en begrenset ressurs både i Norge og i resten av verden. Å eie landbruksarealer må derfor også innebære visse plikter. Tatt i betraktning de overføringsordninger som eksisterer i forhold til landbruket i Norge er det ikke urimelig å pålegge eierne en slik driveplikt Regjeringen nå har gjort. Med de oppmykninger som samtidig er gjort i andre deler av regelverket for landbrukseiendommer, er det totalt sett ingen vesentlig innskrenkning av eiendomsretten som har skjedd.