Landbruks- og matministerens svar i Stortinget på interpellasjon nr. 39 fra representanten Torgeir Trældal (FrP) 11.03.2010

• Les hele debatten hos Stortinget

Spørsmål,

Ved utgangen av året 2007/2008 var det registrert ca. 252 400 rein. Man må tilbake til driftsåret 1988/1989 for å finne et tilsvarende høyt reintall. Det er reintallsutviklingen i Finnmark som er styrende for utviklingen på landsbasis der reintallet i perioden 2000/2001 til 2003/2004 økte med 50 prosent. Finnmark har omtrent 74 prosent. av det samlede reintallet. Antallet rein gir et sterkt press på ressurssituasjonen og skaper store problemer for folk flest i Finnmark ved at rein trekker inn på innmarken til bønder og inn på riksveiene flere steder i Nord-Norge, noe som stadig fører trafikkulykker. Det er også en økning når det gjelder erstatningsutbetalingene for tap av tamrein for reindriftsåret 2008/2009. Bare for Finnmark ble det meldt inn et tap på 49 000 tamrein av et totalt reintall på drøyt 187 000. Både Riksrevisjonen og næringskomiteen har tidligere påpekt behovet for å få på plass en bærekraftig reindrift.

Hva vil statsråden gjøre i saken?

President,

Innledningsvis vil jeg påpeke at Finnmark er landets største reindriftsfylke, og reindriften utgjør her en betydelig økonomisk og sysselsettingsmessig faktor. Uavhengig av reintallsdiskusjonen vil det uansett måtte være slik at man i Finnmark på ulike måter må forholde seg til reindriften som en viktig del av samfunnslivet.

Reintallet i deler av Finnmark har stått på en dagsorden i flere tiår. I stortingsmelding nr. 13 (1974-75) Om en aksjonsplan for de samiske bosettingsområdene er situasjonen for reindriften beskrevet nærmere. Jeg skal ikke komme inn på alt som der kom til uttrykk, men til illustrasjon gjengi følgende passus: ”….Samtidig  forsterkes de uheldige sider ved overbeskatning av beitene ved at slaktevekten av dyrene går nedover, og for å opprettholde det økonomiske utbytte økes bestanden. Denne onde sirkel vil bare kunne brytes om antall bruksenheter i reindriften bringes noe nedover, samtidig som det finnes fram til en rimelig begrensning av flokkstørrelsen. Slike reguleringer må søkes hjemlet i reindriftsloven.»

Reintallsspørsmålene har senere vært tatt opp og drøftet i ulike sammenhenger, ikke minst fra Stortingets talerstol. Det har vært satt inn en rekke forskjellige tiltak opp gjennom årene, blant annet det femårige omstillingsprogrammet for Indre Finnmark, som var en oppfølging etter stortingsmelding nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift. Som representanten Trældal påpeker, har også Riksrevisjonen hatt en omfattende prosess i forhold til problemstillingene knyttet til ressurssituasjonen i disse områdene.
Representanten Trældal stiller spørsmål om hva jeg som statsråd vil gjøre i saken.

Først må jeg presisere at det var Reindriftsstyret som i 2002 fattet vedtak om høyeste reintall for reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde med i alt 64.300 dyr. For Øst-Finnmark reinbeiteområde er det tilsvarende tallet 74.200, men reintallet for distriktene her er fastsatt på ulike tidspunkter. Jeg finner også grunn til å presisere at det bare er i enkelte områder i Finnmark at reintallet er for høyt i forhold til beitegrunnlaget.  Det er derfor viktig å være nyansert når man omtaler reindriftsnæringen. Det kan klart slås fast at i de fleste distrikter og områder har man ikke problemer knyttet til reintallet. 

Som jeg nevnte innledningsvis, har problemstillingen knyttet til et for høyt reintall i deler av Finnmark stått på dagsordenen i mange tiår. Mange regjeringer og statsråder har jobbet med disse problemstillingene i mange år uten å ha løst saken. Dette viser etter min vurdering at man for det første står overfor svært komplekse problemstillinger, og for det andre at det er nødvendig å tenke helt nytt og ta helt andre grep enn det man har gjort frem til ganske nylig. Og et slikt skille må vi klart kunne si har skjedd gjennom ny reindriftslov.

Muligheten for å ta helt andre grep i reindriftspolitikken enn tidligere, kom etter mitt syn klart frem ved at Stortinget vedtok en ny reindriftslov i juli 2007. Raskt etter at regjeringen Stoltenberg I overtok ansvaret, ble det tatt initiativ til å få vedtatt ny reindriftslov. Et slikt initiativ ble positivt mottatt fra flere hold fordi man gjennom mange år hadde erfart at det redskapet man hadde hatt frem til da, ikke hadde ført frem i tilstrekkelig grad.  Ikke minst næringen selv var positiv til regjeringens oppfølging.

Den nye reindriftsloven ble satt i kraft 1. juli 2007. En vesentlig endring fra tidligere reindriftslov er at man i ny lov har fått et helt nytt opplegg for reintallsfastsetting. Gjennom bruksreglene skal det fastsettes reintall for den enkelte siida ut fra det areal siidaen disponerer. Reintallet får dermed en direkte forankring i det tilgjengelige beitet på siidanivå. Dette reintallet skal godkjennes av Reindriftsstyret. I forkant av arbeidet med bruksregler og reintallsfastsettelse, ble det utarbeidet kriterier for fastsettelse av reintall i samarbeid med næringen. Disse kriteriene skal legges til grunn på alle nivåer i beslutningsprosessen. Og i den forbindelse må jeg få fremheve at det samarbeidet som man har fått til mellom myndigheter og næring under fastsettelsen av kriterier, både er nytt og unikt.

Den nye reindriftsloven ansvarliggjør og involverer reindriftsnæringen i langt større grad enn tidligere. Erfaringer fra tidligere prosesser har jo nettopp vist at mangelen på samarbeid og involvering av næringen har vært en medvirkende årsak til manglende måloppnåelse.

Arbeidet med utarbeidelse og godkjenning av bruksregler pågår nå. Distriktene hadde frist til 1. juli 2009 med å innlevere bruksreglene. Hvilke reintall man her vil komme ut med, gjenstår å se. Den prosessen det er lagt opp til legger imidlertid etter mitt syn et så godt grunnlag som mulig for en beitebruk som er bærekraftig over tid. Når denne prosessen er sluttført, forutsettes reintallet redusert der hvor dette er for høyt i forhold til det fastsatte.

Det må også nevnes at Reindriftsloven har egne prosedyrer for reintallsreduksjon, prosedyrer som er langt mer effektive enn etter gammel lov. Sanksjonsmulighetene overfor de som ikke retter seg etter offentlige vedtak er også langt mer nyanserte og effektive enn etter gammel lov. Dette gir myndighetene et langt bedre redskap enn man har hatt frem til nå. 

Jeg vil følge utviklingen framover nøye, og fortløpende vurdere fremdrift og effekt. I forlengelsen av dette vil jeg påpeke nødvendigheten av å skape ro og et godt samhandlingsklima i dette viktige arbeidet. Om den nye lovens virkemidler gir de ønskede resultater, vil det ta noe tid å erfare. Men man må i hvert fall ikke komme i en situasjon der man gir opp før man har fått prøvd ut det nye verktøyet som loven gir. Etter min vurdering er den fremgangsmåten man nå følger den riktige, og som man også bør jobbe med fremover. Jeg kan heller ikke se at noen har presentert et alternativt og troverdig opplegg som skulle tilsi at vi nå skulle endre kurs.

For øvrig er det satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om landbrukspolitikken, og som skal legges fram i 2011. I denne meldingen vil også reindriften få plass. I meldingen vil det bli foretatt en bred og grundig gjennomgang av reindriftspolitikken for å se om det er nødvendig å justere kursen eller ta nye grep. I dette arbeidet vil det være viktig med mange gode premissleverandører. Foruten innspill fra reindriften selv, vil jeg blant annet peke på at det pågår arbeid i lys av forskningsinstitusjoner som det vil være naturlig å gjøre seg kjent med og trekke inn i vurderingene. Når denne meldingen foreligger, håper jeg vi får en god debatt i Stortinget om hovedspørsmål og veivalg. Vi skal fortsatt ha reindrift i Norge, og alle gode krefter må forenes for at denne skal være livskraftig og et viktig og positivt element i vårt samfunn.