Landbruks- og matministerens svar i Stortinget på interpellasjon nr. 43 fra Per Roar Bredvold (FrP) 11.03.2010

• Les hele debatten på Stortinget

Spørsmål,

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2008 34 000 tomme gårdsbruk i Norge. Dette betyr at 22 prosent av landbrukseiendommer med boligbygning står tomme. Samtidig fremkommer det i undersøkelser at nær 400 000 personer kan tenke seg å kjøpe et småbruk, mens det er svært få eiendommer til salgs, blant annet grunnet politiske reguleringer. Dette viser at den gjennomregulerte landbrukspolitikken, der mye av disposisjonsretten over landbrukseiendommer er overført fra grunneiere til politikere og byråkrater, er mislykket. Dagens reguleringer av eiendomsforholdene i landbruket medfører fraflytting og tomme gårdsbruk samtidig som mange mennesker har et ønske om å kjøpe en landbrukseiendom.

Vil statsråden ta et initiativ for å styrke grunneiers disposisjonsrett over egen eiendom i landbruket?

President,

Ca. 1/5 av bolighusene på norske gårdsbruk brukes ikke til bolig. Noen står tomme. Andre brukes som hytter. Diskusjonen om hvordan de tomme gårdsbrukene i Norge bør tas i bruk er en viktig debatt. Den handler om mer enn grunneiers disposisjonsrett; nemlig å opprettholde og skape levende bygder. Det har betydning for utvikling både i by og land, og det forutsetter kontinuerlig innsats fra ulike aktører. Jeg takker derfor for interpellasjonen som gir mulighet til å rette oppmerksomheten på dette spørsmålet.

Det er heldigvis slik at mange i dag ønsker å ta del i bygdenes tradisjoner og livsmiljø. Undersøkelser viser at nær 400 000 personer kan tenke seg å kjøpe et småbruk. Mange vil kjøpe gård for å bo der, mens andre vil bruke det som fritidshytte. Mange ønsker noe mer eller noe annet enn det dagens marked jevnt over kan tilby. De vil ha det vi kan kalle en livsstilseiendom, som er mer enn ei tomt, men mindre enn et gårdsbruk. De vil ha en blomstereng og en vedteig. Holdninger som dette bør vektlegges når politikken skal utformes, og det krever at den politiske tenkningen nyanseres.

Vi vet at størrelsen og avkastningsmulighetene på landbrukseiendommer varierer og at mindre eiendommer kan egne seg for slike livsstilsønsker. For mer ressurssterke landbrukseiendommer er egenskapene for landbruksproduksjon mer framtredende. For slike eiendommer opplever jeg at det er bred aksept for at eieren må underlegges visse reguleringer og plikter. Slike eiendommer må forvaltes på en slik måte at det ytes noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, næringsutvikling, kulturlandskap, bosetting og levende bygder.

Jeg deler ikke representanten Bredvolds kullsviertro på at lovgivningen er årsaken til at gårdsbruk ikke blir bebodd. Jeg tror tvert om at dersom reguleringene skulle bli fjernet, legges det til rette for at mange flere gårdsbruk enn i dag vil bli tatt i bruk som fritidseiendom. Det kan etter min mening være mange årsaker til at eiendommer står tomme. Dels er det vanetenking. Eierne ser ikke mulighetene for salg. Potensielle kjøpere tror ikke det er mulig å få kjøpt. Dels tror jeg det er manglende tilrettelegging og planlegging. Kommunene ser ikke, og utvikler ikke det potensialet mange mindre eiendommer har i et livsstilsmarked. Jeg tror at mye kan gjøres med mer oppmerksomhet og informasjon omkring dette spørsmålet.

Det politiske målet må være å legge til rette for at ressursene de tomme boligene representerer blir utnyttet for å sikre bosetting i sårbare lokalsamfunn. Etter min mening handler dette om flere ting: Hvis eieren ikke selv bruker gården til bolig eller næring, bør vi stimulere til å få gården eller boligen på salg. I tillegg må de som ønsker å bo i huset få reell mulighet til å kjøpe, de må ikke konkurrere på pris med eiere som vil bruke eiendommen til fritidsformål. Skal bosettingen sikres på sikt må det dessuten finnes eller skapes arbeidsplasser for dem som skal bo i husene.

I 2008 ble det omsatt ca. 2.300 eiendommer med mer enn 5 dekar jordbruksareal eller 25 dekar skog. Omtrent halvparten av disse eiendommene var under de någjeldende grensene for boplikt og priskontroll. Omsetningstallene viser at det innenfor gjeldende regelverk både er tilgang på livsstilseiendommer og på eiendommer for landbruksdrift. Det er en viktig oppgave å ta denne muligheten i bruk på en målrettet måte.

Resultater kan bare oppnås ved felles innsats fra både lokalsamfunn og storsamfunn, og innsatsen må bygge på et mangfold av virkemidler. Virkningene av innsatsen må ses i et langsiktig perspektiv. Mange kommuner og fylker gjør i dag en solid innsats. Vi må være opptatt av praktiske løsninger som legger til rette for at arbeidet de gjør kan lykkes.

Flere regioner og kommuner har satt i gang målrettet prosjektarbeid for at fraflytta bruk får fast bosetting. Jeg har særlig merket meg at noen prosjekt har satset på det som kan kalles ”bygdelivsmeglere” - personer og nettsteder som aktivt oppsøker passive eiere med ubebodde gårdsbruk og som formidler kontakt med personer som ønsker å kjøpe gårder. I praksis har dette vist seg å være en fruktbar tilnærming. Landbruks- og matdepartementet har gitt støtte til flere slike prosjekt. Et eksempel er prosjektet Lys i alle glas som er et samarbeidsprosjekt mellom kommuner i Buskerud. Prosjektet har en bred politisk forankring, bl.a. i fylkestinget.  Målet for prosjektet var å få til bosetting på 100 flere bruk i løpet av fem år regnet fra 2007. Etter tre år, ved inngangen til 2010, var 40 bruk solgt og 19 utleid til bolig, og de hadde 150 interessenter som ønsket å overta. Dette viser at det nytter å gjøre en innsats.

Jeg tror dette nytter fordi innsatsen er målretta. Jeg mener det bør satses på denne typen tiltak i større omfang enn det som gjøres i dag. Sammen med målrettet bruk av dagens lovgivning kan det føre til at de som ønsker det kan skaffe seg en bolig til å bo i uten å bli utkonkurrert av folk som ønsker å kjøpe seg en hytte.