Landbruks- og matministerens innlegg til Stortingets behandling av Innstilling 290 S fra finanskomiteen om samtykke til inngåelse av avtale med den europeiske union (EU) om utvidet handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19

• Se hele saken hos Stortinget

President,

Regjeringen legger til grunn at importvernet er – og fortsatt kommer til å være – en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.

Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet er avgjørende for muligheten for norsk matproduksjon. Derfor må ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlingene og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA, samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel med u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser må være på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken.

President, jeg er glad for at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til disse vurderingene fra Regjeringen.

Utgangspunktet for Norge i artikkel 19 forhandlingene har vært at vi fortsatt skal ha et sterkt importvern. Vi har derfor først og fremst gitt EU toll-lettelser for varer der dette er fordelaktig for norsk næringsmiddelindustri, og der det allerede er import til ordinær toll. Samtidig åpner den nye avtalen for noe mer import av matspesialiteter som vil supplere vareutvalget i det norske dagligvaremarkedet. 

Avtalen vil for noen bedrifter innebære reduserte råvarekostnader gjennom spart toll, men uten at dette vil gå på bekostning av eksisterende norsk råvareproduksjon. Underveis i forhandlingene har vi hatt nær kontakt med landbrukets og industriens organisasjoner for best mulig å kunne vurdere konsekvensene for næringen av avtalen. 

Avtalen gir også norske landbruksbedrifter økte eksportmuligheter. Norsk eksport av landbruksvarer er tradisjonelt svært beskjeden, men for enkelte varer gir avtalen  markedsmuligheter som det er realistisk at norske bedrifter vil kunne utnytte. 

Avtalen er etter min oppfatning godt forankret i regjeringens landbrukspolitikk, selv om den også kan innebære noen utfordringer.

Utfordringene ligger i hovedsak i de økte importkvotene for ost og kjøtt. For ost er de tollfrie kvotene mellom Norge og EU gjensidig økt til 7200 tonn. Dette innebærer at en større andel av den eksisterende importen av ost fra EU,  om lag 8000 tonn, vil bli tollfri. For kjøtt er det gitt økte importkvoter inn til Norge på i alt 3100 tonn. Av dette er  2300 tonn midlertidige kvoter for storfekjøtt, svinekjøtt og fjørfekjøtt som vil inngå i eventuelle framtidige WTO-kvoter dersom en WTO-avtale kommer på plass. 

Denne avtalen er den andre avtalen som er inngått i samsvar med artikkel 19 i EØS-avtalen. Den første avtalen ble iverksatt fra 1. juli 2003.

President, for meg har det vært viktig at den nye avtalen skal være forankret innenfor rammene av norsk landbrukspolitikk. Det er samtidig slik at vi har inngått en omfattende avtale. Jeg regner med at det også blir konklusjonen når vi i ettertid om lag to år etter iverksetting av avtalen skal gå gjennom handelen med landbruksvarer mellom Norge og EU.

Jeg har merket meg at komiteen er positiv til at de fleste nye importkvotene vil bli fordelt ved auksjon. Fra mitt ståsted er dette en langt bedre fordelingsmåte enn en fordeling basert på historiske rettigheter, slik vi delvis har for ost. Jeg har videre merket meg at komiteen mener at det framover bør legges til rette for å øke andelen auksjoner.

Og President, avslutningsvis, jeg registrerer som positivt at en enstemmig komité slutter seg til den framforhandlede avtalen.