Tale: Åpning Agrovisjon, Stavanger

Godtfolk

Først; Tusen takk for invitasjonen hit til Stavanger og Agrovisjon.

For meg er dette første representasjonsoppdrag utenfor Oslo i mitt nye verv som statssekretær i Landbruks- og matdepartementet, og da er det kjekt å bli invitert til en interessant nyskapning som Agrovisjon.

Med egen bakgrunn som bonde og ordfører i en landbrukskommune på Nordmøre synes jeg det er meget bra at landbruket drar i gang denne type arrangementer som presenterer stoltheten og utviklingskraften i næringa. Jeg synes også det er veldig bra at dette arrangementet viser fram både det tradisjonelle landbruket og mulighetene som ligger for nyskaping i forlengelsen av det tradisjonelle.

Det er vel heller ikke tilfeldig at det er i denne regionen at et slikt arrangement oppstår. Landbruket står meget sterkt i dette hjørnet av landet med mer enn 1/6 av melkeproduksjonen, mer enn 1/5 av kjøttproduksjonen og mer enn 1/4 av eggproduksjonen. Slik tankene rundt Agrovisjon så langt har blitt presentert for meg, ser jeg ikke bort fra at dette arrangementet på sikt kan utvikle seg til å bli en sentral møteplass for landbruket som også favner utover denne regionen.

Den nye regjeringen har nå sittet i drøyt to uker. Jeg vil benytte denne anledningen til å si noe om våre visjoner for norsk landbruk og norske bygder; hva er sentrum-venstre regjeringens landbrukspolitikk.

Valget 12. september ga et nytt politisk flertall i Norge og banet vei for den første flertallsregjeringen på 20 år og den første landbruksministeren fra Senterpartiet på 15 år.

Det bør og skal etter hvert kunne merkes ute i distriktene at dette valget ga en ny politikk som ikke aksepterer sentralisering og liberalisering som naturgitte, ønskede utviklingstrender.

Regjeringsplattformen fra Soria Moria gir et godt grunnlag for en offensiv distrikts- og landbrukspolitikk. Den angir de grunnleggende verdi- og retningsvalgene og hovedprioriteringene.

Regjeringen har høye ambisjoner på dette området. Vi vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og et levende landbruk over hele landet. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene.

Vi mener at ved en målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende konkurransen i økonomi og næringsliv. Disse målsetningene kan ikke nås uten at landbruket beholder sin kraft som motor i utviklingen av næringslivet og lokalsamfunnene landet rundt.

Norsk landbruk må og skal levere resultater i forhold til forbrukerne som gjør at det fortsatt er sterk vilje til å opprettholde landbruket. Landbrukets suksesskriterier i forhold til forbrukerne er kvalitet og trygghet på det vi leverer i form av mat, tjenester og landskap.

Norsk landbruk har et utrolig godt utgangspunkt her, og Landbruks- og matdepartementet vil legge stor vekt på å skape en politikk som har tillit og troverdighet hos forbrukerne.

Verdikjeden for mat har en produksjonsverdi på godt over 100 milliarder kr og sysselsetter over 100 000 årsverk rundt om i hele landet. I tillegg kommer skogsektoren, reindriften og nytt land­bruks­basert næringsliv. Med andre ord berører dette politikkområdet en rekke enkeltmennesker og næringslivet over hele landet, direkte.

Grunnlaget er lagt i Soria Moria. Men dermed er ikke jobben gjort, tvert i mot, den praktiske politikken står det lite om i erklæringen.

Det er mye som skal utvikles og konkretiseres over tid, i den fireårsperioden sentrum – venstre regjeringen er valgt for. Dette vil vi komme tilbake til ved mange anledninger framover, blant annet i de årlige jordbruksforhandlingene.

Mål og realistisk optimisme
Men først WTO. Det er ingen tvil om at vi står midt oppi en avgjørende og svært krevende fase av WTO-forhandlingene. Konsekvensene av en dårlig WTO-avtale vil være dramatiske for norsk landbruk og distriktene og det angår tusenvis av arbeidsplasser landet rundt.

Uten et tilstrekkelig handlingsrom innenfor et tollvern til å bruke tilstrekkelige og målrettede virkemidler i landbrukspolitikken, vil det ikke være mulig å nå de ambisiøse målsettingene i Soria Moria-erklæringen.

Derfor er jobb nr 1 nå å sikre dette handlingsrommet. Og jeg kan forsikre om at dette arbeidet blir svært høyt prioritert i Regjeringen.

Men selv midt i disse dagenes WTO-dramatikk, må en ikke miste optimismen. Jordbruket møtes ofte med påstander om manglende vilje til omstilling. Det er helt feil. Vi har et offensivt landbruk i Norge i dag. Ei næring som hver dag tenker nytt, finner smarte løsninger og utvikler spennende produkter for nye markeder. Vi kan bare se oss rundt på dette arrangementet.

Landbruket har hatt en meget sterk produktivitetsvekst de siste årene, og denne sektoren har en innovasjonsgrad som ligger langt over andre næringer. Det er gammeldags å mene at utvikling er det samme som reduksjon i antall årsverk i landbruket og en sentralisering av matproduksjonen. Det er tvert imot moderne og offensivt å satse på en utvikling som legger til grunn de fortrinnene Norge har i internasjonal sammenheng, nemlig desentralisert bosetting, vakkert kulturlandskap og en langsiktig forvaltning av våre enorme naturressurser.

Regjeringen ønsker å stimulere de mulighetene som er ute på bygdene, ta hele bygdesamfunnet i bruk, utvikle både det tradisjonelle landbruket gjennom å skape årsverk og sysselsetting knyttet til det, og samtidig ta i bruk nye næringer med basis i det enkelte bruk ute på bygda.

Dette er i seg selv en målsetting som er en viktig drivkraft i WTO-forhandlingene. Disse forhandlingene vil kunne innebære de største utfordringene landbrukssektoren har stått overfor i nyere tid. Det er da denne målsettingen forplikter.

Tre hovedbudskap om WTO-prosessen
Regjeringen har tre hovedbudskap om WTO-prosessen:

• Regjeringen vil gjøre det som står i sin makt for å skape et handlingsrom som gir muligheter for en aktiv, nasjonal landbrukspolitikk i framtida.
• Regjeringen vil utnytte det handlingsrommet som er skapt med målretta, effektive virkemidler.
• Og Regjeringen vil gjøre dette så åpent som det lar seg gjøre i kontakt med de ulike berørte interessene.

Oppdatering på forhandlingssituasjonen
WTO-forhandlingene er inne nå i en meget hektisk fase der det er en løpende utvikling fra dag til dag. Forhandlerne er under sterkt tidspress for å finne kompromisser og få fortgang i forhandlingene fram mot ministermøtet i Hong Kong i desember. Forhandlingene er også et svarteperspill der landene kappes om ikke å komme i en posisjon der det er de som må spille ut sitt neste forhandlingskort.

Fortsatt er det stor avstand mellom posisjonene til de ulike forhandlingsgruppene på landbruksområdet. Sist fredag la EU fram et revidert tilbud på landbruksområdet, hvor de gikk lenger i forslag til reduksjon av tollsatsene. EU setter imidlertid som forutsetning at det umiddelbart kommer fortgang i forhandlingene på andre forhandlingsområder som industriprodukter og tjenester. USA har kommentert dette og sier at EUs tilbud er et skritt i riktig retning, men at det må mer på bordet.

På landbruk forhandles det som kjent om de tre pilarene markedsadgang, internstøtte og eksportstøtte:

Markedsadgang
Markedsadgang er det viktigste forhandlingsområdet for Norge. Det er i stor grad markedsadgang, dvs. tollvernet, som avgjør prisnivået på jordbruksvarer i Norge. Med et lavere tollvern – og dermed lavere importpriser – vil konkurransekraft og lønnsomhet i alle ledd bli en svært krevende utfordring.

Det er hittil lagt fram 5 forhandlingsforslag på markedsadgang. Det er fra USA, EU, ACP-landene, G-20 (der Brasil, India og Sør-Afrika er dominerende land) og fra Norges allierte i G-10 gruppen. For de høyeste tollsatsene spenner forslagene fra USAs forslag på 90 % kutt, til G-10 og ACP-landenes forslag på 45 og 42 prosent.

Et fortsatt sterkt tollvern har førsteprioritet fra Regjeringens side. Det blir spesielt viktig å unngå et tak på tollsatsene, dvs. at det fastsettes en maksimalsats for hvor høye tollsatsene kan være. Alle land i G10 er enige om å stå samlet imot et slikt tak.

Et tak på tollsatsene vil for Norges vedkommende medføre at tollsatsene for viktige jordbruksprodukter som kjøtt, meieriprodukter, korn og forvekster og en rekke grønnsaks- og fruktslag blir redusert fra de høyeste på 300 – 400 prosent og ned til 100 prosent eller enda lavere. Det vil norsk landbruk ikke kunne leve med.

Men jeg vil understreke at det å unngå tolltak ikke er nok. Med f.eks USAs forslag om 90 prosent tollreduksjoner for de høyeste tollsatsene, vil maksimal toll på en rekke viktige landbruksprodukter i realiteten få et ”tak” som er langt lavere enn 100 prosent. Derfor er det helt avgjørende for Norge å unngå dramatiske reduksjonsforpliktelser ut over det å unngå tolltak.

Markedsadgang - sensitive produkter
Behandlingen av de såkalte sensitive produktene er et annet meget viktig element.

WTO-rammeverket fra 31. juli 2004 åpner for at jordbruksprodukter av stor nasjonal betydning kan gis spesiell behandling i form av mindre tollreduksjoner. Som motytelse skal det i så fall etableres egne importkvoter.

USA har foreslått at bare 1 % av tollinjene i tolltariffen skal kunne defineres som sensitive, mens EU foreslår 8 %. G-10 har ennå ikke tallfestet endelig antallet sensitive produkter, men vil gå betydelig lenger enn EU i sitt forslag. G10s forslag åpner opp for at antall sensitive jordbruksprodukter kan bli større for land med et høyt antall produkter med høy tollsats - slik som Norge. For Norge blir dette noe av det mest sentrale i sluttspurten.

Intern støtte
For intern støtte har EU, USA og G-20 fremmet forslag om reduksjonsforpliktelser. For gruppen land som Norge tilhører innebærer de ulike forslagene at vi må redusere vår gule støtte, dvs. den mest handelsvridende, med mellom 37 og 60 prosent. G-10 har så langt ikke fremmet noen felles posisjon for intern støtte.

Eksportstøtte
I rammeverket fra juli 2004 ble det bestemt at eksportstøtteordningene i landbruket skal fases ut.

Det er ikke avklart i hvilket tempo utfasingen skal skje.

Bortfall av eksport­subsidier vil ha negative konsekvenser for norsk osteeksport og dermed også norsk melkeproduksjon. Sett i forhold til de negative konsekvensene eksportstøtte har for utviklingen av landbruket i U-landene, mener Regjeringen likevel at dette er et riktig standpunkt. Det er helt nødvendig å skille mellom virkemidler for en egen produksjon for hjemmemarkedet og eksportstøtten som har mest negative effekter på handelen.

G-10 må opptre som en gruppe i forhandlingene. Regjeringen legger vekt på å videreføre samarbeidet innenfor G-10 gruppen framover mot ministermøtet i Hong Kong. Det er helt nødvendig for å ivareta norske interesser.

Handlingsrom og kompensasjon
Våre høye målsettinger for landbruket i Norge forplikter oss i WTO-forhandlingene.

Den forplikter oss til å gjøre det vi kan i forhandlingene nå for å sikre et best mulig utgangspunkt for å føre en nasjonal landbrukspolitikk etter at avtalen er kommet på plass. Den forplikter oss også til å utnytte handlingsrommet innenfor en ny avtale og tilpasse virkemiddelbruken slik at den sikrer rammevilkår for fortsatt levedyktige verdikjeder i hele matvaresektoren i Norge.

Et resultat i WTO-forhandlingene med kutt i tollsatser og internstøtte, vil kunne føre til lavere produktpriser og forverring av inntektsmulighetene i landbruket.

Soria Moria erklæringen legger opp til en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk når forhandlingsresultatet foreligger. Regjeringen mener det er helt nødvendig å komme med kompenserende tiltak dersom vi skal kunne oppfylle målsetningen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet. Utformingen av slike tiltak vil Regjeringen komme nærmere tilbake til når avtalens innhold er avklart.

Strategier for å skape lønnsomhet i alle ledd
En eventuell forhandlingsløsning vil gi oss krevende utfordringer når det gjelder å legge til rette for lønnsomhet i hele matvarekjeden. Og jeg understreker at tilstrekkelig lønnsomhet må gjelde alle ledd i verdikjeden. Mat har mange omsetningsformer, men de store volumene møter forbrukerne i dagligvarebutikker og storhusholdninger.

På veien fra fjøsdøra til butikkhylla tas det mange beslutninger som har avgjørende betydning for kostnadsnivå og i hvilken grad vi lykkes i å treffe forbrukernes ønsker og behov.

Dette blir ikke mindre viktig framover. Departementet vil derfor ha dialog med aktørene i hele verdikjeden og med forbrukerinteressene, for å få et best mulig helhetsbilde over beslutningsgrunnlaget.

En viktig strategi for å sikre utviklingsmulighetene i norsk landbruk, er å videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift, og stimulere til bruk av bioenergi, nye matprodukter og bygdeutvikling. Det er slik vi vil ta hele landet i bruk! Vi vil med andre ord bidra til å definere landbruket bredest mulig, og stimulere til å utvikle stadig nye markeder for produkter fra norsk landbruk.

Norge ligger langt etter både svensker og finnene når det gjelder å utvikle miljøvennlige løsninger innenfor bioenergi til oppvarming og drivstoff. Her er det mange spennende muligheter som enda ikke er utnyttet, og Regjeringen vil aktivt bidra til å satse sterkere på bioenergi framover.

Økologisk produksjon skal utvikles videre. Det må være en forutsetning å få omsatt de økologisk produserte matvarene merket som økologiske, slik at forbrukerne kan velge i samsvar med sine preferanser – og produsentene kan få del i den potensielle betalingsviljen deler av markedet har for økologiske varer.

På alle disse områdene er det mye spennende og viktig på gang. Vi vil bygge videre på det grunnlaget som er lagt og satse offensivt videre. Det vil bidra til et bredere næringsgrunnlag og til at norske forbrukere velger norske produkter.

Denne virkeligheten er her i noen grad uavhengig av WTO.

Forbrukernes tillit må vinnes, bl.a. ved å utvikle nye varer og tjenester og sørge for trygge kvalitetsvarer som forbrukerne ønsker og opplever som spennende.

Familiejordbruk og volumproduksjon
Mye av ryggraden i det norske jordbruket består i dag av det som ofte benevnes som familiejordbruket, det som ligger mellom nisjeproduksjonen for spesialmarkeder og de virkelig store produsentene.

Regjeringen vil legge større vekt på familiejordbruket. Det er derfra utviklingen videre må starte. Det aller meste av norsk jordbruk er såkalt volumproduksjon. Det er basisen. Det er der de fleste har sitt arbeid og inntekt – og det er den som sørger for de aller fleste måltidene i landet. Et årsverk i volumproduksjon skal føles like verdsatt som et årsverk i en nisje.

Jeg er overbevist om at grunnlaget for å lykkes i nisjene – og i næringsmiddelindustrien for øvrig – er en profesjonell og effektiv volumproduksjon, med godt kommunisert kvalitetssikring i alle ledd.

Samtidig er det en viktig oppgave i landbrukspolitikken i seg sjøl å sikre et høyt antall bruk. Her spiller deltidsbrukene en sentral rolle som en helt nødvendig del av norsk landbruk. Sauehold er viktig på mange deltidsbruk, og viktig for å ta vare på bosetting og landskap i mange distrikter.

Stabilitet framfor omstilling
Landbrukspolitikken de siste årene har gitt for mye gass på strukturrasjonalisering, og definert kostnadseffektivisering som eneste inntektsmulighet for aktive, tradisjonelle bønder. Effektene av denne politikken er langt fra synlige fullt ut ennå, men det er ingen tvil om at strukturgrepene som er gjort i lovverk og virkemiddelbruk bidrar til den raske takten i bruksnedlegging.

Regjeringen kommer likevel ikke til å reversere noe av det som er gjort, for etter store endringer er det behov for stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene.

Jeg har stor respekt for de bøndene som nå har satsa i henhold til de politiske signalene som er gitt. Tilpasning til de endringene som er gjort vil pågå i mange år.

Sett fra bonden side, er det ikke minst politiske signaler og utforming av virkemidlene i landbrukspolitikken som er avgjørende når det fattes langsiktige investeringsbeslutninger.

Disse investeringer skal avskrives over flere tiår.

Regjeringen ønsker å sikre at de som skal investere har mest mulig forutsigbare rammer å forholde seg til.

Investeringsvirkemidler
Investeringsvirkemidlene er kraftige virkemidler. Etter omleggingen av forvaltnings­regimet fra 2005, er tildelingen av midler endret.

Det er økt etterspørsel etter midler. I 2005 er en større andel av midlene brukt innenfor tradisjonelt landbruk enn tidligere.

Innovasjon Norge hadde brukt opp investeringsmidlene til landbruket, i så godt som alle fylker, allerede i august. Investeringene og driftsstørrelsene er blitt større, både som følge av en betydelig økning i antall samdrifter og at enkeltbruk utvider med bakgrunn i kvotekjøp.

Regjeringen vil legge vekt på at BU-midlene forvaltes på en måte som bidrar til å nå målene i regjeringserklæringen. Vi vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Vi vil prioritere bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården og annen primærnæringsvirksomhet. BU-midlene skal brukes til lønnsom næringsutvikling i hele landet. Dette betyr at midlene må fordeles på flere.

Flere foretak enn i dag må, gjennom investeringsvirkemidlene, få mulighet til å investere og bedre lønnsomheten.

Vi vil utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering, slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre enn i dag, og vi vil prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen, slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes, også for familiejordbruket.

Ikke bare samdrifter
Melkeproduksjonen i Norge spiller en sentral rolle når det gjelder målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet.

De siste årene har mye satsing og nybygging foregått i samdrifter. Dette kan være gunstige løsninger med tanke på risikospredning, effektivitet og praktiske forhold som ferie og fritid.

Men for Regjeringen er det viktig å skape tro på at det også skal være mulig å satse på ei framtid i melkeproduksjonen på enkeltbruk.

Utformingen av strukturen i melkeproduksjonen framover, dreier seg først og fremst om hvordan vi ønsker at Norge skal se ut, og om hvilke kvaliteter vi vil bygge framtidas landbruk på. Mye av det folk forbinder med det norske jordbruket, og som bidrar til støtten i opinionen, er knyttet til selve produksjonen.

Kombinasjonen av velstelte gårder, aktiv og profesjonell næringsvirksomhet i bygdene og beitende dyr i kulturlandskapet, har en verdi for folk flest langt ut over den maten som produseres. Det er den aktive bonde som i fremtiden må ta vare på kulturlandskapet. Statsansatte gartnere kan aldri fylle den rollen.

Et attraktivt og tilgjengelig kulturlandskap gir åpenbare synergier i forhold til reiselivet. Her mener jeg det er mye ugjort når det gjelder å selge norsk mat, norske mattradisjoner og norske varianter i et tettere samarbeid med reiselivet.

Regjeringen vil ta initiativ til en mye tettere dialog med de som selger Norge og norsk mat og de som videreutvikler det norske varespekteret, for å få mer ut av dette området til gjensidig nytte og glede for forbrukere og turister.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at enkeltbrukene kan utvikle seg. Men satsing på enkeltbruk betyr ikke at vi ikke vil stimulere til gode fellesskapsløsninger mellom bøndene.

Vi har for eksempel en stor utfordring i beitebruken; å utvikle det grasbaserte husdyrholdet, for å pleie kulturlandskapet og hindre gjengroing. Her er det viktig at beitebruken i enda større grad tar i bruk fellesskapsløsninger på tvers av eiendomsgrensene. Storfeholdet spiller en viktig rolle når det gjelder å sikre aktiv og synlig beitebruk over hele landet.

Her er det utviklingsmuligheter på det enkelte bruk fordi det åpenbart er et uutnyttet markedspotensial for storfekjøtt.

Vi har to viktige økonomiske virkemidler som kan benyttes bedre i pleie av kulturlandskap, og for å hindre gjengroing. Det er de kommunale utviklingsmidlene og de regionale miljøprogrammene.

Vi vil i fellesskap fram mot kommende jordbruksforhandlinger vurdere hvordan disse virkemidlene kan brukes målrettet i en mer aktiv politikk for å fremme kulturlandskap.

Inntekt
Regjeringsplattformen fra Soria Moria er formulert forpliktende om inntekt; ”Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper”.

Og jeg vil nevne spesielt velferdsordningene i landbruket som har stor betydning for livskvalitet og rekruttering for et stort flertall av jordbruksforetakene. Vi som har fulgt den landbrukspolitiske debatten en stund kjenner ulike varianter og nyanser i formuler­ingene på dette området.

Dette er forpliktende formulert, og at det er viljen og evnen til å levere resultater i forhold til det i praktisk politikk gjennom perioden Regjeringen skal bli målt på.

Mattrygghet og fugleinfluensa
Vi har i dag en situasjon i forhold til fugleinfluensaen som viser behovet for en aktiv politikk på matområdet. Vi skal sikre helse og kvalitet hele veien fra gård til gane.

Veterinære spørsmål kommer til å bli en viktig sak for denne regjeringen, og Regjeringen kommer til å følge situasjonen fra dag til dag framover i forhold til fugleinfluensa for å sikre helse og sikkerhet for folk i Norge.

Med dette utgangspunktet har landbruks- og matministeren allerede informert Stortinget om behovet for en aktiv politikk på matområdet. Vi ønsker handlekraft i matpolitikken, men den må bygge på et solid faglig fundament.

Vi har godt verktøy i det som er, og skal fortsette å være, et av verdens beste Mattilsyn.

Vi skal være årvåkne og ikke sette dyre- og folkehelsa på spill. Samtidig skal vi ikke fatte vedtak som påfører oss tap uten grunn og skaper unødig engstelse blant forbrukerne.

Vi får mye gratis i Norge som følge av vår geografiske beliggenhet og natur, klimatiske forhold og den aktive politikken vi har ført gjennom mange år.

Resultatet er at vi har en god dyrehelse som sammen med strukturen og kvaliteten i norsk husdyrhold gir oss et bedre utgangspunkt for å mestre f.eks situasjonen knyttet til fugleinfluensa, enn hva den kunne ha vært. Norske dyr er faktisk blant de friskeste i verden.

At salmonella er nærmest ikke-eksisterende problem i matprodukter fra norsk landbruk, er et godt eksempel i så måte.

De fleste andre zoonoser, d.v.s. sjukdommer som smitter fra dyr til mennesker, er vi enten fri for, eller de er sterkt redusert de siste årene. Bildene fra Sørøst-Asia i forbindelse med fugleinfluensaen viser stor tetthet av frittgående fjørfe og stor grad av nærkontakt mellom dyr og mennesker.

I tillegg er det dårlige hygieniske forhold i flere av disse landene. Dette gir en sterk kontrast til det norske fjørfeholdet. Her håndteres dyrene av et fåtall personer på en hygienisk måte.

Ville fugler og hobbyfjørfe er en større utfordring, noe Mattilsynet som rette myndighet følger tett opp. Uansett hvilket problem det måtte dreie seg om langs matkjeden, står Norge godt rustet i forhold til mange andre land.

Dagens situasjon har imidlertid gitt oss en påminnelse om hvor viktig det er å ha dyktige og lojale næringsutøvere, gode fagmiljøer og en kompetent forvaltning. Det er i slike situasjoner vi får betalt for systematisk og solid kvalitetssikringsarbeid i hele verdikjeden.

Regjeringen vil også framover følge opp arbeidet på denne sektoren slik at risikoen for sykdom og lidelse både for dyr og mennesker forblir lav i Norge. Folk skal være trygge på maten som produseres og fortæres i Norge.

Avslutning
Godtfolk. Som jeg sa innledningsvis skal et nytt politisk flertall merkes i praktisk politikk i de fire årene Regjeringen er valgt for.

Det skal merkes at Regjeringen har offensive målsettinger når det gjelder å skape spennende arbeidsplasser og attraktive bosteder i store og små lokalsamfunn over hele landet. Det skal merkes at landbruket og næringsmiddelindustrien verdsettes som den bærebjelken næringa er når det gjelder å skape livskraftige bygder landet rundt.

Og det skal merkes at landet har ei Regjering som vil ta i bruk politiske redskap for å sikre en miljøvennlig, bygdevennlig og forbruker­vennlig utvikling av landbruket i Norge.

Det legges ikke skjul på at utfordringene er store i forhold til å sikre et handlingsrom i WTO-avtalen som gir oss anledning til å realisere våre ambisjoner. Og det kan bli behov for store og omfattende endringer i virkemiddelbruken.

Men jeg er overbevist om at mulighetene finnes, både i de internasjonale forhandlingene og i den nasjonale politikkutformingen, og jeg forsikrer dere om at Regjeringen vil gjøre alt vi kan for å bruke disse mulighetene.

Og med dette budskapet vil jeg få si takk for meg – og ønske arrangører og besøkende lykke til med Agrovisjonsdagene her i Stavanger.