Utfordringer og muligheter for den Nord-Norske bonden framover

Fagmøte (Adventsmøte)for svineprodusentene i Helgeland og Salten arrangert av Norsvin, Fellekjøpet, Helgeland Sparebank og Gilde,1. desember 2005

Først; Takk for invitasjonen hit til fagmøtet i Mo i Rana - og anledningen til å snakke om sentrum-venstre regjeringens landbrukspolitikk. Valget ga et nytt politisk flertall i Norge og banet vei for den første flertallsregjeringen på 20 år og den første landbruksministeren fra Senterpartiet på 15 år. Det bør og skal etter hvert kunne merkes ute i distriktene at dette valget ga en ny politikk som ikke aksepterer sentralisering og liberalisering som naturgitte, ønskede utviklingstrender.

Soria Moria
Regjeringsplattformen fra Soria Moria gir et godt grunnlag for en offensiv distrikts- og landbrukspolitikk. Den angir de grunnleggende verdi- og retningsvalgene og hovedprioriteringene. Regjeringen har høye ambisjoner på dette området. Vi vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og et levende landbruk over hele landet. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene.

Dette viser vår vektlegging av distriktsdimensjonen og landbrukets samfunnsoppgaver. Landbruket er mangfoldig og er også viktig for andre næringer, som nærings­middelindustrien, reiseliv og kultur. Vi vil videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift, og stimulere til utvikling av nisjeprodukter, satse på bygdeutviklingstiltak og bioenergi – som vi allerede har startet på i tilleggsbudsjettet.

Vi mener at ved en målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende konkurransen i økonomi og næringsliv. Disse målsetningene ikke kan nås uten at landbruket beholder sin kraft som motor i utviklingen av næringslivet og lokalsamfunnene landet rundt.

Norsk landbruk må og skal levere resultater i forhold til forbrukerne som gjør at det fortsatt er sterk vilje til å opprettholde landbruket. Landbrukets suksesskriterier i forhold til forbrukerne er kvalitet og trygghet på det vi leverer i form av mat, tjenester og landskap. Norsk landbruk har et utrolig godt utgangspunkt her, og vi vil legge stor vekt på å skape en politikk som har tillit og troverdighet hos forbrukerne.

Skal vi lykkes med dette er lønnsomhet i alle ledd av verdikjeden selvsagt avgjørende – hos bonden, i førstehåndsmottak, og i videreforedling og distribusjon. Vi vil sikre utøverne i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Vel vitende om at utfordringene for å få det til ikke vil bli mindre enn de har vært. Og vi vil ha fokus på hele det landbruket vi har – ikke bare på vilkårene for de største samarbeidsforetakene og nisjeprodusentene. En fornuftig utvikling for de mange driftsenhetene imellom der vil være avgjørende for å nå målsettingene våre.

Det er mye som skal utvikles og konkretiseres over tid, i den fireårsperioden vi er valgt for. Dette vil vi komme tilbake til ved mange anledninger framover, blant annet i de (v)årlige jordbruksforhandlingene.

WTO endrer ikke målsettingene
Siden vi fikk en ny politisk ledelse her i landet har vi på landbruksområdet hatt stor oppmerksomhet omkring WTO-forhandlingene. Soria Moria-erklæringen gir de grunnleggende verdivalgene og den politiske retningen. Men det er selvfølgelig ikke slik at den er uttømmende på konkret politikkutforming. Det er mye som skal utvikles og konkretiseres over tid, i den fireårsperioden vi er valgt for. Utformingen av politikken ønsker vi skal skje i en åpen debatt - og i godt samarbeid med berørte aktører i alle deler av matproduksjonskjeden.

Det er heldigvis relativt bred politisk enighet om de overordnede målene for landbrukspolitikken. Men det er i den daglige politikkutformingen – i de daglige prioriteringene – vi må gjøre de valgene som viser at vi har fått en ny flertallsregjering. Så vil noen si at ” dette er jo fine ord, men om den kan bli noe forsinket så vil vi snart ha en ny WTO-avtale og da…..”

La meg slå fast: WTO vil ikke endre på våre mål med å drive landbrukspolitikk. Hensikten med å drive politikken vil være den samme. Og WTO-forhandlingene handler heller ikke om mål, men om virkemidler. Det er forpliktelser på hvilke tiltak og virkemidler som kan benyttes – og i hvilke omfang – WTO-forhandlingene handler om. Og det er klart at en evt. WTO-avtale vil kunne bety vesentlige omlegginger av virkemiddelbruken og større utfordringer i å nå målene.

Tre hovedbudskap om WTO-prosessen

Når det gjelder WTO har vi tre viktige utgangspunkt:

Regjeringen gjør det som står i dens makt for å skape et handlingsrom som gir muligheter for en aktiv, nasjonal landbrukspolitikk i framtida. For å få til det, er et tilstrekkelig tollvern helt sentralt og det høyest prioriterte forhandlingsområdet for Norge.

Regjeringen vil utnytte det handlingsrommet som skapes med målretta, effektive virkemidler.

Og vi skal gjøre det så åpent som det lar seg gjøre. Vi ønsker debatt om WTO. En åpen debatt er viktig av demokratiske hensyn og for å få fram alle relevante synspunkter og vinklinger.

Regjeringen ønsker å stimulere de mulighetene som er ute på bygdene, ta hele bygdesamfunnene i bruk, utvikle både det tradisjonelle landbruket og ta i bruk nye næringer med basis i det enkelte bruk ute på bygda. En fortsatt mulighet til å forfølge det sporet er en viktig drivkraft i WTO-forhandlingene. WTO vil kunne innebære de største utfordringene landbrukssektoren har stått overfor i nyere tid. Det er da målsettingene forplikter. Og det er derfor vi har brukt tid på grunnlaget i Soria Moria-erklæringen.

Situasjonen i forhandlingene er nå at ministermøtet i Geneve tidlig i november ikke ga tilstrekkelig tilnærming til at det er realistisk å komme til enighet i Hong Kong i desember. Det betyr at Hong Kong kan bli en mellomstasjon og at det vil bli jobbet videre i 2006 for å komme fram til en ny avtale.

Mer enn norsk landbruk
Media i Norge har til en viss grad skapt et inntrykk av at WTO-forhandlingene dreier seg om interesseavveing mellom fattige bønder i U-land og norske bønder. Jeg kan bli ganske oppgitt over en slik vinkling. Det er ikke norsk landbruks interesser som gjør at man trolig ikke kommer til et sluttresultat i Hong Kong. Sentrale problemstillinger som hindrer framdrift i dagens forhandlingssituasjon er f.eks. USAs markedsadgang til U-land, hva EU vil oppnå i forhandlingene om industrivarer og tjenester, hvilken spesialbehandling U-landene skal få. På det siste punktet er man kommet kort i forhandlingene.

Når det gjelder situasjonen for U-landene, vil jeg gjerne understreke at Norge har gitt særskilte preferanser til nær 50 såkalte MUL-land. For matvarer fra disse landene kreves det ikke toll. Det er derfor ikke slik at Norge bygger høye tollbarrierer mot de fattigste U-landene, situasjonen er tvert om ved at vi innvilger disse fordelene i forhold til vårt generelle tollvern.

For Regjeringen er det av stor betydning at WTO-forhandlingene gir et resultat som sikrer fattige land tilstrekkelig handlingsrom til å beskytte egen matproduksjon, og ivaretar de fattigste landenes muligheter for beskyttelse og konkurransefortrinn. Regjeringen ønsker en forhandlings­løsning i WTO som sikrer rettferdige kjøreregler i verdenshandelen. Det er ikke noen alternativ å melde seg ut av WTO. Men det må være en balansert løsning mellom interessene til importerende og eksporterende land.

WTO-konsekvenser
Det er ikke mulig å gi noe eksakt svar på hva som vil være konsekvensene av en WTO-avtale, annet enn at det vil bli en stor utfordring både for næringa og myndighetene. Det er mulig å beregne konsekvensene av enkeltelementer i en forhandlingsløsning, men det avgjørende blir summen av hva en oppnår i forhandlingene og landbrukspolitiske tilpasninger i ettertid.

Handlingsrom og kompensasjon
Våre høye målsettinger for landbruket i Norge forplikter oss. Den forplikter oss til å gjøre det vi kan i forhandlingene nå for å sikre et best mulig utgangspunkt for å føre en nasjonal landbrukspolitikk etter at avtalen er kommet på plass.

Et resultat i WTO-forhandlingene med kutt i tollsatser og internstøtte, vil kunne føre til lavere produktpriser og forverring av inntektsmulighetene i landbruket. Soria Moria erklæringen legger opp til en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk når forhandlingsresultatet foreligger. Regjeringen mener det er helt nødvendig å komme med kompenserende tiltak dersom vi skal kunne oppfylle målsetningen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet.

Utformingen av slike tiltak vil vi komme nærmere tilbake til når avtalens innhold er avklart.

Strategier for å skape lønnsomhet i alle ledd
En eventuell forhandlingsløsning i WTO vil gi oss krevende utfordringer i å legge til rette for lønnsomhet i hele matvarekjeden. Men også uten WTO har vi økende utfordringer i forhold til at verden omkring. kommer tettere på oss. Og tilstrekkelig lønnsomhet må gjelde alle ledd i verdikjeden. På veien fra fjøsdøra til butikkhylla tas det mange beslutninger som har avgjørende betydning for kostnadsnivå og i hvilken grad vi lykkes i å treffe forbrukernes ønsker og behov. Forbrukernes tillit må vinnes, bl.a. ved å utvikle nye varer og tjenester og sørge for trygge kvalitetsvarer som forbrukerne ønsker og opplever som spennende.

Familiejordbruk og volumproduksjon
Mye av ryggraden i det norske jordbruket består i dag av det som ofte benevnes som familiejordbruket, det som ligger mellom nisjeproduksjonen for spesialmarkeder og de virkelig store produsentene.

Vi vil legge større vekt på familiejordbruket. Det er derfra utviklingen videre må starte. Det aller meste av norsk jordbruk er såkalt volumproduksjon. Det er basisen. Det er der de fleste har sitt arbeid og inntekt – og det er den som sørger for de aller fleste måltidene i landet. Et årsverk i volumproduksjon skal føles like verdsatt som et årsverk i en nisje.

Jeg er overbevist om at grunnlaget for å lykkes i nisjene – og i næringsmiddelindustrien for øvrig – er en profesjonell og effektiv volumproduksjon, med godt kommunisert kvalitetssikring i alle ledd.

Samtidig er det en viktig oppgave i landbrukspolitikken i seg sjøl å sikre et høyt antall bruk. Her spiller deltidsbrukene en sentral rolle som en helt nødvendig del av norsk landbruk.

Stabilitet framfor omstilling
Landbrukspolitikken de siste årene har gitt for mye gass på strukturrasjonalisering, og definert kostnadseffektivisering som eneste inntektsmulighet for aktive, tradisjonelle bønder. Effektene av denne politikken er langt fra synlige fullt ut enda, men det er ingen tvil om at strukturgrepene som er gjort i lovverk og virkemiddelbruk bidrar til den raske takten i bruksnedlegging.

Vi kommer likevel ikke til å reversere noe av det som er gjort, for etter store endringer er det behov for stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Jeg har stor respekt for de bøndene som nå har satsa i henhold til de politiske signalene som er gitt. Tilpasning til de endringene som er gjort vil pågå i mange år.

Sett fra bonden side, er det ikke minst politiske signaler og utforming av virkemidlene i landbrukspolitikken som er avgjørende når det fattes langsiktige investeringsbeslutninger. Disse investeringer skal avskrives over flere tiår. Vi har et sterkt ønske om å bidra til at de som skal investere har mest mulig forutsigbare rammer å forholde seg til.

Investeringsvirkemidler
Investeringsvirkemidlene er kraftige virkemidler. Etter omleggingen av forvaltnings­regimet fra 2005, er tildelingen av midler endret. Det er økt etterspørsel etter midler. I 2005 er en større andel av midlene brukt innenfor tradisjonelt landbruk enn tidligere. Innovasjon Norge hadde brukt opp investeringsmidlene til landbruket, i så godt som alle fylker, allerede i august.

Regjeringen vil legge vekt på at BU-midlene forvaltes på en måte som bidrar til å nå målene i regjeringserklæringen. Vi vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Vi vil prioritere bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården og annen primærnæringsvirksomhet. BU-midlene skal brukes til lønnsom næringsutvikling i hele landet. For meg betyr dette at midlene må fordeles på flere. Flere foretak enn i dag må, gjennom investeringsvirkemidlene, få mulighet til å investere og bedre lønnsomheten.

Vi vil utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering, slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre enn i dag, og vi vil prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen, slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes, også for familiejordbruket.

Innenfor melkeproduksjonen har mye satsing de siste årene foregått i samdrifter. Men det er viktig å skape tro på at det også skal være mulig å satse på ei framtid i melkeproduksjonen på enkeltbruk. Utformingen av strukturen i melkeproduksjonen framover, dreier seg først og fremst om hvordan vi ønsker at Norge skal se ut, og om hvilke kvaliteter vi vil bygge framtidas landbruk på. Vi ønsker å legge til rette for at også enkeltbrukene kan utvikle seg.

Samarbeid
Og det er mye ugjort når det gjelder å selge norsk mat, norske mattradisjoner og norske varianter i et tettere samarbeid med reiselivet. Vi vil ta initiativ til en mye tettere dialog med de som selger Norge og norsk mat og de som videreutvikler det norske varespekteret, for å få mer ut av dette området til gjensidig nytte og glede for forbrukere og turister. Kombinasjonsbrukene som utnytter gårdens samlede ressurser effektivt – innmark, utmark og arbeidskraft og kompetanse.

Men satsing på enkeltbruk betyr ikke at vi ikke vil stimulere til gode fellesskapsløsninger mellom bøndene. Vi har for eksempel en stor utfordring i beitebruken; å utvikle det grasbaserte husdyrholdet, for å pleie kulturlandskapet og hindre gjengroing.

Nord-norsk landbruk
For noen få dager siden la Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF) fram resultatet av driftsgranskingene for 2004. For gårdsbruk i Nord-Norge var de gjennomsnittlige jordbruksinntektene 176.000 kroner per årsverk i 2004. Inntektene økte med 7.600 kroner, det vil si 4,5 % fra året før. De gjennomsnittlige jordbruksinntektene for hele landet var 171.300 kroner, dvs. noe lavere enn gjennomsnittet for Nord-Norge.

Større produksjon og økt areal er hovedårsakene til at produksjonsinntektene økte. Færre timer og mindre renteutgifter medvirket til den økte jordbruksinntekten per årsverk. Forskjellen mellom fylkene i landsdelen skyldes ulik bruksstruktur og ulikt distriktstilskudd på melk.

Når det gjelder inntektsutviklingen i jordbruket, vil jeg vise til at vi har som mål å sikre utøverne i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Inntektsøkningen driftsgranskingene viser for 2004 er ikke nok til å oppfylle et slikt mål. Vi vil komme tilbake til hvordan vi vil nå dette målet, bl.a. ved de årlige jordbruks-oppgjørene.

Den relative fordelingen av antall jordbruksbedrifter med ulike produksjoner mellom regioner har holdt seg forholdsvis stabil siden 1989. Landsdelen har ca. 9 prosent av landets jordbruksareal og 9 prosent av landets driftsenheter. Den årlige resultatkontrollen i forbindelse med jordbruksoppgjørene viser at Nord- Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de fleste produksjoner i løpet av perioden fra 1985 til 2003. Nord-Norge har i denne perioden økt sin andel av produksjonen både av sauekjøtt, storfekjøtt, svinekjøtt og melk. Fra 1999 til 2004 har den årlige prosentvise reduk­sjonen i antall jordbruksbedrifter vært størst i Nord-Norge og på Vestlandet. Materialet viser med andre ord et blandet bilde, men med en forholdsvis positiv utvikling for jordbruket i Nord-Norge.

Landbruket i Nord-Norge har spesielle utfordringer knyttet til den spredte produksjonen og de lange avstandene. På grunn av vanskelige naturgitte forhold, små og spredte landbruksmiljø og lange avstander for transport av innsatsfaktorer og landbruksprodukter vil det i de tre nordligste fylkene være en særlig utfordring å opprettholde livskraftig landbruk som grunnlag for sysselsetting og bosetting. De klimatiske forholdene i landsdelen medfører imidlertid også fordeler i enkelte produksjoner, blant annet i form av mindre behov for bruk av kjemiske plantevernmidler. De forholdsvis lange avstandene kan gjøre det vanskelig å øke effektiviteten i produksjon og foredling i samme grad som i andre deler av landet.

Jeg vil i denne sammenheng gjerne vise til regjeringsplattformen fra Soria-Moria. Regjeringen vil sikre et landbruk med variert bruksstruktur over hele landet. Vi vil som nevnt styrke strukturprofilen med økt satsing også på familiejordbruket. Vi vil også legge vekt på en klar distriktsprofil, jamfør det jeg tidligere har sagt om at det er et mål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene.

Tilskuddsordninger som bl.a. distriktstilskuddene for kjøtt og melk er viktige som bidrag til å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene gjennom å motvirke avstands- og skalaulemper. For bl.a. å stimulere til et aktivt landbruk og grovbaserte produksjoner i Nord-Norge vil vi selvfølgelig også opprettholde kanaliseringspolitikken.

Svineproduksjon
Jeg vil gjerne også benytte muligheten dette møtet gir meg til å komme inn på norsk svineproduksjon. Økonomien i svineholdet er i stor grad avhengig av markedssituasjonen, dvs. av om det er samsvar mellom produksjon og etterspørsel av svinekjøtt. Vi har vært gjennom en periode med overskudd av gris med redusert økonomi i svineholdet. Etter de informasjoner jeg har mottatt er økonomien i produksjonen nå relativt god. Men også i 2006 forventes det et overskudd som er prognosert til 4.400 tonn svinekjøtt.

Regjeringen vektlegger at landbrukssamvirket skal kunne opprettholde sin rolle som markedsregulator. Når det gjelder svineproduksjon, mener jeg det er viktig at slakterisamvirket som en operativ aktør i markedet skal ha mulighet til å utføre de nødvendige tiltak, rettet mot både tilbuds- og etterspørselssiden, for å oppnå markedsbalanse i kjøttmarkedet.

Når det gjelder slakterisamvirket, vil jeg også vise til departementet er interessert i effektene av omorganiseringen til en konsernmodell av kjøttsamvirket. Herunder bl.a. om hvordan omorganiseringen virker inn på produsentpris i de ulike regioner i landet.

Når det gjelder satsing på nisjeprodukter, har jeg merket meg at den Gilde-eide bedriften Thulefjord får et godt resultat i år, basert på nordnorske råvarer og tradisjoner. Norske bønder og matprodusenter er dyktige nytenkere og gründere. Mange satser på nye produksjoner, nye produkter ser dagens lys og gamle oppskrifter vekkes til live. Det er også andre bedrifter i landsdelen som lykkes med dette innen kjøttsektoren. Eksempelvis er også Aron Mat i Tromsø en slik bedrift som har satset på å tilføre produktene sine en ekstra verdi.

Strukturen innen svineholdet
Relativt kort tid tilbake ble det gjennomført heving av de generelle grensene for konsesjonsfri drift innen svine- og fjørfeholdet. Som jeg nevnte innledningsvis kommer vi ikke til å reversere de nylig gjennomførte strukturgrep, som f.eks. endringene i regelverket for husdyrkonsesjon. Etter de store endringer som har vært, er det behov for stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene.

Når det gjelder strukturen svineholdet i Nord-Norge, er det i slaktegrisproduksjon i regionen flere slaktegriser pr. år og foretak enn hva som er tilfelle i mange andre fylker, og den ligger om lag på nivå med situasjonen i Rogaland. Tilsvarende tall fra søknad om produksjonstilskudd i 2004 viser at ut fra antall avlspurker pr. besetning i smågris-produksjon i landsdelen, er det relativt sett mindre besetninger i Nord-Norge jamført med landet for øvrig.

Innen svineholdet har det vært etablert såkalte purkeringer, bestående av en stor besetning, ”navet” og flere mindre ”satelitter” som mottar drektige purker fra navet. Med dette samarbeidet kan små og midlere besetninger oppnå mer effektiv produksjon. Tilsvarende er det innenfor spesialisert kjøttfeproduksjon etablert noen såkalte ”biffringer”, for produksjon av kalv og framføring av dyra til slakt. Denne type produksjonsopplegg kan bidra til at mindre besetninger videreføres, og i tillegg oppnås gevinster gjennom faglig og sosialt fellesskap.

Andre virkemidler overfor svinenæringa
Det er rettet særskilte tilskuddsvirkemidler mot svineproduksjonen i Nord-Norge. Dette gjelder bl.a. distriktstilskuddet til kjøtt som jeg allerede har nevnt. Jeg vil gjerne også komme inn på korn- og kraftfôrpolitikken. Fôrkostnadene utgjør en stor del av produksjonskostnadene i svineholdet. Kraftfôrprisen har derfor stor betydning for økonomien i denne produksjonen. Det er dermed viktig å vurdere prisen på fôrkorn, slik at ikke produksjonskostnadene i husdyrholdet blir for store.

Et viktig formål med korn- og kraftfôrpolitikken er å bidra til å jevne ut fôrkostnader i husdyrproduksjonene i ulike deler av landet. Dette ved å dempe fortrinnene ved å bruke eget korn til fôr, og å utlikne noen av ulempene ved at korn og kraftfôr må transporteres over lange avstander. Prisnedskrivingstilskuddet til norsk korn bidrar til at det stort sett lønner seg å selge kornet i stedet for å bruke det til fôr på egen gård, og bidrar samtidig til å redusere prisen på kraftfôr. Ulempene som blir skapt av store geografiske avstander dempes ved hjelp av fraktilskudd på korn og kraftfôr.

Jeg vil også gjerne ta opp den felles satsingen som er gjort på avlssiden innen norsk svinehold. Norske svineprodusenter har i felleskap utviklet en frisk og markedstilpasset gris, som også er en effektiv fôrutnytter og en gris som er konkurransedyktig inter-nasjonalt.

Jeg vil her gjerne følge opp med å skryte av de norske svineprodusentene. Dere er profesjonelle produsenter, og representerer et fagmiljø som videreutvikler og raskt tar i bruk ny kunnskap, avlsmateriale og teknologi.

Avslutning
Som jeg sa innledningsvis skal et nytt politisk flertall merkes i praktisk politikk i de fire årene vi er valgt for. Det skal merkes at Regjeringen har offensive målsettinger når det gjelder å skape spennende arbeidsplasser og attraktive bosteder i store og små lokalsamfunn over hele landet. Det skal merkes at landbruket og næringsmiddelindustrien verdsettes som den bærebjelken næringa er når det gjelder å skape livskraftige bygder landet rundt. Jeg er overbevist om at mulighetene finnes, både i de internasjonale forhandlingene og i den nasjonale politikkutformingen, og jeg forsikrer dere om at Regjeringen vil gjøre alt vi kan for å bruke disse mulighetene.