Tale: Volum- eller nisjeproduksjon?
YARAs kvalitetsseminar 2005

Godtfolk

Takk for invitasjonen til YARAs kvalitetsseminar. Statsråden ville gjerne ha vært her, men er for øyeblikket i Roma på generalkonferansen i FAO. Problemstillingene dere reiser i dag er viktige spørsmål for hele den norske verdikjeden for mat; Hva slags bønder har næringsmiddelindustrien bruk for? Og skal det satses på volum- eller nisjeproduksjon?

Siden vi fikk en ny politisk ledelse - en flertallsregjering - her i landet har vi på landbruksområdet hatt stor oppmerksomhet omkring WTO-forhandlingene og situasjonen rundt fugleinfluensaen og mattrygghetsspørsmål. Dette er selvsagt svært viktige spørsmål for både landbruk og industri. Men jeg vil først si litt om flertallsregjeringens grunnlag - Soria Moria-erklæringen. Vi kan ikke velge strategi og virkemidler før vi har sagt hvor vi vil (eller sagt på en annen måte; det er dumt å kjøpe billett på toget før du vet hvor du skal).

Soria Moria
Regjeringsplattformen fra Soria Moria gir et godt grunnlag for en offensiv distrikts- og landbrukspolitikk. Det bør og skal etter hvert kunne merkes ute i distriktene at dette valget ga en ny politikk som ikke aksepterer sentralisering og liberalisering som naturgitte, ønskede utviklingstrender. Vi vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og et levende landbruk over hele landet. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene. Et viktig ledd i dette er å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Sånn som Norge er skrudd sammen, er en variert bruksstruktur nødvendig for i det hele att å ha landbruk i mange områder.

Dette viser vår vektlegging av distriktsdimensjonen og landbrukets samfunnsoppgaver. Landbruket er mangfoldig og er også viktig for andre næringer, som næringsmiddelindustrien, reiseliv og kultur. Vi vil videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift, og stimulere til utvikling av nisjeprodukter, satse på bygdeutviklingstiltak og bioenergi - som vi allerede har startet på i tilleggsbudsjettet.

Vi mener at ved en målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende konkurransen i økonomi og næringsliv. Norsk landbruk må og skal levere resultater i forhold til forbrukerne som gjør at det fortsatt er sterk vilje til å opprettholde landbruket. Norsk landbruk har et godt utgangspunkt her, og den nye politiske ledelsen i departementet vil legge stor vekt på å skape en politikk som har tillit og troverdighet hos forbrukerne. Vi vil prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen til næringen slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes. Virkemiddelbruken må stimulere til økt beiting med husdyr for å kunne holde et åpent kulturlandskap.

Skal vi lykkes med dette er lønnsomhet i alle ledd av verdikjeden selvsagt avgjørende - hos bonden, i førstehåndsmottak, og i videreforedling og distribusjon. Vi vil sikre utøverne i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Vel vitende om at utfordringene for å få det til ikke vil bli mindre enn de har vært. Og vi vil ha fokus på hele det landbruket vi har - ikke bare på vilkårene for de største samarbeidsforetakene og nisjeprodusentene. En fornuftig utvikling for de mange driftsenhetene imellom der vil være avgjørende for å nå målsettingene våre.

WTO endrer ikke målsettingene
Soria Moria-erklæringen gir de grunnleggende verdivalgene og den politiske retningen. Men det er selvfølgelig ikke slik at den er uttømmende på konkret politikkutforming. Det er mye som skal utvikles og konkretiseres over tid, i den fireårsperioden vi er valgt for. Utformingen av politikken ønsker vi skal skje i en åpen debatt - og i godt samarbeid med berørte aktører i alle deler av matproduksjonskjeden.

Det er heldigvis relativt bred politisk enighet om de overordnede målene for landbrukspolitikken. Men det er i den daglige politikkutformingen - i de daglige prioriteringene - vi må gjøre de valgene som viser at vi har fått en ny flertallsregjering. Så vil noen si at ”dette er jo fine ord, men om den kan bli noe forsinket så vil vi snart ha en ny WTO-avtale og da…..”

La meg slå fast: WTO vil ikke endre på våre mål med å drive landbrukspolitikk. Hensikten med å drive politikken vil være den samme. Og WTO-forhandlingene handler heller ikke om mål, men om virkemidler. Det er forpliktelser på hvilke tiltak og virkemidler som kan benyttes - og i hvilke omfang - WTO-forhandlingene handler om. Og det er klart at en evt. WTO-avtale vil kunne bety vesentlige omlegginger av virkemiddelbruken og større utfordringer i å nå målene.

Tre hovedbudskap om WTO-prosessen

Når det gjelder WTO har vi tre viktige utgangspunkt:

1. Regjeringen gjør det som står i dens makt for å skape et handlingsrom som gir muligheter for en aktiv, nasjonal landbrukspolitikk i framtida. For å få til det, er et tilstrekkelig tollvern helt sentralt og det høyest prioriterte forhandlingsområdet for Norge.
2. Regjeringen vil utnytte det handlingsrommet som skapes med målretta, effektive virkemidler.
3. Og vi skal gjøre det så åpent som det lar seg gjøre. Vi ønsker debatt om WTO. En åpen debatt er viktig av demokratiske hensyn og for å få fram alle relevante synspunkter og vinklinger.

Regjeringen ønsker å stimulere de mulighetene som er ute på bygdene, ta hele bygdesamfunnene i bruk, utvikle både det tradisjonelle landbruket og ta i bruk nye næringer med basis i det enkelte bruk ute på bygda. En fortsatt mulighet til å forfølge det sporet er en viktig drivkraft i WTO-forhandlingene. WTO vil kunne innebære de største utfordringene landbrukssektoren har stått overfor i nyere tid. Det er da målsettingene forplikter. Og det er derfor jeg har brukt tid på grunnlaget i Soria Moria-erklæringen.

Situasjonen i forhandlingene er nå at ministermøtet i Geneve tidlig i november ikke ga tilstrekkelig tilnærming til at det er realistisk å komme til enighet i Hong Kong i desember. Det betyr at Hong Kong kan bli en mellomstasjon og at det vil bli jobbet videre i 2006 for å komme fram til en ny avtale.

Mer enn norsk landbruk
Media i Norge har til en viss grad skapt et inntrykk av at WTO-forhandlingene dreier seg om interesseavveing mellom fattige bønder i U-land og norske bønder. Jeg kan bli ganske oppgitt over en slik vinkling. Det er ikke norsk landbruks interesser som gjør at man trolig ikke kommer til et sluttresultat i Hong Kong. Sentrale problemstillinger som hindrer framdrift i dagens forhandlingssituasjon er f.eks. USAs markedsadgang til U-land, hva EU vil oppnå i forhandlingene om industrivarer og tjenester, hvilken spesialbehandling U-landene skal få. På det siste punktet er man kommet kort i forhandlingene.

For Regjeringen er det av stor betydning at WTO-forhandlingene gir et resultat som sikrer fattige land tilstrekkelig handlingsrom til å beskytte egen matproduksjon, og ivaretar de fattigste landenes muligheter for beskyttelse og konkurransefortrinn. Regjeringen ønsker en forhandlings­løsning i WTO som sikrer rettferdige kjøreregler i verdenshandelen. Det er ikke noen alternativ å melde seg ut av WTO. Men det må være en balansert løsning mellom interessene til importerende og eksporterende land.

WTO-konsekvenser
Det er ikke mulig å gi noe eksakt svar på hva som vil være konsekvensene av en WTO-avtale, annet enn at det vil bli en stor utfordring både for næringa og myndighetene. Det er mulig å beregne konsekvensene av enkeltelementer i en forhandlingsløsning, men det avgjørende blir summen av hva en oppnår i forhandlingene og landbrukspolitiske tilpasninger i ettertid.

Strategier for å skape lønnsomhet i alle ledd
En eventuell forhandlingsløsning i WTO vil gi oss krevende utfordringer i å legge til rette for lønnsomhet i hele matvarekjeden. Men også uten WTO har vi økende utfordringer i forhold til at verden omkring. kommer tettere på oss. Og tilstrekkelig lønnsomhet må gjelde alle ledd i verdikjeden. På veien fra fjøsdøra til butikkhylla tas det mange beslutninger som har avgjørende betydning for kostnadsnivå og i hvilken grad vi lykkes i å treffe forbrukernes ønsker og behov. Forbrukernes tillit må vinnes, bl.a. ved å utvikle nye varer og tjenester og sørge for trygge kvalitetsvarer som forbrukerne ønsker og opplever som spennende.

Volum- eller nisjeproduksjon og familiejordbruket
Så er jeg særskilt stilt spørsmålet: – VOLUM ELLER NISJEPRODUKSJON? Jeg hadde nær sagt; Uavhengig av hvordan man definerer ”volum”- og ”nisjeproduksjon”, er jeg uenig i problemstillingen og ENTEN ELLER-valget det reiser. Fordi jeg mener at det er nødvendig å betjene alle markedssegmenter med norsk produksjon, så langt det er naturlig grunnlag for det i landet vårt. Og det er VIKTIG at alle deler av markedet betjenes. For det gir det største produksjonsgrunnlaget og de beste mulighetene for å videreføre et omfattende desentralisert norsk jordbruk – med fornøyde forbrukere.

Svaret på om det norske landbruket skal tilpasse seg som en effektiv råvareproduksjon i samarbeid med norsk næringsmiddelindustri, eller prioritere lokal foredling av råvarer ut fra regionale fortrinn, ligger i å ta det beste fra begge. Markedsmulighetene må utnyttes maksimalt, parallelt med å se mulighetene i alle resursene på gården. En volumbasert råvareproduksjon og en effektiv industri er bjelken i norsk matvareproduksjon. Samtidig må resursene utnyttes ved også å foredle lokale spesialiteter som rettes mot smalere og mer betalingsvillige markedsnisjer.

Mye av ryggraden i det norske jordbruket består i dag av det som ofte benevnes som familiejordbruket, det som ligger mellom nisjeproduksjonen for spesialmarkeder og de virkelig store produsentene. Vi vil legge større vekt på familiejordbruket. Det er derfra utviklingen videre må starte. Også denne gruppen må få muligheter til lønnsomhet og bli verdsatt.

Regjeringen har som mål å redusere nedgangen i antall aktive gårdsbruk samtidig som hele ressursgrunnlaget i bygdene tas i bruk. De fleste brukene driver i dag råvare­produksjon som videreforedes i næringsmiddelindustrien. Dette medfører at den økonomiske bærekraften i norsk jordbruk i hovedsak er basert på at alle ledd i verdikjeden fra bonden og fram til varene ligger på rullebandet i butikkene optimeres ut fra kvalitet og effektivitet.

Norske bønder har vist seg å være innovative på matområdet. Sammen med næring har det offentlige lagt til rette for virkemidler som har utviklet et større matmangfold, blant annet gjennom verdiskapingsprogrammet for mat. Det har bidratt til stor kreativitet i utviklingen av produkter. Og det vil fortsatt være nødvendig å øke forbrukernes valgmuligheter i det norske matfatet, og økt kompetanse og profesjonalitet for å lykkes i møte med et svært krevende marked.

Jeg ser at professor Reidar Almås skal snakke seinere i dag om bondeinnovatørene, volumprodusentene og de som detter imellom. Uten å ha hørt hans innlegg er noe av vår intensjon å redusere den følelsen mange har hatt de siste 4 årene - at de detter imellom to stoler; store volumprodusenter og nisjeprodusenter med egen foredling.

Stabilitet framfor omstilling
Denne holdningen har noen konsekvenser. Landbrukspolitikken de siste årene har gitt for mye gass på strukturrasjonalisering, og definert kostnadseffektivisering som eneste inntektsmulighet for aktive, tradisjonelle bønder. Effektene av denne politikken er langt fra synlige fullt ut enda, men det er ingen tvil om at strukturgrepene som er gjort i lovverk og virkemiddelbruk bidrar til den raske takten i bruksnedlegging.

Vi kommer likevel ikke til å reversere noe av det som er gjort, for etter store endringer er det behov for stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Vi har stor respekt for de bøndene som nå har satsa i henhold til de politiske signalene som er gitt. Tilpasning til de endringene som er gjort vil pågå i mange år. Sett fra bonden side, er det ikke minst politiske signaler og utforming av virkemidlene i landbrukspolitikken som er avgjørende når det fattes langsiktige investeringsbeslutninger. De som skal investere har stort behov for mest mulig forutsigbare rammer å forholde seg til.

Investeringsvirkemidlene må fordeles på flere
Investeringsvirkemidlene er kraftige virkemidler. Etter omleggingen av forvaltningsregimet fra 2005, er tildelingen av midler endret. Det er økt etterspørsel etter midler. I 2005 er en større andel av midlene brukt innenfor tradisjonelt landbruk enn tidligere. Innovasjon Norge hadde brukt opp investeringsmidlene til landbruket, i så godt som alle fylker, allerede i august.

Regjeringen vil legge vekt på at BU-midlene forvaltes på en måte som bidrar til å nå målene i regjeringserklæringen. Vi vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Vi vil prioritere bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården og annen primærnæringsvirksomhet. BU-midlene skal brukes til lønnsom næringsutvikling i hele landet. For meg betyr dette at midlene må fordeles på flere. Flere foretak enn i dag må, gjennom investeringsvirkemidlene, få mulighet til å investere og bedre lønnsomheten.

Vi vil utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering, slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre enn i dag, og vi vil prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen, slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes, også for familiejordbruket.

Innenfor melkeproduksjonen har mye satsing de siste årene foregått i samdrifter. Men det er viktig å skape tro på at det også skal være mulig å satse på ei framtid i melkeproduksjonen på enkeltbruk. Utformingen av strukturen i melkeproduksjonen framover, dreier seg først og fremst om hvordan vi ønsker at Norge skal se ut, og om hvilke kvaliteter vi vil bygge framtidas landbruk på. Vi ønsker å legge til rette for at også enkeltbrukene kan utvikle seg.

Samarbeid
Og det er mye ugjort når det gjelder å selge norsk mat, norske mattradisjoner og norske varianter i et tettere samarbeid med reiselivet. Vi vil ta initiativ til en mye tettere dialog med de som selger Norge og norsk mat og de som videreutvikler det norske varespekteret, for å få mer ut av dette området til gjensidig nytte og glede for forbrukere og turister. Kombinasjonsbrukene som utnytter gårdens samlede ressurser effektivt - innmark, utmark og arbeidskraft og kompetanse.

Men satsing på enkeltbruk betyr ikke at vi ikke vil stimulere til gode fellesskapsløsninger mellom bøndene. Vi har for eksempel en stor utfordring i beitebruken; å utvikle det grasbaserte husdyrholdet, for å pleie kulturlandskapet og hindre gjengroing.

Inntekt
Regjeringsplattformen fra Soria Moria er formulert forpliktende om inntekt; ”Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper”. Vi som har fulgt den landbrukspolitiske debatten en stund kjenner ulike varianter og nyanser i formuleringene på dette området. Vår inngang er at dette er forpliktende formulert, og at det er viljen og evnen til å levere resultater i forhold til det i praktisk politikk gjennom perioden vi skal bli målt på.

Mattrygghet og fugleinfluensa
Vi har den siste tiden fått flere eksempler som viser behovet for en aktiv politikk på matområdet - fugleinfluensaen, stenge restauranter og salmonella. På disse områdene kan vi ikke vike en tomme. Vi skal sikre helse og kvalitet hele veien fra gård til gane. Veterinære spørsmål kommer til å bli en viktig sak for denne regjeringen, og Regjeringen kommer til å følge situasjonen fra dag til dag framover i forhold til fugleinfluensa for å sikre helse og sikkerhet for folk i Norge.

Men matpolitikken må bygge på et solid faglig fundament. Vi har godt verktøy i det som er, og skal fortsette å være, et av verdens beste Mattilsyn. Vi skal være årvåkne og ikke sette dyre- og folkehelsa på spill. Samtidig skal vi ikke fatte vedtak som påfører oss tap uten grunn og forbrukerne unødig engstelse.

Dagens situasjon har imidlertid gitt oss en påminnelse om hvor viktig det er å ha dyktige og lojale næringsutøvere, gode fagmiljøer og en kompetent forvaltning. Det er i slike situasjonen vi får betalt for systematisk og solid kvalitetssikringsarbeid i hele verdikjeden. Regjeringen vil også framover følge opp arbeidet på denne sektoren slik at risikoen for sykdom og lidelse både for dyr og mennesker forblir lav i Norge. Folk skal være trygge på maten som produseres og fortæres i Norge.

Avslutning
Som jeg sa innledningsvis skal et nytt politisk flertall merkes i praktisk politikk i de fire årene vi er valgt for. Det skal merkes at Regjeringen har offensive målsettinger når det gjelder å skape spennende arbeidsplasser og attraktive bosteder i store og små lokalsamfunn over hele landet. Det skal merkes at landbruket og næringsmiddelindustrien verdsettes som den bærebjelken næringa er når det gjelder å skape livskraftige bygder landet rundt. Vi har ambisjoner, men er helt avhengig av, profesjonelle og fornuftige tilpasninger i alle ledd i matkjeden - og god dialog med de som er aktive i sektoren. Derfor ser jeg fram til å følge debatten i dag videre.