Dyrskun er et begrep. Dyrskun er en institusjon - for bønder, for bygdefolk og for folk flest.

For meg har Dyrsku’n vært et fast innslag hvert år så lenge jeg kan huske. Men i 2003 ble ikke høsten helt den samme. Jeg var i Mexico og jobbet med forhandlinger i WTO, og måtte ofre Dyrsku’n. Snakk om å være på feil sted.

Med sine imponerende 140 år, ble altså den første Dyrskue avholdt i god tid før parlamentarismen ble innført her i landet. Dyrskun er nesten like gammel som Telemarkskua, som vi har markert ved flere anledninger i år – og som også setter sitt tydelige og velfortjente preg også på årets Dyrskue.

For oss Telemarkinger er også Dyrsku’n med på å gi oss selvtillit. Det viser at vi kan. Og det viser at vi skaper noe som er attraktivt. Noen vil kanskje innvende at Telemark er et magert & skrint landbruksfylke; Det er rett at andre deler av landet har djupere jord og større vidder. Men det er ikke poenget.

I diktet Til Telemork beskriver Per Sivlefylket slik:

Der gror det Ryllik på Stovetak
Og Songar på Folkemunn

Eg lengtar aa sjå der han Aasmund rann
Som Raun av den gamle Rot
Eg lengtar aa sjaa, der han Jørund Skald
Gjekk fram på sin Gjætar-fot
Eg vitja vil han Dyre Vaa
Og gjesta Troll
Inni Grunge-Koll
Og Raudberg-Nut
Og so Storegut
- Til sumars so fær me sjaa.

Om jordsmonn og vekst kan være skrint i Telemark, er fylket desto rikere på det som framover blir vel så viktig for å skape aktivitet og næring på bygdene: Tradisjon, historie, kultur, identitet. Dette er viktige ”råvarer” for framtidig næringsutvikling.

I de trendy døgnfluenes tid som vi lever i, hvor mangfoldet av festivaler og arrangement årlig setter nye rekorder, står altså Dyrskun der som en påle, solid forankret i grunnfjellet og samler kanskje 80.000 mennesker på tre dager, om vi så må gå med søle til godt over ankelen. Dyrskun er en nasjonal institusjon. En institusjon som har tatt vare på sjela si og har beholdt det seriøse fagmesseinnholdet, beholdt sin kultur- og tradisjonsforankring, og derfor skiller seg ut.

Dyrsku´n sin suksess knytter seg til at en har holdt på noen fastpunkt:

• Samme tidspunkt. Den 2. fredagen i september har vært fast åpningsdag for Dyrsku´n ”til alle tider”. Det veit folk uten at en trenger å annonsere det.
• Samme plass. Dyrskuplassen i Seljord har vert møteplassen gjennom 140 år.
• Sist – og viktigst: En har hele tiden holdt fast på kjerneaktiviteten: Husdyrutstillinga. Denne er bokstavelig talt i sentrum - nå, som til alle tider Dyrsku´n har blitt arrangert. I år er 230 dyr påmeldt til dømming og premiering. Rundt denne kjernen, det opprinnelige, er det etter hvert blitt bygd ut et vidt spekter av aktivitetar:
• Handverkskroken med tradisjonsrike handverk og teknikkar.
• Husflidutstilling med nær 150 av landets fremste handverkarar.
• Knivhandel og klokkebyte
• Handelsmessa med 600 utstillarar.
• Folkefest og møteplass.

I dag er alle desse ”tilleggsaktivitetene” mer iøynefallende enn den opprinnelige husdyrutstillinga. Men poenget er at den opprinnelige kjernen fortsatt er der - at det blir bygd videre og ut ifra og på tradisjonen og røttene. Jeg mener mye av Dyrsku´n sin livskraft og suksess ligger nettopp her.

Og det er et poeng for landbruksnæringen og bygde-Norge å gjøre som Dyrsku´n har gjort: Utvikle nytt på grunnlag av den tradisjonen en står i. Utvikle nye produkter og nå nye kundegrupper.

Dyrskun viser oss hvor vi kom fra. Hva landbruk er og var. Den viser levende dyr og bedømmer dem ut fra kriterier om sunnhet og helse og kvalitet som produksjonsdyr for oss mennesker. Den viser oss hva norsk husflid og kunsthåndtverk har å by på. Og den viser oss norsk bygdekultur. Og så viser den oss kanskje også litt av drømmen om det som var-, eller drømmen om slik vi vil det skal være.

Men de som er redde for å drukne i nostalgi, kan jo bare bli med meg over til maskinutstillingene etterpå, så får dere en illustrasjon på hva som i dag kreves for å henge med i effektivitetsutviklingen - skape seg et lønnsomt levebrød i landbruket og dyrke våre vel 10 millioner dekar jord. Det gjøres gjennom drøyt 60.000 årsverk i dag. Jeg antar at det er flere enn meg som trenger mange timer på den delen av utstillinga.

Da Dyrskun startet var det flere hundre tusen årsverk - mange av oss var bønder. Siden så mange etter det har mistet den direkte daglige kontakten med det å produsere mat, å ha omgang med dyr og å utøve bygdekulturen, er det desto mer verdifullt at Dyrskun gir oss dette høykonsentrerte møtet med det.

Jeg er veldig opptatt av synliggjøringen landbruket og bygdeverdiene. Synlig­gjøringen er viktig for samfunnsholdningene til det norske landbruket framover. Fagfolk møter fagfolk, en traktor skifter eier (eller skifter bruker på leasingkontrakt), og fagfolk møter publikum - kundene sine i det daglige. Synliggjøring gir legitimitet og norsk landbruk er helt avhengig av å ha legitimitet i samfunnet.

• Landbruket har en kontrakt med samfunnet og skal levere:
• trygg mat, levende bygder og kulturlandskap
• Samfunnet gir landbruket rammer gjennom budsjettoverføringer, lovverk, tollvern og andre virkemidler som bidrar til stabilitet.
• Måten maten produseres og foredles på, samt at det opprettholdes et landbruk i hele landet, gir landbruket legitimitet og støtte i befolkningen.
• Jeg ønsker å utvikle landbruket på en måte som sikrer denne legitimiteten for norsk matproduksjon også i framtida.

Det er egentlig det ene politiske budskapet jeg ønsker å legge igjen ved åpningen av den 140. Dyrskun. Jeg ønsker å føre en landbruks- og bygdepolitikk som skal gi gode rammebetingelser for de som er i næringen, slik at det blir økonomisk mulig å drive landbruk på en måte som gir fortsatt legitimitet i befolkningen. Folk skal oppleve at målsettingene som de har hørt mange ganger har reelt innhold, og gir en konsekvens i politikkutformingen.

De skal kjenne at de har tillit til matproduksjonen. De skal få kvalitet og gode smaksopplevelser. Kultur og tradisjoner skal videreføres og videreutvikles. Vi skal opprettholde god dyre- og plantehelse. Kultur­landskapet skal holdes åpent, attraktivt og tilgjengelig, der det er mulig. Vi har så lite dyrka jord, at det blir tilløp til ramaskrik når vi opplever at det begynner å gro igjen. Vi vet at et åpent kulturlandskap et en av de viktigste grunnene til befolkningens oppslutning om landbrukspolitikken. Derfor bruker vi 125 mill. kroner i årets jordbruksavtale på et nytt tilskudd til beiting. Dyr på beite er et godt kulturlandskapstiltak.

Det er de aktive bøndene som må levere det. Vi som er politikere må levere rammebetingelsene. Men det er bare legitimitet i befolkningen som kan gjøre det mulig over tid. Og jeg er overbevist om legitimiteten forvitrer hvis leveransene i henhold til samfunns­kontrakten reduseres. Hvis landbruket industrialiseres, sentraliseres og arealene gror igjen, hvis vi ikke får mer igjen for pengene enn det som kan importeres; næringsstoffene i maten.

Her gjør dagens bønder en stor og viktig jobb. Gjennom å være gode matprodusenter, men også så mye mer enn det. Bønder er de virkelige forvalterne av store arealer og de har en nøkkelrolle i utformingen av landskapet. I tillegg har bønder tradisjon for å være viktige samfunnsbærere, spesielt i nærmiljøet, der de gjør en jobb som formidler av mange ulike goder. Jeg tenker blant annet på:

• levende nærmiljø, i form av dyr på beite og et variert kulturlandskap,
• rett og slett det å skape liv på bygda (som for eksempel Dyrsku’n),
• videreføring av lokal kunnskap og tradisjoner,
• og ikke minst engasjement for bygd og lokalmiljø.

Alt dette er med på å bygge opp under landbrukets anseelse i befolkningen.

Men å drive landbruk i Norge er også en stor utfordring, med den naturen, det klimaet og det kostnadsnivået vi har. Derfor er kontinuerlig arbeid med sikte på lønnsomhet selvsagt nødvendig - som i alle andre næringer. Men i bunnen må hensynet til samfunns­kontrakten alltid ligge.

Så om dere i løpet av helgen har tenkt å kjøpe ny rundballepresse eller ei glassfiberku,

• om dere vil lære knivsliping eller separering,
• om dere vil studere ulike dyreraser eller lytte til tradisjonsmusikk,
• om dere skal delta i husflidtevlinga eller se ”Telemarkskyr-koden”, med Seljord revy- og teatergruppe
• om dere mangler en trebolle på hytta, eller barna aldri har sett ei geit i levende live
• er jeg sikker på at dere vil få med dere opplevelser og ting herfra som gjør at dere forstår hvorfor Dyrskun har det omfanget og den plassen dette arrangementet faktisk har.

Lykke til med den 140. Dyrskun.