Genmodifisering: Pr. i dag er det ingen grunn til at frø fra genmodifiserte organismer bør benyttes i Norge.

Genene legger grunnlaget for liv. Genmodifiserte organismer (GMO) karakteriseres ved at de har fått tilført et eller flere gener fra andre individer eller arter. Det er høye forventninger til hvilke muligheter genteknologien kan gi. På den annen side er det også stor skepsis til teknologien fordi vi mangler kunnskap om bruk og konsekvenser.

Et strengt regelverk, og en utbredt skepsis blant norske forbrukere og produsenter har ført til at det ikke brukes genmodifiserte planter eller dyr i norsk matproduksjon. Det er heller ikke godkjent genmodifisert mat for salg i Norge, men dyrking av slike planter på verdensbasis er imidlertid økende. Norge importerer landbruksvarer fra land som dyrker, eller kan komme til å dyrke slike vekster. Risikoen for at varer som har GMO blir solgt til Norge er økende. Spørsmål knyttet til GMO er dermed høyst relevant for Norge.

Denne Regjeringen vil føre en restriktiv politikk og sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer må skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling. Dette er nedfelt i genteknologiloven. For meg er det viktig å sikre trygg mat, at forbrukerne kan velge GMO-fri mat, og at produsentene kan velge GMO-fri produksjon.

Flere undersøkelser har vist at et stort flertall blant forbrukerne er skeptiske til mat som inneholder genmodifisert materiale. Først og fremst fordi det ikke oppleves som samfunnsmessig nyttig, og at vi er bekymret for eventuelle miljømessige konsekvenser. I tillegg er forbrukerne opptatt av etiske forhold. Jeg har tatt initiativ til en ny forbrukerundersøkelse for å få kunnskap om hvordan holdningen hos norske forbrukere er i dag.

Sentrale aktører i matkjeden er engasjert i GMO-debatten. Norske landbruksorganisasjoner ønsker ikke at norsk landbruk skal delta i utviklingen av, eller ta i bruk GMO til mat eller fôr. De ønsker også at produkter som kjøtt, melk og egg fra dyr som har spist genmodifisert fôr skal merkes. Den utbredte skepsisen fører til at matvarebedrifter som ikke ønsker GMO i den maten de produserer, stiller strenge krav til sine underleverandører. Samtidig vet vi at noen matbedrifter i utgangspunktet positive til ny teknikk, men stiller krav til etikk, merking og sporbarhet før eventuell omsetning av GMO-produkter.

I løpet av 2006 ønsker jeg å invitere til en dialog med alle berørte parter for å diskutere vår politikk på GMO-området de neste åra.

De siste 10 åra har vist en sterk økning av areal brukt til dyrking av GMO. Særlig stor produksjon ser vi i USA, Argentina, Canada, Brasil og Kina. Også i EU ser vi at stadig flere GMO godkjennes, selv om det fortsatt er intern uenighet om slike godkjenninger. I underkant av tre fjerdedeler av plantene er i hovedsak tilført egenskaper som gjør dem tolerante for plantevernmidler, og ca. en femtedel er motstandsdyktige mot bestemte plantesykdommer.

Europaundersøkelsen om miljø fra 2004 viser at fire av ti europeere føler at de mangler informasjon om dyrking av genmodifiserte såvarer. Frontene står hardt mot hverandre. Flere forbruker- og miljøorganisasjoner har beskyldt EUs vitenskapskomité EFSA, for å være pro-GMO og for å være altfor dominert av næringsinteresser.

Forbrukerorganisasjoner i EU (BEUC) og globalt (Consumers International) etterlyser bedre risikovurderinger før godkjenning, troverdig merkings- og sporbarhetssystemer og tilfredsstillende overvåking av dyrking. En utfordring er å hindre innblanding av GMO i økologiske og konvensjonelle produkter. De afrikanske forbrukerorganisasjonene for eksempel, kan pr. i dag ikke se at fattige bønder har noen fordeler ved bruk av GMO, og etterlyser heller bedre tilgang på vann, og bedre priser på produktene sine.

For meg er det et viktig politisk mål å respektere og beskytte forbrukernes frihet til å velge GMO-fri mat. Også om 20 år. Pr. i dag ser jeg ingen grunn til at GMO-frø bør benyttes i Norge. Jeg kan ikke se noen dokumenterte fordeler for verken produsenter eller forbrukere.

Tiltak for å hindre utilsiktet innblanding må derfor rettes mot hele produksjonskjeden. Første prioritet er å sørge for tilgang på såfrø uten innblanding av genmodifisert materiale. Jeg er også opptatt av at den som forurenser andres avlinger med GMO må kompensere eventuelle økonomiske tap.

Regjeringen har en målsetting om at 15 prosent av matproduksjon og matforbruket skal være økologisk i 2015. Tiltak for å hindre innblanding er derfor spesielt viktig i forhold til økologisk produksjon hvor det er et totalforbud mot bruk av GMO.

Regjeringen står fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.

For å kunne opprettholde det norske regelverket er det viktig å flagge norske synspunkter tidlig, og å skape gode allianser blant land som er enige med oss. Vi vil:

• arbeide for at de krav vår genteknologilov stiller, også på sikt skal inngå i EUs regelverk,
• at det utarbeides gode europeiske regler for å hindre innblanding i hele matkjeden,
• at den som «forurenser» andres avlinger må kompensere økonomisk tap.

Det norske regelverket er i en særstilling i Europa ved at det stilles krav om at GMO skal være samfunnsnyttig og bidra til bærekraftig utvikling. De siste åra har EUs regelverk nærmet seg det norske, det viser at vi som EØS-land faktisk har mulighet til å påvirke.

Jeg mener forbrukerne skal ha rett til å velge GMO-fri mat, både i dag og i framtida. Økt global produksjon av GMO og økt handel gjør at det blir stadig mer utfordrende. Derfor vil regjeringen prioritere en offensiv internasjonal GMO-politikk. Derfor kan vi ikke overse GMO-debatten.

03.01.06