Takk for invitasjonen til programkonferansen.

Jeg er bedt om å snakke om et sentralt tema - det norske jord- og skogbrukslandskapet som grunnlag for verdiskaping og næringsutvikling.

Innledningsvis vil jeg knytte noen kommentarer til de overordnede målene i landbrukspolitikken hvor kulturlandskapet har en sentral plass - og om resultatene fra årets jordbruksavtale, hvor nettopp en forsterket kulturlandskapssatsting ble vektlagt.

Denne satsingen bygger på at landskapet skjøttes aktivt og forsvarlig ved bruk av motorsag, beiting og annen økonomisk aktivitet.

Videre vil jeg gå inn på sentrale verdiskapings- og næringsmuligheter som jeg ser er sterkt knyttet til en aktiv skjøtsel av landskapet, og hvilke kunnskapsutfordringer det er knyttet til disse.

Overordnede mål i Landbrukspolitikken

Den politikken vi fører på landbruks og matområdet skal ha en høy legitimitet i det norske samfunnet.

Det er mange forhold som påvirker dette:

• maten som produserer skal være trygg,
• helsen til dyr og planter skal være god,
• grunnlaget for å drive landbruk i Norge skal trygges,
• og ikke minst skal det sikres en langsiktig forvaltning av ressursgrunnlaget blant annet ved å utvikle og bevare kulturlandskapet.

Denne situasjonen blir bekreftet gjennom spørreundersøkelser i befolkningen, hvor ”ønske om et åpent kulturlandskap” fremheves som argument for et fortsatt aktivt landbruk.

På dette området er Regjeringen klar på at landbruket har en nøkkelrolle i landskapsutviklingen – og at et levende landbruk over hele landet er en forutsetning for at vi kan ha et levende og åpent kulturlandskap, - også i fremtiden.

På disse områdene vil jeg sikre at landbruket leverer.

Hvordan innrette landbrukspolitikken for få den ønskede utvikling av kulturlandskapet?

Norges unike særpreg

Det norske kulturlandskapet er

• unikt og ekte,
• det er et resultat av mange år med beiting, dyrking og hogst,
• samtidig som det byr på helt spesielle kvaliteter knyttet til kulturmark, veier, byggeskikk, kulturminner og biologisk mangfold.

Skal man ha et åpent kulturlandskap må det bo folk på stedet som kan gjøre den jobben som kreves i forhold til å forvalte, foredle og ikke minst formidle disse kvalitetene.

Uten aktivitet i distrikta gror kulturlandskapet igjen!

Hvordan redusert aktivitet påvirker landskapet illustreres godt med fotoprosjektet ” Tilbakeblikk - norsk landskap i endring”.

Gjennom dette unike bildematerialet har en satt verdien av kulturlandskapet på kartet - og ikke minst bidratt til å få endringer i kulturlandskapet inn på den politiske dagsorden.

Her vises det hvordan kulturlandskapet har endret seg de siste hundre år, - og ikke minst hvilke rolle landbruket, beitende dyr og vedfyring har hatt for denne utviklingen.

Gjengrioing er en utvikling som skjer over hele landet.

Norsk institutt for skog og landskap har dokumentert at så mye som 14 000 daa er i ferd med å gro igjen i løpet av en 3 årsperiode - bare rundt Oslofjorden.

Kampen mot gjengroing er sentralt for å bevare kulturlandskapet, men det er dette kombinert med en kryssild fra kortsiktig arealplanlegging og asfalt som gjør arbeidet spesielt krevende.

Kommunenes ansvar

Kommunene har en helt sentral rolle i utviklingen av kulturlandskapet. Jeg mener at flere av kommunene må bli mer bevisste og tenke mer langsiktig for å bevare viktige landbruksområder.

Kommunene er allerede oppfordra til å peke ut viktige områder for landbruk - kalt kjerneområde landbruk - og fastsette disse i den kommunale planleggingen. I dette ligger det at kommunen skal peke ut områder som er godt egnet for matproduksjon og verdifulle områder for landbrukets kulturlandskap.

Dette mener jeg er et offensivt grep i arealplanleggingen. Hoveddiskusjonen i arealplanleggingen i kommunene er ofte å finne de arealer som kan bygges ned eller omreguleres til næringsformål osv.

Ved å definere kjerneområder, kan kommunepolitikerne inviteres til å ta det motsatte utgangspunktet - nemlig: Hvordan kan vi beholde våre unike kulturlandskapsområder? Hvilke tiltak kan iversettes for å sikre kjerneområdene for fremtiden?

Slike grep er viktige for å snu kulturlandskap- og jordvernpolitikken fra å hindre nedbygging og gjengroing, til å utvikle og sikre unike kulturlandskapsverdier i nærmiljøet .

Ved å definere kjerneområder blir dette et verktøy for å unngå omdisponeringer av viktige ressurser, og de lange linjene i arealplanleggingen kan sikres mot at de mange enkeltsakene forringer viktige kulturlandskapsarealer.

Jeg tror at det er de kommuner som kan tilby egen innbyggere og tilreisende et flott kulturlandskap med fine rekreasjonsmuligheter, som også vil lykkes på områder som innovasjon og næringsutvikling.

Jordbruksavtalen

Som et resultat av årets jordbruksavtale har vi et offensivt budsjett for jord- og skogbrukssektoren i 2007.

Jordbruksavtalen var et skritt i riktig retning for å sikre et aktivt og variert landbruk over hele landet - og har ikke minst bidratt til en helhetlig kulturlandskapssatsing.

De viktigste elementene i denne sammenheng er:

• En styrket satsingen på skogbruk og bioenergi – Regjeringen har faktisk gjeninnført en nasjonal skogbrukspolitikk.

• Et nytt beitetilskudd som skal bidra til flere dyr på beite og mer målrettet beiting.
• Tilskudd til bønder for skjøtsel av kulturlandskapet.
• - og oppstart av et utviklingsprogram for grønt reiseliv

Årets jordbruksavtale representerer med andre ord en kursendring.

På mange områder bidrar den til å opprettholde muligheten for en variert bruksstruktur og familiejordbruket.

Avtalen stimulerer videre til å ta i bruk hele gårdens ressurser og bevege seg inn på nye markeder, og dermed utnytte nye muligheter innen næringen.

Bioenergi og grønt reiseliv er to helt sentrale mulighetsområder.

Her er det aktive jordbruket over hele landet utgangspunktet for næringsutvikling, og for begge disse sektorene er det helt avgjørende at vi har en politikk i bunn som sikrer en aktiv skjøtsel av kulturlandskapet.

Landskapet som potensial for verdiskaping og næringsutvikling

Ved å se på all den nyetableringa som har skjedd innen landbruket - mener jeg det har skjedd et regimeskifte:

Aldri før har vi sett en tilsvarende småskala næringsutvikling innen landbrukssektoren, enten det dreier seg om produksjon av lokale oster, ulike tilbud innen reiseliv, grønn energiproduksjon eller grønn omsorg (Inn på tunet).

Og potensialet for vekst er stort, både i omsetning, fortjeneste og i antall arbeidsplasser i Bygde-Norge.

Jeg tror vi i årene som kommer vil se en fremvekst av flere tusen nye arbeidsplasser innenfor landbruks- og matsektoren.

Skogbruk og Bioenergi

Miljøutfordringer og klima: Her har vi bare sett starten på en debatt som vil prege politikken og styre samfunnsutviklingen i lang tid framover.

Energispørsmål er helt sentralt her.

Bare innenfor bioenergi tror jeg det kan ligge an til en sysselsettingsvekst på 10.000 - 12.000 personer de neste årene.

Samtidig vet vi i følge klimaanalysen fra Statens forurensningstilsyn at bruk av bioenergi er et av de mest lønnsomme tiltakene for å redusere utslippene av CO2.

Også i lavutslippsrapporten ”Et klimavennlig Norge” er bioenergi, herunder biodrivstoff, et av de mange tiltakene som nevnes for å redusere utslipp av klimagasser.

Bioenergi er som et Colombi-egg med 3 gode sider:

• bra for miljøet
• bra for arbeidsplassene i bygdene og mulighetene for lokal verdiskaping
• OG bra for kulturlandskapet

Derfor vil Regjeringa vektlegge å øke bruken og produksjon av fornybar energi.

Det største potensialet for produksjon av bioenergi ligger i en økt avvirkning i skogbruket, hvor produksjon av bioenergi kan bli en langt viktigere avsetningskanal for mindreverdig virke enn hva det er i dag.

Dette vil også ha en enorm effekt på å holde kulturlandskapet åpent.

Samlet sett er dette en mulighet som landbruket som den viktigste leverandør av råstoff til bioenergi ikke kan la gå fra seg.

Jeg tror det viktigst for oss nå er å se muligheten og legge sammen den kunnskapen vi allerede har - for så raskt som mulig komme fram til effektive løsninger for hvordan bioenergi fra jord- og skogbruk skal bli et vesentlig bidrag for å dekke vår energiproduksjon.

Da blir det for det første viktig å lære av de kunnskapsmiljøene som har kommet lenger enn oss på dette.

Jeg var i Minnesota i oktober.

Der så vi blant annet på et kombinert elektrisitet- og biovarmeanlegg i St.Paul.

Dette viste hvilke muligheter som ligger i å produsere varme og elektrisitet basert på trevirke - og det viste ikke minst hvordan.

Forskningsmiljøene der arbeidet svært tett med næringsaktørene i arbeidet med å utvikle bioenergi og biodrivstoff.

Her er jeg utålmodig.

Nå vet vi mye om hvilke skadelige effekter menneskeskapte utslipp har på miljøet.

Vår største utfordring nå, er at alle de ”kloke hoder” - uansett om de befinner seg i forskningsmiljøer, næringslivet eller i forvaltningen - må arbeide sammen for å finnepraktiske løsninger på hvordan bioenergi kan bidra til å løse utfordringene på energisiden.

Dette vil også være viktig i vår nye strategi for forskning innen landbruks- og matsektoren som vil gjelde fra 2007.

Prioriterene her bygger sterkt under de behovene som næringen selv ser for sektoren.

Dette fordrer også at næringen i økende grad deltar i finansieringen av forskning og kunnskapsoppbygging på området.

På bioenergiområdet, som på mange andre områder, mener jeg også det er grunnlag for å se midlene til verdiskapingsprogrammene i Innovasjon Norge og forskningsprogrammene i Forskningsrådet i sammenheng.

Dette vil bli fulgt opp i 2007, samtidig som jeg neste år også vil be Forskningsrådet opprioritere satsing på bioenergi, blant annet gjennom økte bevilgninger fra Landbruks- og matdepartementet.

Kulturbasert reiseliv

Også innen kulturbasert reiseliv, inklusive satsingen på grønt reiseliv, mener jeg det er et store muligheter for en betydelig økning i verdiskapingen i bygdene.

Jeg er opptatt av at reiselivspolitikken må bygge på Norges mest unike særpreg, nemlig renhet, natur og et levende kulturlandskap på bygdene.

Vi kan aldri vinne i reiselivsmarkedet på at vi er billigst, eller tilby de beste shoppingmulighetene.

Vi kan aldri konkurrere med London om musicalene på West End, med Roma når det gjelder kultur eller antall soltimer og varmegrader på Grand Canaria.

Men vi har noe som kulturinteresserte og aktivitetsglade turister vil oppsøke mer og mer i framtida, nemlig gode turmuligheter i høyfjellet, aktive lokalsamfunn langs hele kysten og ro, renhet og et vakkert kulturlandskap.

Det er disse ekte og unike kvalitetene som legges til grunn når Regjeringen nå skal utarbeide en nasjonal reiselivsstrategi.

Reiselivsnæringene er som tjenestenæringen generelt i rask vekst, og markedet ser vi blant de stadig flere reisende - som i hverdagen bor i stressende bymiljøer - men i fritiden søker opplevelser i vakker og variert natur.

På denne måten fungere naturen og kulturarven både som et reisemål, men også som en kulisse for selve reisen.

Det er ikke nødvendigvis alle som vil gå i gjennom hullet i Trollhatten, da det for mange er tilstrekkelig å se Trollhatten fra kahyttvinduet i Hurtigruta.

Et annet eksempel er det Vestnorske fjordlandskap som nå står på UNESCOs verdensarvliste. Begrunnelsen for dette er at;

• De regnes blant de vakreste fjordlandskapene på kloden
• - og at kulturlandskapet og andre kulturell dimensjoner bidrar til å høyne områdets samlede verdi.

Konsekvensen av å få denne type anerkjennelse kommer blant annet til syne i Ullensvang - hvor omsetningen i turistnæringen nå er fire ganger så stor som omsetningen fra fruktproduksjonen - og dette er i Norges største fruktkommune!

Grønt reiseliv

I årets jordbruksavtale styrket vi satsingen på det landbruksbaserte og grønne reiselivet.

Her ble det bestemt å opprette et ” Utviklingsprogram for grønt reiseliv” fra og med 2007 og med til sammen 25 millioner kr i potten.

Målet er at programmet skal utvikle flere reiselivsprodukter som bygger på lokal mat, kultur, tradisjoner og aktiviteter i naturen.

Også på dette området vil jeg i 2007 prioritere å øke midler til forskning.

Forskning skal bidra til nytenkning og inspirasjon, og jeg legger vekt på at forskningen skal skje i tett samarbeide mellom næringsliv og forskningsmiljøene.

Forskning på dette området er også svært viktig for å sikre en bærekraftig bruk av natur- og kulturlandskapsresursene.

Bruk og vern

Jeg mener vi har et stort ansvar for ta vare på viktige ressurser for dagens og framtidige generasjoner.

I nåtid er det i mange tilfeller vanskelig å si hvordan vi i dag skal sikre viktige naturverdier og hva som blir viktig for våre barn og barnebarn.

Vi skal derfor ha et kontinuerlig fokus på å opprettholde det biologiske mangfoldet, verne om jordsmonnet og å redusere landbrukets forurensing til jord, vann og luft.

Landbruket som næring er basert på langsiktig tenkning, hvor trær plantes og jord kultiveres for kommende generasjoner.

Det er innenfor denne tenkningen vi blant annet har etablert et globalt sikkerhetslager for frø på Svalbard, hvor frø fra landbruksvekster bevares for framtidig bruk.

Dette er helt unikt - og viser en erkjennelsen av behovet for å bevare for fremtidige generasjoner.

Det vil bestandig være en diskusjon i skjæringsflaten mellom bruk og vern.

Men det vi vet, er at forsvarlig høsting av naturens ressurser, gjennom utmarksbeite, gjennom skogdrift og gjennom miljøvennlig matproduksjon, i de fleste tilfeller er den beste måten å sikre verdiene på for fremtiden.

Det er menneskenes – ofte bøndenes – næringsvirksomhet som har bidratt til å gi oss et unikt kulturlandskap, og til og med gjøre områder verneverdige.

Generelt tror jeg ikke vi tar vare på naturressursene ved kun å stoppe bruken, men tvert imot bør vi styre utviklingen i retning av en forsvarlig og miljøvennlig næringsaktivitet i bygdene.

Et viktig moment her, er å sikre den lokale involveringen i verneprosesser – og på denne måten sikre et tilstrekkelig vern, samtidig som det ikke legges unødvendige hindringer for lokalsamfunnet.

Økt lokal forståelse for verneformålet - og økt forståelse for viktigheten av vern hos folk flest, medfører også at vern i mange tilfeller kan danne grunnlag for ny næringsvirksomhet.

Jeg var selv og så hvordan vernet av Forelhogna ga grunnlag for unike opplevelser i form av seterturisme, matkultur og et levende setermiljø.

Dette er et klart eksempel på hvordan vern av områder kombinert med ekte og unike reiselivsprodukter spiller sammen og gir en ekstra dimensjon til det vernede området.

På dette området er Soria Moria erklæringen klar - og det er her påbegynt et arbeid med å se vernede områder som en ressurs for lokalsamfunn og lokal verdiskaping.

Jeg tok derfor initiativ til at det innenfor Arealprogrammet i vår ble utlyst forskningsmidler til å belyse spørsmålet om bærekraftig bruk i utmark og omkring verneområder, herunder kunnskap om resultater og effekter der det er dokumentert.

Jeg vet at interessen fra forskningsmiljøene på dette området har vært stort – og ser spent fram til hvordan forskerne vil belyse denne problemstillingen.

Samtidig ble det lyst ut midler til prosjekter som skulle se nærmere på bruken av arealresursene generelt, og da spesielt med hensyn til planlovgivningen. Resultater herfra vil være viktig med hensyn til politikkutforming og forvaltning av kulturlandskapet – og på dette området vil jeg også be Forskningsrådet opprettholde en økt innsats i 2007.

Matkultur

Kulturlandskap og turister, henger nøye sammen med mat og matkultur.

Her har vi i Norge et potensiale som på ingen måte oppfylt.

Jeg vil gjøre mat og norsk matkultur til en langt mer sentral del av det å komme til Norge som turist.

Norsk matkultur har mange dimensjoner:

• fra det norske kokkelandslaget vinner førsteplass i Culinary World Cup i Luxemburg,
• til Hans Brimis ost (?) servert på flatbrød midt i Jotunheimen.

Vi vet at kun 1% av tyske turister som kommer til Norge, gjør dette på grunn av maten.

Mitt mål er at satsinger som vår deltakelse på ”Grunhe Worche” i Berlin skal bidra til at utenlandske turister kommer til Norge for å møte og spise norske spesialiteter som fenalår fra høyfjellet og lam fra Lofoten.

Grunnlag for et voksende reiseliv ligger i å kombinere mat med natur og lokal kultur.

Jeg drar ikke til Berlin for å eksportere blomkål.

Derimot tar jeg med meg Turistforeningen til Tyskalnd for at de skal friste turistene med en opplevelse hvor vi kombinerer nettopp natur, kulturlandskap og lokal mat.

Regjeringen bruker bevist mat og kulturlandskapet som et aktivt element i Norgesprofileringen både hjemme og ute.

For eksempel har Norge gjennom formannskapet i Nordisk Ministerråd, sammen med våre nordiske naboer vedtatt å starte prosjektet Ny Nordisk Mat, som har en ramme på 25 mill kr over tre år.

Dette er penger som skal brukes til å øke kunnskapen om nordiske råvarer og ferdigvarer.

Vi legger også opp til et tettere forskningssamarbeider i Norden gjennom Nordisk Innovations Centers (NICe) med det nye programmet ”Ny Nordisk Mat”. Dette programmet har en ramme på 10 millioner kroner og skal fremme nordisk samarbeid og nordiske plattformer som kombinerer mat, turisme og opplevelsesindustrien.

Oppsummering

Kulturlandskapet og naturen i Norge danner sammen et ekte og unikt grunnlag for verdiskaping og ny næringsutvikling.

Landbruket har en nøkkelrolle når det gjelder hvordan kulturlandskapet vil utvikle seg videre. Eller kort sagt - for hvordan Norge vil se ut i fremtiden.

Et levende landbruk over hele landet er en forutsetning for at vi kan ha et variert og åpent kulturlandskap framover.

For meg blir det derfor viktig å føre en landbrukspolitikk som bidrar til å holde arealer i hevd, gjennom aktiv drift og dyr på beite.