Landbruk er et av de vanskeligste forhandlingsområdene. Det er et ubestridt faktum. Det blir derimot helt feil å påstå at Norge er en stor proteksjonist i WTO-forhandlingene.

Den forhandlingsgruppen som Norge er med i, G10, er i forhold til befolkningsstørrelsen den gruppen i verden som importerer mest jordbruksprodukter både fra i-land og u-land. Helt siden G10 ble dannet i 2003 har vi vært en konstruktiv gruppe. For G10-landene er det viktig å få til en WTO-avtale.

G10-landene har, som alle medlemsland i WTO, sine nasjonale behov å ivareta. For Norge er det avgjørende å sikre et aktivt landbruk i alle deler av landet. Vi har derfor, som naturlig er, store problemer med enkelte forhandlingsforslag. Dette gjelder blant annet forslag om tolltak som vil ramme noen få land urimelig hardt. I forhandlingene har vår alliansegruppe vært villig til å ta større reduksjoner i tollsatser og støtteordninger enn andre sentrale medlemsland. Selv på det vanskeligste forhandlingsområdet innenfor jordbruk, markedsadgang, har G10 lagt frem forslag som er blitt godt mottatt av svært mange medlemsland, inkludert de fattigste u-landene.

I slutten av juni forsøkte WTO å få fastsatt retningslinjene for reduksjoner i støtte og tollvern.

Forhandlingene stoppet imidlertid opp som følge av motsetningene i G6-gruppen som består av USA, EU, Brasil, India, Japan og Australia. Norge kan derfor selvsagt ikke få et spesielt ansvar for manglende resultater i WTO-forhandlingene. Derimot skal Norge bidra til at forhandlingene kan sluttføres med et resultat som alle land kan leve med.