10 cm - 10.000 år

Jorda er avgjørende for matproduksjon, karbonbinding og vannkvalitet. Det tar 10.000 år å bygge opp et matjordlag på 10 cm. Det er all grunn til å ta vare på de knappe jordarealene vi har i Norge.

Menneskene som først fant boplass i Norge etter siste istid var helt avhengig av naturens ressurser: Jakt og fiske, tømmer fra skogen, vannkraft fra elver - og jord som det kunne dyrkes mat på. Bostedene ble derfor liggende langs kysten, og i innlandet nært elver og dyrka jord. Oslofjordområdet med sitt gunstige klima og rikdom på naturressurser illustrerer dette og er i dag det mest befolkningstette området i Norge. Når vi ferdes mellom byene og tettstedene på Østlandet, ser vi mye av den rike jordressursen, som i dag gjør at vi nesten er sjølberga med matkorn. En skulle nesten ikke tro at bare 3 % av landarealet i Norge er dyrka jord.

Fra ord til handling
Jeg er bekymret over hvor raskt landskapet og landbruksarealet endrer seg, både ved byggeaktivitet og ved gjengroing. Regjeringa har i Soria Moria erklæringen slått fast at norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for fremtiden. Vi må bevege oss fra ord til handling hvis vi skal nå det nasjonale målet: En halvering av det årlige tapet av de mest verdifulle jordressursene innen 2010.

Kommunenes ansvar
I februar 2006 skrev miljøvernministeren og jeg et felles brev til kommunene om det langsiktige ansvaret i å ta vare på våre fremtidige muligheter for å dyrke mat - og opprettholde verdifullt landskap. Samtidig informerte vi om at Statens landbruksforvaltning fra og med 2006 er gitt myndighet til å fremme innsigelse i plansaker der fylkesmannen har innstilt på dette og fylkeslandbruksstyret ikke følger opp. Så langt har 20 saker blitt behandlet, og i 15 av disse har det blitt fremmet innsigelse. Mitt inntrykk er at vi med ordningen får en mer aktiv og dynamisk diskusjon mellom sentralt og regionalt nivå rundt forståelse og oppfølging av jordvernpolitikken.

Nasjonal transportplan
Ansvaret for å ta vare på jorda hviler på flere av oss: Grunneieren som har overtatt generasjoners dyrking av matjorda, kommunen som planmyndighet og arealforvalter, utbyggeren som forslagsstiller og staten i større infrastrukturprosjekter og i siste instans som kontrollorgan. Samferdselsministeren har innarbeidet jordvern som et overordnet kriterium i arbeidet Nasjonal transportplan og kommende utbygginger av tung infrastruktur. Skal det bygges en vei, ja så skal også hensynet til jordområdene vurderes nøye. Det skal svært gode grunner til for å ta av verdifull matjord og omdisponere landbruksarealer.

Landskapsvern
Jordvern er også landskapsvern. Det er nødvendig at både kommuner og fylker jobber for å finne gode regionale løsninger, bl.a. for å hindre at næringsetableringer i vegkryssområder forsøpler våre utstillingsvinduer for landbruket. Rogaland, Østfold og Hedmark er fylker som har gått foran som eksempler på at det går an å få til regionalt samarbeid om langsiktig by- og regionutvikling, og tørre å sette grenser for inngrep. Dette til tross for stort press på arealene, enten det gjelder veibygging, næringsutvikling eller plass for nye boliger. Standhaftigheten gir dessuten gevinster for miljøet og klimaet!

Matvaresikkerhet
Vern av jordressursene er på lang sikt et spørsmål om matvaresikkerhet. Et paradoks, og en stor utfordring, er at den alternative verdien til å dyrke mat – nemlig salg - er høyest i de områdene hvor landets beste jordbruksarealer ligger. Svimlende tomtepriser frister mange grunneiere til å avstå arealer til eiendomsutviklere. Kommunene initierer ikke disse markedskreftene selv, og som planmyndighet står de i vanskelige dilemmaer: Vekst og skattekroner på den ene siden - og en langsiktig forvaltning på den andre. Hvordan vil vi at landskapet skal se ut om 20 - eller 100 år?

Globalt perspektiv
For mange er det et paradoks at vi med så lite matproduksjonsareal skal ta vare på dette når vi kan importere den maten vi trenger til lavere priser. Jeg vil si det motsatte: Det er et paradoks at vi har ”råd” til å bygge ned det lille matproduksjonsarealet vi har. Med den globale temperaturøkningen som er spådd, vil tørke kunne medføre at viktige jordbruksområder i verden mister sin produksjonsevne. Dette innebærer at vi også på nordlige breddegrader har et ansvar for å sikre selv våre begrensede matproduksjonsarealer i en global sammenheng. Transport av mat over flere kontinenter er også med på å øke globale utslipp av for eksempel CO2. Vi kan heller ikke se bort fra at dagens klimadebatt vil medføre krav globalt om å verne dyrka jord til energiproduksjon, etter hvert som de fossile brenslene blir mindre tilgjengelig.

Framtidige generasjoner
Som landbruks- og matminister er jeg stolt over det norske landbruket, maten vi produserer og kulturlandskapet som landbruket utformer og holder ved like. Dette landskapet gir både innbyggere og tilreisende et flott skue. Men det er sterke krefter i et samfunn i vekst, og nedbygging av areal foregår i høyt tempo: Opptil 20 000 daa dyrka og dyrkbar jord forsvinner årlig under asfalt og bygninger. Kan vi overfor framtidige generasjoner ta et slikt ansvar?

Ambisiøst mål
Målet om å redusere tapet av verdifulle jordressurser med 50 prosent innen 2010 er et ambisiøst mål. Vi har satt i verk tiltak, men det vil være behov for ytterligere grep. Det er viktig å ha en offensiv politikk og effektive virkemidler på dette området, slik at vi sikrer vårt sterkt begrensede jordbruksareal for våre etterkommere. Jeg har derfor nedsatt en rådgivende gruppe, ledet av landbruksdirektør Jon Ola Syrstad i Rogaland, som skal vurdere hvordan dagens virkemidler fungerer og komme med forslag til nye.