Tale: Behov for- og krav til opplæring i næringen

Takk for invitasjonen.

Jeg er glad for å være her på denne samlingen for etterutdanning av bønder. 

Landbruket er i kontinuerlig utvikling. Kompetansen må stadig fornyes og utvides. Derfor er denne samlingen så viktig.

Jeg tror ikke at det er å ”ta i” å si at bønder tilhører en yrkesgruppe som må kunne langt mer enn det en som forventes av en gjennomsnittlig yrkesutøver. For å drive en gård trengs grunnleggende kunnskap om den produksjonen man driver, i det ligger blant annet:

• dyrehold
• planteproduksjon
• skogbruk
• naturforvaltning
• teknikk og håndverk
• økonomi

Dette er temaer jeg vil komme litt nærmere tilbake til senere i innlegget.

La oss slå fast; skal du være profesjonell bonde må du være ha bred kompetanse og ikke være redd for å lære nye ting!

Det er dere som jobber i landbruket og som jobber med kompetanse som best kjenner behovet for ny kunnskap og kompetanse. I innlegget vil jeg derfor legge vel så mye vekt på de områdene som er høyt på den politiske agenda og de utviklingstrekkene vi ser – nettopp for å koble dette til behovet for ny kunnskap.
 
Gjennomføring av landbrukspolitikken forutsetter bønder med kunnskap og kompetanse
Det er en naturlig sammenheng mellom det vi oppnår og næringas samlede kompetanse.

Hovedmålet for landbruks- og matpolitikken er å bidra til et levende landbruk over hele landet. Politikken vår skal gi grunnlag for økt verdiskaping og livskvalitet basert på en bærekraftig forvaltning av landbruket og bygdene sine ressurser.

Lave priser på mat, høye produksjonskostnader og krevende klimatiske forhold gjør at norsk landbruk vil være avhengig av statlige overføringer. Landbruket trenger derfor støtte i storsamfunnet, og det må vi sikre gjennom blant annet måte maten produseres og fordeles på, og ivaretakelse av fellesgoder som kulturlandskap og levende bygder.

Opprettholdelse av et størst mulig produksjonsvolum i verdikjeden for matproduksjon er en helt grunnleggende forutsetning for å nå målene i landbrukspolitikken.

Det er derfor vi fører en politikk for å sikre en variert bruksstruktur, med vekt på å bedre rammebetingelsene til den store andelen av gårdsbruk som står for den største delen av råvareproduksjonen.

For å kunne gjennomføre politikken er vi avhengige av bønder med kunnskap og kompetanse.

Rammebetingelser er mer enn bare økonomiske tilskudd og tollsatser. Rammebetingelsene som dreier seg om myke investeringer – nemlig også muligheten til å tilegne seg kunnskap. For oss er det viktig å kunne bidra på dette området også.

Vi er avhengig av at den samlede kompetansen i landbruket videreutvikles på en måte som gjør at vi kan klare å møte de utfordringene vi står overfor.

Læring må foregå kontinuerlig, fra vugge til grav - og overalt - i skole, arbeid og fritid. 

Om utdanning i samfunnet
Jeg tror det først kan være nyttig å sette landbrukets behov for utdanning generelt og etterutdanning spesielt inn i en større sammenheng.

Vi lever i et kunnskapssamfunn og Norge som kunnskapsnasjon.  Vi har en av verdens best utdannede befolkning. UNDPs (FN sitt utviklingsprogram) siste rapport om menneskelig utvikling (Human development report 2005) viser også at vi, sammen med de andre nordiske land (og noen få andre land), topper listen over land som bruker mest offentlige ressurser på utdanning. Dette kan vi være stolte av, men det gir ingen grunn til å redusere innsatsen.

Kunnskapssamfunnet trenger et høyt utdanningsnivå. Samtidig må vi være klar over at når andelen av de yrkesaktive som er akademikere øker, øker rekrutteringsutfordringene for håndverksyrkene og andre tradisjonelle yrker, som for eksempel landbruk. I dag ser vi at det medfører at stadig mer arbeidskraft hentes inn fra andre land.

Det er også andre grunnleggende utfordringer i utdanningssystemet: 

• hver fjerde 15-åring går nå ut av grunnskolen uten tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter
• en av fire avbryter videregående opplæring 
• over 400 000 voksne har svake lese- og regneferdigheter

Svakhetene i utdanningssystemet rammer særlig de barn, unge og voksne som stiller svakest i utgangspunktet. Regjeringen har nylig lagt frem St.meld. 16” …og ingen sto igjen”. Målet er å sikre at alle skal tilegne seg den kompetansen som er nødvendig for at hver enkelt skal mestre sitt liv og kunne delta i arbeids- og samfunnslivet.

Det er Kunnskapsdepartementet som har hovedansvaret utdanningstilbudene. Samtidig samarbeider Landbruks- og matdepartementet sammen med utdanningsmyndighetene for å sikre at vår sektor tilbys utdanning på videregående-, fagskole-. høgskole- og universitetsnivå som møter sektorens behov.

Kunnskapsdepartementet har nylig utarbeidet en tilstandsrapport om livslang læring i Norge. Rapporten peker på de viktigste utfordringene vi står overfor, og presenterer politisk prioriterte innsatsområder fremover.  

Behovet for en statusrapport på dette feltet skyldes hovedsakelig to forhold:

• For det første er det et mål i EU at alle tilknyttede land, inklusive Norge, skal ha helhetlige planer for livslang læring. 
• For det andre ønsker regjeringen å ha en samlet fremstilling om området livslang læring som omfatter kunnskaper, erfaringer og tiltak.

Rapporten peker på fem hovedutfordringer:

• For mange har for svake grunnleggende ferdigheter.
• Det er mange som mangler dokumentasjon på den kompetansen de har, noe som hindrer deres deltagelse videre i læring.
• Det er vanskelig å orientere seg i valg av utdanning og yrker - mange velger feil
• Det er vanskelig for mange å kombinere læring med andre forpliktelser.
• Deler av norsk arbeidsliv er for lite læringsorientert.

Dette er generelle utfordringer, men det er grunnlag for å kjenne igjen disse også i landbruket.

Det arbeides på flere måter med hvordan vi kan realisere livslang læring for den enkelte, samtidig som vi sikrer samfunnet god tilgang på den kompetansen vi til enhver tid trenger. Viktige områder er:

• basiskompetanse
• dokumentasjon og vurdering av kompetanse
• utdannings- og karriereveiledning
• et fleksibelt utdanningssystem
• læring i arbeidslivet

Det fins i dag ingen formelle utdanningskrav til gårdsdrift. I en slik situasjon kan grensen mellom hva som er etter- og videreutdanning og ordinær utdanning være mindre tydelig enn for andre yrkesgrupper.

Jeg vil understreke at det er utdanningsmyndighetene som har hovedansvaret for å følge opp det generelle arbeidet med etter- og videreutdanning. Landbruket og landbruksmyndighetene bidrar med spesielle, og skreddersydde kompetansetilbud. Dette kommer jeg tilbake til. (ref. KIL, EVL, kompetansesatsing i regi av VSP mat).

Kunnskap og kompetanse - begge deler er viktig
Aldri før har investeringene i norsk landbruk vært større, og aldri har marginer vært lavere. Det betyr at norske bønder er mer sårbare enn noen gang. Rommet for prøving og feiling har blitt mindre. Hele samfunnet bærer preg av proffisjonalisering – dette gjelder også for bonden. Det betyr at bonden må sikre seg best mulig kunnskap og kompetanse for å møte utfordringene.

I den teoretiske verden skilles det mellom kunnskap og kompetanse:

• Kunnskap er gjerne fakta og forskningsresultater som man tilegner seg ved studier og lesning
• Kompetanse er et menneskes samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å utføre ulike oppgaver.

Kunnskap må videreutvikles og oppdateres kontinuerlig gjennom livet. Kunnskap er i mange tilfeller ”ferskvare” og ikke noe vi er utstyrt med en gang for alle. Et menneskes kompetanse øker gjennom hele livet, også uavhengig av antall leste bøker.

Kompetanseoverføring mellom generasjoner i landbruket har vært det naturlige. Det nye generasjonen lærte av å delta i praktisk arbeid, ispedd utdanning fra landbruksskoler.

Denne situasjonen er i ferd med å endre seg. Vi ser at ungedommen reiser ut og skaffer seg en akademisk utdanning.  Den nye generasjonen som skal overta gården har derfor ofte en utdanning som kan være relatert til andre områder enn gårdsdrift. Det kan være negativt i den forstand at viktig nedarvet kompetanse går tapt. Samtidig skaper det nye muligheter. 

Generasjonsoverføringen av kunnskap er viktig, men vil ikke alltid fange opp alle endringene.

En gård gir et utall av muligheter for de som evner å se dem. Det betyr at svært mange utdanninger kan nyttiggjøres på en gård. Jeg vil si det så sterkt at det er muligheter til å bruke en utdanning nesten uansett.

I den andre enden har vi svært mange erfarene bønder med masse realkompetanse. Mange av disse har behov for påfyll av ny kunnskap. Enten de vil drive videre med den produksjonen de alltid har hatt, eller om de ønsker å satse på nye ting.

Derfor er det så viktig at vi har gode kompetansetilbud i landbruket. Både tradisjonell agronomutdanning og etterutdanning, og utdanningstilbud knyttet til utvikling av nye næringer. (jeg kommer tilbake til dette)

Vi vet også noe om hva bøndene mener de har behov for:

• I en undersøkelse gjort av KSL/LU oppgir 42 % at de har et behov for mer kompetanse om sin gårdsdrift
• Det er fagkunnskap og driftsledelse som etterspørres mest. 

Da er vi over på utfordringene og behovene for opplæring - behov som er personavhengige og som vi erfarer er mange.

Kompetansebehov og kompetansekrav i landbruket
Norsk landbruk er svært variert. Mens det tidligere i større grad var knyttet allsidighet til det enkelte bruk, er nå bredden i næringa større enn noensinne.

Det foregår en diskusjon om det skal stilles krav til kompetanse i sektoren. Kunnskap kan sees på som en døråpner til å kunne overleve i næringa, men jeg er og opptatt av at kravene ikke skal utgjøre en terskel for potensielle gårdbrukere. Samtidig er det slik at kunnskap og kompetanse i seg selv gir større åpenhet for å søke mer læring. Vi kan si at kunnskap ”lærer å lære”.
 
La oss slå fast at bærebjelken i bondens kompetanse fortsatt vil være knyttet til biologi, teknikk og økonomi.

Jordbrukslæras, skogbrukslæras og husdyrlæras tid er definitivt ikke forbi. I tillegg er det behov for kunnskap knyttet til mekaniseringslinjer og driftbygninger. De siste to temaene henger ofte tett sammen. Som selvstendig næringsdrivende trenger bonden også økonomisk og bedriftsrettet kompetanse. Dette må ligge i bunnen som et solid fundament.

Utviklinga har gått fra dyrehold med mange dyreslag og få dyr av hver art, til spesialisering i ett dyreslag i stort antall.  I løpet av 30 år, fra 1960 til 1990, ble landbruket rasjonalisert og effektivisert, uten at det ble tatt særlig hensyn til produksjonsdyras velferd. Vi byttet ut buskap og husdyr med produksjonsdyr,

• Dagros og Havfru er blitt nummer 235 og 328.

Vi står overfor flere utfordringer når det gjelder dyrevelferden. Avstanden mellom folk flest og det næringsbaserte husdyrholdet øker. Også det generelle kunnskapsnivået når det gjelder dyrehold er blitt lavere. Det kan skyldes, som jeg har vært inne på, at mye kompetanse ikke lengre overføres mellom generasjoner.

Samtidig med dette ser vi at hensynet til dyrene begynner å bli vektlagt igjen, både av forbrukerne, av næringen selv og av myndighetene.

Dyrevelferd inngår nå i det utvida kvalitetsbegrepet i matproduksjonen.

I den nye dyrevelferdsloven er kompetanseheving en av hovedstrategiene for å oppnå god dyrevelferd. 

Regjeringen foreslår derfor å lovfeste et krav om at dyreholdere skal sørge for at dyr blir ivaretatt av personell som har den nødvendige kunnskap og tilstrekkelige ferdigheter.

Ansvaret for opplæringen legges til næringsorganisasjonene under myndighetskontroll. 

Kravet om kompetanse gjelder ikke bare for eiere av produksjonsdyr, men også for eiere av familiedyr og sportsdyr hvor interesseorganisasjonene får ansvaret for kompetansehevingen.

Et viktig bidrag til å øke kunnskapen om dyr i befolkningen er innføring i etikk og dyrevelferd i skoleverket.

Det finns allerede en rekke andre krav til landbruksproduksjonen som medfører kompetansebehov. 

Som i annen næring stiller samfunnet stadig større krav til hvordan produksjonen av varer og tjenester foregår. I jordbruket stilles det krav til dokumentasjon av en rekke sider ved driften, bl.a. at offentlige krav tilfredstilles. Som for eksempel:

• Produksjonen skal ikke forårsake forurensning til vann, til jord eller til luft. 
• Et slikt krav er krav til autorisasjonsbevis ved bruk av kjemiske sprøytemidler. 
• EU’s lovgivning om næringsmiddelhygiene er en del av EØS-avtalen, og visse deler vil gjelde for primærproduksjonen.
• Vi står overfor et nytt regelverk om hygiene – dette ble en del av EØS-avtalen på 26. oktober 2007. Og dette har betydning for bøndene og deres kompetanse. Regelverket innebærer blant annet kravet om egenkontroll: Kritiske elementer i produksjonen skal kartlegges, krav om journalføring, registrering og dokumentasjon

Videre er det viktig at:

• Produksjonen ikke bør være energikrevende, iallfall når det gjelder bruk av fossilt brensel. 
• Produksjon av kunstgjødsel er energikrevende og for høye gjødseldoser i forhold til plantenes behov gir forurensningsproblemer. 
• Dessuten; fosforressursene i verden er meget begrenset. God utnyttelse av husdyrgjødsla blir mer viktig enn før, spesielt med hensyn på energiøkonomisering og fosfor.

Både i jordbruk og skogbruk setter samfunnet krav til at vi tar hensyn til biologisk mangfold. Vi må kunne gjøre de riktige grepene for å ta vare på viktige biotoper i skog og utmark og hvordan vi skjøtter åkerkanter og åkerholmer uten at de vokser inn på jordet. Har vi kulturminner på eiendommen må vi ha kunnskap om hvordan vi skjøtter disse.

Regjeringen har høye ambisjoner for økologisk landbruk i Norge. Dette krever spesialiserte agronomiske kunnskaper og kunnskap om regelverket for økologisk produksjon. Vi regner også med at denne kompetansen kan ha en smitteeffekt mot det konvensjonelle jordbruket slik at økologiseringen av hele jordbruket går raskere.

Kompetanse om bruk av kvalitetssikringsverktøy i produksjonen er viktig. KSL er norsk landbruks viktigste verktøy for kvalitetssikring, og det er utformet i samarbeid mellom næring og myndigheter – hele verdikjeden har eierskap til kvalitetssystemet. 

KSL vil være bærebjelken i et nylig oppstartet arbeide med å utvikle et helhetlig kvalitetssystem og en ny merkeordning som synliggjør og markedsføre alle de kvalitetene og verdiene norsk landbruk produserer. Norsk landbruk gir

• Ren og trygg mat
• Sporbarhet i produksjonen
• Mat som er gjenstand for kvalitetssikring i alle ledd av verdikjeden
• God dyrehelse
• Miljøvennlige produkter
• Et åpent kulturlandskap 

Etablering av et helhetlig kvalitetssystem som grunnlag for et nytt matmerk krever kompetanse hos primærprodusenten.

Det nevnte nye regelverket om hygiene innebærer blant annet kravet om egenkontroll: Kritiske elementer i produksjonen skal kartlegges, krav om journalføring, registrering og dokumentasjon.

Vi mener at KSL bør brukes som bransjestandard for egenkontroll i primærproduksjonen fordi:

• KSL- standarden bør imøtekomme kravene til journalføring, registrering og dokumentasjon i hygienepakken. 
• KSL- standarden som bransjens retningslinjer for god hygienepraksis

For at norsk mat skal ha tillit, og for at en ny merkeordning skal slå an hos forbrukerne må vi ha en god kvalitetssikring på i alle leddene av verdikjeden.

Derfor er det viktig at bonden har et kvalitetssystem som kan dokumentere en systematisk oppfølging av produksjonen. Dette systemet er allerede innført hos de fleste.
 
Ny næringsutvikling og kompetansebehov
Ved siden av produksjon av mat og fiber, leveres mange forskjellige ytelser innenfor tjenesteproduksjon, f.eks. under samlebegrepene Inn på tunet, reiseliv og andre natur- og kulturbaserte tjenester.

Det viser seg at stadig flere tjener gode penger på det som før ble kaldt tilleggsnæringer, men som jeg heller vil kalde ny næringsutvikling.

Norsk Bygdeturisme og gardsmat sin medlemsundersøkelse viser at omsetningen øker og at fremtidsforventningene er store:

• Gjennomsnittsomsetningen hos bedriftene i undersøkelsen økte med 12% fra 2004 til 2005. 
• De forventer at den skal dobles videre fram mot 2011 (fra 2004-nivå).

Etterspørselen etter matspesialiteter øker, både innenfor reiselivsnæringen og i dagligvarehandelen. Det er et stort potensial til å øke verdiskapingen knyttet til matspesialiteter.

Det skjer veldig mye positivt i utvikling, produksjon og salg av matspesialiteter, men vi har helt klart noen utfordringer:

• Mange bedrifter er veldig små,
• For få har et volum som kan dekke mer enn salg på Bondens marked og fra gårdsbutikker
• Mange har usikre leveranser (både volum og kvalitet)
• Distribusjon er for dårlig
• Har vi god nok mattrygghet?

Det siste først; listeria-tilfellet i mykosten viser at det er behov for økt kompetanse om mattrygghet. At det var gårdsysteriet i Nord-Trøndelag som ble rammet er kanskje tilfeldig, det kunne ha skjedd et annet sted. Det viser at små matprodusenter er spesielt sårbare og at de har et spesielt behov for kompetanse.

Kundehåndtering, det være seg alt fra salg av mat, reiselivsprodukter eller Inn på tunet-tjenester, er for mange bønder, en ny utfordring!

Hele verdikjeden, uansett hva som produseres, trenger kompetanse om alt fra utvikling av produkter, til salg av dem. I ”salg” ligger alt fra kommunikasjon og innsalg i dagligvarehandelen, til evne å fortelle de gode historiene til de gjestene som besøker gården.

Skogbrukets behov
Ny teknologi, nye nisjer og nytt regelverk stiller krav til økt kompetanse innen skogbruksnæringen. Skog- og utmarksnæringen er, som jordbrusket, avhengig av næringsutøvere og arbeidskraft med riktig kompetanse, sammen med et godt veiledningsapparat.

Tilgang på kompetansehevende tiltak som kan øke engasjementet er viktig for gjennomføringa av skogpolitikken i hele landet, og et av Landbruks- og matdepartementets innsatsområder er derfor å legge til rette for et godt kompetansetilbud.

Dette krever en helhetlig tilnærming som omfatter både tiltak for økt avvirkning, en aktiv miljøprofil med oppfølging av Levende Skog og offentlig regelverk på området og økt satsing på å bygge opp ny kvalitetsskog. Arbeidet knytter seg både til ressurssituasjonen og tilpasninger i hele verdikjeden.

Kompetanseutfordringene i skogbruket er særlig knytta til 

• oppfølging av krav i skogbrukslov/bærekraftforskrifta, 
• oppfølging av Levende skog-standarden 
• satsing på økt bruk av bioenergi og økt bruk av tre 
• sikre verdikjedekunnskap” skogbruk/bioenergi

Nye nisjer i skog- og utmarkssektoren stiller krav til spisskompetanse. Det er i dag et økt fokus på videreforedling av utmarksprodukter. Jakt, fiske og annen opplevelsesbasert turisme vil kunne utgjøre et viktig bidrag til eiendommens omsetning. Videreforedling av ulike råstoffer som fisk og vilt kan gi en økt verdiskapning, men her stilles det høye krav og det forutsetter spesiell kompetanse.

Sterkere satsing på kompetanse
Leveranse av kvalitetsprodukter blir i stadig sterkere grad knyttet til spisskompetanse for den enkelte produksjon. Og kvalitet får i større og større grad betydning for den pris vi oppnår for produktene våre. Vi må derfor se i øynene at fremtidens bønder blir mer spesialiserte enn før.

Internasjonale trender blant forbrukere viser at vi er på rett vei med å utvikle landbruket:

• Sporbarhet tilbake til bonden blir stadig viktigere:
  • Vi har et eget sporbarhetsprosjektet som vil bidra til å styrke konkurranseevnen vår.
• Forbrukerne vil ha matspesialiteter:
  • KSL Matmerk sine merkeordninger synliggjør produkter og gjør det enklere for forbrukerne å finne dem. 
  • Vi satser offensivt på å øke produksjon og forbruk av økologisk mat. Dette er viktig både for forbrukerne og for bøndenes inntekter.
• Forbrukerne vil møte bøndene direkte og få en historie med på kjøpet:
  •  I løpet av få år har vi klart å etablere Bondens marked, små spesialforretninger kommer til og både restaurantbransjen og reiselivsnæringen satser på norske matspesialiteter.

Det betyr ikke at vi ikke må bli enda bedre. Alle som jobber med matproduksjon må hele tiden følge med på utviklingstrekk, tenke nytt, utvikle produkter, produksjonsmetoder og bedriftene.

Det betyr at et stadig behov for påfyll av ny kunnskap.

Kompetansesatsingen i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon er viktig for å øke både nyskapingen i norsk landbruk og matmangfoldet av norske matprodukter. VSP-mat skal bli et enda bedre verktøy for små og mellomstore matbedrifter

Vi vil etablere en egen satsing for bedrifter med vekstpotensial og vi vil fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bedre logistikk fram til markedet og finne nye markedskanaler.

Vi vil forbedre kompetansetilbudet til de som ønsker å drive videreforedling. Kompetansesatsingen, som er organisert i 5 kompetansenav fra Tromsø i nord til Stavanger i sør, er regionalt forankret. Navene fyller både nasjonale oppgaver, men skal også tilpasse tilbudene til regionale utfordringer. Navene utvikler blant annet kurstilbud til produsenter og foretar bedriftsbesøk.

Listeriasaken viser at gårdsmatprodusenter har behov for mer kompetanse om mattrygget.

Både Mattilsynet og Innovasjon Norge vil følge opp dette.

• Mattilsynet vil jobbe med å utvikle sin veilederrolle og sine rutiner
• Innovasjon Norge vil, i regi av kompetansenavene i VSP mat, utvikle kurstilbud til produsentene og etablere en bedre rådgivningstjeneste for små bedrifter.
• Sammen vil Mattilsynet og Innovasjon Norge lange en egen opplæringspakke til produsentene.

I den nylig utgitte nasjonale handlingsplanen for Inn på tunet er kompetanse en av handlingsområdene. Noen av tilakene er:

• Ajourføre oversikt over kompetansegivende kurs og gjøre dem allmenn kjent.
• Arrangere Nasjonal konferanse med hovedtema skole i 2008.
• Gi utdanningstilbud på høgskole-/universitetsnivå for personell innen aktuelle kjøpergrupper av Inn på tunet-tjenester.

Kompetanseutvikling er også ett av fire prioriterte områder i utviklingsprogrammet for grønt reiseliv. Utviklingsprogrammet er LMD sin store nye satsing på landbruksbasert reiseliv.

I statsbudsjettet for 2008 er det satt av 35 mill kr til tiltak innenfor bioenergi. Departementet har videre lagt til grunn at skogbruksplanlegging med miljøregistrering og utvikling av kompetanse er viktig for å sikre et bærekraftig skogbruk og setter på denne bakgrunn av henholdsvis 30 og 10 millioner kroner til slike tiltak neste år.

-------------------
Jeg har nå nevnt spesielle satsinger vi har innenfor kompetanse på området ny næringsutvikling.

Vi må også sikre oss at vi har et bredt utdanningstilbud. Et tilbud som favner alle som ønsker å utvide sin kompetanse innenfor landbruk- og matsektoren. Dette gjelder de unge som er i et utdanningsløp, voksne som ønsker å ta over en gård og de som søker etter- og videreutdanning.

Ny lov om fagskoler og forslag til endringer i friskoleloven berører dette området og kan skape en viss usikkerhet. Vi kommer til å arbeide for at endringene på sikt også blir et gode for vår sektor, men det er her behov for tilpasninger, og det er gitt rom for overgangsperioder.

Vi er opptatt av at tilbudet til voksne som søker komprimerte kurs, og som kanskje har et annet utdanningsløp fra før ikke skal miste dette tilbudet. Her er landbrukssektoren spesiell.

Etter- og videreutdanning i landbruks- og matsektoren skal dekke et omfattende område, det er kanskje nettopp her spesialiseringsgraden er mest tydelig. 

I et slikt kompetanse/kunnskapslandskap som er så omfattende er det en fare for å bli for fragmentert, at miljøene blir for små. 

Vi mener at KIL, hvis forvaltningsansvar er flyttet fra SLF til KSL Matmerk, fortsatt må dekke alle produksjonstyper (videreutvikle det agrare, skog, tjenester m.m).

Samtidig; KIL ble opprettet for å lage et bedre system for sektoren. Det kan være behov for å videreutvikle dette virkemiddelet også.

Generelt mener vi at det er nødvendig å videreutvikle utdannings/kompetanseområdet. I den sammenheng må vi stille spørsmålene: 

• Er det behov for en bredere gjennomgang av utdanningstilbudet i næringen? 
• Hvor er hullene? 
• Hvilke kunnskapstilbydere trenger vi?
• Hvor bør de lokaliseres?
• Hvordan utnyttes og kan vi forsterke de eksisterende kompetansemiljø? 
• Er det noen grupper som faller utenfor?

Vi tar gjerne i mot innspill på disse områdene!

Avslutning
Jeg vil gjerne gi noen utfordringer til dere i EB-utvalgene, og for den del hele forsamlingen. Vær pådrivere for kompetanseheving!

Se framover, se forbi/utover den enkelte bonde.

Får dere de innspillene dere trenger, er dere på de rette arenaer? (f.eks forsøksringer) hvordan fremme et oversiktlig og robust etter- og videreutdanningstilbud som har et kvalitativt høyt nivå?

Hvilke områder mener forsamlingen er de viktigste i lys av de utfordringer og muligheter dagens gårdbrukere står overfor?

---------------------

Jeg vil oppsummere det hele med å slå fast at kompetanse er den viktigste kapitalen i et hvert samfunn.

Landbruket har eiendommer, store og verdifulle bygningsmasser og en imponerende maskinpark – Men uten kunnskap og kompetanse blir det vanskelig å nyttiggjøre seg disse verdiene.

Bøndene er landets matprodusenter og landbruket forvalter viktige naturressurser som blir mer og mer utsatt for press fra andre interesser i samfunnet. Miljø og klimaproblematikken utfordrer sektoren på lik linje med andre sektorer. Landbruket består av mennesker som har ansvaret for å drive en tradisjonell næring framover, og som også har gode muligheter for å skape ny næringsutvikling.  Det jeg vil fram til er at landbruket består av aktører som er viktige for utviklingen av samfunnet.  Denne samfunnsutviklerrollen krever stadig påfyll av kunnskap og kompetanse.

Dere som er på samlingen her i dag og i morgen gir viktige bidra til landbrukets kompetanseutvikling.

Lykke til med både resten av samlingen og det videre arbeidet!