Norsk mat på alle fat

Kjære forsamling,

Innledning
Denne fagdagen er et godt initiativ, det er viktig å samle flest mulig aktører fra verdikjeden for norsk matproduksjon.

På den måten kan vi diskutere felles utfordringer, utveksle erfaringer og tilegne oss ny læring.

Den nye situasjonen i matvaremarkedet - nasjonalt og internasjonalt
Det er umulig å diskutere matproduksjon i disse tider hvor vi er i en helt ny og spesiell situasjon, uten å ha noen betraktninger hvordan den nye situasjonen vil påvirke debatten om internasjonal og nasjonal matproduksjon framover.

For det er flere ting ved situasjonen som vil gjøre det tydeligere hvilke sentrale samfunnsoppgaver landbruket og den profesjonelle bonden og matprodusenten har i samfunnet:

• Det ene er klimakrisa. Vi kommer ikke utenom det faktum at isen smelter. Det vil gi landbruket betydelige utfordringer:
  • Det er ingen tvil om at landbruket må ha langt større fokus på å redusere klimautslipp og legge om til en enda mer miljøretning framover. Vi har et godt utgangspunkt, men arbeidet med å gjøre en grønn næring enda grønnere, må intensiveres:
  - Landbrukets klimaprogram
  - Økologisk landbruk
  • Men det sterke fokuset på klima gir også betydelige muligheter for landbruket, fordi vi etter en lang periode med stort forbruk av fossilt brensel, er på vei over i en situasjon hvor behovet for fornybar energi og biobrensel vil øke sterkt. Og der er det landbruket som sitter på ressursene:
  - Satsing på skog og bioenergi
  - Lokal mat og andre matspesialiteter
• Det andre er den sterke prisøkningen på matvaremarkedet internasjonalt. Det er en situasjon vi ikke har sett maken til siden oljekrisa tidlig på 70-tallet.
  • Verdensmarkedsprisene stiger til dels voldsomt, i første omgang for korn, melk og meierivarer.
  • Delvis kan prisveksten skyldes temporære forhold som:
  - vær og klimakatastrofer (tørken i Australia), 
  - lave lagre
  - økt konkurranse om jordbruksarealene for produksjon av bioenergi. Det gir et nytt ”gulv” for matprisene i krysningspunktet mellom oljepris og kornpris.
  • Likevel gir inneværende kornår historiens høyeste kornavlinger.
  • Derfor er det grunn til å legge vekt på at mer permanente skift i etterspørselen som følge av betydelig økonomisk vekst i store utviklingsland er en hoveddrivkraft i prisøkningene.
  • Analytikere og observatører legger vekt på ulike elementer, men det synes å være enighet om at dette antagelig er et mer varig skift enn tidligere økninger har vært.
  • Vi skal være forsiktige med å spå på dette området, men jeg vil være i forkant så mye som mulig og har derfor satt i gang et større arbeid for å analysere hva som skjer.
• Det tredje er WTO-forhandlingene, hvor det foregår relativt intens møtevirksomhet i et forsøk på å lande Doha-runden (kommer tilbake til under et eget punkt)
• Og det fjerde punktet jeg vil peke på innledningsvis, er at vi delvis har underdekning med norsk råvare. Dette er også en forholdsvis uvant situasjon.
• Selv om produksjonsvolumene samlet sett øker og norske bønder produserer stadig mer – så øker etterspørselen enda mer:
  • Regjeringens klare målsetning er at vi fortsatt skal være sjølforsynte med de produktene vi kan produsere i Norge.
  • Det dreier seg sjølsagt om de generelle rammebetingelsene, inntekt, kapitaltilgang, velferd osv.
  • Men det gir muligheter for landbruket til å øke produksjonen.
  • Samtidig vil markedet etterspørre et større mangfold av norske landbruksprodukter. Det vil også bidra til at rommet for norsk matproduksjon øker.

Oppsummering: Uansett er jeg sikker på at den nye situasjonen i forhold til klima og matproduksjonen internasjonalt og i Norge, vil få betydning for:

1. debatten om landbrukspolitikken
2. det kan få betydning for landbrukets produksjonsmuligheter, fordi tilgangen på billig import avtar
3. det kan få betydning for oppslutningen om vern av landbrukets produksjonsressurser, dvs jordvern. (Vi må produsere mat på det lille vi har av matproduksjonsressurser  i Norge.)
4. det kan få betydning for prisen på mat og folks holdning til den,
5. og for debatten om forsyningssikkerheten eller matvareberedskapen som ikke har vært et like bejublet argument for den norske landbrukspolitikken de siste 10-15 årene.  

WTO-forhandlingene
Men så tilbake til det internasjonale. Først WTO-forhandlingene.

Nasjonal frihet til å utforme virkemidler for å nå nasjonale mål for en hjemmemarkedsorientert næring er avgjørende.

For meg og for Regjeringen har WTO-forhandlingene fortsatt høyeste prioritet. Vårt mål har hele tiden vært å få enighet om en avtale, og da en avtale som inneholder de nødvendige forpliktelser og muligheter for at vi skal komme ett skritt videre, men også samtidig ivareta våre nasjonale behov.

Markedsadgang er Norges hovedprioritet.

Det ble ikke noe gjennombrudd i forhandlingene i sommer.  

Det ble lagt frem tekstforslag som grunnlag for videre forhandlinger både på landbruk og på industrivare området. 

Det viste seg at det var særlig stor avstand mellom landene på tekstene om tollreduksjoner på industrivarer. 

Den siste måneden har det vært sammenhengende møter i Genevé.  Forhandlerne har i første rekke konsentrert seg om mer tekniske spørsmål. 

Det legger opp til intensive forhandlinger i tiden fram mot jul. Det er fortsatt betydelig avstand i forhandlingene både på landbruk og industrivarer, men en kan ikke utelukke noe utfall. Nytt papir fra Falconer i november? 

På landbruksområdet har Norge og G10 kommet med konstruktive innspill og vist forhandlingsvilje hele veien. Samtidig setter vi tydelige krav for å sørge for at vi kan opprettholde et handlingsrom som gjør at vi kan definere vår nasjonale politikk. 

Jeg kan love at jeg og utenriksministeren fortsatt vil holde disse forhandlingene høyest på våre agendaer for å sørge for at vi gjør alt vi kan for å være en konstruktiv forhandlingspartner som samtidig ivaretar våre nasjonale behov. 

Utviklingstrekk i jordbruks- og matmarkedet
Regjeringens landbrukspolitikk bygger på et mål om at norsk matproduksjon skal utvikles på en måte som svarer på de største utfordringene framover, og som bidrar til å sikre landbrukets legitimitet på lang sikt:

1. Trygg mat
2. Levende bygder
3. Miljø og klima
4. Kulturlandskap

Jeg er opptatt av at vi må bli best i det vi er gode på. Vi skal ikke kopiere løsninger (som ofte er langt billigere ute) fra andre land. Og hva er det da som er spesielt med vår matproduksjon? 

Nå skal jeg ikke dra igjennom hele landbruksstatistikken, men nøye meg med å konstatere at:

• Vi har helt klar fortrinn knyttet til utmarksressursene våre.
• Dette vises da også når vi sammenlikner vår produksjon med for eksempel Danmark:
  - I Norge hadde vi 2,4 mill sauer i 2005, i Danmark hadde de 141 000.
  - Det fins til motsetning over 13 millioner danske griser og bare 515 000 norske
• Vi har en spredt bruksstruktur, dette verdsettes av befolkningen. Vi produserer over hele landet - langs fjordarmene, høyt til fjells og nord for polarsirkelen.
• Vi har svært god dyrehelse, dette verdsettes av befolkningen.
  Internasjonale trender blant forbrukere viser at mye gjøres riktig i Norge:
  Sporbarhet tilbake til bonden blir stadig viktigere:
  -  sporbarhetsprosjektet, som Guri Tveito snakket om i sitt foredrag, vil styrke konkurranseevnen vår. (Framtidsrettet samarbeid mellom næring og myndigheter: Elektroniske øremerker for sau)
• Forbrukerne vil ha matspesialiteter:
  - KSL Matmerk sine merkeordninger synliggjør produkter og gjør det enklere for forbrukerne å finne dem. Jeg opplever et markert stemningsskifte hos urbane folk jeg treffer. Det skyldes langt flere småskalaprodusenter, bedre og mer spennende produkter og større tilgang til produktene for folk flest.
  - Vi satser offensivt på å øke produksjon og forbruk av økologisk mat. Dette er viktig både for forbrukerne og for bøndenes inntekter. Vi skal bevege oss fra et lite volum til et, forhåpentligvis, mye større volum (15%..). Da vil markedet også fungere bedre, ved at bl a produktene når forbrukerne som økologisk vare.
• Forbrukerne vil møte bøndene direkte og få en historie med på kjøpet:
  - I løpet av få år har vi klart å etablere Bondens marked, små spesialforretninger kommer til og både restaurantbransjen og reiselivsnæringen satser på norske matspesialiteter.

På lag med norske forbrukere

En undersøkelse MMI har gjort for LMD i august 2007 viser at hele 80% av forbrukerne mener at det er et stort matmangfold i Norge.

Tillit til norsk kjøtt er økende – ferske tall fra Anemalia, kjøttbransjens eget fagsenter, viser at to av tre forbrukere har tillit til norsk kjøtt. Dette er bra gitt e-coli saken i fjor.

73% av befolkningen mener at norsk kjøtt er tryggest, men bare 53 % av Oslo-borgere, de som har størst tilgang på importert, er av den oppfatning. Dette sier også noe om at det er utfordringer for norsk landbruk generelt, og i dette tilfellet kjøtt spesielt.

Norsk Bygdeturisme og gardsmat sin medlemsundersøkelse viser at omsetningen øker og at fremtidsforventningene er store:

• Gjennomsnittsomsetningen hos bedriftene i undersøkelsen økte med 12% fra 2004 til 2005. 
• De forventer at den skal dobles videre fram mot 2011 (fra 2004-nivå).

Det betyr ikke at vi ikke må bli enda bedre. Alle som jobber med matproduksjon må hele tiden følge med på utviklingstrekk, tenke nytt, utvikle produkter, produksjonsmetoder og bedriftene. Norsk matproduksjon er ikke inne i en omstilling - norsk matproduksjon er i en kontinuerlig utviklingsprosess - det har den alltid vært.
 
Strategi for matpolitikken
Målene for regjeringens matpolitikk er å:

• o sikre trygge matvarer (det aller VIKTIGSTE og det kommer jeg tilbake til)
• sikre nasjonal matforsyning 
• bidra til et mangfold av norske matprodukter og andre forbrukerhensyn i produksjon og omsetning av mat 
• bidra til en konkurransedyktig matvareindustri 
• bidra til en innovativ, bærekraftig og etisk forsvarlig matproduksjon

Jeg vil om kort tid legge frem en ny matpolitisk strategi.

Elementene i strategien vår tar utgangspunkt i de utviklingstrekkene vi ser i samfunnet: 

• Vi vil styrke helheten i landbruks- og matpolitikken – jeg mener det er behov for å koble de ulike politikkområdene sammen. Alle leddene i verdikjeden er gjensidig avhengig av hverandre – dette må gjenspeiles i politikken. (landbrukspolitikken, trygg matpolitikken, matmangfold, næringsutvikling og en politikk for næringsmiddelindustrien)
• Vi vil utvikle en handlingsplan for mattrygghet
  - Listeria-tilfellet vi nettopp har hatt på et lite gårdsysteri viser betydningen av å ha en tydelig plan for mattrygghetsarbeidet. Produksjon av ost kan, som all annen biologisk produksjon, aldri sies å være risikofri. Det er snakk om produksjon ved hjelp av levende organismer. MEN vi må gjøre det vi kan for å sikre trygge matvare, samtidig må vi informere og bevisstgjøre befolkningen rundt hva man må ta hensyn til når man kjøper, tilbereder og spiser mat. Det er viktig at myndigheter, næring (opplysningskontor og interesseorganisasjonene)og forbrukerrepresentanter samarbeider på dette området. Uansett opplysningsarbeid -  Maten skal være trygg og virksomheten skal ha internkontrollsystem som skal sikre dette. Det stilles like strenge krav til de små som til de store bedriftene.
• Vi vil stimulere til utvikling av nye produkter og konkurransedyktige matbedrifter, samt styrking av norsk matkultur – jeg kommer til bake til utviklingen av virkemidlene våre
• Vi vil fremme utvikling av merkeordninger, kvalitet og kvalitetssystemer, samt tilgjengelighet, markedspåvirkning og profilering av norsk mat.
• Vi vil arbeide målrettet med bruk av forbrukerinvolvering og forbrukerinformasjon som strategi for utvikling av matpolitikken, som nevnt i arbeidet i forb med at vi skal jobbe med en handlingsplan for mattrygghet – vi må ha forbrukerne med oss!
• Vi vil utvikle LMD som et departement for hele matproduksjonskjeden.

Med utgangspunkt i strategien vil vi utvikle matpolitikken og virkemidlene for å nå målsetningen, og komme med forslag til tiltak.

Næringsutvikling (VSP-Mat og KSL Matmerk)
VSP mat

Etterspørselen etter matspesialiteter øker, både innenfor reiselivsnæringen og i dagligvarehandelen. Det er et stort potensial til å øke verdiskapingen knyttet til matspesialiteter.

Det skjer veldig mye positivt i utvikling, produksjon og salg av matspesialiteter, men vi har helt klart noen utfordringer:

• Mange bedrifter er veldig små,
• For få har et volum som kan dekker mer enn salg på Bondens marked og fra gårdsbutikker
• Mange har usikre leveranser (både volum og kvalitet)
• Distribusjon er for dårlig

Det vil si: Det er bra at mange er små, men vi trenger at noen blir litt større (enten alene eller i samarbeid med andre)

Derfor vil vi utvikle Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon til å bli et enda bedre verktøy.

• Vi vil etablere en egen satsing for bedrifter med vekstpotensial og 
• Vi vil fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bedre logistikk fram til markedet og finne nye markedskanaler.
• Vi vil forbedre kompetansetilbudet
• Vi vil satser mer på profilering av norske matspesialiteter hjemme og ute. Dette må vi gjøre sammen med reiselivet.

Men også:

• Vi må tørre å utvikle nye konkurransefortrinn basert på unike sider ved norsk matproduksjon
• Vi bidra til både å hjelpe frem nye bedrifter og utvikle nye produkter for eksisterende og nye markeder.
• VSP-mat skal bli et enda bedre verktøy for små og mellomstore matbedrifter.

Vår matsatsing har bidratt til at stadig flere norske serveringssteder og hoteller satser på å servere norsk mat med historie, mat med en lokal identitet.   

Rica hotels sin satsing på lokal og regionale matspesialiteter er imponerende bra, og der er moro at den gjøres i samarbeid med LMD og KSL Matmerk.

Noe av det mest interessante med dette prosjektet er at:

• Det etableres direkte kontakt mellom produsent og kokken på hotellet
• Merprisen ligger i at hotellet kan fortelle en ekte historie om produktene
• Det åpnes nye markedskanaler utenfor de etablere linjene – 34 av 69 har til nå kommet inn i en nasjonal distribusjon i Rica-systemet

Utvikling av merkeordninger 
Aller først vil jeg begynne med å si at satsing på merking av kvalitetsprodukter der det brukes norske råvarer er en viktig strategi generelt. Uansett om det er Beskyttede betegnelser, Spesialitet eller et nytt merke for standardprodukter.

I en situasjon med underdekning på kjøtt kan det være vanskelig å få nok råvare til produksjon av spesialitetene.

Dette er uheldig, spesielt dersom det påvirker bedriftenes økonomi. Det norske kjøttmarkedet fungerer slik at markedsregulator (Nortura) har plikt til å levere råvare til andre næringsmiddelbedrifter, og det har ikke lov til å forfordele seg selv (dette er nedfelt i Forskrift om Omsetningsrådets myndighet vedrørende markedsregulering av jordbruksråvarer). Slik fungerer det i dag og slik må det være. Det betyr at en underskuddssituasjon rammer alle likt.

Gjennom merkeordningen skal man utnytte lokale og regionale konkurransefortrinn i matproduksjonen – spesielle beiteforhold, spesielt jordsmonn, klima, matkulturelle særtrekk, og så videre. Produktenes kvaliteter må synliggjøres – fortell historiene!

LMD vil satse på Beskyttede betegnelser for å skape konkurransefortrinn for matprodusenter.

Vi jobber i er relativt umodent marked her i Norge. Med det mener jeg at merkeordningen er lite kjent og vi har få produkter. Da tar det tid å se resultater, men jeg er sikker på at effekten av merkeordningen vil komme og de som satser nå får et forsprang – de er i markedet når forbrukerne får øynene opp for merkeordningen og verdiene av merkede produkter.

Det er viktig at også de store næringsmiddelbedriftene satser på Beskyttede betegnelser. Slik sett er det positivt med Eplejuice frå Hardanger og Gammelost frå Vik i Sogn, men vi trenger flere…..

Resultater fra Europa viser at verdiene av å merke produktene er stor. Fra Norge vet vi at, det aller første produktet som fikk merket, Økologisk tjukkmjølk fra Røros har økt salget etter at de fikk merket Beskyttet geografisk betegnelse.

Men vi må sette oss nye mål for Beskyttede betegnelser. I dag har vi 14 produktbetegnelser som er lovbeskyttet.  Jeg er overbevist om at det er et stort potensial for mange nye produkter.

Det er nødvendig å mobilisere i alle fylkene, og jeg utfordrer herved både KSL Matmerk, virkemiddelaktørene for øvrig og alle dere andre som er her i dag:

• - bidra til at vi finner matskattene våre og får beskyttet dem mot kopiering!

Et helhetlig kvalitetssystem
Med etableringen av den nye stiftelsen KSL Matmerk skal kvalitetsarbeidet i hele matproduksjonen styrkes, og norsk mat og matspesialiteter skal bli enda synligere for forbrukerne. 

Jeg er spesielt spent på hvordan det går med utvikling av nytt helhetlig kvalitetssystem og ny merkeordning. På denne måten skal vi markedsføre alle verdiene knyttet til norsk matproduksjon for norske forbrukere.  

Vi trenger et merke med gjennomslagskraft, som er synlig og som:

• Aktørene i verdikjeden vil ha
• Som forbrukeren vil ha
• Som bonden blir stolt av å se på produktene.

KSL
Kvalitetssystem i landbruket – KSL er utformet i samarbeid mellom næring og myndigheter – hele verdikjeden har eierskap til kvalitetssystemet.  

Over 90 % av bøndene har innført KSL – det gir oss svært gode muligheter både i arbeidet med å videreutvikle KSL og i å bruke det som et verktøy i å utvikle konkurransestrategier.

KSL vil være bærebjelken i et helhetlig kvalitetssystem.

For at norsk mat skal ha tillit, og for at en ny merkeordning skal slå an hos forbrukerne må vi ha en god kvalitetssikring på i alle leddene av verdikjeden.

Derfor er det viktig at bonden har et kvalitetssystem som kan dokumentere en systematisk oppfølging av produksjonen. Dette systemet er allerede innført hos de fleste.

Men vi er ikke i mål. Som eksempel vil jeg nevne at tall (fra Animalia) viser at:

• norske storfeprodusneter tapte 3,6 mill kr som følge av at de sendte skitne dyr til slakt. 
• Hele 17% av bøndene leverte slakt som fikk en trekk i en av trekkategoriene.
• Andelen småfe med hygienetrekk var på 2,18 % i andre halvår i 2006.

Dette er bare eksempler på hvordan et helhetlig kvalitetssystem er helt nødvendig for å utvikle matproduksjonen i riktig retning – både for den enkelte bonde, industrien og forbrukerne.

Men: Vi ser stadig eksempler på klaging over KSL. Dette mener jeg er bakstrebersk! Og vitner om manglende forståles for betydningen av kvalitetsarbeid.

Sjølsagt skal vi sette krav til at KSL skal være et hensiktsmessig verktøy både for produsenter og varemottakere. 

Men hvis noen bønder tror at de kan være leverandører av verdens viktigste vare - nemlig mat - uten å kunne dokumentere hvordan produksjonen foregår, ja, da har de ikke tatt inn over seg utviklingen i matvarebransjen - og på alle andre samfunnssektorer!