Tale: Landbrukets rolle i utviklingen av fjellbygdene

Framtidsutsiktene for og utviklingsmulighetene i fjellbygdene er et sentralt tema for denne konferansen, og noe alle vi som er her er opptatt av, enten som politikere, byråkrater, næringsutøvere eller organisasjonsfolk.  Hvordan kan vi utnytte fjellbygdenes ressurser på en best mulig måte for å skape vekst og utvikling? Selv om fjellbygdene har mange likhetstrekk, tror jeg ikke det finnes et felles svar på dette. Mulighetene er mange, og de varierer ut fra steders beliggenhet, naturgitte fortrinn og ressurser, og hvilken tilnærming og kultur det er for samarbeid, innovasjon og entreprenørskap lokalt og regionalt.

Landbruket har alltid vært og er ei viktig næring i fjellbygdene, og det skal den være også i framtida. Både som ressurs for sysselsetting og bosetting, og som grunnlag for produksjon av fellesgoder knyttet til kulturlandskap, miljø og levende bygder. Samtidig er jeg opptatt av at vi også diskuterer hva som er drivkrefter i fjellbygdene ut over landbruket, og at vi ser på hvordan landbrukets ressurser kan bidra i samspill med andre næringer og aktiviteter til sysselsetting og verdiskaping. 

Vi må hele tiden være på jakt etter nye utviklingsmuligheter, og spørre oss selv om det er noen grep vi kan ta for å få enda mer ut av de rike ressursene, både menneskelige og materielle, som fjellbygdene representerer. Her har jeg noen tanker og ideer, og her er jeg sikker på at dere også har en del synspunkter og meninger om hvordan fjellbygdenes kvaliteter kan synliggjøres og styrkes for å gi vekstkraft også i framtida.

En god landbrukspolitikk er en god fjellpolitikk

På landbruksområdet er innretningen av den generelle landbruks- og matpolitikken, og de føringene som blir lagt gjennom de årlige jordbruksoppgjørene, av stor betydning for utviklingen i fjellbygdene. Denne regjeringa er opptatt av å beholde og videreutvikle sterke og levedyktige primærnæringer.

Vi begynner nå å se resultatene av tre år med rød-grønn landbrukspolitikk, med bl.a. sterkere vektlegging av distrikts- og strukturhensyn i jordbruksavtalen:

• De grovforkrevende produksjonene med storfe, sau og melkeproduksjon skal fortsatt være kanalisert til distriktene. 
• Et sett av ulike distriktsdifferensierte virkemidler gir kompensasjon for de produksjonsulempene som landbruket i distriktene har.
• Spredt produksjon og lange transportavstander kompenseres gjennom en rekke økonomiske virkemidler med direkte inntektsvirkning overfor jordbruksforetakene.

Regjeringa er opptatt av å sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. De generelle rammebetingelsene for næringa som gis gjennom inntektsmuligheter, kapitaltilgang og velferd, er sentrale for den framtidige rekrutteringen til norsk landbruk.

Årets historisk gode jordbruksavtale legger til rette for en inntektsvekst over tre år på 60 000 kr/årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette tross alt en inntektsøkning på 40 prosent i løpet av tre år. Vi må også huske på at dette skjer i en periode hvor kostnadene har økt kraftig. Kostnader som per definisjon er dekket inn. 

Gjennom generasjoner har landbruket bidratt til å forme fjellbygdenes særegne kulturlandskap og miljø. På denne måten er det skapt verdier som er av stor betydning for steders identitet og særpreg. Over jordbruksavtalen er det satt av særskilte virkemidler for opprettholdelse av landbrukets kulturlandskap, som areal- og kulturlandskapstilskudd, beitetilskudd, regionale miljøprogrammer og kommunale miljøvirkemidler.  Ut ifra en bevissthet om at ulike steders kulturlandskap forteller en historie som er viktig for områders attraktivitet og folks identitet og tilknytning til stedet, skal dette bidra til ivaretakelse av gårdstun, seterbruk, kulturminner og verdifullt biologisk mangfold, til glede for både fastboende og tilreisende til bygdene. 

Stølsdriften har satt sitt tydelige landskapsmessige preg på mange fjellområder, og i den sammenheng vil jeg spesielt nevne den 5-årige setersatsingen som er etablert i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal fram til 2011. Ved å fremme stølsdrift som kulturbærer, reiselivsprodukt og merkevare, er hensikten med satsingen å styrke næringsgrunnlag, sysselsetting og bomiljø i de aktuelle områdene. Et av prosjektene i satsingen ”Seterlandet Sunndal” viser hvordan seterbrukerne kan utvikle sterke produkter gjennom samarbeid, i dette tilfelle innenfor mat- og opplevelsestilbud.

Taktskifte for utvikling av nye næringer

Jeg er opptatt av at hele bredden av landbrukets materielle og menneskelige ressurser skal tas i bruk for å skape lønnsom næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. Her ser jeg behov for et taktskifte som bidrar til å realisere vekstpotensialet gjennom økt omsetning og fortjeneste og som resulterer i flere arbeidsplasser i bygdene våre.  

I Landbruks- og matdepartementets strategi for næringsutvikling er det lagt vekt på å utnytte og videreutvikle de konkurransefortrinn som norsk landbruk representerer. Av satsingene på nye næringer er bl.a. grønt reiseliv, satsing på utvikling av matspesialiteter, bioenergi, småkraft og utmarkbaserte næringer som jakt, vilt og fisketurisme, relevante med utgangspunkt i de ressursene som fjellområdene representerer. I den forbindelse ligger det bl.a. muligheter i de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene.

Grønt reiseliv
Utviklingsprogram for grønt reiseliv, i regi av Innovasjon Norge sentralt, ble startet opp i 2007 med spesielt fokus på tilbud tilpasset de små bedriftene. Sentrale elementer i programmet er utvikling av reiselivsprodukter med utgangspunkt i gårdens og bygdenes ressurser, bærekraftig bruk av natur- og kulturressurser og aktiviteter og opplevelser som er forankret i lokal kultur og tradisjoner. 

Utviklingsprogrammet omfatter tilskudd til nasjonale utviklingsprosjekter, lokale og regionale pilotprosjekter med nasjonal overføringsverdi, samt nasjonal og internasjonal markedsføring av bygdebaserte reiselivsbedrifter.

Grønt reiseliv er et område med betydelig vekstpotensial, og kan favne om en rekke ulike opplevelsesaktiviteter som alt fra vandring, ridning, padling, sykling, jakt og fiske til servering av gode matopplevelser og overnatting. 

Norsk senter for bygdeforskning har beregnet at distriktsbasert reiseliv omsetter for 35 milliarder per år, og sysselsetter ca 60 000 personer, mens gårdsturisme omsetter for en milliard kr. per år, fordelt på 2500 årsverk. 

Som opplevelsesleverandør har det bygdebaserte reiselivet et spesielt behov for å ha kunnskap om lokal kultur og natur og å kunne formidle denne kunnskapen. Her er vertskapsrollen sentral og i mange tilfeller avgjørende. Turister og besøkende stiller store krav til service, kunnskap og kompetanse. Produktets eller tjenestens kvalitet er sterkt knyttet til de menneskelige ressursene. I et nisjemarked som Norge, som primært ikke kan konkurrere på pris i internasjonal sammenheng, må man satse på høy kvalitet i opplevelsen. For å få til dette er det nødvendig å bygge kompetanse i alle deler av næringen.

På reiselivsområdet og innenfor opplevelsesproduksjon vil det være viktig med:

• Infrastrukturinvesteringer
• Øke profesjonaliteten i produktene gjennom kompetanseheving hos tilbydere innenfor - markedskompetanse, vertskapsrolle, språk, bedriftsledelse og produktutvikling
• Satse på utvidet sesong, og muligheter for helårsturisme. Sommeren er kort i fjellområdene.

Erfaringer har vist at det er utfordringer i forhold til å utløse helhetlige turistopplevelser i samhandling mellom det bygdebaserte og det tradisjonelle reiselivet. Her er det derfor behov for å finne fram til gode samarbeidsmodeller lokalt og regionalt som bidrar til å skape synergier mellom det tradisjonelle reiselivet og bygdeturismen.

Jakt og fisketurisme
Jakt- og fisketurisme er viktige næringer i fjellområdene og gir inntekter til et betydelig antall grunneiere. Fremdeles preges mye av dette markedet av tilbud med lav pris og liten tilretteleggingsgrad. Utvikling av flere tilrettelagte tilbud vil gi høyere verdiskaping og være i tråd med endringer i markedet der stadig flere stadig flere ønsker en økt tilretteleggingsgrad og overnattings- og opplevelsestilbud av høy kvalitet. 

Handlingsplanen for innlandsfiske er nå etablert som et utviklingsprogram over Jordsbruksavtalen. I første omgang skal det gå over 5 år. For 2009 stiller Handlingsplanen 4,0 mill. kroner til rådighet for gode prosjekter. 

Både skogeiersamvirket og Bondelaget har i de siste ti årene gjennomført utviklingsprosjekter relatert til jakt- og fisketurisme, og har mye verdifull kunnskap å bidra med til den enkelte som ønsker å satse på dette. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av at det samlet sett blir en fornuftig balanse mellom jakt- og fisketilbud til lokalbefolkningen og allmennheten for øvrig – og tilrettelagte tilbud mot et mer betalingsvillig marked.

Lokal mat og matspesialiteter
Til tross for vår geografiske beliggenhet med et kjølig klima, produserer norsk landbruk råvarer i verdensklasse. Store fjell- og skogsområder gir naturgitte fortrinn for produksjon av spesialiteter med utgangspunkt i fisk og vilt, bær, sopp og produkter fra sau, geit og andre dyr som utnytter utmarka. Rene, naturlige produkter fra en ren natur, er viktig for forbrukerne, og etterspørselen etter matspesialiteter og økologisk mat øker. 

Det er et mål at 20 prosent av matspesialitetene som selges i 2020 skal være norske matspesialiteter. Med det menes:

• produkter med lokal identitet, opprinnelse og historie
• produkter tilvirket med utgangspunkt i produksjonsmetoder med klart regelverk og strengere krav til primærproduksjon og foredling
• håndverksprodukter og tradisjonelle matretter

Her mener jeg landbruket i fjellbygdene har store muligheter til å ta ut sine andeler av det verdiskapingspotensialet som ligger i å produsere matspesialiteter og mat med lokal identitet. Ja, for å lykkes med denne strategien er vi faktisk avhengig av at også fjellbygdene er godt representert i utvalget av spesialiteter. 

Her har Rørosregionen kommet langt i sin satsing, der matspesialiteter fra regionen blir markedsført under merkevarenavnet ”Røros – mat fra Rørostraktene”.  Slike regionale produsentsammenslutninger bidrar til at små produsenter blir sterke sammen, at verdiskapingen øker og flere arbeidsplasser blir etablert.

I Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har vi i år etablert en særskilt vekstsatsing, som skal bidra til å styrke bedrifter som ønsker å produsere matspesialiteter til et større marked. Vi vil gjøre produsentene enda dyktigere, slik at de klarer å produsere et volum som også kan leveres til større dagligvarebutikker, og til hoteller og restauranter.

Beskyttede betegnelser er en merkeordning for særegne produkter, knyttet til produkters opprinnelse/historie mv. Merkeordningen bidrar til at det blir etablert produsentsammenslutninger og til økt oppmerksomhet, og dermed også salg. I dag har vi 15 godkjente produkter, slik at her trengs det mobilisering for å få opp nye søknader. Jeg er utålmodig på vegne av alle oss som ser at merkeordningen gir positive resultater, og her vil jeg gjerne utfordre dere i forhold til produkter som har særskilte forutsetninger for å utvikles i fjellregionen.

Økologisk landbruk
For en regjering med høye ambisjoner for det økologiske landbruket er det gledelig at etterspørselen etter økologiske produkter nå viser en kraftig økning. Her ligger det interessante muligheter som landbruket i fjellbygdene må utnytte, og her vet jeg at mange allerede er godt i gang med omlegging til økologisk drift.

Ettersom forbrukerne etterspør og er villige til å betale mer for økologisk merkede produkter, gir det muligheter for å kunne ta ut en pris i markedet som i større grad enn i dag også reflekterer produktenes kvalitet.

Småkraft
Den landbruksbaserte energiproduksjonen har et betydelig potensial. I Norge som i verden for øvrig, vil etterspørselen etter ren fornybar energi øke. Derfor vil regjeringen doble bruken av bioenergi og bygge ut mer småkraft i regi av landbruket. 

Småskala vannkraftproduksjon innenfor landbruket har et potensial for produksjon av minst 25 TWh, tilsvarende det årlige strømforbruket til 1,2 millioner norske husstander. 

I den forbindelse vil jeg trekke frem prosjekt ”Små kraftverk i Fjellregionen”. Bak dette står ni kommuner og to Regionrådet. Prosjektets mål er å gi informasjon og bistand til motiverte grunneiere for å stimulere til utbygging av små kraftverk. 

Jeg synes det er svært positivt at dette prosjektet gjennomføres. Små vannkraftanlegg gir viktige inntekter til landbruket og til lokalsamfunnene, både i forbindelse med bygging og drift. I tillegg produserer de ren fornybar energi, og fremstår derfor også som bidragsytere i klimasammenheng.

Jeg er samtidig opptatt av at utbygging av slike anlegg skjer på en mest mulig skånsom måte, ikke minst med hensyn til natur og miljø.

Vern som grunnlag for næringsutvikling

Landbruks- og matdepartementet legger vekt på å tilrettelegge for næringsutvikling i, og i tilknytning til vernede områder innenfor de miljømessige rammene som gjelder. Mitt departement har et nært samarbeid med Miljøverndepartementet innenfor området bruk og vern, og tar del i flere prosjekter der vi ser på lokal verdiskaping i tilknytning til vernede områder. 

Det nye verdiskapingsprogrammet for naturarven vil være viktig for å utvikle verdiskapingspotensialet i tilknytning til verneområdene. Her vil midlene som Innovasjon Norge forvalter til næringsutvikling på landbruksområdet, kunne bidra i samspill med verdiskapingsprogrammet til næringsutviklingsprosjekter i tilknytning til verneområdene. 

I arbeidet med næringsutvikling i tilknytning til verneområdene er jeg opptatt av å få på plass gode forvaltningsplaner. Forvaltningsplanene avklarer muligheter og forventninger til bruken av verneområdene, og gir forutsigbarhet for brukerne av områdene.

Erfaringer fra prosjekter som landbruksforvaltningen er involvert i regionalt og lokalt viser at det er mulig å jobbe med næringsutvikling og verneprosesser side om side. Et av disse prosjektene er i regi av Mårfjell sameie i Telemark, og vil bli presentert for dere i morgen.  

Jeg vil også nevne det nasjonale partnerskapet som vi nå ser for bruk og vern av skog, der regjeringen nå øker bevilgningene til frivillig skogvern med 86,5 mill kr. Ordningen, som innebærer at skogeierne tilbyr vern av egen skog, har ført til fortgang i skogvernarbeidet. Ved at skogeiere og bønder selv tar ansvar i samspill med myndighetene oppnås bærekraftige løsninger. Jeg vil særlig berømme Norges Skogeierforbund for den rollen de spiller i forholdt til økt frivillig skogvern i Norge.

En god balanse mellom vern og bruk av verneområder og deres randsoner krever en forvaltning som er basert på kunnskap. I den forbindelse er forskning relatert til vern og bruk et svært viktig virkemiddel, og her er bl.a. programmene Natur og næring og Miljø 2015 i Norges forskningsråd viktige kunnskapsprodusenter.

Samarbeid og samspill for å utløse verdiskapingspotensialet i fjellområdene

Kommunene har en viktig rolle i å stimulere til engasjement og initiativ for utvikling og vekst i fjellbygdene. I så måte er det gledelig å se at det er så mange ordførere her i salen. Ved å bidra til gode utviklingsprosesser, fysisk tilrettelegging i nærmiljøet, styrking av identitet, næringsliv og mobilisering for nyskaping, kan kommunene skape aktivitet og utvikling i det enkelte lokalsamfunn. 

På landbruksområdet har vi over lang tid brukt kommunene som førstelinje på bl.a. BU-midlene, og delegert miljøvirkemidler til kommunene som også kan nyttes i utviklingssammenheng. Gjennom satsingen på kommunene som førstelinje for småskala næringsutvikling, som kommunalministeren nevnte innledningsvis, bidrar regjeringa til å styrke kommunenes kompetanse innen næringsutvikling ytterligere. Her vil også det regionale partnerskapet med fylkeskommunene og Fylkesmannen være viktige aktører og støttespillere for kommunene, i arbeidet med å stimulere til økt innovasjonsaktivitet og entreprenørskap.

Ved å inkludere landbruket i samfunns- og næringsutviklingen i kommunene og tenke samarbeid på tvers av sektorgrensene, kan kommunenes samlede ressurser mobiliseres til beste for lokalsamfunnet. 

I Oppdal har åtte grunneiere gått sammen og dannet et utviklingsselskap, som et resultat av samarbeid mellom grunneierne, Oppdal kommune og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Gjennom langsiktig og prosessorientert arbeid, der kompetanseutvikling har vært et sentralt stikkord, er det oppnådd samarbeid om miljømessig gode løsninger i balanse med turistmessig utvikling av et betydelig område (2700 dekar). 

Dette viser at det går an å få til noe for de som tør og ønsker og satse, og her mener jeg at landbruksnæringa, kommunene og frivillige organisasjoner har mye å hente gjennom samarbeid med hensyn på friluftsliv, tilrettelegging for opplevelser og aktiviteter i kulturlandskap, skog og utmark. 

For å få til et bærekraftig utvikling i fjellbygdene er jeg opptatt av å støtte opp under og bygge videre på lokalt og regionalt engasjement og prosesser. I den sammenheng er det vesentlig å finne fram til og bygge videre på gode modeller for samarbeid og lokal utvikling. Natur- og kulturparker, som de som er etablert i Valdres og Aurland, er et eksempel på en modell og et konsept som kan være egnet for lokalt og regionalt utviklingsarbeid i fjellområdene.

Avslutning

I lokalt utviklingsarbeid er det viktig å utnytte det særegne og ekte som kjennetegner egen kultur og identitet, som en ressurs for økt verdiskaping og næringsutvikling. Lokal og regional skreddersøm er viktig!

I framtida vil stadig flere etterspørre kvaliteter og verdier som gårdene og bygdene kan tilby. Hvordan landbrukets ressurser utvikles og utnyttes i bred forstand, er således viktig for framtidig utvikling og verdiskaping i det enkelte lokalsamfunn. 

I mitt innlegg har jeg forsøkt å vise fram noen av mulighetene ut ifra landbrukets ståsted. Jeg har også fokusert mye på betydningen av samspill og samarbeid for å oppnå vekst og utvikling. Vi må heller ikke glemme det viktigste av alt, de menneskelige ressursene, og den drivkraften som lokalt og regionalt engasjement skaper. Her utfordrer jeg dere til å være kreative og tenke nytt i jakten på utviklingsmuligheter for fjellbygdene!