Tale: Foran jordbruksforhandlingene

Innledning

Takk for invitasjonen til landbrukets dag her i Hegra.

Stikkordene jeg har fått foran møtet her i dag er 

• Foran jordbruksforhandlingene
• WTO
• Målpriser
• Finanskrise

Jeg vil beskrive det politiske landskapet foran årets jordbruksoppgjør både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til finanskrisa, står vi overfor store utfordringer både med klimaet og det internasjonale matmarkedet. Jeg vil derfor snakke en del om dette også.

Jordbruksoppgjøret starter om vel en måned, og jeg vil ikke komme med lovnader før vi har sett jordbrukets krav. Jeg kan imidlertid love at denne regjeringen vil fortsette den kursen vi har lagt mot et stadig større inntektspotensial for landbruket.

I mitt innlegg vil jeg snakke om

• De tre krisene innenfor finans, klima og matvaremarkedet.
• WTO
• Markedsregulering og målpriser
• Samdrifter
• Eiendomspolitikk

De tre krisene

En kinesisk forbannelse sier: ”Måtte du leve i en interessant tid”.  Denne forbannelsen har virkelig slått til de siste årene. 

Klimaet, finansmarkedene og matvaremarkedene har hver for seg nok sprengkraft til fundamentalt å påvirke virkeligheten for verdens befolkning. De tre elementene avhenger av hverandre, og når alle tre er i ubalanse, slik de er i dag, opererer vi i nytt og ukjent terreng, hvor feilnavigering kan få store konsekvenser. 

Det gjør også at situasjonen er utrolig spennende - og utfordrende!

Klimaspørsmålet
Klimaspørsmålet er det viktigste grunnleggende spørsmålet vi må forholde oss til i verden i dag. Jeg jobber nå med en Stortingsmelding hvor jeg går gjennom forholdet mellom landbruket og klimautfordringene. Den blir lagt fram seinere i vår.

Utfordringen er at vi slipper ut drivhusgasser som CO2, metan og lystgass som varmer opp atmosfæren vår.

Jordbruksproduksjonen er en del av karbonkretsløpet. Plantene som dyrkes binder store mengder karbon, og brukes direkte som mat eller som fôr til husdyr. Karbonet går videre i matvarene. Maten og matavfall blir så fordøyd eller brutt ned, slik at karbonet i all hovedsak havner tilbake i lufta som CO2. Dette blir derfor regnet som et nullsumspill i klimasammenheng. 

Det er lagret store mengder karbon i jordbruksjord. Jordbrukets rolle i klimasammenheng relaterer seg i hovedsak til om jordbruksaktiviteten bidrar til en netto lagring eller til et netto tap av karbon fra jordbruksjord. 

Jordbruket slipper også ut klimagasser når husdyr omdanner karbon til metan og fra nitrogenbruk som gir drivhusgassen lystgass. I tillegg kommer jordbrukets bruk av fossil energi. 

Klimagassutslippene fra jordbruk og matproduksjon må begrenses samtidig som matproduksjonen må øke. For å oppnå dette må det settes inn tiltak i alle deler av verdikjeden for mat. Viktige tiltak i meldingen som kommer vil derfor være å øke lagringen av karbon i jord, redusere klimagassutslippene fra jordbruket, optimalisere bruken av nitrogen, redusere matavfall og utnytte matavfallet til energiformål.

Vi må ta innover oss at forutsetningene for matproduksjonen kan endres, og vi skal være beredt til å tilpasse oss de endringene som klimaet bringer.

Vi ser her utfordringer innenfor plante- og dyreproduksjonen med hensyn til skadegjørere og sykdommer, men også muligheter i form av lengre vekstsesong og dyrking av mer varmekrevende planter.

Vi må ha to tanker i hodet på en gang. Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at klimaendringene skjer, samtidig må vi tilpasse oss de endringene som vi allerede ser skje.

Matkrisen
Matkrisen er både en akutt og en vedvarende krise. Tross i at verdens ledere har satt seg mål om å halvere andelen underernærte innen 2015 har sult og nød økt. Det er nå nesten en milliard sultende i verden. 

I tillegg må vi møte utfordringen med en stadig voksende befolkning. Innen 2050 kan vi være ni milliarder. Da må den globale matproduksjonen fordobles. Befolkningsøkning, kombinert med velstandsøkning, gir stor etterspørsel etter mat.

Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat. 

Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyest. Det er derfor nok av dem som mener at vi kan overlate matproduksjonen til andre. Men jeg tror de som står for slike holdinger blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre, ustabile tida vi lever i. For Norges befolknings- og forbruksvekst blir liten i forhold til det globale bildet. 

Produksjons- og fordelingsutfordringene i et scenario med en slik befolkningsvekst er enorme, og de blir forsterket av klimaendringene.  Vår matforsyning må ikke sikres på bekostning av de mindre kjøpekraftige deler av verdens befolkning. Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke forsterke problemene.

Sikkerhet for mat og vann er vårt mest grunnleggende behov. Dette er også et nødvendig utgangspunkt for utvikling. Underernærte og sultne mennesker har andre og mer akutte gjøremål enn å tenke på verdiskaping og utdanning. 

Når verdens politikere og forskere nå ser etter årsakene til dagens situasjon, er konklusjonen klar. Matproduksjon har vært neglisjert, både i staters nasjonale politikk og som en del av utviklingsagendaen. Dette fastslås blant annet i Verdensbankens World Development Report for 2008. 

Matsikkerhet er et tema som står høyere og høyere på dagsorden i den internasjonale debatten. 

Vår utfordring om å produsere nok mat forsterkes av en knapphet på ressurser globalt, som vann og matjord. Klimaendringene forsterker denne utfordringen ytterligere. For å øke matproduksjonen trengs økte investeringer, i en tid der finanskrisen tar mye oppmerksomhet. Slik henger matkrisen sammen med klimakrisen og finanskrisen.

Finanskrisen
Finanskrisen startet i USA som følge av dårlig dømmekraft og forsøk på å skjule elendige investeringer. Den har spredd seg til finanssystemene i hele verden, og slår også inn i resten av økonomien og i arbeidsledighet i mange bransjer.

Landbruket er ikke den bransjen som er mest påvirket av finanskrisen. Folk må uansett ha mat, men vi opplever at forbrukerne etterspør billigere type mat enn det de har gjort i den positive økonomiske perioden vi har vært gjennom. Etterspørselen etter kjøtt går for eksempel ned. 

Den mest direkte effekten av krisen er lavere renter på de lånene som er tatt opp for å investere. 1 prosentpoeng lavere rente gir for eksempel 400 millioner kroner lavere kostnader i jordbruket.

Ut over det er det stor usikkerhet som preger utviklingen i kostnadene for jordbruket. Prisen på olje har gått kraftig ned, mens svingninger i valutakursene gjør at prisene på andre innsatsfaktorer kan øke. Denne usikkerheten gjør det vanskelig å spå om inntektspotensialet til bonden.

Det som er sikkert er at vi ikke trenger en så stor ramme som jordbruksoppgjøret i fjor gav for å kunne sikre bøndene en like god inntektsutvikling som vi ønsker. 

Rammen sier kun noe om endringer i statens bidrag til de selvstendig næringsdrivende bøndene. Bøndene lever av overskuddet fra inntektene når kostnadene er trukket fra. Jeg vil minne dere på at rammen i jordbruksoppgjøret må ses i sammenheng med de kostnadene jordbruket opplever.

Jeg tror at å investere i landbruket er et godt valg. Klimakrise, matkrise og finanskrise viser at landbruket er en del av løsningen. Vi trenger derfor bønder som vil satse gjennom å investere i landbruket.

WTO - forhandlingssituasjonen og de forpliktelsene vi har påtatt oss

Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon har lenge ligget der som et usikkerhetsmoment for hele matsektoren. Regjeringen jobber for en avtale som ivaretar både Norges og utviklingslandenes interesser. Verken Norge eller utviklingslandene har interesse av at de sterke gjør det de kan og de svake lider det de må. Derfor trenger vi et WTO med forutsigbare og oversiktlige regler som gjelder for alle. Forhandlingene på landbruk stoppet som kjent opp sist sommer, og forsøkene på å komme i mål i løpet av høsten 2008 nådde ikke frem.

Forhandlingene har ikke stoppet helt opp, men med regjeringsskifte i USA, forestående valg i India og ikke minst finanskrisen på toppen av de ulike aktørenes agendaer er det en avventende holdning til når det er mulig å sluttføre forhandlingene. Det er mange som peker på viktigheten av å få til en WTO-avtale raskt for å vise at oppslutningen om et multilateralt regelbasert handelsregime står fast. Andre peker på at den usikkerheten finanskrisen skaper, kombinert med uavklarte mandater og posisjoner fra de største aktørene, gjør det vanskelig å gå med på vanskelige kompromisser nå. Det er for tidlig å si noe om hvilke av disse drivkreftene som vinner frem.

Jeg ser noen fordeler med at en WTO-avtale kommer på plass. Den stadige usikkerheten om framtidige internasjonale rammer er krevende å leve med. Den avtalen som var innen rekkevidde sist sommer kunne gitt tilstrekkelig armslag for å føre en god nasjonal landbrukspolitikk. En WTO-avtale vil selvsagt stille oss overfor utfordrende krav, men det må likevel være krystallklart at vi aldri vil akseptere en avtale som legger ned norsk landbruk.

For en måned siden var statsråden i India og møtte Indias handels - og næringsminister Kamal Nath for bl.a. å drøfte matsikkerhet og WTO. India var landet som sist sommer satte foten ned i WTO-forhandlingene og ikke ville akseptere at u-landene måtte gi opp sin rett til beskyttelse av egen matproduksjon.

Nath uttalte i den forbindelse at ”Når jeg forhandler er jeg villig til å snakke om handel. Jeg er ikke villig til å forhandle med min befolknings levevilkår, jeg er ikke villig til å forhandle selvberging, jeg er ikke villig til å forhandle fattigdom.” 

Møtet med Nath viste at våre to ulike land har en lik forståelse av betydningen nasjonal selvforsyning har for et lands matsikkerhet. Nath gav statsråden sine klare forsikringer om at India respekterer både Norge og andre i-lands behov for nasjonal produksjon for å sikre sin egen matsikkerhet.  

Og for å ta et sitat til fra samme person: ”Forskjellen mellom Norge og de andre utviklede landene er at Norge ikke er en offensiv landbrukseksportør. Derfor kan man ikke sammenligne disse subsidiene med subsidiene i USA eller resten av Europa … subsidier i land som Norge og Sveits er ikke tema som blokkerer bevegelse."

Jeg vet at det er mange som mener at den perioden vi er inne i nå burde benyttes til å ta en pause i WTO-forhandlingene og komme frem til et nytt mandat som bedre reflekterer de utfordringene verden står overfor i 2009. Det som må være helt klart er at den dagen kommer at en skal forhandle frem et nytt mandat, skal vi være helt tydelig på hvilke premisser en handelsavtale må bygge på. Men jeg tror ikke et slikt scenario er sannsynlig på kort sikt.

For det første er det viktig for medlemslandene i WTO å vise at en fortsatt er en organisasjon som kan levere på de lovnadene som er gitt. I Doha i 2001 forpliktet medlemslandene seg til å gjøre denne runden til en utviklingsrunde, der u-landene skulle stå i sentrum. Dersom vi ikke er i stand til å komme i mål med en god Doha-runde, mister WTO troverdighet, ikke minst hos utviklingslandene.

For det andre mener vi at det er handlingsrom for å kjempe for viktige spørsmål som miljø og matsikkerhet innenfor dagens mandat. Når India nekter å gi seg på sine beskyttelsesbehov, er det matsikkerheten som står i sentrum. Det samme gjelder vårt eget arbeid for å få forståelse for norske posisjoner, posisjoner som skal gi mulighet for fortsatt å føre en nasjonal landbrukspolitikk som sikrer et aktivt landbruk i hele landet.  

Sist, men ikke minst, er det dessverre ikke slik at WTOs 153 medlemsland er enige om hvordan et eventuelt nytt mandat skal utformes. Tvert imot. Et nytt mandat ville ta lang tid å få på plass, og enda lengre å forhandle ut fra. Vi har muligheten nå, til å utnytte det fokuset verden har på matsikkerhet, og politisk ledelse i Landbruks- og matdepartementet vil heller benytte den politiske viljen på en sluttrunde enn på et nytt mandat. Uansett årgang på mandatet, det er sluttresultatet som teller.

Jeg er likevel overbevist om at landbruket først og fremst står og faller med valgene vi gjør nasjonalt. Det handlingsrommet vi jobber for i WTO gir ingen garantier for en nødvendig inntektsutvikling i landbruket og matindustrien - det avhenger, både nå og i fremtiden, av tydelige prioriteringer og politisk vilje nasjonalt.

Arbeidet med markedsregulering og målprissystemet viser nettopp dette. Årsaken til at vi gjør går gjennom dette systemet nå, er den WTO-avtalen vi skrev under på i 1995. Der forpliktet vi oss til et tak på såkalt AMS eller gul støtte. Gul støtte er opprettholdelse av markedsordninger med administrerte priser (skjermingsstøtte) eller utbetaling av grunntilskudd. Gjennom flere års økninger i målprisene har vi nå nådd taket, og vi må gjøre noe her for å ha spillerom til å føre en egen landbrukspolitikk.

Markedsregulering og målpriser

Markedsordningene for kjøtt og egg har bidratt til prisstabilitet og markedstilgang for mange små - oftest personlig eide - foretak. Markedsordningene er et av fundamentene for landbrukspolitikken i Norge. Og jeg vil minne oss på at det er tollvernet og disse markedsordningene som har sikret oss stabile matvarepriser i Norge i den perioden hvor prisene på verdensmarkedet økte kraftig.

Hensikten med gjennomgangen er som jeg har nevnt å legge til rette for mer fleksibel prisdannelse, samtidig som ordningene skal være WTO-legale. 

Med den sterke veksten i produksjonskostnadene vi har hatt, kan vi ikke heve målprisene mer. Og når målprisene også er maksimalpriser for råvarene, gir systemet et inntektsproblem for jordbruket.

Jeg vil understreke at hensikten med gjennomgangen IKKE er å endre landbrukspolitikken, eller å reformere for reformens skyld. Målsettingene ligger fast. Men virkemidlene må gjennomgås for å være i tråd med de internasjonale forpliktelsene Norge påtok seg i WTO-avtalen i 1995. Norge er tjent med å opptre ryddig i forhold til WTO. Dette får vi igjen for når vi forhandler om en ny WTO-avtale.

Resultatet av endringene innebærer en grad av deregulering. Men det ligger i arbeidsgruppas mandat å vurdere tiltak som kan bidra til stabilitet i prisdannelsen. Det er viktig for å korrigere markedet og stabilisere prisene og råvaretilførslene. Det er også viktig for å sikre markedstilgang og for et levende landbruk i hele landet.

Antagelig går det i retning av at målprisene tas bort i noen sektorer, sammen med andre nødvendige endringer i markedsordningene. Fordi det er nødvendig for å få en tilstrekkelig reduksjon i AMS. Dette skal vi imidlertid konkludere på i forhandlingene med jordbruksorganisasjonene.

Det betyr i så fall at omfanget av prisforhandlinger i jordbruksavtalen vil bli redusert. Men fortsatt skal markedsordningene bidra til balanse i råvaremarkedet, og stabile priser, og Norturas rolle skal ivaretas, bl.a. fordi det er viktig for en geografisk spredt produksjon i ulik skala.

Jeg tror det er viktig og riktig og gjøre noen grunnleggende veivalg under årets jordbruksoppgjør. Denne regjeringen har et godt forhold til landbruksnæringen, og nettopp derfor tror jeg vi kan få til gode løsninger for framtida.

Melkeproduksjon og samdrifter

Jeg er glad for den gode markedsbalansen vi har for kumelk og at salget av melk og melkeprodukter øker. Vi har valgt å videreføre gjeldende regelverk ved at det også for kvoteåret 2009/2010 blir gitt anledning til å produsere 2 % utover kvote.

Det er ikke lenger overproduksjon eller uro i melkemarkedet som skaper debatt. Nå er det problemstillinger knyttet til driftsform som opptar produsentene. Vi har løst noen av problemene i melkesektoren, og andre tema har fått mer plass i debatten. 

Som landbruks- og matminister ønsker jeg samdrifter velkomne. De er en viktig del av norsk landbruk, og det er mange fordeler for bøndene som satser på en slik organisering. 

Det har vært en jevn økning i antall samdrifter i Norge fra 1995 med 146 samdrifter til 2008 med 2032 samdrifter, og dette tross harmoniseringen av driftstilskuddet i 2004. 

Driftsformen åpner for en mer regulert arbeidstid, hvor muligheten for uttak av ferie og fridtid blir lettere. Dette bidrar også til bedre sikkerhet ved sykdom, og ellers den generelle nytten av å ha et arbeidsfellesskap. Videre gjør samdriftsformen det mulig å redusere investeringskostnader og risiko for den enkelte produsent. Den frigjorte arbeidstiden samdriftsformen genererer kan nyttes til annet inntektsgivende arbeid på eget bruk eller i arbeid utenfor bruket. Dette er fordeler som vil være viktig også for nye generasjoner som skal overta produksjonen i fremtiden.

Men jeg vil ikke ha en politikk eller retorikk som blir oppfattet som om at dette er den eneste muligheten.

Samdrifter i Nord Trøndelag

Nord-Trøndelag har også hatt en jevn utvikling i antall samdrifter. Det ser ikke ut til at harmoniseringen av driftstilskuddet har satt en stopper for etableringen av samdrifter her heller. Fra 1999 til 2008 har det vært en økning fra 62 til 258 samdrifter i fylket. Dette er over en firedobling på 10 år. Bare Oppland og Rogaland har flere samdrifter enn Nord-Trøndelag per i dag. 

Det er flere måter bonden kan velge å organisere drifta si på. Samdriftsforetak, to-familiebruk eller enkeltpersonforetak er alle varianter av ulike driftsformer. Jeg mener at utgangspunktet for tilskuddsordningene må være basert på prinsippet om at for likt produksjonsomfang, så skal utmålingen av tilskudd være lik. Dette er et standpunkt jeg og regjeringa deler med Norges Bondelag. Det skal ikke være mulig å være stor i virkeligheten og liten på søknadsskjemaet. Dette må gjelde uavhengig av hvordan man velger å organisere drifta. 

Vedrørende valg av alternative foretaksformer i melkeproduksjonen, vil jeg også peke på at vi ved fjorårets jordbruksoppgjør åpnet for kvoteleie for enkeltbruk opp til kvotetakene. Kvoteleie er et alternativ til samdrift, slik at melkeprodusentene nå har flere valgmuligheter. Kvoteleie innebærer at fleksibiliteten i kvoteordningen øker, både ved at produksjonen bedre kan tilpasses kapasiteten på bruket og ved at kvoter fra ulike bruk kan leveres felles uten at dette må organiseres som en samdrift.

Jeg vil at det skal være opp til bonden selv å velge om hun vil selge, kjøpe, leie, eller inngå i samdrift ut fra hva hun ser som mest hensiktmessig i forhold til ressursene på gården.

Kjøp og salg i Nord-Trøndelag

Det har som sagt vært stor aktivitet på samdriftsida i Nord-Trøndelag. Det har det også vært på kjøp av kvote. Siden 1999 har det vært godt over 10 ganger så mange kjøpere som selgere av kumelkkvote i Nord-Trøndelag, i noen år neste 20 ganger så mange kjøpere. Dette vitner om en vilje til å satse på melkeproduksjonen! Og dette til tross for et for lavt inntektsnivå i denne sektoren. Det er først da denne regjeringa fikk ansvar for jordbruksforhandlingene at melkeproduksjonen fikk et inntektsløft. 

Jeg legger vekt på å utforme generelle rammevilkår for norsk melkeproduksjon som gjør at vi kan nå målet om et aktivt og variert landbruk over hele landet. I løpet av de tre siste jordbruksoppgjørene har den rød-grønne regjeringen styrket de økonomiske rammevilkårene for foretak i melkeproduksjon ved spesielt å bedre økonomien i det grovfôrbaserte husdyrholdet. Økningene i målprisene for melk og storfekjøtt, samt vesentlige økninger i tilskuddsatsene for storfeholdet, har gitt betydelige økninger i inntektsmulighetene for foretak med melkeproduksjon.

Referansebruksberegningene viser en prognosert gjennomsnittlig inntektsøkning i melkeproduksjonen på 54 200 kroner i denne regjeringsperioden fra 2006 til 2009.

Inntektsutvikling

Vi ser ikke effektene av de siste årenes jordbruksoppgjør enda, men grafen viser en markant økning fra 2006 til 2007, som er det første året denne regjeringa var med i forhandlingene. 

Det viktigste virkemiddelet for å motivere til satsing på melkeproduksjon, er gode økonomiske rammevilkår for næringa uavhengig av valg av driftsform. Dette er noe regjeringen har prioritert høyt i jordbruksoppgjørene. Samtidig vil jeg være tydelig på at det alltid vil være slik at melkeprodusenter, enten det gjelder samdrifter eller enkeltbruk, er avhengige av en realistisk tilnærming til de investeringene og lønnsutgiftene de påtar seg. Det lave rentenivået vi hadde for noen år tilbake kunne vi ikke forvente skulle vare. Men renta er nå på vei ned igjen, noe som vil hjelpe for de som har tatt de største investeringene. Regjeringen vil aldri kunne garantere lønnsomhet for alle melkeprodusenter, men jeg har som en klar målsetting å legge på plass forutsetninger som gjør det mulig å oppnå tilfredsstillende lønnsomhet.

Jeg ønsker å legge til rette for et levende landbruk over hele landet. For å nå dette målet er det viktig å sikre en variert bruksstruktur og gode produksjons¬miljøer i alle deler av landet, der både enkeltbruk og samdrifter spiller en viktig rolle. Jeg vil videreføre en politikk som tar sikte på å legge forholdene til rette, slik at det er opp til den enkelte bonde å velge foretaksform.

Eiendomspolitikken

Jeg vil avslutte med å si noe om eiendomspolitikken fordi den også er så grunnleggende for framtida til landbruket.

Regjeringen er opptatt av levende bygder med lys i vinduene og aktivt landbruk og næringsliv over hele landet. Vi vil ha folk på bygdene som bor på og driver gårdene. Bosetting og levende bygder er avgjørende for matproduksjon, kulturlandskap og verdiskaping. 

Lovgivningen knyttet til omsetning og bruk av landbrukseiendommer er derfor en viktig del av landbrukspolitikken. Om kort tid vil regjeringen legge fram et forslag til lovendringer som gjelder store deler av dette regelverket, bl.a. reglene om bo- og driveplikt og endringer i odelsloven. Etter forslaget vil reglene bli mer målrettet, mer forutsigbare og enklere å forholde seg til.

Jeg mener at boplikten er et viktig virkemiddel for å opprettholde bosetting og næringsutvikling mange steder i landet vårt. Boplikten sikrer at mange bruk som ellers kunne blitt solgt til fritidsformål, blir overtatt av eiere som vil bo på bruket og utnytte brukets ressurser.  Erfaringer har vist at regler om boplikt kan være med på å bevare levende lokalsamfunn, enten det gjelder spredt bebygde strøk eller små sørlandsbyer. Det er mange eksempler på unge par som flytter fra bylivet til ei bygd for å kunne få beholde slektsgården, som etter kort tid ikke kunne tenke seg et annet liv. 

Den rollen kommunene har i å gjennomføre eiendoms- og bosettingspolitikken er helt sentral, og mange kommuner bruker regelverket aktivt for å opprettholde bosettingen. 

Enkelte av våre politiske motstandere, som også er tilstede her i dag, mener at en liberalisering av regelverket om boplikt vil føre til mer bosetting. Det har jeg ingen tro på – verken for landbrukseiendommer eller for mindre eiendommer hvor det i dag er innført nedsatt konsesjonsgrense. Jeg mener tvert i mot at en slik liberalisering vil åpne opp for en utvikling hvor stadig flere vil velge å bo på eiendommen kun i forbindelse med ferie og fritid. Det er ikke positivt for bygdene. 

Det er i denne sammenheng grunn til å merke seg at de forslagene til innskjerping av reglene for bo- og driveplikt som nettopp har vært ute til høring har fått bred støtte fra kommunene og andre høringsinstanser. I det lovforslaget som blir lagt fram om kort tid ligger det inne flere forslag som vil bidra til å sikre bedre lokal styring med bosettingen.

Fortsatt aktivitet og levende bygder sikres etter min mening best ved en samlet utnyttelse av eiendommen, og jeg mener at delingsforbudet i jordloven er en viktig forutsetning for å få til dette. Vi må så langt mulig beholde ressursene på eiendommene samlet. 

Viktig er også jordlovens forbud mot omdisponering av jordbruksareal. Norsk matjord er en begrenset ressurs som det er vårt ansvar både nasjonalt og internasjonalt å ta vare på til kommende generasjoner. Regjeringen har satt som mål at den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene skal halveres innen 2010. Det er viktig at kommunene er seg dette ansvaret bevisst ved praktisering av bestemmelsen, og ved den planlegging som skjer etter plan- og bygningsloven. Vi har nå satt i gang et lovarbeid for ytterligere å skjerpe jordvernet.

Jeg får ofte brev fra unge mennesker som vil bo landlig og satse på landbruk, eller landbruk i kombinasjon med et annet yrke som de har utdannet seg i. Jeg er spesielt opptatt av at vi legger forholdene til rette slik at flere unge satser på landbruk. 

Priskontrollen er helt sentral i denne forbindelse. Regelverket er slik at prisen på en landbrukseiendom skal avspeile verdien av eiendommen til landbruksdrift og som bosted. Ved konsesjonsbehandlingen skal det vurderes om den avtalte pris tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. En samfunnsmessig forsvarlig pris skal forstås som en pris som bidrar til å realisere mål i landbrukspolitikken. Målene med priskontrollen er å sikre rekrutteringen av aktive yrkesutøvere til næringen, og å legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for en god og langsiktig ressursforvaltning. Det skal legges til rette for inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile heltids- og deltidsarbeidsplasser i landbruket. Priskontrollen har også en side til rammevilkår og økonomiske overføringer til jordbruket. Etter min mening vil fjerning av priskontrollen åpenbart føre til økte kapitalkostnader i jordbruket og gjøre det vanskeligere for ungdom å etablere seg som aktive bønder. Økte priser kan også føre til krav om økte økonomiske overføringer.

Jeg hører at noen bønder som planlegger å selge eiendommen føler at de ikke vil få nok penger igjen for arealer, bygninger og mange års innsats. Når man selv trekker seg ut er det lett å glemme neste eiers situasjon, men det er altså slik at landbrukseiendommens verdi ligger i utnyttelsesmulighetene til næring. Det er blant annet for å trygge drifts- og inntektsmulighetene for neste eier at vi ikke kan ha en fullt ut markedsregulert prisutvikling på landbrukseiendommer slik det er på andre typer faste eiendommer. Priser på landbrukseiendommer må vurderes i et mer langsiktig perspektiv, og ikke ut fra den enkelte generasjons forventninger. 

En landbrukseiendom er ikke et alminnelig markedsobjekt, den er en nasjonal ressurs som skal gi grunnlag for å produsere mat og kollektive goder i et samspill mellom bonden og myndighetene. Kjøper du en landsbrukseiendom inngår du samtidig en samfunnskontrakt som bygger på gjeldende landbrukspolitikk. 

Avslutning

Jeg vil takke for at jeg fikk lov til å komme og snakke om landbrukspolitikken foran årets jordbruksoppgjør.

Vi lever i interessante tider, men jeg tror nok at det er mer en gylden mulighet enn en forbannelse!

Klimakrise, matvarekrise og finanskrise gir oss en mulighet til å vise hvor sentralt landbruket er for å løse grunnleggende problemer i det moderne samfunnet. Jeg er overbevist om at landbruket i Norge vil ha en viktig rolle framover.

Det er politiske valg i Norge som bestemmer framtida for landbruket her i landet. WTO og andre internasjonale legger føringer, men det er det norske politikere beslutter som bestemmer rammene for landbruket i Norge.

Vi har satt klare mål i Soria-Moria om at norsk landbruk skal produsere trygg mat, sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Dette er klare mål også fremover. 

Denne regjeringen vil legge til rette for et levende landbruk også de neste fire årene.

Takk for oppmerksomheten.