Tale: Seminar om forskning på bruk og vern av verneområder og randsoner

Takk for invitasjonen,

Tittelen på foredraget til Heidi og meg er til forveksling lik og sier noe om hvor likt syn vi har på dette temaet. Dette er en viktig samling om et viktig tema som engasjerer meg sterkt. 

Jeg vil også takke Norges forskningsråd for innsatsen for å legge til rette for forskning knyttet til bruk og vern av landets verne-områder og randsoner til disse. 

Dette er for øvrig i tråd med politiske føringer og ambisjoner for dette området. Soria-Moria-erklæringen slår blant annet fast at ”Det påbegynte arbeidet med å utvikle nasjonalparkene som en ressurs for lokalsamfunnene og for lokal verdiskaping skal fortsette.”

Dette seminaret gjennomføres på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. Bakgrunnen er at forskning på området bruk/vern er politisk prioritert. 

Som en følge av politiske prioriteringer det også en betydelige ressursbruken fra Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementets side betydelig. I løpet av en ti-års periode vil Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet yte flere hundre millioner kroner til forskning på dette temaet.

Vi har med andre ord lagt til rette for en betydelig opptrapping av kunnskapsproduksjonen på dette området - og nå er det opp til dere i kunnskapsmiljøene å levere! 

Sett fra mitt ståsted bør dette seminaret forsøke å svar på tre viktige spørsmål:

• Hva er status når det gjelder forskning på bruk og vern i Norge? 
• Er vi på riktig vei når det gjelder hovedprioriteringer og ressursbruk? 
• Hvilke udekte kunnskapsbehov ser vi fremover og hvordan innretter vi forskningen for å løse disse?

I tillegg er samlingen en viktig arena for å skape kontakt mellom ulike forvaltnings- og kunnskapsmiljøer som grunnlag for fremtidig kunnskapsutvikling og samarbeid. Dette vil jeg komme tilbake til.

For meg og Landbruks- og matdepartementet er det viktig å understreke viktigheten av å se forskning på bruk/vern i et større perspektiv. Dette handler om bevaring av de betydelige og verdifulle naturressursene Norge rår over og er satt til å forvalte, blant annet med bakgrunn i internasjonale forpliktelser. Samtidig er det viktig å legge til rette for at verneområder skal kunne være en ressurs for lokalsamfunnene og lokal verdiskaping. Dette skal selvsagt skje innenfor rammen av verneformålet i de enkelte områdene. Når det gjelder balansen mellom bruk og vern så må vi bare erkjenne at det alltid vil være utfordringer knyttet til dette. Årsaker til dette er både endrede samfunnsstrukturer, kanskje påvirker klimaendringene samt endring i verdigrunnlag og ikke minst holdninger til natur og bruk av natur. Vi har alle ulike ståsted! Kunnskap av høy kvalitet vil bidra til letter å komme fram til en felles forståelse. Dette trenger vi hjelp fra dere til å oppnå! 

Det er viktig for meg å arbeide for næringsrettede aktiviteter i verneområder som et bidrag til å oppfylle regjeringens mål om spredt bosetting og sysselsetting i hele landet. Jeg har selv erfaringer fra ulike verneprosesser lokalt og nasjonalt. Min erfaring er at prosessen forut for vedtak om vern har stor betydning for oppslutning og gjennomføring av vernet. Her er det fortsatt mye å hente! 

Alt for mange verneprosesser har vært preget av et høyt konfliktnivå. Vi må derfor bli enda flinkere til å gjennomføre gode verneprosesser der det brukes tilstrekkelig med tid og ressurser på å øke forståelsen for vernet. Dette er vi enig om - og dette skal vi få til!

Jeg er dessuten opptatt av at det tidlig kommer på plass forvaltningsplaner for de vedtatte verneomådene. Planene må gi et forutsigbart og balansert handlingsrom for grunneiere og andre næringsaktører. Vi som er beslutningstakere har behov for kunnskap som kan bidra til å forbedre verneprosessene. Dette er nødvendig både for å forebygge konflikter og for å få en best mulig forvaltning av disse fantastisk flotte og verdifulle områdene. Kunnskap om ulike områder, arter og økosystemers tålegrense i forbindelse med næringsutvikling og friluftsliv, er av særlig stor betydning i denne sammenheng.

Redusert bruk forringer kulturlandskapet. Økte temperaturer som følge av klimaendringer kan akselerere en negativ utvikling ytterligere. Dette reiser spørsmålet om hva som gjør et område verneverdig? Mange områders vernekvaliteter er et resultat av landbruksvirksomhet gjennom flere hundre år og at noen har eid det. Ikke minst er reiselivet en viktig ”bruker” av det fantastisk flotte kulturlandskapet vi har i kombinasjon med Norges unike natur. 

For meg er både bønder og andre grunneiere lokalt de viktigste naturforvalterne i dette landet. Disse har en betydelig egeninteresse av at naturressursene i verneområder og randsoner til disse forvaltes på en bærekraftig måte. - Og da vil jeg presisere at dette må skje innenfor rammen av hva de enkelte verneområder tåler. Dette medfører økt bruk av landbrukets ressurser, både mennesker og natur, for å skape lønnsom næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Her ser jeg muligheter for et taktskifte innenfor de mange såkalte nye næringene. Det kan være bærekraftig reiseliv i vernede områder, herunder blant annet jakt, fiske, øvrig reiseliv og mye mer. 

I det lokale og regionale arbeidet med økt verdiskaping er jeg opptatt av at det utvikles et godt samarbeid mellom kommuner og Fylkesmannsembetene. Det er også viktig med et godt og integrert samarbeid mellom landbruk og miljø og landbruk og arealforvaltning generelt. På denne måten kan kommunens langsiktige planarbeid og løpende innsats med næringsutvikling og miljøforvaltning sees i en helhet. Dette har også vært viktig for oss i arbeidet med forvaltningsreformen der det legges til rette for å holde landbruks- og miljøforvaltningen regionalt samlet. Generelt vil jeg understreke effekten av samarbeid og behovet for samhandling på tvers av fag og sektorer, og da ikke bare i forvaltningen, men også innenfor forskningen.

For tiden gjennomføres det nærmere 80 prosjekter som relaterer seg til bruk/vern eller som har en tilknytning til temaet. Dette viser at myndighetene har levert når det gjelder å bevilge ressurser til forskning på området. Jeg ønsker å utfordre dere som produserer kunnskap på følgende spørsmål:

• Har dere som forskere oversikten over den store bredden i bruk/vern forskningen og den omfattende forskningen som er gjort på dette området tidligere? 
• Unngår vi dobbeltarbeid? 
• Klarer dere å få til tverrfaglighet i forskningen og samarbeid mellom forskningsmiljøer med ulike kompetanse?

Det er mange her i salen som arbeider innenfor landbruks- og miljøforvaltning. Et krav til både forskningsmiljøene og forvaltningen er at dere har en god dialog dere imellom. For er samspillet mellom dere godt nok i dag?

Dere som er invitert til denne samlingen - både fra forskning og forvaltning - er de fremste kunnskapsmiljøene i Norge på området bruk/vern. Institusjonene dere representerer og kompetansen deres besitter anser jeg som svært verdifull. 

For å forebygge at bruk/vern området fortsatt i noen grad preges av myter, tro og kunnskapsløshet behøver vi ny kunnskap fra dere. Derfor utfordrer jeg dere til å gjennomføre forskning av høy kvalitet og relevans som bidrar til å sikre en god forvaltning av naturressurser i landets verneområder og tilhørende randsoner. I dette arbeidet forutsetter jeg at kunnskapssystemet videreutvikles og sikrer at:

• Forskningen baserer seg på miljø- og landbruksforvaltningens behov for ny kunnskap 
• At kunnskapsmiljøene vektlegger å formidle resultater fra forskning til de som trenger den 
• At offentlig- og privat miljø- og landbruksforvaltning prioriterer å tilegne seg og bruke ny kunnskap fra forskning

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!