Tale: Kan landskap vere ein ressurs for næringsutvikling i bygdene?

Først vil jeg takke for invitasjonen til denne første nasjonale konferansen for regionale og lokale landskapsparker i Norge. Jeg vil også gi honnør til arrangørene for initiativet til denne konferansen, og for å ha satt sammen et spennende og svært innholdsrikt program. Det finnes vel knapt en bedre ramme for en slik konferanse enn her, midt i Per Sivles rike, med vill og vakker Vestlandsnatur på alle kanter? Kan det egentlig være noen tvil? Er det mulig å svare noe annet enn et helhjertet og rungende ja, til spørsmålet om landskap kan være en ressurs for næringsutvikling i bygdene våre? Jeg tror ikke det. For meg er det opplagt at det særegne natur- og kulturlandskapet vi har i Norge utgjør en viktig ressurs og kraft som grunnlag for næringsutvikling, ikke minst på bygdene. Det er også gjenspeilet i vår landbrukspolitikk, og det vil jeg komme nærmere tilbake igjen til etter hvert. Ulike områder har ulike fortrinn og kvaliteter. Det kan være mange måter og tilnærminger til å utløse verdiskapingspotensialet. Og her er det vel natur- og kulturparkene kommer inn, og kan utgjøre ei ramme og plattform for verdiskaping og bygging av merkevare og identitet i ulike områder.

I hvor stor grad landskapet utgjør en ressurs avhenger imidlertid av hvordan landskapet tas vare på, og av den aktiviteten og det livet som leves der. Sammenligner vi oss (slik vi gjerne liker å gjøre) med Sverige er det kanskje ikke like attraktivt å legge ferien til de svenske glesbygdene som til de norske fjell- og fjordbygdene? Dette har noe med naturgitte fortrinn å gjøre, men det har ikke minst å gjøre med at Norge i mange tiår har ført en langt mer aktiv distriktspolitikk enn våre naboer.

Videre i innlegget mitt vil jeg ta for meg tre ulike problemstillinger:

• Hvordan kan landskap være en ressurs for næringsutvikling?
• Hva gjør LMD/regjeringen for å støtte opp under dette?
• Hva skal til og hva kan dere bidra med for å få dette til?

Hvordan kan landskap være en ressurs for næringsutvikling?

Landskapskonvensjonen
Den europeiske landskapskonvensjonen, som Norge har sluttet seg til, legger blant annet vekt på å styrke enkeltmenneskets og lokalsamfunnets medvirkning i arbeidet med planlegging, vern og forvaltning av landskap. I denne sammenheng vil jeg også peke på landskapets betydning for næringsutvikling og som grunnlag for enkeltmenneskers og lokalsamfunns livsgrunnlag, med de ressurser og muligheter som ligger i landskapet. Medvirkningsaspekter som å

• etterspørre landskapshensyn i omgivelsene sine 
• engasjere seg for å ta vare på landskapskvaliteter 
• delta når fagfolk, byråkrater og politikere diskuterer landskapets verdier og forvaltning 
• bidra når myndigheter innarbeider landskapshensyn i planlegging og forvaltning

Landskapet favner både kultur og natur. Det er personlig og inkluderende fordi vi alle skaper vår egen opplevelse av landskapet på grunnlag av bruk, minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse personlige erfaringene som gir landskapet dets kulturelle og sosiale verdier, i tillegg til de miljømessige og økonomiske. Alle disse aspektene vil jeg si er knyttet til landbrukets påvirkning av landskapet.

Landbruket har gjennom generasjoner bidratt til å forme kulturlandskapet vårt. Ulike aktiviteter som fruktdyrking, grasdyrking, beiting og setring er eksempler på aktiviteter som har bidratt til å gi ulike områder karakter og særpreg. På denne måten gjenspeiler kulturlandskapet ikke bare ulike driftsmåter og næringsveier, men også levesett og bosettingsmønster, byggeskikk, kultur og tradisjoner.

Taktskifte for utvikling av nye næringer
Landbruks- og matdepartementet har store ambisjoner for utvikling av ny næringsvirksomhet og økt verdiskaping med utgangspunkt i landbrukets ressurser.  Her utgjør de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene viktige virkemidler.  Landbruks- og matministeren har signalisert et taktskifte, slik at hele bredden av landbrukets materielle og menneskelige ressurser tas i bruk for å skape lønnsom næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. Landskapet inngår her som en viktig faktor og ressurs. Koblingen mellom utnytting av lokale fortrinn og tradisjoner, og særpregede kulturlandskap, kan gi store muligheter for framtidig aktivitet og næringsutvikling.

Setersatsing
For å ta et eksempel - setring. Norske setre står for mange som det norskeste av det norske, og er svært populære og ikke minst familievennlige besøksmål.  I dag finnes det om lag 1400 setrer igjen i drift i Norge, og her jobber vi aktivt for å stimulere til fortsatt drift. Og dette er viktig ikke bare i norsk sammenheng. Fordi slike seterlandskap er i sterk tilbakegang i Europa, har det også en verdi i europeisk sammenheng at vi tar vare på våre setre. Landbruks- og matdepartementet har etablert en 5-årig setersatsing i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal. Gjennom å fremme setring som kulturbærer, reiselivsprodukt og merkevare er hensikten med prosjektet å styrke næringsgrunnlaget, sysselsettinga og bomiljøet i de aktuelle områdene. Her kan råvarer fra setra være utgangspunkt for produktutvikling. – Gode oster og andre melkeprodukter er godt etterspurte varer. Setermiljøene kan være naturlige utgangspunkt for utvikling av ulike reiselivsprodukter og opplevelser, knyttet til mat, kultur, dyr og natur. Valdres natur og kulturpark har bl.a. valgt å la aktiv stølsdrift inngå som et viktig element i å bygge merkevaren Valdres, og det får vi kanskje høre mer om senere i dag.

Frukt og bær på Vestlandet
Når vi er her på Vestlandet er det nærliggende å tenke på blomstrende frukttrær i kombinasjon med vakre fjordlandskap hvis vi skal lete etter særpreg. Dette er også noe av det første som møter turistene hvis de går inn på www.visitnorway.com. I 2008 startet LMD opp et 5-årig program ”Frukt og bær rundt neste sving” her på Vestlandet. Dette er ei spennende og innovativ satsing. Hovedmålet er å utvikle eller videreutvikle salgbare produkter og tjenester, særlig knyttet til reiseliv, ut fra profesjonell frukt- og bærproduksjon. Her skal turistene både få mulighet til å smake og oppleve kulturlandskapet med sine kvaliteter. Sogn fruktrute og Frukt- og siderruta i Ulvik er eksempler på nye opplevelser som tilbys Vestlandsturistene i samband med satsingen. Begge rutene har ulike tilbud innen overnatting, servering og opplevelser.

Beskyttede betegnelser
Merkevarebygging har jeg forstått inngår som et sentralt element i parkkonseptet. Merkeordningen Beskyttede betegnelser gir rettslig vern til mat- og drikkeprodukter med spesielt geografisk opphav, tradisjon og særpreg. Sider frå Hardanger er av de siste produktene som har fått slik beskyttelse. Fire fruktprodukter og Eplejuice frå Hardanger har også denne beskyttelsen. En fersk EU-undersøkelse viser at forbrukere i Europa har høy tillit og kjennskap til opprinnelsesmerking. 90 prosent av franske, spanske og italienske forbrukere sier at opprinnelsesmerking gir signaler om en bedre og en spesiell kvalitet, mens tilsvarende tall for Norge er 66 prosent. Opprinnelsesmerking forsterker den regionale og lokale identiteten til produktene, og betyr status, nye muligheter og nye markeder. Her vil jeg oppfordre dere til å satse på denne merkevareordningen, også i synliggjøringen av produkter fra områder som har tatt i bruk parkmodellen.

Matspesialiteter
I vårt langstrakte og mangfoldige land har hver enkelt region spesielle mat- og reiselivsprodukter å tilby, enten som følge av geografiske forhold, eller med utgangspunkt i lokal kultur og tradisjoner. Innen landbruks- og matpolitikken er vi opptatt av å videreutvikle det vi er gode på og særtrekkene ved det norske landbruket som et konkurransefortrinn. Det å satse på utvikling av regional mat og matkultur krever matproduksjon over hele landet, og denne satsingen er nært knyttet opp til regjeringens mål om en variert bruksstruktur og et bærekraftig landbruk i hele landet. Matbedriftene selger til detaljhandel, hoteller og direkte fra gardsutsalg. Vi finner også produktene på godt besøkte arrangementer som Bondens marked, Matstreif, matfestivaler, Smakens uke og Grüne Woche.

Grønt reiseliv
Så til det som for mange kanskje er den mest opplagte koblingen mellom landskapet som ressurs og verdiskaping, nemlig utvikling av reiselivet og nye reiselivsprodukter. Det visuelle bildet vi får av ulike steder gjennom kulturlandskapet utgjør en ramme for utvikling og profilering av ulike reiselivsprodukter, og er et viktig utgangspunkt for å skape unike opplevelser. Norsk gårds - og bygdeturisme utnytter alle bygdas kvaliteter - kulturlandskapet, lokal byggeskikk, kulturminner, lokal matkultur og håndverkstradisjoner. Om lag 40 prosent av reiselivsomsetningen på landsbasis kommer fra det distriktsbaserte reiselivet.

Utviklingsprogrammet for Grønt Reiseliv ble etablert i 2007, og er et vesentlig bidrag fra landbruket for å nå målene i regjeringens nasjonale reiselivsstrategi ”Verdifulle opplevelser”. Programmet skal bidra til å videreutvikle ressursene som gården og bygda rår over. Det er lagt vekt på at bruken av natur- og kulturressursene skal skje på en bærekraftig måte, og at utviklingen av reiselivsprodukter i stor grad skal bygge på lokal kultur og tradisjoner, kombinert med kunnskap om markedet. Midler over Grønt Reiseliv går til produktutvikling, kompetanse, markedsføring og nettverk/samarbeid, og fordeles av Innovasjon Norge sentralt.

Hva gjør LMD/regjeringen for å støtte opp under dette?

I det vi gjør innenfor landbruks- og matpolitikken er det med en bevissthet om at landskapet er en verdifull ressurs, ikke minst for næringsutvikling i bygdene. Landbruket produserer et kulturlandskap som følge av en variert og til enhver tid tilpasset ressursbruk. Samtidig ser vi at landskapet stadig er utsatt for press. I de mer sentrale og befolkningstette områdene av landet er utbyggingspresset mest framtredende, mens gjengroingsproblematikken kanskje er den største utfordringen i distriktene. Klimaendringene påvirker også landskapet på ulike måter. Her er landbruket en del av utfordringene, og samtidig en særdeles viktig del av løsningen. Aktiv skogbruk og en god forvaltning av jordressursene er blant de mest effektive mulighetene vi har for å fange opp CO2 i naturen.

Jordbruksavtalen
Jordbruksavtalens virkemidler er helt sentrale for opprettholdelse av landbrukets kulturlandskap, og for å nå målene om et levende landbruk over hele landet. I tillegg til de generelle virkemidlene knyttet til ulike produksjonsformer, har vi virkemidler som støtter produksjonen på arealene mer generelt og dermed sikrer det åpne landskapet, men også de spesielle virkemidlene som skal sikre de spesielle kvalitetene i dette landbrukslandskapet. Jeg kan her nevne noen eksempler:

• Beitetilskudd
• Regional miljøprogrammer
• SMIL
• Utvalgte kulturlandskap
• Verdensarv og jordbrukets kulturlandskap
• Moderne landbruksbygg i kulturlandskapet

Disse tiltakene er rettet mot landskapets kvaliteter på flere plan, både som landskapsuttrykk og som direkte forvaltning av verdifulle kvaliteter i landskapet, slik som biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer. I tillegg vil jeg også nevne tiltak rettet mot gjengroing, der vi er opptatt av å rydde ungskog som bioenergitiltak.

Utvalgte kulturlandskap og Verdensarv
Jeg vil trekke fram de utvalgte kulturlandskapene i jordbruket som nettopp er utpekt. 20 utvalgte områder skal sikres langsiktig skjøtsel og forvaltning. Dette er et felles prosjekt mellom landbruks- og miljøvernforvaltningen. Det unike her er at utpekingen av områdene har skjedd i en prosess, der grunneiere/drivere frivillig påtar seg forpliktelser knyttet til skjøtselstiltak. I denne prosessen er det også etablert et bredt eierskap til de utpekte områdene, med deltagelse fra kommune, fylke og statlig miljø- og landbruksforvaltning, i tillegg til grunneierne.

De utvalgte kulturlandskapene i jordbruket utgjør et eksklusivt utvalg, og vil derfor være viktige ”utstillingsvinduer”. Grunneiernes/drivernes innsats er nøkkelen til synliggjøring av områdene og verdiskapingen som kan genereres herfra. Vi vil at områdene skal være tilgjengelig for allmennheten, at kommunene skal bidra til å ta vare på dem og at områdene ses i sammenheng med reiseliv, lokalsamfunns- og næringsutvikling.

Betydningen av jordbrukets kulturlandskap er også satt på dagsorden i verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap, som vi befinner oss i nå, og Vegaøyan. Der har vi satt inn tiltak, med 3 mill kroner pr år i 3 år til skjøtsel, i tillegg til at Miljøverndepartementet har satt av egne midler. Tiltakene over LMDs budsjett skal evalueres, men jeg må jo legge til at vi er innforstått med at landbrukets kulturlandskap ikke opprettholdes med engangstiltak. På departementsnivå har vi vært opptatt av å se flere departementers midler i sammenheng, for å kunne støtte opp under ulike tiltak i verdensarvområdene. Dette arbeidet ledes av Miljøverndepartementet.

Landbruk og planlegging
I sommer trår den nye plandelen av Plan- og bygningsloven i kraft. Vi har tidligere oppfordret kommunene til å utarbeide kjerneområde for landbruk i plansammenheng, både for å hegne om jordbruksarealene, men også for å sette landbrukets næringsmessige betydning og muligheter i en kommunal plansammenheng. Dette ønsker vi at kommunene skal jobbe videre med. Med ”kjerneområde landbruk” menes de arealene i kommunen som er viktige for to av landbrukets sentrale samfunnsoppgaver: Matproduksjon og opprettholdelse av jordbrukets kulturlandskap.

Vi vet at vilkårene for matproduksjon og kvalitetene i kulturlandskapet varierer mye i de ulike delene av landet. Kommunene må fokusere på arealer som i en lokal sammenheng er godt egna for matproduksjon og verdifulle kulturlandskap, selv om disse ikke alltid er blant de mest verdifulle sett i nasjonal skala. Landskapstyper kan være sjeldne eller særegne i en lokal sammenheng, og derfor verdifulle. Andre landskap kan være vanlig i en kommune, men likevel ha stor verdi dersom de er sjeldne regionalt eller nasjonalt. Kjerneområdene signaliserer landskapets betydning, også de landskapsmessige elementene som på sett og vis kan sies å representere bygdenes ”estetiske uttrykk”. Slik tar kommunen vare på landskap og verdier med lokale kvaliteter og variasjoner, og som nettopp utgjør den respektive kommunens særpreg.

Naturmangfoldloven - Bruk og vern
Regjeringens forslag til naturmangfoldlov ble lagt fram før påske. Jeg vil benytte anledningen til å understreke sammenhengen mellom landbruksvirksomhet og vernekvaliteter. Landskapsvernområder skal bl.a. ivareta de større trekkene i landskapet. Jordbrukets kulturlandskap er et eksempel, der både natur- og kulturhistoriske verdier henger nøye sammen, og dermed kan utgjøre grunnlaget for vern. Ivaretakelse av vernekvalitetene innebærer fortsatt bruk og skjøtsel av landskapet. Landbruksvirksomhet blir etter min mening en forutsetning for opprettholdelse av verneformålet, samtidig som også landbruksvirksomheten må kunne få utvikle seg innenfor rammen av verneformålet.

Et viktig element ved ny naturmangfoldlov er at den legger større vekt på involvering fra berørte lokalsamfunn, brukere og næringsinteresser i verneprosessene, både hva gjelder behov og hvordan det skal forvaltes. Loven åpner også for at kommunene kan ta økt ansvar for forvaltningen av verneområdene.

I forhold til de enkelte vernesakene er det viktig for oss at reglene ikke bli unødig strenge. Vi er opptatt av å utnytte handlingsrommet innenfor en bærekraftig forvaltning. Miljøverndepartementet har fått økt sine budsjetter til oppfølging av verneområdene og vi har deltatt aktivt i forhold til flere av innsatsområdene. Verdiskaping er satt på dagsorden, og vi vil at midler til næringsutvikling på Landbruks- og matdepartementets budsjett skal ses i sammenheng med Miljøverndepartementets tiltak på dette området.

Kunnskapsutvikling
God balanse mellom bruk og vern vil gi grunnlag for næringsutvikling og lokal verdiskaping langt inn i framtida. God forvaltning og suksess innen verdiskaping forutsetter også ny kunnskap. I den forbindelse er det samarbeidet som jeg vet noen av dere i landskaps- og natur og kulturparkene har inngått med ulike kunnskaps- og forskningsmiljøer verdifullt for å videreutvikle naturparkkonseptet. Her er også det tverrfaglige forskningssamarbeidet som er etablert om regionalparker et veldig spennende initiativ. Forskning kan gi verdifulle innspill om hvordan turistene oppfatter konseptet og tilbudene i parkene sammenlignet med andre områder som ikke har tatt i bruk denne modellen. Kunnskapsmiljøene kan også si noe om grad av resultatoppnåelse i utviklingsarbeidet, og hvordan prosess og samspill mellom alle involverte best kan utvikles. Landbruks- og matdepartementet yter gjennom ulike ordninger midler til forskning som i utgangspunktet kan støtte denne type prosjekter.

Hva skal til og hva kan dere bidra med for å få dette til?

Nå har jeg snakket mye om landskapet som ressurs for næringsutvikling, og hva vi gjør for å ta vare på og utvikle dette videre. Men den viktigste ressursen for å få dette til er ennå ikke nevnt, nemlig dere; menneskene som bor og lever i de ulike områdene. Distrikts- og regionalmeldinga som regjeringa la fram i forrige måned, ”Lokal vekstkraft og framtidstru”, er tydelig på at utviklingskrafta må komme nedenfra. Sitat: ”Det er den kreative evnen til folk som har gjort at vi har utnyttet og foredlet ressursene våre på stadig nye måter. ”

Erfarings- og kompetansenettverk for natur- og kulturparker
Jeg opplever at dette er veldig i tråd med den tenkningen som ligger til grunn for natur- og kulturparkmodellen, der mobilisering, forankring, lokal deltaking og læring er viktige strategier. Sammen med MD, KRD og NHD, og i samråd med etablerte parkprosjekter, tok LMD i fjor initiativ til etablering av et erfarings- og kompetansenettverk for natur- og kulturparker. Vår tanke er at nettverket skal være et verktøy for videreutvikling av natur- og kulturparkmodellen, og et forum for kunnskapsdeling, utvikling og dialog mellom prosjekter, forskning og forvaltning på ulike nivå.

Kommunenes rolle som lokal utviklingsaktør
Kommunene har en viktig rolle som tilrettelegger for lokal næringsutvikling og entreprenørskap. Ved å bidra til gode utviklingsprosesser, fysisk tilrettelegging i nærmiljøet, styrking av identitet, næringsliv og mobilisering for nyskaping, kan kommunene skape aktivitet og utvikling i det enkelte lokalsamfunn.
Her er bl.a mobilisering av ungdom og unge i etableringsfasen viktig, noe bl.a. Ungt Entreprenørskap står i spissen for. I den sammenheng har jeg lyst til å trekke fram et eksempel her fra regionen med fire ungdommer fra Odda som har hatt stor suksess med etablering av bedriften ”Hardanger Tradisjon og Kultur”. Gjennom et bokprosjekt har de nettopp tatt tak i egen kultur og tradisjon som forretningsidé. De er kåret til årets ungdomsbedrift i Hordaland, og fikk 3. pris i NM i Ungt entreprenørskap tidligere i år. Undersøkelser viser at ungdom som blir involvert i den lokale samfunnsutviklingen, gjennom denne typen prosjekter, med større sannsynlighet etablerer seg nær hjemstedet etter fullført utdanning. Her har kommunene en utfordring!

På landbruksområdet har vi over lang tid brukt kommunene som førstelinje på bl.a. BU-midlene, og delegert miljøvirkemidler til kommunene som også kan nyttes i utviklingssammenheng. Gjennom satsingen på kommunene som førstelinje for småskala næringsutvikling, bidrar regjeringa til å styrke kommunenes kompetanse innen næringsutvikling ytterligere. Her vil også det regionale partnerskapet med fylkeskommunene og Fylkesmannen være viktige aktører og støttespillere for kommunene, i arbeidet med å stimulere til økt innovasjonsaktivitet og entreprenørskap. Et godt eksempel i så måte er nettopp Landskapsparkprosjektet her i Hordaland, der det er initiert prosesser som har bidratt til høyt engasjement og mobilisering lokalt i de enkelte prosjektene. Jeg gleder meg til å følge dere videre i neste fase av prosjektet.

For å utløse verdiskapingspotensialet i det enkelte lokalsamfunn er det også viktig med samarbeid og samspill på tvers av sektorområder og over kommunegrenser. Eksempelvis hadde kanskje ikke Valdres natur- og kulturpark vært en realitet i dag, uten det utstrakte samarbeidet og den tilliten som er etablert på tvers av kommunegrensene over mange år i regionen.

Avslutning

Alt dette handler om lokalsamfunnsutvikling og bygdeutvikling, hvor mangfold er et stikkord. Her kan tilnærmingene være ulike ut fra lokale utfordringer og behov, og her kan landskapet utnyttes som ressurs for næringsutvikling på mange ulike måter. 

Det er viktig å utnytte det særegne og ekte som kjennetegner egen kultur og identitet, som en ressurs for økt verdiskaping og næringsutvikling. Lokal og regional skreddersøm er viktig! Ikke minst gjelder dette for landskapsparkene og natur- og kulturparkene.

Lokalt engasjement og initiativ må ligge i bunnen. Fra sentralt hold vil vi støtte opp under det lokale utviklingsarbeidet som best vi kan, godt hjulpet av regionale myndigheter.

Takk for oppmerksomheten!