Tale: Åpning av Bjørnsons Gourmetaften under Bjørnson-jubileet

Takk for invitasjonen.

Jeg har gledet meg til å ønske velkommen til Bjørnsons Gourmetaften, ikke bare fordi jeg er glad i god mat og godt drikke, og er landbruks- og ikke minst matminister. Men også fordi jeg gjennom å lese Edvard Hoems biografi om Bjørnson har fått innblikk og interesse for Bjørnsons matgleder, og fokus på maten som kulturbærer:  

Bjørnsons livslange prosjekt; - nasjonsbyggingen rundt norske kjerneverdier. Det var norsk, ikke dansk språk, han kalte det jo ”brystnorsk” - og andre verdier som skulle bygge lokal og regional identitet og styrke den norske selvfølelsen. 

For Bjørnson var, i følge Karsten Alnæs, idealisten som ville gi nordmennene bevisstheten om deres evner og muligheter, han ville kaste lys over alt som var knyttet til norsk identitet.

Det er her maten kommer inn, den identitetsbærende, lokale maten. 

For i Bjørnsons store prosjekt var den norske bonden, matprodusenten, selve fundamentet. 

 I Bondefortellinger framhever Bjørnson bonden og den viktige rollen matprodusenten har

 Men før vi går til bords, vil jeg gjerne si litt om mat, litteratur og matens betydning for lokalsamfunnsutvikling.

Siden vi er midt i Lillehammer litteraturfestival – tidligere Sigrid Undset-dagene – er det naturlig å begynne der. Sigrid Undset var særdeles engasjert i mat, mattradisjoner og lokal produksjon. Det synes i litteraturen – for eksempel når hun beskriver de storslåtte måltidene i middelaldernorge i Kristin Lavransdatter.

Og jeg er sikker på at Torunn Herje kan bekrefte at på Bjerkebekk der ble det holdt hus – og det med mat tilberedt etter tradisjonelle oppskrifter og lokale råvarer. Ett år gikk det med ”100 meter tarmer” for å lage de pølsene hun trengte til jul.

Gjør vi et lite streif videre gjennom norsk litteratur og litteraturhistorie, ser vi at maten er lidenskapelig til stede i mange samfunnsengasjerte forfatterskap:

Les bare Nordlands Trompet av dikterpresten Petter Dass, som i saftige rim beskriver langtidsmodnete spekeskinker og fisk i butter, spann og tønner.

Eller ta Karen Blixens (hun var riktignok dansk), Babettes Gjestebud, lagt til Berlevåg på finnmarkskysten er en klassiker, både på papir og film.

Bjørnsons kollega og bestevenn, Alexander Kielland, er et annet eksempel. Han var så synlig, lidenskapelig opptatt av mat og ikke minst drikke, at huset fikk sin egen Kiellandske Kogebog.

Det er et faktum at Henrik Ibsen ikke kunne fordra folk som jålet seg til med mat og opptrådte som gourmeter, men i følge Henry Notaker, som har gått grundig inn i omtalen av mat hos Henrik Ibsen, finner vi i dramaene flere kresne matskjønnere.

”Et lysende eksempel er grosserer Werle i Villanden, der grossereren legger ut om kvaliteten ved forskjellige årganger Tokayer vin.” 

For ikke å snakke om Jonas Lie i Familien på Gilje. Her virkelig oser det av matlukt og vellevnet, “der husfruen Ma under juleslaktingen sitter ved det lange kjøkkenbord med stoppenål og lintråd og syr rullepølser, mens noen av husmannskonene skraper kjøtt til den fine bolledeig,  og den nylig hjemkomne Thinka med blodige, morderiske armer stopper blodpølser over et stort trau.

Også i Kommandørens Døtre, beskriver Jonas Lie strålende retter servert i store bordsetninger. Du kan få vann i munnen av mindre.

Ikke overraskende viser Knut Hamsun nøysomhetens glede i ”Markens Grøde”:

”En Mand kan være brødløs, har han Potet saa er han ikke matløs. Potet kan ristes i varm Aske og være en Kveldsmat, den kan kokes i Vand og være en Frokost. Hvad kræver den av Sul? Lite, Poteten er nøisom, en Kum Mælk, en Sild er nok til den. Rikdommen bruker Smør til den, Fattigdommen dypper den i ørlite Salt paa en Skaal, Isak kunde til Søndags faa svælge den ned med en Rømmebunke av Guldhorns Mælk. Den vanagtede og velsignede Potet!”

Og vi må heller ikke glemme matfantasiene til romanhelten i ”Sult” fra 1890.

I en klasse for seg står Arne Garborgs anmeldelse av Hanna Winsnes’ Kogebog fra 1890, der den politisk radikale matelskeren Garborg lar seg forføre av mat og menyer til storgardsfolk og embetsstand, mens rester og avskjær går til tjenestefolket.

”der vades i eg, sukker og smør; man tager…tager…tager og plages ikke af spørsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.”

Garborg var tydeligvis svært glad i supper:
 ” – Jeg blir madfestlig stemt bare ved at lese overskrifterne. Flødesuppe, sagosuppe, forloren skilpaddesuppe ...mnam, mnam …hønsekjødsuppe, fuglesuppe, svinerygsuppe …godt og varmt, godt og varmt, egte, kraftige sager, intet restaurationssøl … gule erter, fiskesuppe, ålesuppe, hummersuppe … åh; en ufordærvet norsk mave må jo pibe af henrykkelse”

Og jeg kommer ikke unna et sitat fra ”Ferdaminni” av Asmund Olavsson Vinje fra 1860.  Han er skrubbsulten, nettopp kommet fram til gjestgivergarden Grut og får servert havregraut:
”Det var graut av rette slaget, det. Såene stod med piggar nett som busta på ein griserygg, og svart var han som oskegraut. Eg fekk god mjølk og åt og åt, og det skura ned gjennom halsen, liksom når grantoppen vert slipa og dregen ned gjennom omnspipa”.

La meg avslutte med Bjørnson og matgleden hans, slik den beskrives i en prolog av Edvard Hoem, uroppført på vår ambassade i Berlin i januar i år, i forbindelse med vår deltakelse på Internationale Grüne Woche, verdens største forbrukermesse for mat.

Edvard, ha meg unnskyldt for et par løsrevede sitater om Aulestad-bondens matglede gjennom sesongene. Men først utenriks:

”Til Roma kom han i ungdommens år.
Og der fekk han smak for dei jordiske gleder,
for ost og spaghetti i broderleg lag,
for himmelske grønsaker, dei som vart henta
til Campo de Fiori kvar einaste dag.

Her smakte han vinen, Frascati, her åt han
spaghetti al sugo, villsvin, kalkun,
og vaktlar, fasanar og risengrynsgraut,
som ungdom i Roma, ei merkeleg jul.”

Eller dette sommeryre innsmettet:

”Og snart vart det slåttonn, med tettmjølk og blåbær
frå skogbotnens hage, der rikdommen flaut
og så var det slåttegraut, bada i feitt
og flatbrød og innmat frå nyslakta naut.”

Og til høsten ble matgleden om mulig enda større. Hør bare:

”Ferskmat frå slakting kvar einaste kveld
og innmat av lever og lunge og nyre
og bølingen rauta og grisane hylte,
men så var det blodpudding, knokar av sylte;
og midt i oktober kom lagsild frå Mjøsa,
og spekepølser vart hengde og stappa
På stabbur og loft, ja dei hang under trappa,
og jegrane kom frå fjellet med ryper,
og somme med hjort, men det likte han dårleg.

For egen del vil jeg tilføye:

Som Bjørnson vil jeg si at maten formidler matglede og opplevelse. Mat- og måltidskultur er en kulturbærer i samfunnet. Hva vi spiser og drikker og hvordan vi gjør det, sier noe om vår kultur og vårt samfunn. Dette er faktisk slått fast i en egen kulturmelding til stortinget.

Det er min visjon, og her er jeg sikker på at jeg her ville hatt Bjørnson med meg, at maten skal inngå i en helhetlig opplevelse, der kulturlandskap, matkultur, lokal byggeskikk, tradisjonsbåret håndverk, folkemusikk m.v. utgjør viktige elementer.

Det er dette som fremmer stedsutvikling, det bygger identitet for norske lokalsamfunn og attraksjoner for norske bygder.

I et brev til sin datter i München skriver han at våren allerede er kommet til Kristiania:
”Å, som jeg lenges etter karvekål. Jeg vil spise våren! Jeg spiser alt røkt laks, men det er ikke nok. Mer vår mellom tenderne!”

Velkommen til bords!