Tale: Åpning av Nasjonal økokonferanse

Det er med stor glede og en god porsjon stolthet at jeg kan åpne den nasjonale økokonferansen. Jeg har ønsket en nasjonal konferanse som setter økologisk produksjon og forbruk på dagsorden. Bakgrunnen er Regjeringens målsetninger på området.  Likevel håper jeg at dagen kan bidra til å skue bakenfor politiske vedtak og kortsiktige begrensinger for å nå dem. Jeg håper heller denne konferansen kan bidra til å belyse noen av de muligheter som ligger i å se satsningen i et lengre tidsperspektiv. Til det mener jeg vi har et sammensatt og spennende program.

I første bolk om det globale perspektivet, vil dere få presentert FAO syn på økologisk produksjon sammen med erfaringer fra økologisk utviklingsarbeid i utviklingsland. Det vil være en egen bolk om markedet for økologiske produkter, med ledende bransjefolk fra Danmark og Norge. Min kollega Forbrukerminister Audun Lysbakken, vil delta på bolken om forbrukerspørsmål. I tilegg vil både det bli motshow og festmiddag til kvelds. Jeg gleder meg.

Dette er en konferanse med mange forgreninger. Det har vært en rekke arrangement både i forkant og i etterkant. Her på Folkemuseet var det Bondens marked med økologiske produkter nå på søndag. Da kunne man i tilegg delta på så vidt forskjellige aktiviteter som gudstjeneste, popkonsert, klipping av sau og toving ull og baking av brød med spesialkorn. Dette er mangfold. Noe for enhver smak med andre ord.

I går var det en fagdag for økologiske melkeprodusenter her på Kongsgården. Kongsgården legger om til økologisk produksjon, og ut fra det jeg hører går dette
riktig bra.

Jeg nevner dette for når vi legger den nasjonale økokonferansen hit, er det ikke tilfeldig. Dette området, med Folkemuseet og Kongsgården i Norges mest folketette område, er unikt. Her på Kongsgården har vi et bynært landbruk. Og det er et landbruk som i aller høyeste grad er aktivt og verdt å vise fram. Jeg er glad for at Kongsgården har valgt å satse på økologisk drift. Økologisk drift er krevende og erfaringene viser at det er de beste fagfolka, de beste agronomene som får det til. Kongsgården kan være et utstillingsvindu for landbruket som viser en urban befolkning matproduksjon i praksis. Til det trengs det kunnskap og kompetanse. Gjennom å satse på økologisk drift har Konsgården tatt et valg om å legge vekt på slik kunnskap og kompetanse også i videre utvikling av gården.

I tilegg til arrangementene her på Bygdøy, var det et eget arrangement i går på Kulinarisk akademi: Markedsaktørenes økodag. Der møttes produsenter og representanter fra dagligvarehandelen for å utforske nye muligheter for økologisk produkter. Der ble det servert en kulinarisk økologisk middag tilberedt av en av Norges fremste kokker, samtidig som det var lagt til rette for såkalt ”speed dating” eller raske møter mellom leverandører og detaljister. Selv om noen av de jeg kjenner som har prøvd det forteller meg at man skal ha begrensede forventninger til ”speed dating” eller andre flyktige møter, var i alle fall i denne sammenheng forholdene lagt til rette for at flere skulle ”finne” hverandre. Jeg håper at vi vil få se resultater av dette gjennom flere økologiske produkter i markedet i tiden som kommer.

Disse arrangementene illustrerer også litt om bakgrunnen for denne konferansen. Hvorfor har vi valgt å arrangere en nasjonal økokonferanse?

Økologisk matproduksjon og forbruk er et satsningsområde for den rødgrønne regjeringen. Målet om at 15 % av matproduksjonen og forbruket skal være økologisk i 2020 er et ambisiøst mål, men det er også et konkret mål. Dette er kanskje det mest konkrete målet vi har i landbrukspolitikken, og det er jeg glad for.
Når vi er så konkret er det fordi målet om 15 % er et viktig mål for flere områder i landbruks- og matpolitikken.

Gjennom 15 % målet vil vi bidra til økt matmangfold gjennom å utvikle markeder for nye kvaliteter. Samtidig vil vi sikre at etterspørselen av økologiske produkter som kan produseres i Norge, dekkes av Norsk produksjon og ikke erstattes av import.

Gjennom 15 % målet vil vi sikre at utviklingen i hele landbruket ivaretar hensynet til miljø og dyrevelferd. I den sammenhengen har økologisk produksjon en spydspiss- funksjon gjennom å utfordre med agronomisk kunnskap og ny metodikk.

I klimameldingen har vi vedtatt et mål om at landbruket skal redusere bruken av kunstgjødsel med 10 %. Samtidig skal bruken av plantevernmidler være restriktiv. Disse målsetningene gjør at vi også må dyrke fram agronomiske metoder som i minst mulig grad er avhengig av slike innsatsfaktorer. Både kunstgjødsel og plantevernmidler er basert på fossile og ikke-fornybare ressurser, og er forbundet med klimautslipp. Feil bruk av plantevernmidler representerer dessuten potensiell fare for forurensing. Ved å ikke ta i bruk slike innsatsfaktorer representerer økologisk produksjon en rendyrket tilnærming. Det er ikke dermed sagt at all økologisk produksjon er like miljøvennlig i alle sammenhenger. Men økologiske dyrkningsmetoder utfordrer oss til å vektlegge miljø og dyrevelferd i agronomi og matproduksjon på en måte jeg tror er sunt. Det gir resultater innefor både den økologiske produksjonen og innenfor den konvensjonelle. 

En ting er å vedta målsetninger en helt annen ting er å nå dem. For at vi skal få gjennomført vår politikk på dette området, er vi avhengig av samarbeid fra flere andre sentrale aktører.  Derfor er vi opptatt av å være tydelig på hva vi gjør, hva vi kan bidra til og hvor vi mener det er begrensninger for hvordan det offentlige kan bidra. Denne regjeringen har blant annet:

• Styrket de direkte tilskuddene for å sikre økologiske produsenter økonomisk forutsigbarhet og stabilitet 
• Økt prisnedskrivningen på korn 
• Lansert en kampanje for økologisk korn. Økt tilgang på norskprodusert økologisk Fôrkorn er en nøkkelfaktor for å få ned prisene på økologisk kraftfôr 
• Opprettet økologiske foregangsfylker for å styrke de ulike økologiske produsentmiljøene. I den sammenheng ser vi betydningen av det vi kaller naboeffekten. 
• Vi har økt innsatsen til utviklingsprosjekter i regi av SLF
• Spisset utviklingsarbeidet på økologisk matproduksjon og forbruk gjennom handlingsplanen ”agronomisk, økonomisk – økologisk!”

Har så dette gitt resultater? Ja det har det. Fra 2008 til 2009 økte arealer som er i økologisk drift med 8.6 %. De utgjør nå i underkant av 570 000 daa eller 5.6 % av det totale jordbruksarealet. Under vår regjeringstid har det økologiske arealet økt med 30 %. Det er i dag ca 2900 produsenter med økologisk drift.

Det er fremdeles langt igjen til 15 % målet, men bak disse tallene ser vi at utviklingen er svært ulik de forskjellige steder i landet. Som trønder må jeg få lov til å gjøre et poeng ut av at Sør- Trønderlag og Nord- Trønderlag ser ut til å være på god vei for å nå målsetningen. Der er henholdsvis 9.8 % og 9 % av jordbruksarealet i økologisk drift. Også Buskerud (9.8%) og Telemark (8.2%) er fylker med en betydelig andel av jordbruksarealet i økologisk drift. Selv om flere fylker den sener tid har hatt en positiv utvikling, er kanskje det mest i øyenfallende ved fylkesstatistikken den store forskjellen mellom de beste, og de fylkene med liten eller ingen utvikling. Om vi stykker ned statistikken på kommunenivå, finner vi enda større forskjeller. Over 70 kommuner har mer enn 10 % av jordbruksarealet i økologisk drift. Dette er en økning med mer enn 10 kommuner siden i fjor. Over 35 kommuner har mer enn 15 % av arealet i økologisk drift, og nær 20 kommuner har mer enn 20 % av jordbruksarealet i økologisk drift. Rælingen og Holtungen kommune topper statistikken med henholdsvis 35 % og 37 % av jordbruksarealet i økologisk drift.

Jeg synes det er grunn til å dvele litt ved disse tallene. Når vi ser litt nærmere på   kommunene, finner vi ingen god forklaring på hvorfor noen har en høy andel økologisk produksjon, mens andre ikke har noe økologisk areal. Flere steder ser rammevilkårene for økologisk produksjon ut til å være like gode. Likevel er det altså noen områder som tydeligvis får til økologisk produksjon, mens sammenlignbare områder ikke gjør det.

Her tror vi at naboeffekten er svært viktig. Mye tyder på at når den første, andre og tredje bonden i en bygd legger om til økologisk, så kommer også den fjerde, femte og sjette.  Et viktig grep i vår strategi er som før nevnt å stimulere slike produksjonsmiljø sterkere gjennom satsingen på økologiske foregangsfylker.

Gjennom ulike støtteordninger, rådgivning og veiledning har vi en god del virkemidler for å følge opp målet om 15 % økologisk areal. Slik sett er målet om 15% økologisk marked noe mer krevende. I dag har 4 kjeder 99 % av dagligvaremarkedet. Som politiker er det (heldigvis) ikke min jobb å vedta hva de ulike kjedene skal kjøpe inn og hvordan de vil prissette og profilere sine produkter. Ei heller skal jeg legge meg opp i det utbudet de ulike leverandørene tilbyr handelen. Vår tilnærming har vært å legge til rette for økt samarbeid i hele verdikjeden når det er grunnlag for det. Det gjør vi gjennom å støtte ulike typer av utviklings- og informasjonsprosjekter.

En av de erfaringene vi har gjort er at er at markedet for økologiske produkter svinger. Tidlig på 2000 tallet var det mange som hevdet at norske forbrukere ikke etterspurte økologisk mat. Men så skjedd det noe. I årene 2003 – 2008 ble omsetningen mer enn tredoblet. Fra 2007 til 2008 økte omsetningen med 25 % og volumene begynte å bli av betydning. Omsetningen hadde økt mer enn flere optimister hadde spådd. Skeptikerne var stilnet. En samlet dagligvarebransje oppfordret meg i et eget brev til å øke produksjon av økologisk mat. Da var det en dagligvare som hadde vist at de vill og kunne omsette økologisk mat. Dette er ikke mer enn to år siden.

Så kom finanskrisen og veksten i salget av økologisk mat flatet ut. Lavpriskjedene som ikke satser på økologisk mat, har tatt betydelige markedsandeler. Det nye i markedet er kjedenes egne og ofte billige merkevarer. Betyr det at alle bør satse på lavpris? Jeg tror ikke en slik strategi vil gagne norsk matbransje eller norske forbruker. Det vil gi et matfattig Norge med en presset produksjon. Da er det mer inspirerende å se til andre land som Sverige, Tyskland og Danmark. Der har salget av økologisk mat hele tiden økt. På tross av landene er rammet hardere av finanskrisen enn Norge.

Er så norske forbrukere så forskjellige fra våre naboland? Jeg tror at dersom vi får en god tilgjengelighet på økologiske produkter og riktig pris vil veksten vi så til og med 2008, ta seg opp og fortsette. Rett og slett fordi forbrukere blir mer bevisste også i Norge. Jeg mener det er grunn til å ha litt is i magen og kikke nærmere på hva som skjedde i perioden med medvind. En forskjell er at fram til 2008 var det mange i matbransjen som samarbeidet om å utvikle nye typer av kvaliteter, slik som økologisk mat. Det var flere eksempler på at handel og leverandører samarbeidet om å øke utbudet og tilgjengeligheten av økologisk produkter. Og samarbeidet ga resultater. Den erfaring vi sitter igjen med er at for å nå markedsmålet for økologiske produkter, er det en forutsetning med et samarbeid gjennom hele verdikjeden for mat. Jeg mener at vi ser for lite til slikt samarbeid i dag, og ut fra min vurdering må både handel og leverandører bli flinkere.

En god anledning til å starte et sterkere samarbeid om å fremme økologisk mat er Håndball EM for kvinner 7- 9. desember som Norge arrangerer sammen med Danmark. Håndball VM for menn i januar 2011 som Norge arrangerer sammen med Sverige er en annen god anledning. Slike arrangement kan være med på å bringe økologisk mat ut til et bredere publikum. Samtidig har slike tidsbegrensede arrangementer klare fordeler. Gjennom å arbeide målrettet kan utbudet av økologisk mat i arrangementsperioden bli godt. Det har vi flere eksempler på.

Selv møtte jeg håndballjentene på fredag. Jentene er en entusiastisk gjeng som er opptatt av helse og kosthold og som er positive til økologisk mat. I ryggen har de Håndballforbundet som er svært positive. Jeg vil utfordre alle sentrale aktører, handel og leverandører, til sette seg konkrete mål og å være med på å fremme økologisk mat sammen med håndballforbundet på disse arrangementene. Statens landbruksforvaltning vil kunne bistå med hjelp og koordinering.

Også det offentlige har blitt kritisert for at vi ikke er flinke nok til å kjøpe økologiske produkter i våre kantiner og storhusholdning. Det er en kritikk det er vanskelig å motsi. Vår strategi har vært å få til noen gode eksempler blant annet gjennom satsninger som St. Olavs hospital i Trondheim, Økologisk mat i Forsvaret og Økoløftkommunene. Erfaringene er blandet også på dette området. Ofte er hensynet til budsjett i de ulike offentlige sektorene så sterke at det er vanskelig å prioritere økologisk mat dersom det koster mer. Men vi har også eksempler på at satsingen på økologisk mat kan endre sammensetningen av menyen fra bearbeidet mat over til råvare. Ofte på en måte som brukere og kjøkken synes er positivt.  Med bakgrunn i disse erfaringene har vi nå satt i gang et arbeid i regi av DIFI, direktoratet som er ansvarlig for det offentliges innkjøpsreglementet. De skal utrede mulighetene for en økt satsing på økologiske produkter gjennom offentlige innkjøpsregler.

Mitt mål er at det offentlige skal bli bedre. Offentlig storhusholdning representerer betydelig innkjøpsmakt. Samtidig er storhusholdningsmarkedet på grossistsiden konsentrert. Det offentlige bør kunne ha en betydelig gjennomslagskraft over tilbudet som gis innen storhusholdning.

Jeg ønsker å bidra til å løfte markedsutviklingen for økologisk mat og er glad for å kunne presentere en nyhet. Jeg vil invitere noen av de største kommunene og noen av de største innkjøperne i staten. Jeg vil invitere dem sammen med sentrale grossister storhusholdning. Disse vil jeg utfordre til å finne fram til hvordan omsetningen av økologisk mat gjennom offentlige innkjøp kan økes. Dette vil skje etter at Matkjedeutvalget som skal utrede styrkeforholdene i hele matkjeden, også storhusholdning, har levert sin utredning. Og det vil skje i sammenheng med det arbeidet DIFI har startet opp.

Avslutningsvis har jeg gleden å dele ut den nasjonale hedersprisen for profilering av økologisk mat. Hensikten bak hedersprisen er å løfte fram de som har sett muligheter for økologisk mat i et marked der konkurransen om forbrukerne er hard. Hedersprisen trekker fram de som gjør miljøvalg til et kjøpsvalg og et verdivalg, og som gjennom det tar en klar og tydelig posisjon. Hedreprisen er en eksklusiv pris som vi forbeholder oss retten til å dele ut ved passende anledninger og til passende prisvinnere.

Mens mange andre har pekt på problemene ved å selge økologiske produkter, er årets prisvinner blant de som bare gjør det. Den som mottar prisen startet opp med å selge økologisk mat i 2003 og ble tidlig en trendsetter for økologisk mat, ikke bare i Norge, men også i Norden. I dag omsetter de over 25 tonn økologisk mat. I løpet av noen hektiske dager i august måned omsetter de mer enn 65 000 porsjoner med økologisk mat. For å få til dette har de fått med seg  flere av Oslos mest profilerte kjøkken til å rigge seg til med egen produksjon og utsalg av økologisk mat på festival. Prisvinneren omsetter 5000 økologiske pizza,  3000 økologisk pølser, økologisk is, crêpes, smoothies og mye, mye mer. Menyen er sammensatt og råvarene av høy kvalitet. Kjøttet er fra Strøm Larsen.  Konseptet har vært en stor suksess, og flere festivaler følger nå etter Øyafestivalens eksempel.

Øyafestivalen har gjort seg fortjent til den nasjonale hedersprisen. I økologiens ånd får de noe varig. En egen økologisk eplesort - Øyaeplet. Vi håper dette inspirerer til videre satsing og at vi vil få se øyaeplet på fremtidens festivaler. Etter dagens faglige program vil jeg sammen med representanter fra Øya plante dette, men nå vil jeg be prisvinneren om å komme opp til talerstolen.

Gratulerer!