Tale: Bondetinget

Gode årsmøteutsendinger - godtfolk

Først; Takk for anledningen til å møte dere her på Bondetinget. Bondetinget er en viktig forsamling for oss som driver landbruks- og matpolitikk, og jeg ser fram til debatten og synspunktene.

I mange måneder nå har jeg vært i lyttemodus som en viktig del av arbeidet med ny landbruks- og matmelding. Jeg har vært i regionale samråd og en lang rekke andre møter og seminarer med organisasjoner og bedrifter for å få et godt bilde av hva summen av synspunkter og oppfatninger ER, - hva folk er opptatt av, - hva som vektlegges i ulike ledd i verdikjeden og i ulike deler av landet.

Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk på Bondetinget, 23. juni. Foto: LMD

Mange unge vil

Og jeg vil dele EN viktig observasjon med dere. Unge, offensive, engasjerte mennesker har gått på talerstolen, og deVIL se lyst på framtida. Ja, vi har fått kritikk, - jeg har fått kritikk, - de vil selvsagt ha gode inntektsmuligheter, men de VIL. De VIL gå inn i næringen og skape seg ei framtid. De ser og understreker mulighetene. Det er faktisk grunnlaget for alt entreprenørskap at folk VIL. Og ungdommen i de regionale samrådene VIL.

Det har vært mye landbrukspolitisk debatt i mediene det siste året. Og det er bra. For vi er på et viktig politikkområde for nasjonen Norge. Men deler av denne debatten har nærmest vært svartmalende. De som tror de gjør norsk landbruk noe godt med denne type elendighetsbeskrivelse tar feil. Svartmaling og rekruttering arbeider dårlig sammen!

Derfor skulle jeg gjerne sett at vi alle var flinkere til å formidle de positive sidene, de gode resultatene, - for de finnes også! Jeg mener at når dere - og ungdommene deres - har lest deler av landbrukspressen, så er det et godt råd å  snarest skynde dere å lese siste nummer av Bondebladet, - TVERT. Der er det lettere å finne støtte for tro på framtida, sammen med kritisk distanse til politikken og utviklingen i markedet, som er en selvfølgelig del av det å drive næring og å være et samfunnsengasjert menneske.

Skal vi få landbruket til å framstå som attraktivt må vi faktisk være stolte av det vi har, det vi kan tilby, og det vi får til. Og skal vi nå målene framover må vi dra sammen. Da må også Nortura, TINE og Felleskjøpet ta sitt samfunnsansvar.

Det er en krevende virkelighet der ute, med økende konkurranse og kamp om makt og posisjoner. Blant annet gjennom jordbruksavtalen søker vi i fellesskap å legge vi til rette for et aktivt landbruk over hele landet. Det erjammen krevende i et land som Norge. Og de som IKKE ser at landbrukspolitikken er en aktiv motstrømspolitikk, mangler et vesentlig perspektiv. Dosering kan vi alltids diskutere, men vi må ta virkeligheten på alvor og ikke bare tro vi kan vedta oss ut av hva som helst.

Men la meg også være klinkende klar på at jeg deler bekymringene om mange av de utviklingstrekkene og de utfordringene vi står overfor: den negative utviklingen i noen områder, inntektssituasjonen, at vi fortsatt henger etter inntektsmessig, rekruttering, investeringsbehovet. Det er derfor vi i den rød-grønne regjeringen og i Senterpartiet står på for bedre rammebetingelser. Vi skal møte utfordringene offensivt. Vi vil ta hele landet i bruk!

Jordbruksavtalen og fløyene

Verdikjeden for mat fra jord til bord er en av de få så å si komplette verdikjedene vi har igjen i norsk økonomi. De rundt 100 000 årsverkene kjeden representerer ville vært vanskelig å få til uten et sterkt importvern, og resten av den norske landbruksmodellen. Den norske modellen for landbrukspolitikk kjennetegnes av stabilitet for hele verdikjeden for mat; fra bøndene, via matindustrien og til den norske forbruker. Stabilitet og forutsigbarhet om rammevilkår er et gode som næringsdrivende vektlegger sterkt overfor myndighetene. Det gir større trygghet for riktige beslutninger, det gir mindre risiko. Ser vi på verden rundt oss har den de siste årene vært preget av stor ustabilitet, initiert av råvarekrisen, finanskrise og påvirkninger fra vær og klima. Selv om også norske melkebønder kunne ønske seg en høyere pris og til tider friere tøyler, var det vel ingen som ville byttet med EU-bøndene, som trakk ut i gatene for å protestere mot priser på et bunnivå. Jeg tror ikke mange norske bønder ville ønske seg en friere konkurranse mot større og mer effektive bønder i nabolandene, og et mindre regulert marked. Det er hverdagen for EU-bøndene.

Vi er i stor grad skjermet fra denne virkeligheten, men vi er ikke upåvirket. Også den norske matsektoren er konkurranseutsatt og det er det nødvendig å ta hensyn til i politikkutformingen. Det gir selvsagt begrensninger i handlingsrommet, men resultatet for de norske aktørene er klart mer forutsigbare rammevilkår enn det bønder og industri i andre land har.

Vi ser også at det er utfordringer knyttet til fordelingen av makt i verdikjeden for mat. Dette får også stort fokus i andre europeiske land. Jeg er spent på å se resultatet fra Stensneesutvalget som nå arbeider med disse problemstillingene.

Viktige deler av rammevilkårene for bøndene utformes i den formaliserte samhandlingsprosessen som jordbruksavtalen er. Den er en naturlig del av den norske samhandlingsmodellen. Både Hovedavtalen og Jordbruksavtalen var til debatt i Stortinget i forrige uke. Det ble etter hvert en meget engasjert debatt, med over 60 innlegg langt ut over Næringskomiteens grenser.

Det er bred støtte til å videreføre forhandlingsinstituttet i Stortinget.

FrP plasserer seg på vanlig måte langt ute til høyre.

Høyre støtter forhandlingsretten, men vil samordne den med budsjettprosessen. Det kan bare ha svekking av jordbrukets interesser som formål. Det skal være et første skritt på veien til strukturendringer, reduserte overføringer og mindre byråkrati.

Samtidig som regjeringens landbrukspolitikk framstilles som mislykket, fordi avgangen av jordbruksbedrifter ikke har stoppet helt opp, skriver FrP og Høyre i sin merknad til jordbruksoppgjøret at ”en omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig”. Dette vil åpenbart gi flere nedleggelser og større avgang.

Forstå sammenhengen og politikkens vesen den som kan!

Den reelle landbrukspolitiske kampen i Norge står et sted mellom ytterpunktet FrP og den utopiske fløyen på den andre siden, som ikke tar de eksterne rammebetingelsene på alvor. Jeg kan ikke se norsk landbrukspolitikk isolert fra internasjonale handelspolitiske krav, fra forbrukertrender, markedsutvikling og norsk økonomi i sin helhet, eller fra den teknologiske utviklingen. Realpolitikk fordrer ærlighet. Og realpolitikk handler om å prioritere.

Å  prioritere

Å prioritere er å forsake i riktig rekkefølge. Å prioritere er å velge bort noe en gjerne skulle ha gjort. Det å prioritere - å avveie kryssende hensyn innenfor en helhet - innenfor en økonomisk ramme, - er politikkens natur. Noen hevder det er det som ER politikk. Ofte må vi avveie motstridende mål og hensyn og alltid må tiltak som krever bevilgninger over statsbudsjettet vurderes opp mot andre formål.

Jordbruksavtalen vi inngikk i mai er en tydelig jordbruksavtale. Den er tydelig i prioriteringer av virkemiddelbruken i forhold til målene for politikken, med grunnlag i de utfordringene vi ser. I en tid med krav til budsjettkutt betyr også opp-prioritering av noen områder nedprioritering av andre. Svin, kylling og korn kunne ikke prioriteres i år. Jeg vet dette har provosert mange av dere. Men det er gjort fordi utfordringene og avgangen er størst i de grasbaserte produksjonene i distrikta. Det vil ikke si at det ikke er utfordringer også i disse produksjonene, men når det må prioriteres er altså dette valget som er gjort. Årsverksberegningene for korn og svin ligger eksempelvis fremdeles over beregningene for melk og storfé.

I forkant av årets jordbruksforhandlinger sendte Norges Bondelag brev til statsministeren med klare prioriteringer. Brevet starter med å si at: ”Fire år med rødgrønn regjering har bidratt til å skape økt optimisme og framtidstro i landbruksnæringa”. Og det honorerer den nødvendige jobben som har vært gjort for saueholdet. Det er BRA at dere anerkjenner det som går bedre i den daglige politiske kampen for å komme videre. Deretter pekte dere på at i år står melkeproduksjonen for tur. Og jordbruksavtalen prioriterte melkeproduksjonen både i fjor og i år.

Årets jordbruksavtale inneholder flere grep som, vurdert samlet, vil styrke det grasbaserte husdyrholdet og melkeproduksjonen særskilt. Det skal sies at det grasbaserte husdyrholdet er en så stor del av det norske jordbruket at å prioritere er krevende. Med en bevilgningsøkning på 375 millioner kroner økes tilskuddsatsene til det grasbaserte husdyrholdet med om lag 490 millioner kroner. Det er mulig gjennom omfordeling og disponering av innsparinger. Det er å prioritere. 

Et viktig element i prioriteringen av melkeproduksjonen var også at Regjeringen  åpnet opp for  at overgang til prosenttoll for flytende melk og fløte kunne legges til grunn for avtalen. Det gir sterkere importvern og større trygghet på hjemmemarkedet. Jeg vet at dette var viktig for at Bondelaget sa JA til avtalen. Jeg har fått kritikk for tilbudet og for måten forhandlingene ble gjennomført på. Noen har endog brukt begrepet ”bondefangeri”. Men politikk er det muliges kunst. Min klare oppgave var å få til en avtale, og forhandlingsopplegget var selvsagt basert på det.

Og det kan umulig tale MOT Bondelagets beslutning om å inngå avtale, at dere gjennom forhandlingene oppnådde noe medlemmene vurderer som viktig. Noe som vil ha stor betydning i lang tid framover.

Jeg må respektere at Småbrukarlaget brøt. Det er en ærlig sak. Nils Bjørke har også vært tydelig på at ramma egentlig var for lav. Men Norges Bondelag valgte å ta ansvar og å påvirke I PRAKTISK POLITIKK.

Og jeg - som alle andre fagstatsråder - skulle jeg også gjerne sett større bevilgninger til mitt politikkområde. Men jeg tror det vil vise seg at en bevilgningsøkning til jordbruksavtalen på 375 millioner kroner i 2011, er en god prioritering av jordbruket i den budsjettsituasjonen vi er.

Å inngå kompromisser er å ta ansvar. Mine forhandlere har fortalt at Nils Bjørke sa - da det var klart at det ble avtale: ”Jeg kunne sikkert blitt helt på kort sikt ved å bryte. Men jeg er her for å gjøre en jobb for bøndene.” Det står det respekt av.

Inntekt

Inntektsutviklingen i jordbruket har vært alt for svak over alt for lang tid. Inntektene lå praktisk talt i stabilt sideleie under Bondevik II og Sponheim.

For hele den perioden den rød-grønne regjeringen har hatt ansvar, er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper - I KRONER. Det er en vesentlig nivåheving i forhold til den prosentvise utviklingen som har vært det normale i landbrukspolitikken.

Vi ser faktisk en ”rød-grønn knekk” i inntektskurven fra 2006, - en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til.

Dette kunne ikke ha skjedd uten en rød-grønn regjering- uten Senterpartiet i regjering. Selv om noen av dere sikkert mener dette blir nevnt for ofte, mener jeg det er en riktig og viktig del av historien.

Årets jordbruksavtale inklusive fordelingsprofil, videreutvikler faktisk inntekts- og velferdspolitikken fra forrige regjeringsperiode, selv om noen trekker dette i tvil. Den legger til rette for en gjennomsnittlig inntektsøkning på 5 prosent, eller om lag 11.500 kroner pr årsverk i 2011, med de forutsetningene partene har lagt til grunn for avtalen. Trekker vi inn fordelingsaspektet gir årets avtale inntektsmuligheter mellom 23.000 og 28.000 kroner pr årsverk til melkeproduksjonen. Eksklusiv kostnadsvekst. Inkluderer vi anslått kostnadsvekst, gir det fortsatt klart mer enn for andre grupper.

Ser vi på inntektsendringer i referansebrukene for perioden 2006 til 2011 viser tallene en samlet økning på 85.500 for melk, 94.000 for ammeku og 115.000 for sau.

I totalkalkylen for jordbruket er inntektsøkningen i jordbruket anslått til kroner 93 000 pr årsverk, mens den for andre grupper i samfunnet er 86 500.

Også melkebruk på Jæren med 34 årskyr kommer ut med en prognosert økning på 21 600 inklusiv kostnadsvekst fra 2010-2011, altså betydelig over andre grupper. Referansebruket for svin og korn viser også en økning i inntektsmulighetene som er bedre enn inntektsøkningen for andre grupper utenom landbruket, selv om man naturligvis her møter utfordringer i forhold til markedssituasjonen. Kornbøndene har i flere år hatt en bedre inntektsutvikling enn andre grupper, fjorårets dårlige kornhøst bidro imidlertid i motsatt retning. Med i bildet hører også priskompensasjonen for økte gjødselpriser i fjor, som fikk spesielt store konsekvenser for kornprodusentene. Selv om gjødselsprisene nå er mer normalisert, har ikke denne kompensasjonen blitt trukket tilbake. 

Dette er selvsagt prognoser, og det kan skje mye utenfor det jordbruks-avtalen avgjør, som påvirker bøndenes inntekter vesentlig. Men vi har vist før at vi tar ansvar dersom prognosene samlet skulle vise betydelige avvik.

Min konklusjon på inntekt er at vi i de siste årene har oppnådd mye, vi har snudd en trend. Men vi vil videre. Og gjennomsnittstall viser en del, men ikke prioriteringen innenfor rammene. Ikke målrettingen og prioriteringen i forhold til målene.

Grasbasert husdyrhold

Det er områder med vanskeligere produksjonsforhold, og svakere utvikling enn andre områder, som er viktigst å nå med virkemidler. Det er disse områdene som også vil lide mest om vi lot markedet styre alene. Derfor prioriteres disse områdene også i år. Fraktordningene forsterkes kraftig, noe som gir et vesentlig bidrag til lik lønnsomhet uavhengig av geografi. Fraktordningene er målrettet i sentrum-/periferidimensjonen og det er viktig i landbrukspolitikken. Det styrker utkantprodusentenes konkurransekraft - det blir mer økonomisk interessant for alle mottaksanlegg å kjøpe deres produksjon. Dermed styrkes også grunnlaget for å videreføre et landbruk - og å holde arealene i drift - over hele landet.

Forbedringene i fraktordningene - sammen med reduserte prisforskjeller på kraftfôr - bidro også til at det var riktig å redusere noen distriktstilskudd.

Distriktstilskuddenes hensikt er å bidra til å gi likeverdige inntektsmuligheter for å opprettholde en geografisk produksjonsfordeling. Da må midlene brukes der det er behov, ikke i de områdene som tar markedsandeler. Derfor var det også riktig å differensiere tilskuddene til svineholdet - og å differensiere driftstilskuddet til melkeproduksjon.

For driftstilskuddet til melkeproduksjon får alle områder høyere tilskudd, men økningen er minst på Jæren. Driftstilskuddet er særlig viktig for de minste foretakene, og gjennom denne endringen blir det gitt en større økning i områder hvor produksjonsforholdene er vanskeligere og skalafordelene mindre.

Satsene i driftstilskuddet til melk- og storfekjøtt øker tilsammen med vel 140 millioner kroner. Det har sterk strukturprofil. Samtidig økes tilskuddene for de første enhetene i tilskudd til husdyr, mens arealgrensen for tilskudd til grovfôr flyttes fra 200 til 250 dekar. Disse grepene må ses i sammenheng. Det styrker kompensasjonen for skalaulemper, som særlig er knyttet til bygningsmassen, og reduserer muligheten for uønsket tilskuddstilpasning med arealene, som kan flyttes mellom aktive foretak gjennom leie. Jeg vil bare minne dere om den debatten som gikk om dette i fjor høst.

Gjennom årets avtale sluttføres også den harmoniseringen av driftstilskuddet til melkeproduksjon mellom foretakstyper som ble påbegynt i 2004. Det betyr at tilskuddsutmålingen ikke lenger diskriminerer mellom ulike typer melkeproduksjonsforetak av samme størrelse. Så får vi i den videre debatten diskutere hva som er riktig strukturprofil, uavhengig av om kvoter er i samdrift eller om de er kjøpt eller leid.

Rovvilt

Rovdyrproblematikken er også viktig for det grasbaserte husdyrholdet. Konfliktnivået mellom rovvilt og beitebruk er for høyt, og forårsaker betydelige fortsatt tap og utrygghet i forhold til å slippe dyr på utmarksbeite. Forutsetninger for levedyktig næringsdrift er ikke oppfylt i viktige beiteområder. Det har vært en vedvarende uforsvarlig konfliktsituasjon. På tross av den sterke satsingen på forebyggende tiltak og mer effektiv skadefelling, økte rovvilttapene både på sau og rein i 2009 - etter en lovende nedgang i 2008. Erstatningsstatistikken viser over de siste 10-år at det årlig har vært erstattet 30 - 40.000 sau og 10 - 20.000 rein.

Denne situasjonen må snus. Det ble derfor nedfelt hele 16 punkter i Soria Moria II, som tok opp denne situasjonen.

Jeg har tillit til at forvaltning i tråd med disse punktene vil redusere konflikten i 2010 og framover. Jeg vil trekke fram noen punkter.

• Regjeringen skal i 2010 invitere Stortinget til et bredt forlik om bestandsmål for ulv og bjørn.
• Bestandsregistreringen av rovvilt er styrket, blant annet med DNA-registrering av bjørn og jerv, og ny beregningsmåte for bjørn viser en sannsynlighet for 5,7 ynglinger i 2009. Dette er flere ynglinger enn tidligere beregnet og mer i overensstemmelse med lokalbefolkningens opplevelse av situasjonen. Det er også lagt bedre til rette for lokal medvirkning i bestandsregistreringen.
• Bestandene skal holdes så nær bestandsmålet som mulig. jaktlisenser og kvoter må settes høyt nok slik at ynglepotensialet påfølgende år kommer ned mot bestandsmålet. Og SNO skal bidra til at rovviltnemndenes anbefalinger blir fulgt opp før beitesesongen (SNO har pt tatt ut 12 jervehi. Det er velkjent at Senterpartiet går sterkt inn for felling av hann-bjørn på vårsnø og som oppholder seg i viktige beiteområder. Vi arbeider med saken.)
• Fellingslagene får fra i år kompensasjon fra første dag ved skadefelling.
• Differensiert forvaltning ligger fast som prinsipp (jf. rovviltforskriften). Prisen for økt forutsigbarhet for beitebruk i prioriterte beiteområder vil i noen områder innebære sterkere restriksjoner i tradisjonelt utmarksbeite i enkelte yngleområder for rovvilt. Det åpnes da for tilskudd til omstilling til annen produksjon i slike områder.
• Vurdering av innlemmelse av nødverge for hund i nødvergebestemmelsen vil legges fram for Stortinget i 2010, sammen med nye bestandsmål for ulv og bjørn.
• Regjeringen vil nedsette et ekspertutvalg som skal utrede forslag til ny erstatningsordning for husdyr med fokus på at faktisk rovviltap skal erstattes.

Matsikkerhet og arealer

Det å sikre nok mat til en raskt økende befolkning i en stadig varmere verden, er den viktigste utfordringen verdens befolkning står overfor. Norge må derfor gjøre det vi kan for å brødfø vår egen befolkning.Da må vi sørge for å  ta vare på mest mulig av den dyrka og dyrkbare marka i Norge. Vi har lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land, bare 2,2 dekar pr innbygger, mot 2,7 dekar pr verdensborger. Selvforsyningsgraden av landbruksprodukter er nå på ca 50 prosent. Med prognoser om at den globale matproduksjonen må fordobles innen 2050, for å mette en befolkning på hele 9 milliarder mennesker, handler dette ikke minst om matsikkerheten for våre etterkommere.

Vi kan derfor ikke fortsette nedbyggingen og gjengroingen av jordressursene i samme tempo som nå. Hovedutfordringen er at de fleste byer og tettsteder i Norge ligger i noen av de beste jordbruksområdene i kommunen eller fylket. Fortetting og omgjøring av eksisterende bygge- eller anleggsområder, kanskje spesielt gamle industriområder, transportarealer og andre ”grå” arealer, er sannsynligvis noe av det første som bør vurderes. Først når en kan dokumentere at dette potensialet er utnyttet, bør en vurdere å ta i bruk nye områder som har stor betydning for blant annet landbruks-, natur- eller friluftsinteressene.

I tillegg er det viktig å øke utnyttingsgraden på de nye områdene som bygges ut, og ikke bygge slik som det gjøres blant annet på mange næringsområder i dag, med lave enetasjes bygninger med store parkeringsarealer omkring. Også på mange av boligområdene kan utnyttingsgraden økes.  Kommunene har i dag ansvaret for arealplanleggingen. Kommunene skal avveie ulike hensyn i sitt planarbeid. Det betyr at kommunene sitter med et stort ansvar, - også for å ivareta matproduksjonsressursene. Den nye plan- og bygningsloven løfter dette hensynet høyt, og pålegger kommunene å dokumentere at man har vurdert alternativer. Dette må følges opp, og fylkesmannen har en innsigelsesmulighet der dette ikke følges opp.

Dersom kommunene ikke tar ansvar, mener jeg det er på sin plass å gi den beste matjorda et sterkere vern gjennom innføring av en egen jordvernparagraf. Høringen viser betydelig motstand blant annet fra kommunene, noe som selvsagt kompliserer bildet. Sjøl om vi i løpet av de siste årene har greidd å redusere omdisponeringa betydelig, fra mer enn 11 000 dekar til idag vel 8000 dekar i året, har vi fortsatt ikke nådd målet om halvering.  Om nødvendig må vi vurdere ytterligere virkemidler ut over plan og bygningsloven og en egen jordvernparagraf. Dette kan for eksempel dreie seg om økonomiske virkemidler.

Den økte matproduksjonen må skje innenfor grensene for en forsvarlig klimapolitikk. Derfor er nydyrking av myr et krevende tema. Jeg vet mange av dere mener dette kan være en måte å skaffe mer areal på. Samtidig er det et faktum at  klimautslippene ikke ubetydelige. Vi vurderer nå høringsinnspillene til forslaget om forbud nøye.  Det er alt jeg kan si akkurat nå.

Sikkerhet for mat er grunnleggende i alle samfunn. Høsten 2007 og våren 2008 fikk vi se en kraftig stigning i prisen på blant annet korn på verdensmarkedet. Flere land, blant annet noen av de mest liberalistiske frihandelstilhengerne som Argentina,  innførte eksportrestriksjoner på korn. Dette minnet oss igjen på hvor sårbar matsikkerheten kan være. Klimaendringer og sterk befolkningsvekst forsterker matsikkerhetsutfordringene. Det illustrerer også hvor viktig det er at Norge satser aktivt på egen matproduksjon, har et restriktivt jordvern og vedlikeholder produksjonsressursene.

Det er også viktig å debattere spørsmål knyttet til beredskapslagring av korn. Dere har pekt på dette i kravet til jordbruksoppgjøret i flere år. Jeg vil legge til rette for en debatt om dette i meldingen til Stortinget om landbruks- og matpolitikken som Landbruks- og matdepartementet arbeider med.

Avslutning og inn på tunet-løftet

Vi som har fulgt den landbrukspolitiske debatten over tid har registrert bekymringen for to-deling av landbruket; et volumjordbruk og et ”småskala kollektive goder-jordbruk” i utkantene, basert på mangesysleri og nye næringer. Jeg er overbevist om at dette virkelig ikke er noen enten/eller-problemstilling. Det er både og. Å produsere de store volumene er grunnlaget for å holde arealene i drift. Men å betjene alle mulige markeder med det landbrukets ressurser gir grunnlag for, er også viktig i den totale inntektsdannelsen, enten det er varer eller tjenester det er snakk om.

De nasjonale ordningene sikrer grunnlaget for lønnsomhet og produksjon. Men de regionale miljøprogrammene og SMIL, spisser innsatsen målrettet mot lokale utfordringer. De bygger på det nasjonale miljøprogrammet, men tilfører mye som de store generelle ordningene ikke kan ivareta. Totalt sett resulterer dette i god miljøpolitikk og god omdømmebygging for landbruket. Det er vi avhengig av. Samfunnet bestiller ikke bare mat fra landbruket, men også kollektive goder. Kanskje må vi framover tenke nytt i virkemiddelbruken - spesielt i noen områder - for å ivareta jordbruksarealer og hindre gjengroing. I matsikkerhetssammenheng kan dette også være viktig beredskapsarbeid.

Tilsvarende må den tradisjonelle råvareproduksjonen for industrien og nye næringer sidestilles i videreutviklingen av næringspolitikken. Jeg har tatt til orde for et taktskifte for nye næringer. Inn på tunet-løftet er et eksempel på et slikt taktskifte. Over jordbruksavtalen ble partene enige om å avsette 15 millioner kroner over 3 år for å styrke kommunenes eierskap til Inn på tunet. I tillegg har Kommunal- og regionaldepartementet gått inn med 3 milloner kroner. Samlet ingen stor sum vil noen si - men her traff vi tross alt spikeren på hodet. Hele 137 kommuner har søkt prosjektmidler.
 
Jeg har i dag gleden av å offentliggjøre at det er 37 heldige, utvalgte kommuner som får prosjektstøtte. Temaene varierer fra integrering av flyktninger,  arbeidstrening og attføring, rusomsorg, tilpasset opplæring i skolen, dropouts og tilbud til demens. Altså en hel rekke ulike samfunnsnyttige formål. Vi har sendt ut en fyldig pressemelding med mer informasjon om dette. Den samarbeidsånd som preger de ca 8- 900 Inn på tunet-aktørene er unik. Bondelaget skal ha spesiell honnør for arbeidet med et kvalitetssikringsverktøy for Inn på tunet som ble lansert i forrige uke. Det var en milepæl for næringen og tjenestetilbudet.

Jeg har også merket meg at både Bondelaget og også Småbrukarlaget har opprettet egne utvalg for inn på tunet. All ære for det! At også KS, NAV og flere statsråder er svært interessert, har gitt arbeidet ekstra energi. Landbruks- og matdepartementet tar nå initiativet til en nasjonal strategi for Inn på tunet og en felles politikk for samarbeid mellom departementer  og aktører om Inn på tunet. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg vil avslutte som jeg startet. Med ungdommen og med viljen til endring.

Mitt utgangspunkt er at ikke all endring er av det negative. At det gjennom forandring også finnes muligheter.

Noen har i det siste vært mer opptatt av om jeg tror på julenissen eller ikke.

Jeg tror fremdeles bare på julenissen på juleaften, - men derimot har jeg stor tro på ungdommen og på den nye bygda. Hele tiden. Bygda som satser på tradisjonell matproduksjon for å brødfø en økende befolkning, - men som samtidig ikke er redd for å skape noe nytt, noe mer. Bygda som skaper optimisme og ikke er redd for endring, og som bruker entreprenørskap til å skape nye arbeidsplasser både innenfor tradisjonell produksjon og etablering av nye grønne tjenester og vareproduserende næringer.

Bøndene i framtidsbygda som optimistisk bruker alle ressursene på garden til å skape utvikling innenfor de rammene som fins.

Det er det jeg VIL bruke den norske landbruksmodellen til, og det er det jeg vil legge til grunn i utformingen av en ny landbruks- og matmelding.

 

Lykke til videre med årsmøtet.