Tale: Den nye landbruks- og matmeldinga - Geitenæringa sin plass

Gode møtelyd og geitebønder!

Takk for invitasjonen til geitedagane, som jeg forstår er en innarbeida tradisjon og en viktig arena for geitenæringen.
Beklage at statsråden måtte melde avbud.

Tema for innlegget har dere selv valgt.
Det er vel kjent at statsråden og departementet har hatt regionvise møter der mange av dere har vært. Det er gjennomført 6 regionale møter med oppmøte på over 900 deltakere og over 100 har hatt innlegg. I tillegg er det gjennomført lokale møter og møter med en rekke organisasjoner.

Det er kommet skriftlige innspill  250 dokumenter.
Muntlige innspill er notert og skriftlige innspill blir lest.
Departementet vil nå framover bygge på dette tilfanget når meldingen skal utformes.
Jeg vil begynne med å trekke fram noe av bakgrunnen for å utarbeide ny melding.

Bakgrunnen for ny melding
Den globale matproduksjonen må fordobles innen 2050, for å mette en befolkning på hele 9 milliarder mennesker.
Norges befolkning vil øke med 1 mill innen 2030.
Norge må derfor gjøre det vi kan for å brødfø vår egen befolkning.
Vi må ta vare på mest mulig av den dyrka og dyrkbare jorda.
(Norge har bare 2,2 dekar dyrka jord pr innbygger, mot 2,7 dekar pr verdensborger. Selvforsyningsgraden av landbruksprodukter er nå på ca 50 prosent.)
Vi kan derfor ikke fortsette nedbyggingen og gjengroingen av jordressursene i samme tempo som nå. Sjøl om vi i løpet av de siste årene har greidd å redusere omdisponeringa betydelig, fra mer enn 11 000 dekar til idag vel 8000 dekar i året, har vi fortsatt ikke nådd målet om halvering.

Sikkerhet for mat er grunnleggende i alle samfunn. Tørken i Russland har ført til at hveteeksporten er stanset, noe som til nå har økt børsprisen på hvete med 50%. Dette minner oss om den kraftige økningen i prisen på korn på verdensmarkedet høsten 2007 og våren 2008.
Klimaendringer og sterk befolkningsvekst forsterker matsikkerhetsutfordringene. Det illustrerer også hvor viktig det er at Norge satser aktivt på egen matproduksjon, har et restriktivt jordvern, vedlikeholder og utvikler produksjonsressursene og landbrukskompetansen.

Dilemmaer og problemstillinger
Vi har mange store dilemmaer og vanskelige problemstillinger i norsk landbruks- og matpolitikk som vil inngå i meldingsarbeidet. Noen sentrale problemstillinger:

Målet om et variert og aktivt landbruk over hele landet står fast. Samtidig ser vi at antall bruk i drift går ned. Hvordan skal dette håndteres framover? Kanskje nærmer vi oss en smertegrense enkelte steder?   

Vi skal produsere mer mat i Norge i framtida. Hvordan og hvor skal vi gjøre det? Hva skal produseres på jordbruksarealene?    
Hvordan øke matproduksjonen og samtidig redusere klima- og miljøbelastningene fra jordbruket?

Inntekt for den enkelte produsent kontra konkurransekraft for hele sektoren. Her har vi både et avhengighetsforhold og motstridende interesser. 

Hvordan videreutvikle den nasjonale landbrukspolitikken også tilpasset store regionale ulikheter? Ikke bare mellom ulike deler av landet, men også innen fylkene kan forskjellene være store.

Matpriser og mangfold. Her er det både felles interesser og motsetninger mellom forbruker og produsent. Det vil ofte være ulikt syn på hva som er riktig, eller lav nok pris. Men det er også muligheter, blant annet gjennom å utvide mangfoldet av matvarer og ta større del av verdiskapingen på bruket. 

Målretting og forenkling. Vi må ha ambisjoner om et enklere system for næringsliv og forvaltning. Samtidig vet vi at dette ikke alltid går hånd i hånd med målretting.

Vi har mottatt ca 250 innspill som det nå arbeides med i departementet.

Samfunnsoppgavene - sentralt i meldinga
Samfunnsoppgaver kommer til å stå sentralt i meldinga. Hva bidrar landbruket og dets verdikjeder med til samfunnet i dag, og hva kan og bør bidragene være framover i tid?

Produksjon av nok og trygg mat er en viktig samfunnsoppgave. Befolkningen i Norge vil øke de neste tiårene. Nasjonal matproduksjon må derfor økes. Her er vi på linje med mange andre land når det gjelder både rett til og ansvar for å produsere mat til egen befolkning. Samtidig er det viktig å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet, slik det også fremgår av politisk plattform for regjeringen. Våre 3 prosent jordbruksareal må vi utnytte på en bærekraftig måte, av hensyn til matsikkerhet på kort og lang sikt (jordvern), aktivitet og sysselsetting i distriktene og ikke minst miljøgevinstene det gir.
 
Klimameldingen er levert og vil bli fulgt opp og stå sentralt i meldinga. Hvordan redusere utslipp til luft og vann og hvordan redusere bruk av fossile energikilder? Landbruket en del av løsningen, som leverandør av økologiske tjenester? Hvordan skal forbruker få vite at produktet de kjøper er produsert på en bærekraftig måte?
 
Konkurransekraft og attraktive arbeidsplasser er er selve fundamentet.
Konkurransekraftige og bærekraftige verdikjeder er selve forutsetningen for et levedyktig landbruk framover i tid. 
Landbruket og matsektorens evne til å tilby attraktive arbeidsplasser er selve temperaturmåleren på om vi kan nå målene vi setter oss for denne sektoren.

Arbeid i landbruket må gi en inntekt å leve av, men det er også mange andre grunner til å gå inn i eller ut av landbruket. Hva gjør landbruket til en attraktiv arbeidsplass?
Viktige stikkort kan være produksjonsmiljø, livsstil og livssituasjon, grønne verdier og det å være sin egen herre. Men det finnes også mange andre indikatorer for attraktivitet. Disse må identifiseres og markedsføres!

Svartmaling og rekruttering går dårlig  sammen!

Dersom du satt i min stol …
I mange måneder nå har statsråden med sin stab vært i lyttemodus som en viktig del av arbeidet med ny landbruks- og matmelding. Vi har vært i regionale samråd og en lang rekke andre møter og seminarer med organisasjoner og bedrifter for å få et godt bilde av hva summen av synspunkter og oppfatninger ER, - hva folk er opptatt av, - hva som vektlegges i ulike ledd i verdikjeden og i ulike deler av landet.

Innspill fra samrådene
Samrådene viser bred oppslutning om den ”norske modellen” for utforming og iverksetting av landbruks- og matpolitikk. Det understrekes at inntektsnivået er en avgjørende faktor, ikke minst for rekrutteringen til landbruket. Det uttrykkes bekymring knyttet til nedleggelse av bruk, og på alle møter har budskapet vært at importvernet er av stor betydning og at et sterkt jordvern er avgjørende. Disse elementene er grunnleggende for norsk landbruk og vi er glad for oppslutningen rundt viktige deler av norsk landbrukspolitikk. På de regionale møtene har vi opplevd et sterkt engasjement, ikke minst har vi hørt ungdommer som i klare ordelag har skissert sine framtidsbilder for norsk landbruk.

Et annet tema som vi har fått klare tilbakemeldinger om er de store ulikhetene i utfordringer og muligheter mellom og innenfor regioner. Spørsmål vi må stille oss er hva slags politikk som bidrar best til å ta inn over seg dette, og hvordan de regionale fortrinnene skal utløses til verdiskaping, Mange innledere har også tatt opp utdanning, kunnskapsproduksjon og kompetanse i landbruks- og matsektoren.

Unge har lyst
Unge, offensive, engasjerte mennesker har deltatt i de regionale samrådene under arbeidet med stortingsmeldinga, og de VIL se lyst på framtida. Ja, vi har fått kritikk, - vi har fått kritikk, - de vil selvsagt ha gode inntektsmuligheter, men de VIL. De VIL gå inn i næringen og skape seg ei framtid. De ser og understreker mulighetene.
Det er faktisk grunnlaget for alt entreprenørskap at folk VIL.

Det har vært mye landbrukspolitisk debatt i mediene det siste året. Og det er bra. For vi er på et viktig politikkområde for nasjonen Norge. Men deler av denne debatten har nærmest vært svartmalende. De som tror de gjør norsk landbruk noe godt med denne type elendighetsbeskrivelse tar feil. Svartmaling og rekruttering arbeider dårlig sammen!

Derfor skulle vi gjerne sett at vi alle var flinkere til å formidle de positive sidene, de gode resultatene, - for de finnes også! Skal vi få landbruket til å framstå som attraktivt må vi faktisk være stolte av det vi har, det vi kan tilby, og det vi får til. Og skal vi nå målene framover må vi dra sammen. Da må også Nortura, TINE og Felleskjøpet ta sitt samfunnsansvar.

Det er en krevende virkelighet der ute, med økende konkurranse og kamp om makt og posisjoner. Blant annet gjennom jordbruksavtalen søker vi i fellesskap å legge til rette for et aktivt landbruk over hele landet. Det er jammen krevende i et land som Norge. Og de som IKKE ser at landbrukspolitikken er en aktiv motstrømspolitikk, mangler et vesentlig perspektiv. Dosering kan vi alltids diskutere, men vi må ta virkeligheten på alvor og ikke bare tro vi kan vedta oss ut av hva som helst.

Men vi vil være klinkende klar på at vi deler bekymringene om mange av de utviklingstrekkene og de utfordringene vi står overfor: den negative utviklingen i noen områder, inntektssituasjonen, at vi fortsatt henger etter inntektsmessig, rekruttering, investeringsbehovet. Det er derfor den rød-grønne regjeringen og Senterpartiet står på for bedre rammebetingelser. Vi skal møte utfordringene offensivt.

Vi vil ta hele landet i bruk!

Jordbruksavtalen og fløyene
Verdikjeden for mat fra jord til bord er en av de få så å si komplette verdikjedene vi har igjen i norsk økonomi. De rundt 100 000 årsverkene kjeden representerer ville vært vanskelig å få til uten et sterkt importvern, og resten av den norske landbruksmodellen.

Den norske modellen for landbrukspolitikk kjennetegnes av stabilitet for hele verdikjeden for mat; fra bøndene, via matindustrien og til den norske forbruker. Stabilitet og forutsigbarhet om rammevilkår er et gode som næringsdrivende vektlegger sterkt overfor myndighetene. Det gir større trygghet for riktige beslutninger, det gir mindre risiko.

Verden rundt oss har de siste årene vært preget av stor ustabilitet, initiert av råvarekrisen, finanskrise og påvirkninger fra vær og klima. Selv om også norske melkebønder kunne ønske seg en høyere pris og til tider friere tøyler, var det vel ingen som ville byttet med EU-bøndene, som trakk ut i gatene for å protestere mot priser på et bunnivå. Jeg tror ikke mange norske bønder ville ønske seg en friere konkurranse mot større og mer effektive bønder i nabolandene, og et mindre regulert marked. Det er hverdagen for EU-bøndene.

Vi er i stor grad skjermet fra denne virkeligheten, men vi er ikke upåvirket. Også den norske matsektoren er konkurranseutsatt og det er det nødvendig å ta hensyn til i politikkutformingen. Det gir selvsagt begrensninger i handlingsrommet, men resultatet for de norske aktørene er klart mer forutsigbare rammevilkår enn det bønder og industri i andre land har.

Vi ser også at det er utfordringer knyttet til fordelingen av makt i verdikjeden for mat. Dette får også stort fokus i andre europeiske land. Jeg er spent på å se resultatet fra Steensnæs-utvalget som nå arbeider med disse problemstillingene.

Viktige deler av rammevilkårene for bøndene utformes i den formaliserte samhandlingsprosessen som jordbruksavtalen er. Den er en naturlig del av den norske samhandlingsmodellen. Det er bred støtte til å videreføre forhandlingsinstituttet i Stortinget. Men FrP plasserer seg på vanlig måte langt ute til høyre.

Høyre støtter forhandlingsretten, men vil samordne den med budsjettprosessen. Det kan bare ha svekking av jordbrukets interesser som formål. Det skal være et første skritt på veien til strukturendringer, reduserte overføringer og mindre byråkrati.

Samtidig som regjeringens landbrukspolitikk framstilles som mislykket, fordi avgangen av jordbruksbedrifter ikke har stoppet helt opp, skriver FrP og Høyre i sin merknad til jordbruksoppgjøret at ”en omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig”. Dette vil åpenbart gi flere nedleggelser og større avgang.

Forstå sammenhengen og politikkens vesen den som kan!

Prioriteringer i jordbruksavtalen
Å prioritere er å forsake i riktig rekkefølge. Å prioritere er å velge bort noe en gjerne skulle ha gjort. Det å prioritere - å avveie kryssende hensyn innenfor en helhet - innenfor en økonomisk ramme, - er politikkens natur. Noen hevder det er det som ER politikk. Ofte må vi avveie motstridende mål og hensyn og alltid må tiltak som krever bevilgninger over statsbudsjettet vurderes opp mot andre formål.

Før årets jordbruksoppgjør var det mange som pekte på at i år står melkeproduksjonen for tur. Og jordbruksavtalen prioriterte melkeproduksjonen både i fjor og i år, både ku- og geitmelkproduksjon.

Denne innebærer at svin, kylling og korn måtte prioriteres ned. Det ble gjort fordi utfordringene og avgangen er størst i de grasbaserte produksjonene i distrikta. Det vil ikke si at det ikke er utfordringer også i disse produksjonene, men når det må prioriteres er altså dette valget som er gjort. Årsverksberegningene for korn og svin ligger eksempelvis fremdeles over beregningene for melk og storfé.

Årets jordbruksavtale inneholder flere grep som, vurdert samlet, vil styrke det grasbaserte husdyrholdet og melkeproduksjonen særskilt. Det skal sies at det grasbaserte husdyrholdet er en så stor del av det norske jordbruket at å prioritere er krevende. Med en bevilgningsøkning på 375 millioner kroner økes tilskuddsatsene til det grasbaserte husdyrholdet med om lag 490 millioner kroner. Det er mulig gjennom omfordeling og disponering av innsparinger. Det er å prioritere. 

Et viktig element i prioriteringen av melkeproduksjonen var også at Regjeringen åpnet opp for at overgang til prosenttoll for flytende melk og fløte kunne legges til grunn for avtalen. Det gir sterkere importvern og større trygghet på hjemmemarkedet.

Vi skulle jeg også gjerne sett større bevilgninger til vårt politikkområde. Men vi tror det vil vise seg at en bevilgningsøkning til jordbruksavtalen på 375 millioner kroner i 2011, er en god prioritering av jordbruket i den budsjettsituasjonen vi er.

Inntektsutvikling
Inntektsutviklingen i jordbruket har vært alt for svak over alt for lang tid. Inntektene lå praktisk talt i stabilt sideleie under Bondevik II og Sponheim.

For hele den perioden den rød-grønne regjeringen har hatt ansvar, er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper - I KRONER. Det er en vesentlig nivåheving i forhold til den prosentvise utviklingen som har vært det normale i landbrukspolitikken.

Vi ser faktisk en ”rød-grønn knekk” i inntektskurven fra 2006, - en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til.

Dette kunne ikke ha skjedd uten en rød-grønn regjering- uten Senterpartiet i regjering. Selv om noen av dere sikkert mener dette blir nevnt for ofte, mener jeg det er en riktig og viktig del av historien.

Årets jordbruksavtale inklusive fordelingsprofil, videreutvikler faktisk inntekts- og velferdspolitikken fra forrige regjeringsperiode, selv om noen trekker dette i tvil. Den legger til rette for en gjennomsnittlig inntektsøkning på 5 prosent, eller om lag 11.500 kroner pr årsverk i 2011, med de forutsetningene partene har lagt til grunn for avtalen. Trekker vi inn fordelingsaspektet gir årets avtale inntektsmuligheter mellom 23.000 og 28.000 kroner pr årsverk til melkeproduksjonen. Eksklusiv kostnadsvekst. Inkluderer vi anslått kostnadsvekst, gir det fortsatt klart mer enn for andre grupper.

Ser vi på inntektsendringer i referansebrukene for perioden 2006 til 2011 viser tallene en samlet økning på 76.000 kroner per årsverk for melkegeiter, 85.500 for melkekyr og 115.000 for sau.

I totalkalkylen for jordbruket er inntektsøkningen i jordbruket anslått til kroner 93 000 pr årsverk, mens den for andre grupper i samfunnet er 86 500.

For referansebruk med 87 årsgeiter er beregnet utslag av årets jordbruksavtale på 12.300 kroner inklusiv kostnadsvekst fra 2010-2011. Dette er selvsagt prognoser, og det kan skje mye utenfor det jordbruksavtalen avgjør, som påvirker bøndenes inntekter vesentlig. Men vi har vist før at vi tar ansvar dersom prognosene samlet skulle vise betydelige avvik.

Min konklusjon på inntekt er at vi i de siste årene har oppnådd mye, vi har snudd en trend. Men vi vil videre. Og gjennomsnittstall viser en del, men ikke prioriteringen innenfor rammene. Ikke målrettingen og prioriteringen i forhold til målene.

Arbeidsforbruk i jordbruket
Grunnlaget for tallfesting av arbeidsforbruket i Totalregnskapet for jordbrukssektoren er SSBs utvalgsundersøkelser, som gjennomføres annethvert år.

Undersøkelsen gjengir de næringsdrivendes egne oppgaver over medgått arbeidsforbruk i foretaket, uavhengig av hvem som utfører arbeidet, egen eller leid arbeidskraft. Det er selvsagt, i alle land, usikkerhet ved registrering av arbeidsforbruk hos selvstendig næringsdrivende.

Tallene benyttes slik de blir rapportert og det gjøres ingen vurdering av om arbeidet var nødvendig, eller noen effektivitetsvurdering. Styrken ved metoden er at den har vært kjørt på samme måten over mange år. Den anses derfor egnet til å måle utviklingen i arbeidsforbruket i sektoren.

Antall utførte timer omregnes til årsverk ved å dividere på 1845 timer, (som er noen flere timer enn andre grupper bl.a. fordi jordbrukere normalt ikke har arbeidsreise).
 
Sammenligning med inntekt i jordbruket og andre grupper er derfor ikke enkelt.
Lav inntekt pr. årsverk i jordbruket blir ofte møtt med at mange foretak har to årsverk og derfor i praksis en inntekt som er vesentlig høyere enn hva inntekt pr. årsverk tilsier. Men det gjelder foretaket, hvor flere personer ofte er involvert.
For en selvstendig næringsdrivende er det også vanskelig å klart skille tidsbruken mellom jobb og fritid.

Grasbasert husdyrhold
Endring i inntekt fra 2006 og årets jordbruksavtale, viser at regjeringen spesielt har vektlagt økning i tilskudda til grasbasert husdyrhold. Dette innebærer også en vektlegging av landbruket i distrikts-Norge.

Områder med vanskelige produksjonsforhold og svakere utvikling enn andre områder er viktigst å nå med virkemidler.

Fraktordningene forsterkes kraftig, noe som gir et vesentlig bidrag til lik lønnsomhet uavhengig av geografi. Det styrker utkantprodusentenes konkurransekraft - grunnlaget for landbruk - og å holde arealene i drift - over hele landet.

Forbedringene i fraktordningene - sammen med reduserte prisforskjeller på kraftfôr - bidro også til at det var riktig å redusere noen distriktstilskudd.

Driftstilskuddet for geitmelk økes med 11.400 kroner per foretak, som sammen med økningen for foretak i Nord-Norge med produksjon av kumelk, er den største endringen av driftstilskuddet for melk. Driftstilskuddet er særlig viktig for de minste foretakene.

Vi viderefører også satsingen på beitetiltak gjennom å øke utmarksbeitetilskuddet med 20 kroner til 115 kroner per dyr for småfe. Det generelle beitetilskuddet videreføres uendret for småfe, mens det økes for storfe.

For velferdsordningene økes satsene både for tilskudd til avløsning ved ferie og fritid og sykdomsavløsningsordningen. Over LUF viderefører vi utviklingstiltak for geit med 15 mill. kroner til prosjektet Friskere Geiter. Vi gir også støtte til dyreavl over jordbruksavtalen med tilskudd til bl.a. Norsk Sau og Geit.

Gjennom årets avtale sluttføres også den harmoniseringen av driftstilskuddet til melkeproduksjon mellom foretakstyper som ble påbegynt i 2004. Det betyr at tilskuddsutmålingen ikke lenger diskriminerer mellom ulike typer melkeproduksjonsforetak av samme størrelse. Så får vi i den videre debatten diskutere hva som er riktig strukturprofil, uavhengig av om kvoter er i samdrift eller om de er kjøpt eller leid.

Geitenæringa framover
Når det gjelder grunnlaget for norsk geitehold framover vil regjeringen sikre norsk landbruk en fortsatt handlefrihet innenfor en ny WTO-avtale.

Videre vil jeg understreke at det fortsatt vil være et mål for regjeringen å opprettholde et aktivt landbruk over hele landet med variert bruksstruktur og med en klar distriktsprofil. Satsingen på det grasbaserte husdyrholdet vil være viktig.

Dette er målsettinger som vil være viktig for å opprettholde et nasjonalt produksjonsomfang i samsvar med innenlandsk forbruk. Geiteholdet er også viktig for å bevare kulturlandskapet gjennom produksjon av grovfôr, inkl. beiting i inn- og utmark. Jeg mener at det må være klart at det er sauen og geita som er de husdyra våre som ivaretar utmarka best. Min forrige sjef, Terje Riis-Johansen, sa at geita må være landskapspleiens Rolls Royce fordi den er så raffinert og effektiv.

Saue- og geiteholdet i landet er svært viktig for at vi skal klare å nå målene våre om landbruk med variert bruksstruktur i alle deler av landet. Denne næringa er preget av småskalaproduksjon, og er en nøkkel for å opprettholde bosetting og drift på mange desentraliserte bruk, nettopp fordi produksjonen kan kombineres med andre produksjoner på bruket (sau/geit) og jobb utenfor bruket (sau).

Geiteholdet bidrar til næringsutvikling basert på miljø og bærekraft. Jeg mener at produktene fra norsk småfehold må stå fram som noe av det mest norske vi har, tenk på produkter som geitost, pinnekjøtt og fårikål! Sau og geit er også viktig i forhold til å utvikle reiselivsprodukter og tjenester både på gården og utmarksbaserte opplevelser.

Virkemidlene over jordbruksavtalen er viktigste redskap for å nå målet for landbrukssektoren. Det er på denne måten vi legger grunnlaget for et aktivt landbruk i hele landet.

Lønnsomhet i småfeholdet
For å oppnå tilstrekkelig norsk produksjon for å dekke det innenlandske markedet for melk og kjøtt av sau/lam og storfe, er det imidlertid også viktig å satse på tiltak rettet mot de noe større besetningene.

For geit har det vært gjennomført en innretning av de økonomiske virkemidlene ved å øke grunntil¬skuddet for geitmelk i stedet for å øke husdyrtilskuddet. Det er viktig å premiere god avdrått per dyr og rasjonell produksjon.

Når det gjelder økonomien i småfeholdet, så vil jeg understreke at bidraget til bedring av lønnsomheten i næringa ikke bare kan skje gjennom tiltak ved jordbruksoppgjøret. Det er viktig at vi oppnår en god avdrått per dyr for å oppnå et godt produksjonsresultat. Inntekta kan variere mye mellom relativt like foretak i småfeholdet. I tillegg til å oppnå god avdrått med god kvalitet på produktene, er det også viktig å oppnå en kostnadseffektiv drift for å få et tilfredsstillende økonomisk resultat av drifta.

Jeg vil understreke at i tillegg til bonden, er det helt nødvendig at meieriene som mottar melka gjør en god jobb. Det både i forhold til mottak, foredling og markedsføring av ferdig produkter.

Geitemjølk
Vi er opptatt av at så mange som mulig av dagens geitmelkprodusenter må fortsette å produsere geitmelk også i framtida, og vil jobbe aktivt for at disse skal få gode rammebetingelser.

Geitemelkproduksjonen er i stor grad sentrert til enkelte områder på Vestlandet og i Nord-Norge. Det er viktig å holde oppe det sterke geitemiljøet i disse områdene. En svekkelse av disse betyr svekking av fagmiljø, samarbeidsmuligheter og grunnlag for effektiv inntransport av melk.

I dag er den totale kvotemengden på i overkant av 23 mill. liter geitmelk.

Tines behov for geitmelk, ble ved de årlige kvotedrøftingene, anslått å kunne være noe lavere for 2010 enn for 2009. Dette er i hovedsak på grunn av mindre salg av brunost og mindre eksport av geitmelksprodukter. Vi er fornøyde med at Tine tar ansvar for å opprettholde markedsbalansen gjennom å satse sterkere på salg og markedsføring av disse produktene.

Med satsing på produktutvikling, så kan det bli grunnlag for økt produksjonsomfang.

Når det gjelder kjøtt av geit, så har det i hovedsak vært en satsing på kjekjøtt og i de senere år kjøtt som hoved- eller biprodukt av andre geiteraser (mohair, kasjmir, kystgeit, boergeit). Dette utgjør i den store sammenheng lite kvantum, men det skjer en interessant utvikling i totalt dyretall og antall buskaper som grunnlag for ulike spesialproduksjoner.

Norsk saue- og geitehold er et kvalitetsprosjekt, og det er en basis som videreføres. Produksjon av kvalitetsvare, og som kan dokumenteres, er eneste mulige vei for å oppnå gode resultater innafor saue- og geiteholdet.

Kravet om satsing på kvalitet gjelder ikke bare for primærprodusentene, men for hele verdikjeden.  Dette er selvsagt forutsetninger som gjelder for hele jordbrukssektoren.

Avl, velferd, sunnhet
Norsk husdyravl er blitt kjent og høster stor anerkjennelse internasjonalt (storfe og svin). Når det gjelder geiteavl har vi ikke de samme resultater å vise til. Det gjelder imidlertid det samme for geita som for de andre artene: forskning, kunnskap, teknologi og infrastruktur. Geiteavlens satsing på økt bruk av avkomsgransking og semin i geiteavlen er i denne sammenheng lovende.

Både produsenter og myndighetene må fortsatt arbeide aktivt for å sikre en god dyrehelse. Småfenæringen generelt har hatt noen utfordringer innen dyrehelse som bl.a. skrapesjuke og fotråte. God dyrehelse er en forutsetning for trygge animalske produkter av høy kvalitet og er viktig for dyrenes velferd. Videre er god dyrehelse og dyrevelferd viktig for økonomi og trivsel for bonden og for at storsamfunnet skal ha aksept for norsk jordbruk.

Friskere geiter
Jeg vil gi anerkjennelse til geitenæringen (produsenter, TINE v/helsetjenesten for geit, samarbeidsrådet for helsetjenesten for geit, prosjektgruppa) for det arbeidet som er lagt ned og legges ned i å sanere geitebestanden for sjukdommene CAE, paratuberkulose og byllesjuke.

På slutten av 90-tallet holdt styremedlem i Tiltaksfond for småfe og fjørfe mm. Åshild Dale (Norddal) et engasjert innlegg om bekymring for sunnhetstilstanden hos geit og understreket behov for tiltak. Innlegget var motivert av bekymring for fremtidsmulighetene for næringen (mjølkeproduksjon, dyrevelferd, produktkvalitet, marked/renomme, eksportmuligheter, mm.), og av erfaringer med sanering fra bl.a. Frankrike.

Avtalepartenes avsetning til videreføring av prosjektet i en fase III fra 2011 kan ses som en anerkjennelse av arbeidet som er nedlagt og et tydelig signal om at geitenæringa har sin plass i norsk landbruk framover.
Prosjektet har bidratt til sunnere dyr, høyere ytelse, bedre produktkvalitet, bedre dyrevelferd og et betydelig kompetanseløft for næringen.

Det er avsatt 15 mill. for 2010 som er videreført med samme beløp for 2011.

Det er nå viktig at investeringene som til nå er lagt ned i Friskere geiter blir fulgt ved at gjenværende besetninger meldes på for sanering, og at arbeidet kan gjennomføres så raskt de årlige rammene tillater.

Det er et ansvar både for myndighetene og geitenæringen å forvalte og utvikle resultatene som er oppnådd. Myndighetene vil i den forbindelse vurdere regelverksendringer som motiverer for sanering, samtidig som det forventes at meieri/slakteri støtter opp med differensiering av produktpriser mellom dokumentert friske besetninger og andre.

Økologisk geit
I dag er det i underkant av 50 produsenter som har i overkant av 1300 geiter i økologisk drift.

Mange av disse er små produsenter som har noen enkelte geiter. Geita kan da inngå som en del av allsidigheten ved drifta som er viktig i økologisk produksjon.

Noen driver også større med økologisk geit og har spesialisert seg med egen osteproduksjon. Gjerne også med egen omsetning av egne produkter. Disse selges
til en høyere pris i forbindelse med gårdsturisme, bondens marked eller andre direkte salgskanaler.

Det gis i dag økologiske tilegg til alle (geite)produsenter som har økologisk areal.

Det gis ikke husdyrtillegg til økologisk geiteproduksjon. En økt stimuli av økologisk geitemelkproduksjon forutsetter at avsetningen i markedet av økologisk geitemelk er sikrere enn i dag.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon
Oppmerksomheten rundt norsk mat med lokal identitet og andre spesialiteter øker. Det skyldes en kombinasjon av trender i samfunnet som påvirker forbrukere og markedet, og myndighetenes satsinger på området.

Vårt virkemiddel Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har bidratt til denne utviklingen. Programmet skal avsluttes i år, og vi har oppsummert erfaringene.

• Antall småskala matprodusenter og mangfoldet av matspesialiteter, som mat med lokal identitet, har økt betydelig.
• Nye salgskanaler er etablert og matfestivaler har vist seg å være effektive utstillingsvindu for mat fra regionen. 
• Det har vært økt positiv oppmerksomhet for småskala matproduksjon og norske matspesialiteter i den perioden programmet har virket. 
• Både dagligvarehandelen og reiselivet satser mer på å tilby matopplevelser til sine kunder. 
• VSP mat har således vært et viktig stimuleringstiltak i en tid der forbrukertrendene går i retning av ønske om større matmangfold og mat med opprinnelse og identitet.

Fra 2011 skal vi målrette og utvikle VSP mat ytterligere. Den nye satsingen har vi kalt Utviklingsprogram for matspesialiteter fra norsk landbruk.

Videreforedling av melk og kjøtt fra geit er, på lik linje med andre matspesialiteter, et satsingsområde i Utviklingsprogrammet. Friske geiter er et viktig grunnlag for å lykkes.

Det er viktig og riktig å satse på produksjon av tradisjonsprodukter, produkter med historie. Det er viktig i en reiselivssammenheng. Geitost produsert på stølen og solgt direkte til turisten er en slager i sommer-Norge.

Samtidig er det viktig å tenke nytt. Geitmelka gir muligheter til det siden den har noen andre egenskaper enn kumelk. Kje-kjøtt er magert og kan sammenlignes med fjørfe- eller kanin.

Riksrevisjonens rapport
RR har gjort en undersøkelse om måloppnåelse og styring i jordbruket.

RRs vurdering er at det er i forhold til målet om et aktivt jordbruk over hele landet at det er størst risiko for redusert måloppnåelse.

Det er en stor utfordring å nå dette overordnede målet i et høykostland som Norge, med våre vekstvilkår.

Risiko for redusert måloppnåelse på dette området er en viktig grunn til at denne regjeringen har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, distrikts- og strukturtiltak og inntektsmuligheter generelt så sterkt.

RR konstaterer at målet om produksjon er nådd, og det er avgjørende viktig, siden det å ha en tilstekkelig konkurransedyktig råvareproduksjon er grunnlaget for å ha et aktivt jordbruk over hele landet.
Samtidig peker RR på utfordringene vi har med å ivareta jordbruksjorda og innenfor deler av miljøområdet. Det er utfordringer vi løpende jobber med.

Riksrevisjonen mener at det er utfordringer knyttet til et komplekst virkemiddelssystem og kontrollen av dette.

Rapporten vil være et nyttig grunnlagsdokument for den Stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken regjeringen skal legge fram våren 2011.

Geitas framtid
Oppsummering
Jeg vil til slutt understreke at det fortsatt vil være et mål for regjeringen å opprettholde et aktivt landbruk over hele landet med variert bruksstruktur og med klar distriktsprofil. Satsingen på det grasbaserte husdyrholdet vil i den sammenheng være innlysende.

For å oppnå de overordnede målene vil det være nødvendig å gi plass til deltidslandbruket.

I dette bildet har geita sin klare plass, med mjølkeproduksjon som det viktigste, men der vi også må være bevisst på verdsetting og utvikling av de andre produktene (kjøtt, kulturlandskap, reiseliv/opplevelse, ”grønn omsorg” og andre samfunnsgoder).

I tillegg til notater og innlegg fra regionale samråd og ulike møter, leser vi alle de 250 skriftlige innspill til meldingen. I dette tilfanget finnes det også innspill om hvordan geiteholdet best skal fylle sin rolle i norsk landbruks- og matproduksjon framover.

Takk for oppmerksomheten!