Tale: Jordvern

Kjære forsamling!

Først vil jeg takke for invitasjonen! jeg er glad for få å komme hit for å diskutere jordvern. Dette er et krevende felt, men det har blitt presentert mye godt tankegods her idag. Jeg er beroliget og det er veldig bra at det avholdes slike møter som setter fokus på utfordringer knyttet til jordvern.

Innfallsvinkelen for dagens møte er om jordvernet tar livet av utbyggingsstrategien i Oslo-området. Jeg kunne snu på denne vinklingen ved å stille spørsmålet: Tar utbyggingsstrategiene livet av dyrkamarka, og dermed potensialet for matproduksjon for en raskt voksende befolkning?

Å produsere nok og trygg mat til egen befolkning er en av de viktigste og mest grunnleggende oppgavene i ethvert samfunn. Dette er det viktig å slå fast og minne oss om gang på gang. Særlig ved nedbygging av jord, kan dette perspektivet komme litt i bakgrunnen. Mange andre interesser synes da oftest å komme langt foran produksjonen av mat. Lave næringsbygg med et hav av asfalt omkring ser ut til å være en av favorittene. En av de store utfordringene ligger i at den beste dyrkamarka i Norge for en stor del befinner seg der utbyggingspresset er størst (Akershus, Rogaland og Trøndelag). 

Regjeringen har hatt sterkt fokus på jordvernet i mange år. Temaet er blitt ytterligere aktualisert den seinere tid som følge av utviklingen både nasjonalt og internasjonalt. 

Om dette innlegget
Innledningsvis må jeg si noe om både den internasjonale og nasjonale matvaresituasjonen. Jeg vil også si noe om denne regjeringens mål og tiltak på dette området. Jeg finner det naturlig å si noen ord om forslaget vårt om vernehjemmel, siden dette er nevnt i møtebeskrivelsen. Jeg vil også komme inn på andre tema relatert til utbygging nær knutepunkter. 

Den internasjonale matvaresituasjonen
Verden står overfor både en akutt og en vedvarende matkrise. Til tross for at verdens ledere, samlet i FN, har satt som mål å halvere andelen underernærte mennesker innen 2015, så har sult og nød økt. Det er nå nesten 1 milliard som sulter i verden. Aldri før har det vært så mange som mangler mat!

Det er gledelig at også G8-landene har innsett noen av utfordringene på dette området. I fjor vedtok de å øke landbruksbistanden med 130 milliarder kroner (20 milliarder dollar) på 3 år. G8-landene erkjente samtidig at det over lang tid har vært underinvestert i landbruk og matsikkerhet, og at dette kombinert med finanskrise og høyere matvarepriser, har vært med på å øke antallet sultende i verden.

Det relativt nye fenomenet med såkalt Land grabbing viser også at en i større grad har begynt å se på matjordressursene som en mangelvare. Enorme landområder i Afrika, Asia og Latin-Amerika har i løpet av 2008 og 2009 skiftet hender. Rike land og internasjonale selskaper kjøper eller leier matjord i fattige land for å skaffe mat til egen befolkning og som langsiktige investeringer.

Samtidig vokser verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være 9 milliarder mennesker på jorda. Da må den globale matproduksjonen fordobles for at alle skal mettes. Ja, dere hørte riktig: Fordobles! Dette er en enorm utfordring i seg selv. Samtidig skaper klima- og temperaturendringene dramatiske utfordringer for matproduksjonen.

Behovet for jordbruksarealer er også hovedårsaken til at regnskogen hugges og at avskoging globalt har økt. Avskoging står samlet for om lag 17 prosent av de globale utslippene av CO2. 

Matkrisen og klimakrisen henger dermed sammen i en ond sirkel. Vi kan ikke løse det ene problemet uten av vi samtidig finner en løsning på det andre. Når det skapes usikkerhet om hvorvidt mat er tilgjengelig, blir alle andre spørsmål små. Vi rike har mange problemer – de sultne har bare ett.

Den nasjonale matvaresituasjonen
De valgene vi gjør nasjonalt er viktige i en slik sammenheng. Vi har et moralsk og et politisk ansvar for å følge opp. Slik jeg ser det blir det stadig viktigere at alle land prioriterer en hensiktsmessig grad av egenforsyning av matvarer.

Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. 

Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Det er viktig for meg å understreke at jordvern faktisk handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

I 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forbruket av mat vil naturlig nok øke. Økningen blir på 20 prosent dersom vi forutsetter at vi har et gjennomsnittsforbruk som i dag. Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyt nok. Det er nok av dem som mener at matproduksjon er noe vi kan overlate til andre. Men jeg tror de blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre tida vi lever i. 

Vi har svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med mange andre land. Kun 3 % av arealet er dyrket mark, og kun 1,3 % er egnet for matkornproduksjon. Dette utgjør bare 2,2 dekar dyrket mark pr innbygger i Norge, mot 2,7 dekar pr verdensborger. Til sammenligning har vi fått høre at 28 % av arealet i Ås er dyrket areal.

Jordbruksarealet pr. innbygger i Norge har gått ned, og kornarealet pr innbygger er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Vi har nesten ikke reserver med sikte på nydyrking i de beste klimasonene.

Dette er en meget betenkelig situasjon sett på bakgrunn av bl.a. forventet befolkningsvekst og etterspørselsøkning både nasjonalt og internasjonalt.

Nasjonale målsettinger
Regjeringen har siden 2005 hatt som målsetting å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Vi har spesifisert denne målsettingen til å gjelde dyrka jord, og vi har dermed utelatt den dyrkbare jorda. Helt konkret er målsettingen å omdisponere maksimalt 5 700 dekar dyrka mark årlig i 2010. 

Omdisponeringen er blitt redusert de siste årene og ligger nå på ca 8 000 dekar årlig. Tallet for 2009 er på ca 8 300 dekar. Vi er på riktig vei, men har et godt stykke igjen for å komme ned på det nivået vi ønsker.

Vår regjering gikk jo i fjor inn i sin 2. regjeringsperiode. I den forbindelse la vi fram en ny politisk plattform. I den opprettholdes formuleringen om at matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på. Det står bl.a. også at regjeringen skal vurdere en hjemmel for varig vern av jord og øke landbruksbistanden for å styrke den globale matsikkerheten

Videre er vi i gang med å gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding. Her går vi gjennom bl.a. jordvernpolitikken på nytt.

Enkelte har tatt til orde for at vi burde få oss en 0-visjon når det gjelder omdisponering. Å komme helt ned på 0, vil nok bli svært vanskelig, for ikke å si umulig, men på en annen side er jo visjoner noe en bare strekker seg etter og aldri helt når, - i motsetning til med målsettinger.

Hva har så regjeringen gjort til nå?
I dette innlegget vil det føre for langt å gå inn på alle tiltakene vi har iverksatt for å styrke jordvernet. Jeg vil likevel komme inn på noen få av disse: 

Plan- og bygningsloven
PBL er det viktigste verktøyet for å redusere nedbyggingen av dyrka mark. Den nye loven som trådte i kraft i fjor gir økte muligheter for å ivareta jordvern på alle nivåer i arealplanleggingen. 

Jeg ser det som positivt for jordvernet at bl.a. regional planlegging nå styrkes som verktøy. Jeg har derfor forhåpninger til plansamarbeidet mellom Oslo og Akershus der vi har spilt inn at det må fokuseres på jordvern.

Det å planlegge for flere kommuner samlet, er viktig for å gjøre de riktige overordnede grepene. Det kan ikke aksepteres at kommuner konkurrerer om vekst, og legger dette til grunn for sin arealplanlegging.

Jeg håper også at kravet i den nye planloven om å utarbeide nasjonale forventninger vil bidra til at det blir framlagt en mer helhetlig og oppdatert nasjonal politikk for arealbruken.

Samferdsel
Samferdselssektoren legger sterke føringer for arealbruken. Jordvernhensynet har nå fått større plass i Nasjonal transportplan. Det skal bl.a. nå rapporteres på nedbygging av jordressursene. 

Jordvernhensynet skal også nå ligge som en premiss ved planlegging av nye samferdselsprosjekt.

Vernehjemmel
Så noen ord om forslaget til vernehjemmel i jordloven:

LMD sendte i fjor høst ut et forslag om å etablere en lovhjemmel for varig vern av matjord. Bakgrunnen er paradokset med at mens vi verner strandsonen og skog og utmark, mangler vi tilsvarende muligheter for å verne det viktigste av alt: Matjorda, selve livsgrunnlaget. 

Rælingen kommune i Akershus er et godt eksempel på dette: Utbyggingsmulighetene finnes i hovedsak kun på dyrka mark som ligger inneklemt mellom Marka og Naturreservatet Nordre Øyeren.

En hjemmel for vern vil gjøre det mulig å få til en varig sikring av viktige arealer, hevet over gjentatte forsøk på omdisponering. Vi har sett for oss at det kun er de viktigste og mest utsatte områdene som bør vurderes vernet (”indrefiletene”). De andre virkemidlene, med plan- og bygningsloven som den sentrale, skal benyttes på de øvrige arealene. 

Men et flertall av kommunene sier i høringen at de er i mot hjemmelen. De fleste mener at den nye plan- og bygningsloven er det beste og/eller det viktigste virkemiddel for å ta vare på matjorda. Mange mener at den nye plan- og bygningsloven må få tid til å virke, og at det derfor blir feil å etablere et nytt regime for arealforvaltning løsrevet fra den helhetlige planleggingen plan- og bygningsloven er ment å legge til rette for. En del er også redde for at en vernehjemmel kan føre til svakere beskyttelse av de områdene som ikke vernes, og at en vil få et økt utbyggingspress mot disse arealene.

Vi vurderer nå grundig om vi skal gå videre med forslaget om vernehjemmel, eller om vi skal prioritere andre tiltak for å styrke jordvernet.

For øvrig vil jeg bare understreke at forslaget om en bestemmelse om vern av dyrka jord har skapt en stor debatt i kommunene, som igjen har bidratt til en bevisstgjøring av jordvernets viktighet. Og så godt som alle som har uttalt seg til forslaget, er enig i at vi må ha et sterkt jordvern!

Knutepunktsutvikling i Oslo-området
Dagens tema er knutepunktsutvikling i tilknytning til kollektivsystemet. Ett av spørsmålene er om vern av stasjonsnære landbruksarealer vil true en knutepunktsutvikling?

Jeg har nå snakket mye om hvor viktig det er å ta vare på de matproduserende arealene vi har. Samtidig har jeg stor forståelse for behovet for å bygge nær kollektivknutepunkt. Og da tenker jeg særlig på tog og bane som går på skinner og ikke så lett kan flyttes på. Det er klimavennlig, og reduserer behovet for bilkjøring.

Men selv om en såkalt knutepunktsutvikling er målet, mener jeg vi fortsatt har mye å gå på uten å ødelegge dyrka mark.

Ett av stikkordene for dette er fortetting. Nær knutepunkter for kollektivtransport må det settes ekstra høye krav om å bygge tett. Det må bygges både i høyden og under bakken. Vi trenger gode planleggere som kan planlegge fortetting med god kvalitet. Hvorfor må parkeringsplassene ligge over bakken? Og hvorfor må store kjøpesentre (som Ikea og Smart Club) ligge over bakken så lenge det ikke er vinduer i byggene? Kostnader forbundet med å bygge under bakken eller å sprenge i fjell kan uansett ikke brukes som argument for å bygge ned dyrka mark!

På lang sikt er jeg overbevist om at det er god samfunnsøkonomi å ta vare på de matproduserende arealene, selv om dette gir kostnader på kort sikt.

Generelt mener jeg også at det å utnytte allerede utbygde arealer bedre, er et viktig virkemiddel i Oslo-regionen. Dette gjelder selv om en ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av bane eller tog. Transformasjon av gamle industriområder og havneområder er et godt eksempel på dette. Mange steder er dette gjennomført med hell. 

Marka er et svært viktig gode som rekreasjonsområde for befolkningen i Oslo-regionen. Jeg er selv en ivrig bruker. Likevel er det ikke til å komme bort fra at markagrensa legger premisser for utbyggingen, og bidrar til ytterligere press på det vi har igjen av dyrka mark i denne regionen. Jeg mener at vi også må kunne vurdere muligheter for mindre justeringer av Marka-grensen slik mange Akershus-kommuner nå gjør.

Som sagt så ser jeg at det er viktig å ha konsentrert utbygging i gangavstand til knutepunkter for kollektivtransport. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at dagens kollektivstruktur skal være den samme om 50-100 år. 

Det er heller ikke gitt at alle knutepunkter skal videreutvikles.

Vern om produksjonsarealene for mat er så viktig at absolutt alle steiner må snus før en eventuelt går løs på dyrka mark!

Til slutt vil jeg takke Oslo Bolig- og byplanforening for at dere setter arealpolitikk og jordvern på dagsorden. Debatt og informasjon bidrar til økt bevissthet i planleggingen. Takk for oppmerksomheten!