Tale: Laksefiske som grønn motor innen reiseliv og turisme. Men kan vi redde villaksen?

Gode forsamling, villaksentusiaster
 

Hjertelig takk for invitasjonen til denne konferansen. Dette har jeg sett fram mot og gledet meg til, ikke minst fordi jeg kommer fra en del av landet hvor villaksen betyr mye, både som økonomisk grunnlag for verdiskaping innen fisketurisme og som grunnlag for kultur og særpreg for mange lokalsamfunn.

Og la meg gjøre en ting klart innledningsvis; laksen er en stor, felles, men begrenset nasjonal ressurs, som gir grunnlag for ulik type og grad av verdiskaping, enten den fanges i elver under sportsfiske, i sjøen med kilenot eller annen redskap, eller som genetisk tilpasset oppdrettslaks i merder langs kysten. 

Det er snakk om en ressurs for framtidig næringsutvikling og verdiskaping i distriktene, fordi villaksen er

• en kilde til rekreasjon og naturopplevelse 
• den er en kilde til lokal identitet og særpreg, til kultur og historie
• og ikke minst er den en genetisk ressurs for oppdrettsnæringen

Og fordi villaksen er en så ettertraktet, men begrenset og truet ressurs, er det i bygder og lokalsamfunn og på regjeringshold stor enighet om at vi skal bevare villaksen. 

Det er når virkemidler for vern skal velges at det blir krevende og uenighet oppstår.

For det er ingen tvil om at villaksen er truet, såpass truet, blant annet av oppdrettsindustrien, at det som var robuste bestander, nå befinner seg faretruende nær et kritisk minimum. 

Og når jeg nå skal snakke om laksefiske som grønn utviklingsmotor innen reiseliv og turisme, så er dette nøye knyttet til følgende enkle faktum og distriktspolitiske dilemma;

• at uten bærekraftige villaksbestander vil vi ikke lenger ha noen nevneverdig laksefisketurisme eller verdiskaping i distriktene med utgangspunkt i villaksen.

Utfordringer

La oss se litt nærmere på de utfordringer villaksen står overfor:

Det er et trist faktum at fangstene av atlantisk villaks er redusert med 75 % siden 1970. Det er derfor god grunn til bekymring for villaksens oppvekstmiljø og levekår.

Det er videre klart at dette ikke gir positive, stabile rammebetingelser for laksefisket eller annen verdiskaping basert på villaksen.

Dette angår oss som nasjon meget sterkt, fordi 1/3 av det som er igjen av den atlantiske villaksstammen hører hjemme i Norge. 

I internasjonal sammenheng er vi derfor pålagt et stort moralsk og politisk ansvar for bevaringen av det som er igjen av den atlantiske villaksstammen. 

Innstramminger i laksefisket vil på kort sikt gi rettighetshaverne mindre inntekter, men er nødvendig for å sikre villaksressursen på lang sikt.

Vi har videre utfordringer knyttet til fiske på blandede bestander i sjøen.

Alvoret i situasjonen understrekes av at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i brev av 15. des. 2009 stilte spørsmål om tilstanden for den norske villaksen med særlig fokus på genetisk påvirkning og smittepress fra oppdrettsnæringen. 

I den politiske plattformen til Regjeringen framheves tre hovedutfordringer:

• Lakseparasitten Gyrodactylus salaris
• Genetisk forurensning fra rømt oppdrettslaks
• Sykdomsproblemer forårsaket av oppdrettsvirksomhet.

Gyro er en av de største truslene mot villaksbestandene, men vi har nå metoder for å bekjempe parasitten, og sist høst ble Ranavassdraget friskmeldt.

Rømt oppdrettslaks. Her viser forskning at laksebestandene ikke tåler mer enn 5 % innblanding av oppdrettsfisk, mens innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene helt siden 1980-tallet har ligget på om lag 16 %, og i følge Mijølverndepartementet på nærmere 60 % i enkelte bestander. 

Selv om det er betydelige årlige variasjoner når det gjelder rømming, har innslaget av rømt fisk på gyteplassene vært relativt stabilt de siste 10 årene.

Sykdomsproblemer.

• De om lag 350 millioner oppdrettslaks som står i om lag 1200 oppdrettsanlegg langs kysten gir gode vekstforhold for lakselus.
• I følge Miljøverndepartementet kan det bli vanskelig å holde lakselusa under kontroll, bl.a. fordi vi ikke har tilgang på nye avlusningsmidler, og fordi det tar lang tid å utvikle nye.

Andre utfordringer. 

• Sur nedbør er en annen utfordring som har utryddet eller redusert laksebestander i mer enn 50 elver, men her motvirkes forsuring nå gjennom omfattende kalking. 
• Vassdragsreguleringer. Her har strenge miljøkrav tatt hensyn til villaksen, men det er nødvendig å forbedre forholdene i regulerte vassdrag, i hvert fall ved revisjon av tidligere gitte vassdragskonsesjoner. 
• Det er ikke bra når lakseungene blir liggende igjen på tørt land ved plutselig nivåsenking av vannstanden.

I tillegg kan det være andre faktorer som spiller inn. Vi kan være enige om at det er summen av disse utfordringene som utgjør den samla trusselen.

Det er mot dette bakteppet av utfordringer vi tar sikte på å utvikle laksefiske som en grønn turistmotor.

Regjeringens politiske plattform for reiselivet

I denne sammenheng vil jeg ta utgangspunkt i Regjeringens politiske plattform for reiselivet for perioden 2009 – 2013, for det er på denne plattformen vi utvikler våre sentrale og regionale virkemidler for reiselivet, som selvsagt også omfatter laksefisketurisme.

For LMD betyr dette at vi 

• innenfor næringspolitikk og landbruk vil stimulere til økt innsats innenfor vare-og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og Inn på tunet.
• vi vil bygge på nærhet til norsk natur og kultur 
• og vi vil ivareta satsingen på grønt reiseliv og reiselivsnæringen som distriktsnæring og styrke kunnskapen om Norge som reisemål.

Grønt reiseliv er samlebegrepet for landbrukets bidrag til Regjeringens reiselivssatsing. 

Målet for Grønt reiseliv er økt verdiskaping og lønnsomhet, levedyktige distrikter gjennom flere arbeidsplasser og utvikling av Norge til et bærekraftig reisemål. 

For Grønt reiseliv er det viktig å utvikle helhetlige, landbruksbaserte turistprodukter som gir større lønnsomhet, og å styrke den lokale og regionale verdiskapingen og innovasjonsevnen gjennom samarbeid og fellestiltak. 

Det 5-årige innlandsfiskeprogrammet som ble igangsatt i 2008, er en samlet offentlig satsing på 3 verdikjeder - innlands næringsfiske, fiskeoppdrett og fisketurisme. Innenfor fisketurisme er målet å etablere 150 bedrifter i løpet av perioden.

Jeg vil gjerne understreke at grunnlaget for lønnsomhet i fisketurisme som i reiselivsnæring ellers ligger i evnen til å utvikle produkter som laksefisketuristene etterspør. Det sier seg selv at produksjonen også må være mest mulig kostnadseffektiv.

Jeg vil også understreke at lønnsomhet henger tett sammen med innovasjon. Reiselivet er en tjenesteytende næring. Innovasjon i tjenester har tradisjonelt fått mindre oppmerksomhet enn fysiske og tekniske produktinnovasjoner. 

I innovasjonsmeldingen som Regjeringen la fram 5. desember 2008 settes det blant annet fokus på tjenesteinnovasjoner.

Så over til laksefisketurisme:

Verdiskapingen rundt laksefiske i norske vassdrag står allerede i dag for betydelige inntekter for mange distrikter.  

Villaksen er en sentral ”merkevare”.  

Og jeg er ikke i tvil om at økt satsing på laksefiske og lakseturisme vil kunne gjøre laksefisketurisme til en enda større næring.

På fisketurismekonferansen på Lillehammer i november 2008 sa Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk at det over en 10 års periode er mulig å øke omsetningen av tilrettelagt turistfiske etter laks fra 1.350 mill. kroner til vel 2000 mill. kroner.

For å få til dette, tror jeg det er viktig å legge til grunn den samme brede, politiske plattformen som ligger til grunn for tiltakene under Grønt reiseliv: 

• tiltakene her er universelle i sin utforming, de er relativt sjenerøse og brede, og de tar sikte på å omfatte alle forbrukergrupper.

Til nå har laksefiskeprosjekter støttet av Innovasjon Norge (IN) vært relativt smale, og har i betydelig grad vært spisset mot et avgrenset segment av betalingsvillige utenlandske sportsfiskere som ønsker en vare av eksklusiv kvalitet, særlig i det britiske markedet.

Bakgrunnen for denne satsingen var det gode laksefisket i 2001 og 2002 og et ønske om å internasjonalisere standarden på det norske laksefiskeproduktet.

Nå står vi overfor en dramatisk nedgang i størrelsen på laksebestandene, og det er nå viktig at vi konsentrerer oss om det norske og det nordiske markedet.

Jeg er overbevist om at for å sikre og styrke verdiskapningen knyttet til laksefisketurisme må innsatsen nå rettes mot hovedtyngden av dagens kunder, og de er ikke i det britiske eller internasjonale marked for øvrig.

Vi må bygge videre på det faktum at 95 % av kundene av sportsfiske i norske laksevassdrag kommer i dag fra Norge, Danmark, Sverige og Finland.  

Det er derfor med stor glede jeg ser at Norske Lakselver nå dreier perspektivet og planlegger for større bredde i Norge og Norden for å videreutvikle laksefisketurismen: - alle skal med, som var et slagord under valgkampen.

Dette er en viktig strategisk satsing, for det ligger et stort potensial i å tilrettelegge laksefiske mer målrettet for det norske og skandinaviske markedet. 

I tilegg vil større bredde i seg selv være en riktig strategi i kampen for å bevare villaksen.

Jeg mener imidlertid at satsingen bør omfatte nye kundegrupper, som for eksempel barn- og familiemarkedet. 

Dette er viktig, for vi ser jo at rekrutteringen til stangfiske er for nedadgående, og vi har alle et ansvar for å skape interesse og engasjement i den oppvoksende generasjonen. 

Dette er et arbeid frivillige organisasjoner som NJFF utfører, men også vi gjennom vår dialog med Statskog. 

Et eksempel på et vellykket tiltak er prosjektet ”Fiskelykke” i regi av nettopp NJFF og Statskog, hvor det gjennom dette prosjektet ble delt ut en masse fiskestenger til barn og unge.

Barna må med! Det vil både hjelpe på rekruttering og bredde til markedet og være effektivt for langsiktig vern av villaksen.

Jeg tror det er en myte at laksefiske selger seg selv.  I dag er annonser og markedsføring av laksefiskeprodukter med få unntak usynlig i det norske mediebildet. 

Laksefisket må derfor formidles og markedsføres slik at laksefiske i Norge blir et naturlig ferievalg for mange nordmenn og skandinaviere. 

Og slik sett kan en satsing på laksefiske for alle føre til betydelig økt næringsutvikling og verdiskapning for aktører i lokalsamfunn tilknyttet vassdrag som kan markedsføres.

I tillegg vil en slik breddestrategi, som omfatter alle, også kunne avkrefte myten om at laksefiske er forbeholdt en liten og eksklusiv gruppe.

En bredere og mer omfattende satsing vil også kunne gi grunnlag for å samle vassdragene i større og tettere nettverk for å utveksle erfaringer og jobbe med produktutvikling, markedsføring, veiledning og kompetanseheving – det vil si det som er viktig for å skape innovasjon i tjenestesegmentet. 

Da vil det også bli mulig å synliggjøre et bredere spekter av laksefisketilbud og pakkeløsninger som muliggjør andre, reelle valg i form av tilleggsopplevelser, for eksempel knyttet til lokal mat, kulturopplevelser, sykling, vandring etc., dersom det er lite laks å få på kroken.  Et opplegg som skal omfatte hele familien vil trolig måtte ta høyde for slikt.

Slik sett kan det utvikles attraktive produkter i samarbeid med det grønne reiselivet for øvrig rundt om i distrikts-Norge.

Dette er viktig fordi det gir muligheten for å bygge dette inn i pågående næringsutviklingssatsinger innen overnatting, servering og natur- og kulturbaserte aktiviteter og bygdeturisme generelt.

Vi må utnytte våre lokale og regionale konkurransefortrinn for hva de er verd, med utgangspunkt i lokale råvarer og særpreget i lokal matkultur:

Dette tror jeg vil skape økt interesse og deltagelse på naturbaserte aktiviteter, som jo er i seg selv et miljøtiltak. Det skaper et engasjement til å ta vare på naturen.

Hvordan redde villaksen.

Min konklusjon så langt er derfor:

Robuste villaksstammer er selve bånnsvilla for laksefisket som grønn turistmotor

Selve bærebjelken for tiltak som kan skape en positiv utvikling for det videre arbeid for villaksen er Regjeringens politiske plattform. Her fastslår regjeringspartiene at:

1. Det er et overordnet mål å sikre levedyktige bestander av vill laksefisk i Norge og den framtidige verdiskapningen knyttet til dette. 
2. Norge har et særlig internasjonalt ansvar for å ta vare på den atlantiske villaksen. 
3. Utviklingen i oppdrettsnæringen må ta hensyn til villaksen. Jeg forventer resultater av arbeidet som allerede er i gang, men vi må også være åpne for nye og evt enda sterkere virkemidler hvis det viser seg å være nødvendig. Det er derfor behov for å iverksette ytterligere tiltak for å nå målsettingen.

Men også før Soria Moria II la Regjeringen fram St.prp nr 32 (2006-2007) Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og Laksefjorder.

Videre har vi innskrenket laksefisket både i elv og sjø de siste årene. For eksempel har vi (LMD)gitt politisk støtte til og i tre år bevilget midler til oppleie av kilenotfisket i Trondheimsfjorden, for å øke oppgangen av villaks i elvene. 

Men jeg vil understreke: Det er også et mål å opprettholde en bærekraftig og konkurransedyktig norsk oppdrettsnæring.

Men utviklingen i oppdrettsnæringa må også ta hensyn til villaksen. Omfang og lokalisering av oppdrettsanlegg er av stor betydning, og miljøhensyn må tillegges langt større vekt enn tidligere. 

Jeg mener derfor at oppdrettsnæringa må bli pålagt et større miljøansvar i forhold til bevaring av villaksstammen. 

Jeg mener det bør vurderes vurderes om prinsippet om at forurenser skal betale (jfr. Naturmangfoldslovens § 11) også skal gjelder for oppdrettsnæringa, slik den gjelder for landbasert industri, vassdragsregulanter og annen virksomhet.

Jeg mener videre det er viktig å videreføre dagens forvaltning med 

• å opprettholde bevilgninger til å bekjempe Gyro og
• kalking mot forsuring av vassdrag og å 
• begrense laksefisket vesentlig i tråd med faglige vurderinger.

Videre er det et faktum at rømt oppdrettslaks og genetisk innblanding i villaksstammene fremdeles er en alvorlig miljøutfordring man arbeider med, men ikke i tilstrekkelig grad har lyktes å få bukt med.

Lakselussituasjonen er meget alvorlig. Samtidig er det viktig å nyansere bildet noe. Det er store geografiske variasjoner. Det er i deler av Midt-Norge og deler av Vestlandet at det er størst problemer.

Den dramatiske forskjellen fra tidligere år er at det i 2009 ble registrert resistent lakselus langs hele norskekysten.

Det er videre grunn til å understreke at det er situasjonen til våren, når smolten vandrer ut fra elvene, som vil være avgjørende for villaksen.

Lakselusa er også en alvorlig trussel mot annen laksefisk som sjøørreten, fordi den lever i fjorder og i farvann nær kysten hvor tetthet og forekomst av lakselus er størst.

Her er det viktig å legge til grunn at Regjeringen så seint som i august 2009 vedtok en ny luseforskrift, som gir Mattilsynet vide fullmakter til å bruke makt overfor havbruksnæringen. 

Luseforskriften er et ledd i Regjeringens arbeid for å kombinere en positiv utvikling i næringen, med klare krav fra myndighetene for å sikre en miljømessig, sosial og bærekraftig sjømatproduksjon. 

Mattilsynet har allerede i dag fullmakt til å pålegge behandling, brakklegging og i ytterste konsekvens utslakting.

Havbruksnæringen har allerede meldt om sin største koordinerte satsing noensinne, og dobler innsatsen i lusebekjempelse de kommende 12 månedene. Effekten av dette arbeidet så langt, er veldig positivt. 

Det er derfor viktig at næringa nå jobber med sine omfattende tiltak mot lakselus, og at fagetaten Mattilsynet overvåker situasjonen nøye og vurderer når og om det er nødvendig med tvang i enkelte tilfeller.

Konklusjon:

Jeg vil konkludere med at 

• rømt oppdrettslaks med genetisk forurensning og 
• lakselussituasjonen

er de mest alvorlige trusler mot vill laksefisk. Det er her det må vurderes om eksisterende tiltak kan styrkes, eller om det må iverksettes ytterligere tiltak for å beskytte vill laksefisk.

Vi må imidlertid være frimodige nok til å vedgå at det rår en viss usikkerhet om de tiltak som er gjort gjennom St. prp. Nr. 32 og andre tiltak har vært nok og riktig medisin til å bevare og bygge opp igjen laksebestandene til et robust nivå for å sikre bestandenes overlevelse og framtidige verdiskaping.

Vi må derfor kontinuerlig vurdere behovet for andre tiltak.  For eksempel behovet for å opprette genbanker for villaksstammer som er truet av oppdrettsvirksomhet. 

Dette vil i så fall kreve omfattende analyser av behovet for fagmiljøer, teknologi, kompetanse og infrastruktur og ikke minst kostnader. Da bør man også ha en konsekvensutredning på effekten av de ulike typene virkemidler. 

Det skjer ellers utrolig mye positivt i regi av elveeierlagene. Ca 300 av om lag 400 lakseførende elver i landet har grunneierlag, hvor de fleste jobber systematisk med gytebestandsmål fastsatt av DN.

Et godt eksempel på aktiv lokal forvaltning er det arbeidet Elvene rundt Trondheimsfjorden (ErT) har gjort gjennom oppleieordningen av sjøfisket for å øke oppgangen av laks i elvene.

Oppleieordningen har, så vidt jeg forstår, skapt en vinn-vinn situasjon som har resultert i økt lakseoppgang i elvene og dermed bidratt til en mer robust laksebestand, økt sysselsetting og verdiskaping både for rettighetshavere i elvene og i sjøfisket.

Men situasjonen er likevel alvorlig: Færre og færre laks kommer tilbake etter å ha beitet i havet. Og det hjelper ikke med flere lakseunger i elvene dersom den infiseres og drepes av lus på vei til havs. 

Men det skal her understrekes at Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og havbruksnæringen selv er på banen og tar ansvar så det monner.

Men et aktivt grasrotengasjement vil få økt betydning. 

Jeg tror at et bredt lakseengasjement gjennom lokale elveeierlag, fiskeforeninger og miljøvernorganisasjoner vil bli avgjørende viktig sammen med et bredt tilbud om laksefiske for alle kan gjøre villaksen til en grønn turistmotor.

Men det forutsetter at vi klarer å bygge opp igjen villaksbestandene!

Takk for oppmerksomheten!