Tale: Mat med særpreg innenfor en framtidsrettet landbrukspolitikk

Godtfolk, og jeg får vel si matentusiaster!

For 10 år siden var norsk matvareproduksjon og dagligvarehandel i mindre grad preget av mangfold og reelle valgmuligheter for forbrukerne enn den er i dag. Priskonkurransen var stor, og i større grad enn andre europeiske land var både bønder og bedrifter opptatt av å produsere volum- og standardvarer med et mer begrenset sortiment.

Samtidig har det jeg vil kalle for forbrukerens Janus-ansikt blitt tydelig i det norske matvarebildet:

• På den ene siden framstår forbrukeren som det jeg vil kalle for en pragmatisk hverdagskonsument. Her er det maten som drivstoff som teller. Men det er også viktig at maten har en akseptabel pris og kvalitet, smaksmessig og ernæringsmessig, og at maten kan enkelt tilberedes og konsumeres innenfor den tid som står til rådighet, for de aller fleste i tidsklemma mellom hverdagens mange gjøremål.
• På den andre siden framstår forbrukeren som en identitetssøkende og kritisk konsument, som er blitt mer bevisst og reflekterende til sitt matvareforbruk. Mat er ikke lenger bare ”drivstoff”, det er en kilde til nytelse i sosiale og rituelle sammenhenger. Det betyr at kultur, kvalitet og identitet er egenskaper ved maten som har fått økt betydning. Men det er også i økende grad blitt et felt hvor miljømessige, helsemessige og etiske aspekter ved forbruket trekkes aktivt inn når forbrukeren handler mat.

Departementets store prosjekt har vært å forene disse hensyn og samle matnasjonen Norge til ett rike. For å få det til har vi gjennom flere år praktisert en to - pilarstrategi:

1. Gjennom jordbruksavtalen er det på den ene siden lagt til rette for å videreføre en stabil matvareproduksjon med økt sjølforsyningsgrad for det store konsummarkedet, med en antatt konkurransekraft etter norske forhold gjennom pris, store volum, høg kvalitet og tilgjenglighet.
2. Gjennom jordbruksavtalen er det satset på spesialprodukter som har konkurransekraft i delmarkedene gjennom særpreg og lokal identitet og andre kvalitative egenskaper, bl.a. gjennom Verdiskaping Mat.

Etter godt over 10 år med mobilisering og utviklingstiltak framstår matnasjonen Norge nå mer som en helhet. Tiltakene har også gått ut på å støtte utvikling og etablering av denne type bedrifter og å øke tilgjengeligheten av matvarene i dagligvarehandelen.

Forbrukeren ser fortsatt på maten som drivstoff i hverdagen og matspesialiteter til helger og fest, men forskjellen er at forbrukeren rett og slett har fått mer å velge mellom og gjør disse valgene oftere.

Det betyr at strategiene med volum og standardprodukter på den ene siden og matspesialiteter med lokalt særpreg på den andre siden, er i ferd med å utfylle hverandre i en helt annen grad enn for 15 år siden.

Men samtidig er det fortsatt slik at husholdningsstruktur, disponibel inntekt, globalisering og livsstilstrender er faktorer som er med på å skape og utvikle mattrender.

I dette bildet ser det imidlertid ut til å være god plass til helse, nytelse, kvalitet, mangfold og inspirasjon, innenfor det som av trendanalytikere defineres som ”bærekraftige trender”.

Andre stikkord er at markedet etterspør det ekte, det naturlige, det opprinnelige og at de vil ha verdi for pengene. Dette er trender som skaper et marked for matspesialiteter som f eks mat med lokal identitet.

Undersøkelser gjort av Nielsen Norge i 2009 viser at 46 prosent av forbrukeren svarer at de aktivt forsøker å kjøpe lokal mat, mens 21 prosent søker etter økologisk mat.

Ser man på hva de ulike trendbyråene vektlegger, er det mye som tyder på at forbrukerne igjen vil tørre å se fremover og tenke på annet enn sparing og måtehold.

Lokalprodusert mat vil få mer oppmerksomhet, og mat som håndverk blir stadig viktigere. Flere forbrukere vil være opptatt av enkle løsninger, men samtidig som fast-food markedet vil vokse, vil også markedet for sunne produkter øke og bli enda sunnere, i følge trendbyråene.

Men den store utfordringen er at det må lønne seg å produsere lokal mat med identitet og særpreg. Alle ledd i verdikjeden må tjene penger, ellers nytter det ikke.

Jeg tror mye av løsningen her kan hentes i et samarbeid som finner felles løsninger i verdikjeden.

Stortingsmeldingen:

• Vi står nå midt oppe i arbeidet med ei ny melding og mat- og landbrukspolitikken. 
• Selv om Norge er et av verdens vanskeligste og dyreste land å produsere mat i, vil jeg understreke at målsettingen om landbruk over hele landet, ligger fast. 
• Jeg mener det vil være direkte uansvarlig om Norge skulle trappe ned sin matforsyningspolitikk. Det produseres altfor lite mat i verden i dag. En milliard mennesker mangler mat. 
• Jeg vil si det så sterkt at verden står overfor en alvorlig matkrise. Dersom vi i økende grad skulle satse på å importere maten, ville vi ta maten fra de som allerede lever på et kritisk minimum.
• Derfor skal vi ha en landbrukspolitikk som opprettholder sjølforsyningsgraden og kulturlandskapet.
• Men det betyr ikke at det vil være mulig å opprettholde alle typer produksjoner i alle deler av landet. Strukturen i landbruket er ikke statisk og gitt en gang for alle. 
• Mitt hovedsignal på nåværende tidspunkt er derfor at vi vil bruke landbrukets ressurser slik at vi opprettholder sjøforsyningsgraden, kulturlandskapet og andre fellesgoder som landbruket produserer og dermed grunnlaget for grønn verdiskaping og bosetting i alle deler av landet. 
• Et viktig perspektiv i meldingen er derfor at vi vil ha en så effektiv matproduksjon som mulig, men på norske premisser. Vi må ikke rote oss inn i en forestilling om vi kan drive landbruk i Norge som i Danmark eller de best arronderte EU-landene. I stedet må vi utnytte de ressursene vi har på en bedre måte.
• Dette vil i praksis si at vi vil videreføre to-pilar strategien med en effektiv volumproduksjon for folk flest, men også gi et godt rom for produksjon og videreutvikling av mat med særpreg og lokal identitet.

Eksempler på at vi hittil har lykkes godt med å utvikle mat med særpreg, finner vi i evalueringen av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Her går det fram at det gror opp enkeltbedrifter, grasrotbaserte klynger og produsentnettverk og framfor alt nye, velsmakende produkter.

Bedriftene samarbeider her om gode løsninger på felles utfordringer i hele verdikjeden, fra kvalitetssikring i produksjonen til felles merkevarebygging, markedsadgang og distribusjon.

Dette er en type kollektive entreprenørskap som vi gjerne vil stimulere til videre:

La meg nevne noen eksempler (og siden jeg er sauebonde på si’, vil jeg ta utgangspunkt i denne næringa):

Lofotlam BA
Lofotlam BA ble startet i 2001 av 66 andelseiere, vokste raskt fra 2500 til 7500 lammeslakt. I dag leverer de 110 andelseierne ca. 10 000 lam. Selskapet er dermed den største produsenten av lammekjøtt som merkevare i Norge. Prosjektet har fått støtte fra VSP Mat. Jeg vil si litt utviklingen av dette prosjektet, fordi det illustrerer en måte å arbide på som vi gjerne ser at fortsetter:

• Noen drivende bønder, som jeg ikke vil nøle med å kalle for samfunnsentreprenører, tok tak i det de mente var et regionalt konkurransefortrinn: At de naturgitte forholdene i Lofoten er ideelle for sau. Kulturlandskapet byr på frodig beitegras og næringsrike urter. Havsalt overrisler beitene, og preger plantesammensetningen. Området har lange tradisjoner innenfor sauehold med gode avlsdyr, engasjerte sauebønder og god kvalitet på kjøttet.
• Et velvillig innstilt lokalt slakteri var åpen for å inngå avtale om videreforedling og for å tilby produkter utenom en kort ferskvaresesong.
• Samarbeid med fagfolk fra sauenæringa, markedsfolk og økonomer medvirket til distribusjonsavtaler med Smart Club og Ica.
• Norges Kokkelandslag vant VM-gull med Lofotlam på menyen i 2006. I 2007 vant Lofotlam bygdeutviklingsprisen i Nordland for nyskapende virksomhet. I 2008 og 2009 gikk Lofotlam seirende ut av den landsomfattende konkurransen ”Smaken av Norge.” 
• Men prosjektet har også gitt bøndene en merpris: Tidlige leveranser de første ukene av 2010- sesongen har gitt kr. 13.50 pr kg i merpris til produsentene. Hele sesongen sett under ett, har i snitt gitt kr. 5.50 pr kg. i merpris til bonden, når utgifter til administrasjon er trukket fra.

Toten Mat er et annet eksempel:Her har over 60 grønnsakbønder med mer en 20 forskjellige produksjoner gått sammen i to produsentnettverk, også med flere spesialiserte pakkerier: I tillegg til grøntprodusenter er produsenter av egg, kjøtt og annen foredlingsindustri og næringsliv med i samarbeidet. Eierne av pakkeriene har, sammen med 29 andre næringsmiddelbedrifter, bønder og andre relevante bedrifter, etablert produsentsammenslutningen Mat fra Toten SA. Organisasjonen har også et nært samarbeid med tilbydere av relevante tjenester, som Kapp næringshage og Skald Norge AS og landbruksrelaterte forsknings- og utdanningsinstitusjoner, Bioforsk på Apelsvoll, Valle Videregående skole og Raufoss vgs.

Norsk Matraps BA ble startet i 2001 av en gruppe Østfold-bønder. De ønsket å levere en lønnsom, ernæringsmessig sunn og trygg rapsolje av beste kvalitet startet og selv å bidra i hele produksjonskjeden, fra åker til ferdig produkt. Med merkenavnet Odelia og støtte fra Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har norsk rapsolje økt sin andel av matoljer i Norge fra 4,4 prosent i 2005 til 20,6 prosent i 2009. Mange mindre leverandører leverer nå til sammen et suksessprodukt med stort volum til hele det norske markedet.

Rørosmat BA
Av andre eksempler vil jeg peke på Hardangerregionen og Rørosregionen er eksempler på geografiske områder som er i ferd med å utvikle innovative miniklynger. I Rørosregionen har Rørosmat BA etablert seg som en sterk produsentsammenslutning for å ivareta distribusjon, markedsføring og salg av mat fra regionen, i tillegg til andre relaterte tjenester.

Videre:
Jeg mener dette er en riktig vei å gå: Ved å ta i bruk gårdens ressurser på nye måter og videreutvikle lokale og regionale konkurransefortrinn som jeg har nevnt nevnt ovenfor, kan vi få til markedsbaserte produksjoner som gir verdiskaping gjennom flere ledd.

Målet må jo være å skape arbeid og verdier flere ganger fra samme råvare og øvrige ressurser som kan tas i bruk. Det er dette som gir regional utvikling på grunnlag av landbrukets ressurser!

Jeg mener derfor at vi i økende grad må legge til rette gode omgivelser og virkemidler rundt kollektivt og individuelt entreprenørskap. Det må omfatte handelen og landbrukssamvirket. Vi må prioritere kunnskap og nettverk rundt entreprenøren. Jeg mener vi derfor gjennom virkemidlene må legge til rette for samarbeid mellom store og små bedrifter, i tillegg må vi satse på til landbruksrelevant rådgivning som er nær bonden og tilgang på kapital fra private bedrifter, som synes denne type regional innovasjon er et interessant investeringsområde.

Mat og reiseliv
En av de mest synlige virkningene av lokalmaten er at det skaper grunnlag for å utvikle attraktive reiselivsdestinasjoner. For eksempel har både Rørosmat BA, Lofotenmat BA, O!i Trøndersk Mat og Drikke AS, Bjorli Fjellmat BA og andre bidratt til å utvikle vellykkede regionale satsinger i reiselivet.

For eksempel samarbeider Lofotlam BA med sine 110 andelseiere med Lofoten mat, som har 86 andelseiere, som med sine 86 andelseiere igjen samarbider med Destinasjon Lofoten, Arktisk Meny og andre. Vi ser mao konturene av mat- og reiselivsklynger.

Matkjedeutvalget - målet er en godt fungerende verdikjede
For å lykkes med å fremme et mangfold av norske matkvaliteter må vi ha en godt fungerende verdikjede  -  hvor alle bidrar og hvor verdiskapingen fordeles på en klok måte.

Verken primærleddet, industrien eller handelen er tjent med at vi får en dysfunksjonell verdikjede. Det kan ikke være slik at en aktør i kjeden dikterer premissene for de andre aktører.

Det vil svekke konkurransen, og det vil svekke mat-mangfoldet!

Regjeringen har opprettet et offentlig utvalg ”Matkjedeutvalget”, ledet av Einar Steensnæs. Matkjedeutvalget skal vurdere styrkeforholdene mellom aktørene i den norske matkjeden.

Både Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet står bak opprettelsen av dette utvalget.

Vi har aldri hatt et offentlig utvalg med et slikt mandat tidligere. Likevel er det ikke unikt. En rekke land i Europa har iverksatt lignende granskninger av hvordan verdikjeden for mat fungerer i praksis. Det norske Steensnæssutvalget er et av mange europeiske Matkjedeutvalg som prøver å få ny innsikt i maktstrukturer, forretningspraksis, bonuser og rabatter mv.

Selv i EU-systemet er det allerede tatt til ordet for å innføre tiltak som vi kjenner godt fra norsk landbrukspolitikk; Sterke bondeorganisasjoner og landbrukssamvirker og forhandlingsrett for bøndene.

Matkjedeutvalget er ikke nedsatt for å finne syndebukker. Det er satt ned for å vurdere maktforholdene, se om disse er endret i vesentlig grad, OG hva som evt er konsekvensene av endringer i maktforhold.

Jeg tror det er sundt for alle aktører at et offentlig utvalg kan gjøre en uavhengig og kritisk vurdering av hvordan produksjonskjeden for mat fungerer. Ikke minst for å kunne forebygge en uønsket utvikling!

Verdikjeden for norsk matproduksjon har alltid vært i endring. Det er naturlig og må forventes.
MEN vesentlige endring i maktforholdene innebærer også et behov for å vurdere om muligheten for å nå samfunnsmessige mål svekkes.

Staten bruker store penger på å sikre en bærekraftig matproduksjon i Norge. De som har stor makt i verdikjeden har også et ansvar for å bidra til at samfunnets mål kan nås.

Det er indikasjoner på:

• at det har skjedd en maktforskyvning også i Norge, 
• at vi er i ferd med å få en sterkere vertikal integrering og 
• at andel Private Label /EMV øker raskt.

Hvor sterk denne utviklingen er og hvilke konsekvenser den har er noe Matkjedeutvalget skal se nærmere på. MEN de tradisjonelle rollene til aktørene i verdikjeden for mat kan være varig endret.

I Storbritannia har myndighetene over flere år hatt en sterkt kritisk holdning til hvordan matkjeden fungerer. Uheldige utviklingstrekk er avdekket og ulike tiltak er innført for å kompensere.

Det er ikke gitt at situasjonen i Norge og Storbritannia er lik, MEN det er verdt å merke seg at britiske konkurransemyndigheter har innført nye og originale tiltak for å sikre mer åpenhet og bedre forretningsetikk

Det er rimelig at samfunnet har god innsikt i hvor maten kommer fra og hvordan den produseres. Tilsvarende, er det rimelig at samfunnet har innsikt i hvilke økonomiske avtaler inngås når mat omsettes, og om disse gir oss en godt fungerende verdikjede for mat.

Og med godt fungerende mener jeg, en verdikjede for mat som gir oss som forbrukere:

• Et godt vareutvalg
• Av varer med ulike kvaliteter
• Som er tilgjengelig for forbrukerne i hele landet
• Med priser som sikrer utvikling av konkurransekraft hos primærprodusenter, småbedrifter, store bedrifter og i handelen

Dette fører meg over til:

eSporingsprosjektet - sikker kjennskap til matens opprinnelse.
Merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede Betegnelser og Spesialitet er en garanti for opprinnelse og spesielle kvalitative egenskaper. Dette er framsatte påstander som kan etterprøves av en uavhengig part.

For å kvalifisere til å bruke disse merkeordningene er det en forutsetning at det er full åpenhet om hvordan matproduksjonen foregår.

Denne formen for åpenhet og etterrettelighet er et viktig element i utviklingen av matpolitikken. Det å bygge tillit til hvor maten kommer fra, hvordan den lages, hvordan dyra har det, hva det sprøytes med osv  -  er viktig  -  og vil bli viktigere overfor kommende generasjoner av forbrukere.

I 2006 hadde vi en alvorlig matkrise i Norge  - E.coli-saken. En ung gutt døde, mange ble alvorlig syke og tilliten til norsk kjøtt ble alvorlig svekket på en måte vi tidligere ikke har sett.

Det som gjorde at vi nå – få år etter – trolig har gjenskapt mye av tilliten, skyldes at ingen aktører den gang løp fra ansvaret. Feil og mangler ble avdekket, men disse ble det gjort noe med i ettertid.

En av de tingene som sviktet i 2006 var sporbarheten. Usikkerhet omkring hvor kjøttråvarer kom fra, og om all potensiell farlig mat var fjernet fra butikkene, skapte en uholdbar situasjon!

I denne situasjonen ble eSporingsprosjektet etablert for å bedre sporbarheten for mat, og for å utvikle tekniske løsninger for effektiv utveksling av sporingsinformasjon mellom og på tvers av leddene i verdikjeden.

eSporingsprosjektet er et bredt samarbeidsprosjekt og omfatter all mat. Både blå og grønn sektor. Import og eksport. Privat og offentlig sektor.

Jeg vil gi heder til landbruket, fiskeri, industrien og dagligvarehandelen for det arbeidet som er nedlagt i eSporingsprosjektet. Prosjektet går nå inn i sitt siste halvår – og vi er svært nær å kunne nå prosjektets målsetninger.

Det er i prosjektet utviklet en data-løsning (eSporingsløsningen) som kan bidra til å heve sporbarheten på norsk mat. Denne skal fortsatt testes grundig, men de foreløpige testresultatene virker lovende.

Jeg nevner eSporingsprosjektet her i dag fordi jeg tror at sporbarhet og de løsninger som er utviklet i dette prosjektet, har en stor verdi utover det vi trenger når farlige produkter skal tas bort fra markedet.

Sporbarhet er en forutsetning for å kunne vite hva vi spiser, hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert. Jeg tror riktig bruk av ny teknologi vil øke muligheten til å dokumentere og formidle de konkurransefortrinn norsk mat har. Ting som:

• At de fleste griser aldri har vært syke eller fått medisin
• At fisken stammer fra lovlige kvoter
• At råvarene virkelig er norske
• At lammene har beitet på spesielle steder
• Osv

Gode sporingssystemer (gjennom hele verdikjeden) gir oss bedre muligheter til å etterprøve påstander om kvalitet og opprinnelse, og det åpner for mer og bedre forbrukerinformasjon.

Staten har bekostet utviklingen av eSporingsløsningen. Utviklingen og testingene skjer i nært samarbeid med matbransjen.
MEN prosjektet blir ingen suksess før eSporingsløsningen tas i bruk. Derfor har det fra starten vært en premiss at næringa skal overta eierskapet til eSporingsløsningen og sørge for at den tas i bruk. 

Jeg registrerer med tilfredshet at matbransjen i fellesskap forbereder seg på å overta ansvaret etter at eSporingsprosjektet avsluttes neste høst. Det er allerede nedsatt et interimsstyre som skal forbereder etableringen av et selskap som har fått arbeidstittelen ”eSporing AS”.

Planen er at ”eSporing AS” skal eie eSporingsløsningen og ha ansvaret for at denne kan tas i bruk av matindustrien og dagligvarehandelen.

Mye arbeid gjenstår før prosjektet kan avsluttes neste høst, men jeg har forventninger til at et interimsstyre bestående av:

• Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund
• Norgesgruppen
• TINE
• Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
• Coop
• Frukt og Grønnsaksgrossistenes Servicekontor

.. vil lykkes i å stifte ”eSporing AS” i løpet av noen måneder.

Med dette takker jeg for oppmerksomheten. Jeg tror at både Matkjedeutvalget og eSporingsprosjektet vil bidra til en kraftfull manifestering av norsk matproduksjon i liten og stor skala i årene framover, og ønsker oss alle lykke til i det felles arbeid for norsk matproduksjon!